«Noe av det som blir synlig, som glipper fram, i Antonionis filmer, at vi er alt sammen, samtidig. Alt som er.» Forfatter Hanne Ørstavik skriver om sitt forhold til den italienske regissøren Michelangelo Antonioni. [1]

Regissør Anders Emblem setter ned tempoet og aktiverer tilskueren i A Human Position – en film som i hele sitt vesen ønsker å igangsette dialog og undring.

Vibeke Løkkebergs Hud ble utskjelt da den hadde premiere i 1986 og starten på slutten for det som lenge så ut til å bli en lang og fremgangsrik karriere. Sett med dagens øyne er det en helt annen og vesentlig film som åpner seg. [4]

Moralen i Pixars Rød er en nyttig lekse: Friheten og muligheten til å uttrykke følelser i et bredt spekter, skal ikke tas for gitt. Og med et monster som metafor unngår regissør og manusforfatter Domee Shi en analyse som låser seg fast i det kjønnsspesifikke.

Andrea Arnold (American Honey) tar oss med ut på grønne beitemarker – og inn i fjøset. I disse to rommene, det naturlige og det industrielle, dokumenteres livsløpet til ei britisk melkeku.

Apichatpong Weerasethakuls Memoria foldes ut i en drømmelogikk der lyd er like viktig som bilde, der folklore blandes med buddhistisk tradisjon, insekter og tykk natt, og drevet av en «dyp lengsel etter å gjøre ingenting».

Cannes 2022: Kunsten redder ingen i Kelly Reichardts Showing Up. Men mellom hendene skapes det likevel et slags liv.   

Cannes 2022: «Jeg er fascinert av hvordan Mia Hansen-Løve beveger seg i rom for tolkning, uten å skravere opp alle feltene, hvordan hun unngår å fylle ut de opplagte skjemaene.»

Cannes 2022: Dokumentarfilmen How to Save a Dead Friend er et kjærlighetsbrev og en ungdomsskildring, men også et nødbluss skutt opp fra den tåka som befinner seg utenfor de bildene vi ofte presenteres for når samtidens Russland skal skildres.