Chappie krysser sine sjangerreferanser med stor entusiasme, men et sted på veien mister regissør Neill Blomkamp grepet om hva han egentlig vil si. Komedie, familiefilm, voldelig actionfilm, filosofi og samfunnssatire. Filmen er både alt og ingenting, og dermed kansellerer den seg selv.
Neill Blomkamp er en regissør jeg virkelig har lyst til å like. Han lager film i min favorittsjanger, han gjør det med stor kjærlighet og entusiasme, han har blikket og evnene som skal til for å løfte materialet over B-film-nivå. Likevel må Blomkamps filmatiske reise så langt sies å være urovekkende.
Etter en serie kortfilmer på begynnelsen av 2000-tallet (som jeg ikke har sett), fikk karrieren et forrykende gjennombrudd med District 9 (2009); en glitrende satire med en av de mest makeløse karakterutviklingene vi har sett i senere tid – uavhengig av sjanger. Science fiction-elementet føltes hardt og mekanisk og ekte, akkurat passe action-orientert uten at det gikk over styr. Så kom Elysium (2013). Den beholdt mange av kvalitetene fra debutfilmen – særlig den skitne retro-mekanikken og den dystopiske fremtidsvisjonen – men rollefigurene ble endimensjonale, og fortellingen hadde ikke samme fokuserte visjon som District 9. En viss skepsis begynte å ta form.
Det er med tungt hjerte jeg registrerer at Chappie viderefører tendensen fra Elysium, og havner enda lenger ned i rådvillhetens suppe. Misforstå meg rett. Filmen rommer gode enkeltelementer, men makter aldri å løfte seg opp og inn i noe mer, og irritasjonen over sikksakk-kjøringen i tone, stil, innhold og sjanger overdøver til slutt de mange lovende anslagene.
Opptakten er medrivende. Blomkamp presenterer en nær fremtid i Johannesburg, der politistyrkene er robotiserte. Vitenskapsmannen Deon (Dev Patel) utvikler en egen A.I.-chip som vil gi robotene tilnærmet menneskelig bevissthet, og installerer oppfinnelsen i en ødelagt maskin som er i ferd med å kasseres. Etter hvert havner roboten – nå med kallenavnet «Chappie» – i hendene på en småkriminell bande, men noe effektivt ransvåpen blir han ikke. Tvert i mot opptrer han mer som en tabula rasa, et naivt adoptivbarn som må formes og oppdras.
I disse minuttene dyrker Blomkamp mange av elementene som gjorde District 9 så bra. CGI-elementene er redusert til det essensielle; hypermoderne teknologi og nedslitte urbane landskaper møtes i et rikt teksturert produksjonsdesign – gjerne omtalt som retrofitting – og vi blir bedt om å identifisere oss med noen tilsynelatende usympatiske protagonister (akkurat som Sharlto Copleys rollefigur i District 9).
Men herfra og ut stokker det seg. Det er som om Blomkamp forsøker seg på en Tarantino-aktig feiring av filmatiske referanser, men syntesen blir aldri like spennende som kunstnerisk statement. Hovedreferansen er naturligvis Paul Verhoevens RoboCop (1987), både for grunnpremisset om krysningen av menneske/maskin og de mediesatiriske nyhets- og propagandainnslagene – samt det fæle robotmonsteret MOOSE, som nesten er en identisk kopi av håndhevelsesdroiden ED-209 fra Verhoevens klassiker.
På den andre siden henviser Blomkamp til en av de kjæreste subsjangerne fra åttitallet – filmer om forholdet mellom mennesker (gjerne barn) og maskiner eller romvesener. Vi nevner i fleng: E.T. the Extra-Terrestrial (1982), Flight of the Navigator (1986), Short Circuit (1986), *batteries not included (1987), Mac and Me (1988), D.A.R.Y.L. (1985), Explorers (1985), Cocoon (1985) og Starman (1984). Maskinen eller romvesenet er tilstrekkelig antropomorfisert, slik at det hele tiden er i stand til å speile følelsesregisteret i den menneskelige protagonisten – på godt og vondt. Blomkamp skaper intriger ved å spille på Chappies sårbare, barnlige syn på livet og møtet med den brutale virkeligheten rundt ham.
Dette kunne lett blitt pastisj, og det er Blomkamp klar over. Derfor forsøker han å undergrave tendensen med små sprut av voldelig slapstick og Michael Bay-aktige saktefilmsekvenser – prangende grep som skaper tonebrudd. I tillegg er rollefigurene sjablonger, og om mulig enda mindre komplekse enn de som befolket Elysium. Chappie selv (stemmelagt av tidligere nevnte Copley) har mest å spille på, men lider av skuffende karakterutvikling.
Disse kolliderende og bråkete tendensene gjør det vanskelig å spore potensielt spennende understrømninger. Der både District 9 og Elysium tematiserte henholdsvis apartheid og klassekamp gjennom sjangerfilmens prisme, lykkes ikke Chappie i å diskutere det eviggrønne science fiction-temaet om hva som egentlig gjør oss menneskelige. Spesielt ikke når Blomkamp introduserer en helt meningsløs narrativ tvist mot slutten, som fremstår uforenlig med fiksjonsuniversets teknologiske forutsetninger.
Ett element er imidlertid konsekvent bra gjennom hele filmen, og det er Hans Zimmers musikk (komponert i samarbeid med Steve Mazzaro og Andrew Kawzynski). Enten pulserer den med fete EDM-beats i actionsekvensene («The Only Way Out of This») eller så svever den luftig, på herlig melodiøst, Vangelis-aktig 80-tallsvis («The Black Sheep», «Breaking the Code»). Noen ganger avfødes virkelig fantastiske soundtracks fra skuffende filmer.
Svakhetene til Chappie sår ny tvil om Neill Blomkamps kommende Alien-prosjekt. Er han egentlig i stand til å yte franchisen respekten den fortjener? La oss håpe at Alien-universets iboende kvaliteter er så sterke at de tvinger frem inspirasjonen som satte Blomkamp på kartet som potensiell action-auteur i 2009. Og at Chappie forblir et snodig feilskjær når filmografien hans en dag skal oppsummeres.