Endelig skjer det: Montages kårer 80-tallets beste filmer. I tiden som kommer vil vi publisere en lang serie artikler og podkaster der flere hundre filmer fra 1980-tallet vil bli rangert, omtalt og diskutert.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
Tilbake i 2014 og 2015 publiserte Montages en omfangsrik kåring av 90-tallets beste filmer, og denne satsingen er fortsatt noe av det mest populære vi har gjort. Da vi deretter tok fatt på 1980-tallet ønsket vi å overgå oss selv, og et veldig høyt ambisjonsnivå er årsaken til at denne «oppfølgeren» har tatt lang tid å realisere.
Forhåpentligvis vil dette bli en av de grundigste og mest inspirerende kåringene av 1980-tallets filmer som eksisterer på internett, og vi gleder oss stort til å presentere listen og se hvilke diskusjoner alle titlene igangsetter.
Plasseringene 160.-151. plass finner dere her, og nedenfor introduserer vi 150.–141. plass. Tekstene i denne artikkelen er skrevet av Dag Sødtholt (DS), Hedda Robertsen (HR), Lars Ole Kristiansen (LO), Pernille Middelthon (PM), Truls Foss (TF), Chama Al Houari (CAH) og Abirami Logendran (AL). En komplett, løpende oppdatert oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
James Ivorys Maurice er briljant – engasjerende, bevegende, fremragende spilt – og kombinerer psykologisk realisme med malerisk, men diskret billedlegging. Spesielt filmens aller siste kamerainnstillinger, som runder av den ene av to viktige tråder i fortellingen, er praktfulle i sin stille presisjon og melankoli. Filmen gir oss i tillegg en av de mer behendige manøvrene av typen var-det-en-drøm-eller-ikke undertegnede har sett.
James Wilby gestalter tittelrollen, en homofil overklasseperson i årene før første verdenskrig, som har en seksuelt uforløst romanse med en svært vakker Hugh Grant. Senere lykkes han bedre med en jegermester fra arbeiderklassen, spilt av Rupert Graves, som er sosialt mindre raffinert, men betraktelig mer avslappet i forholdet til sine lyster. Filmen formidler på en levende måte hvordan skeivt begjær måtte skjules, og hvordan de som ble tatt i denne ulovlige aktiviteten ble ubønnhørlig ruinert. Alle synes imidlertid å mistenke noe: Maurices arbeidskollegaer sender stadig megetsigende blikk i retning av ham, og tjenerne ser på ham med nesten åpenlys forakt.
Mitt inntrykk er at James Ivorys arbeider bare vokser i anseelse – i sin tid ble de nærmest unisont gjespet bort som solide, men konvensjonelle kostymedrama – og tar man detaljene i nærmere øyesyn kan man finne noe som er langt rikere enn filmer som lener seg på mer utagerende virkemidler. –DS
▷ Se filmen via Filmoteket (digitalt, gratis med nasjonalt lånekort) eller iTunes (digitalt, leie/kjøp, kr. 29,-/59,-)
Greske Theodoros Angelopoulos‘ blytunge stil sørger for å gjøre beretningen om aldrende Spyros (Marcello Mastroianni) til et dødsritt fra første bilde, en grå kontemplasjon om å miste seg selv i sakte kino. Umerkelig flyttes vi fra Spyros sjelsliv til kroppen hans – som i møte med en ung jente og loffer (Nadia Mourouzi) vender seg seg unna, før den gjør sine siste og dessverre grusomme krampetrekninger.
Angelopoulos kan være en prøvelse selv for erfarne tilskuere, og han er ikke lenger pensum i filmklubbmiljøer, slik han pleide å være på åtti- og nittitallet. Noen av arbeidene hans har et datert «kunstfilmpreg» (Odyssevs blikk, for eksempel), men i O melissokomos («Birøkteren») gjør stillheten og de voldsomt imponerende koreograferte, lange og langsomme tagningene han er så kjent for (i samarbeid med fotograf Yórgos Arvanítis, som senere allierte seg med Catherine Breillat) den seige fortellingen intens. —LOK
▷ Se filmen via Bibsøk (DVD, fysisk format, med nasjonalt lånekort) eller Amazon (fysisk format, DVD)
Manndomsprøven («The Graduate», 1967) uten Mrs. Robinson. Simon & Garfunkel er byttet ut med Tangerine Dream, Muddy Waters og Prince. Og heller enn Dustin Hoffman i rollen som Benjamin Braddock på en luftmadrass i bassenget i hagen, er det Tom Cruises Joel Goodsen som blir alene hjemme da foreldrene (spilt av Janet Carroll og Nicholas Pryor) drar på ferie. Plotmessig er Paul Brickmans kultklassiker flåsete, men med et lydspor av pulserende synth og en svært ung Cruise i blå denim og rød collegegenser, er Risky Business fortsatt et must.
Vennen Miles prøver å lære den litt for godtroende Joel betydningen av å si «what the fuck». En dragartist gir ham nummeret til Lana (Rebecca De Mornay), som er hva «enhver hvit gutt ved the lake vil ha». Drøm, virkelighet og pubertale fantasier vikles sammen. Lana dukker opp i lilla kjole. Gardinene blafrer i het omfavnelse. Lana viser seg å være en eskortepike med kapitalistisk teft og Joel lar seg lure. Phil Collins setter stemning til sexscenen. Karakterene på skolen og opptaket til prestisjeuniversitetene står på spill idet Joel blir mer interessert i å utforske de mørkere sidene av tilværelsen, inkl. biljakt med bevæpnet hallik, blinkende neonlys og pengesedler i sirkulasjon. Omsider havner farens Porsche i innsjøen og huset ranes etter en natt i undergrunnen. «I deal in human fulfillment,» slår den etter hvert så bråmodne Joel fast, og på magisk vis returnerer foreldrene til et nesten plettfritt hjem, før sønnen aksepteres på Princeton. Et åttitallseventyr. —HR
▷ Se filmen via iTunes (digitalt, leie/kjøp, kr. 39,-/59,-)
Denne skildringen av et opprør blant kullgruvearbeiderne i Matewan, West Virginia i 1921, er fortsatt undervurdert – kanskje fordi det ikke er noe direkte originalt ved filmen. John Sayles’ klassiske stil påminner om Francis Ford Coppola i velmaktsdagene: Selv om bildene i seg selv er slående vakre, tjener hver eneste kamerainnstilling den stramme fortellingen, som spiller på enkle følelser (urettferdighet, hevnlyst) uten å bli sentimental. Fotograf Haskell Wexler var etter sigende nedstemt over å ha blitt forbigått av Oscar for sitt samarbeid med Nestór Almendros på Malicks Days of Heaven (1978), og akademiet kunne gjort det godt igjen med Matewan – men det ble med nominasjonen.
Rollebesetningen er enestående: Chris Cooper, James Earl Jones, Mary McDonnell, David Strathairn, Kevin Tighe og Bob Gunton gjør alle rollefigurene sine mer levende og uforutsigbare enn manuset egentlig legger til rette for. En ung Will Oldham (aka artisten Bonnie Prince Billy) har et skjevt og tungt ansikt man aldri glemmer. –LOK
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
I 1983, etter suksessen med de tidligere filmene Speil (1975) og Stalker (1979), regisserte Andrej Tarkovskij sin første fremmedspråklige film, Nostalghia. Den italiensk-sovjetiske produksjonen ble også hans første etter eksilet fra Sovjetunionen til Italia.
Nostalghia følger bruddstykkene av historien til den russiske forfatteren og poeten Andrei Gorchakov idet han besøker den italienske landsbygda i håp om å avdekke tilværelsen til en russisk komponist. Det intime premisset, som i stor grad ligner Tarkovskijs eget livsløp, gir grobunn for en stilltiende og gåtefull film. Siden den ble vist første gang, i hovedkonkurransen i Cannes, har mange undergravet filmens rike tematiske landskap da den oppleves som ydmyk og introspektiv i sammenligning med de grandiose og visuelt spektakulære forløperne.
I ettertid er det nettopp de forvrengte og dypt personlige kvalitetene ved Nostalghia som løfter filmen til et meditativt mesterverk i sin egen rett. Trostematikken har alltid vært et tilbakevendende element i Tarkovskijs arbeid. Når han undersøker nyansene av hva det innebærer å være fremmed i et annet land, flettes tro og fordømmelse, forbindelse og misforståelse, enkelhet og tvetydighet sammen. Eksil som en nødvendighet, men også et svik; det marginale ved å eksistere på to steder samtidig, aldri riktig her eller der. Å holde fast ved tro mens vi alltid også går i ruinene av det som en gang var, som fanger av Nostalghia. –CAH
▷ Se filmen via Bibsøk (DVD/Blu-ray, fysisk format, med nasjonalt lånekort) eller Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
At den snurrige horrorfilmen The Evil Dead skulle bli en kritikerrost publikumsfavoritt kom nok som en overraskelse på mange da den hadde premiere i 1981 – ikke minst for regissøren selv. Sam Raimi var visstnok ikke særlig begeistret for horror i utgangspunktet, men ble overtalt av en studiekamerat (manusforfatter og regissør Scott Spiegel) til å gi sjangeren en sjanse. Lavbudsjettsklassikere som Romeros Night of the Living Dead, Cravens The Last House on the Left og Hoopers The Texas Chainsaw Massacre skal ha vært blant inspirasjonskildene, og The Evil Dead, der en vennegjeng reiser på hyttetur og ved et uhell slipper løs demoner, er like nærgående og lurvete som disse forløperne – i kombinasjon med Raimis sans for corny humor. Innslag av slapstick, grafiske sjokkscener og en stor forkjærlighet for H.P. Lovecraft må være forklaringen på at The Evil Dead ble et fenomen og fortsatt føles som et overflødighetshorn.
Evil Dead II var visstnok et resultat av at Raimi ble utsatt for en «Taylor Swift» og mistet rettighetene til sin egen film. På bakgrunn av dette valgte han å lage en «requel», altså en blanding mellom en remake og en sequel (et begrep hyppig brukt i og om Skrik-filmene.) Resultatet ble enda friere og mer fandenivoldsk enn forløperen; Bruce Campbell får virkelig finslipt sin ikoniske Ash-figur, og alt som er gøy og heftig med originalen skrus opp til elleve. Evil Dead-filmene (og forsåvidt også Army of Darkness) føles fortsatt skikkelig punk. —TF
▷ Se The Evil Dead på TV2 Play (digitalt, abo), og se Evil Dead II via iTunes (digitalt, leie/kjøp, kr. 39,-/99,-)
To fremragende debutfilmer av kvinnelige filmskapere i den spede start av åttitallets nye bølge av amerikansk independentfilm, som begge ble vist på tidlige utgaver av Sundance-festivalen: Susan Seidelmans Smithereens kretser rundt en ekstremt selvsentrert ung kvinne som lyver og trikser seg fram, fiksert på å oppnå suksess i musikkverdenen. Filmen stråler av autentisitet, både i miljøskildring og følelser, og amatørskuespilleren Susan Berman gir oss en forbløffende oppvisning, smidig og snartenkt, og nesten fullstendig transaksjonell i forhold til andre mennesker. Men hun er også ressurssterk og full av smittende vitalitet, noe som vekker vår sympati selv om vi stadig får bakoversveis av hennes skamløst selviske handlinger.
Ikke bare sitrer filmen av levd liv; Seidelman eksellerer også visuelt, både i intimsfæren (fanger inn talende ansiktsuttrykk og blikk, samt øyeblikk av smerte og sårbarhet) og metaforisk (anvender omgivelser, positurer og billedkomposisjoner for å skape mening). Hun tryller for eksempel frem en av de mest poengterte brukene av speil jeg har sett, som også markerer et vendepunkt i fortellingen. Gjenskinnet av en solstråle i filmens siste, frossede bilde danner en perfekt ironisk kommentar til den avsluttende situasjonen. Den er skutt på kornete og litt tåkete 16mm, noe som passer fortreffelig til denne underverdenen som er så vanskelig å finne fram i.
Old Enough, regissert av nykommeren Marisa Silver, er også debuten til Rainbow Harvest – ja, det er hennes virkelige navn! – som forsvant ut av filmverdenen i 1991 etter en karriere som ville ha blitt glemt, hadde det ikke vært for hennes fenomenale rolle her. Med herlig frisk umiddelbarhet, følsomhet og ikke minst lett hånd viser denne slentrende hverdagsskildringen det plutselige og uvanlige vennskapet mellom en 12-årig pike (den blide Sarah Boyd) fra en velstående familie og Harvests noe eldre arbeiderklassejente. Danny Aiello i en tidlig rolle gjør også sterkt inntrykk som hennes krakilske far, og mange andre biroller, blant andre hovedpersonens lillesøster, er skildret med vittig psykologisk innsikt. På merkverdig vis kan denne knøttlille filmen skilte med den berømte Michael Ballhaus som fotograf, «i forbifarten» etter et langvarig samarbeid med Fassbinder og før han slo seg sammen med Scorsese. –DS
▷ Se Old Enough på YouTube, og se Smithereens via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format) eller The Criterion Channel (digitalt, abo, med VPN)
Sveriges svar på Jacques Tati, Lasse Åberg, fikk sitt store gjennombrudd med Selskapsreisen (1980), godt hjulpet av sin norske makker Jon Skolmen. Denne tredje filmen i serien på seks, er hans aller beste, og utspiller seg i skjærgården utenfor Stockholm. Her finner vi alt fra medelsvenssons i knirkete, gamle tresnekker, til klysete rikinger som forsøker å imponere med storslagne seilbåter og maritim fashion, i tillegg til de to eksentriske hovedpersonene Stig-Helmer Olsson og Ole Bramserud, som gjennom en rekke absurde hendelser havner på sjøen.
Foruten å rette et skråblikk på skandinaviske sommeretradisjoner og båtliv, er SOS en vittig satire over jappetiden, like godslig og forundret som Åbergs tidligere filmer, men med mer tydelig kritisk klangbunn. Komikken er ofte imponerende underspilt, i lange tagninger og totalbilder med fantastisk tidskoloritt (pastellfargede bluser og hårstrikker, plastjoller, dårlig sushi og gyselige «sommarland»). En svensk hushålls-klassiker som fortjener å bli tatt på alvor – som komedie. –LOK
▷ Se filmen på TV2 Play (digitalt, abo) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Harun Farockis kunstnerskap har i stor grad dreid seg om å kommentere sammenhengen mellom produksjon av bilder, overvåkning, makt og krig. I Bilder der Welt und Inschrift des Krieges viser han luftfotoer av IG Farbens industrielle anlegg tatt av amerikanerne i 1944. Kommentarer og notater om fotografiene viser at det var først flere tiår senere at CIA la merke til det de allierte ikke ønsket å se: at konsentrasjonsleiren Auschwitz er avbildet ved siden av det industrielle bombemålet.
Inspirert av Paulo Virilios War and Cinema: The Logistics of Perception, henviser Farocki til analytikernes blindsoner, til blikkets binding: for ens blikk og tanker er ikke frie når maskiner, i samarbeid med vitenskap og militæret, dikterer hva som skal undersøkes. Farocki viser sammenhengen mellom krig og fotografi, og utforsker hvordan oppfatningen under konflikttider blir betinget av hva folk ønsker eller ikke ønsker å se, noe som kan gjøre observatører til passive medskyldige i krigstider. –AL
▷ Se filmen på dafilms (digitalt, leie/kjøp, 34,-/46,-) eller på YouTube (utekstet)
Jackie Chan – verdensmester i kombinasjonen kampsport og komedie – både regisserte og spilte hovedrollen i Police Story, som ble en svær blockbuster-hit i store deler av verden. Populariteten resulterte i en franchise bestående av syv filmer, og originalen anses som en av de beste actionkomediene noensinne; Chan har uttalt at Police Story er hans favoritt blant egne filmer. Hypen lever opp til forventningene, for sjelden fungerer «fjollete» (men imponerende) slåssing så bra som her. Legenden Chan får bevegelsene til å se lekende lette ut, samtidig som vi vet at han er en av få som så fullendt besitter en slik presisjon.
En god historie i bunnen er det også. I anslaget møter vi Chan som politibetjent i felten i Hong Kong. En massiv undercover-operasjon kickstarter handlingen, og det blir alle mann på dekk for å slå ned et kriminelt nettverk med den farlige gjenglederen Chu Tao i spissen. Faktisk blir det litt for mange mann på dekk – allerede i første spaning, i en liten fjellandsby, blir operasjonen avslørt etter litt for mye suspekt spankulering. Eller er det et tilfelle av korrupsjon? Utfallet blir et helt fantastisk anslag, med hissige skuddvekslinger og et kaotisk rømningsforsøk som bokstavelig talt røsker med seg hele landsbyen. Uten et pust i bakken, fyker vi videre til filmens aller beste og mest kreative scene: Jackie Chan jager slemmingene, som nå befinner seg på en buss, til fots. På de smidigste måter tar han dem igjen: sekunder senere henger han sidelengs fra bussvinduet i en paraply, mens han kjemper ned 3-4 stykker. Police Story er mettet av storartede actionsekvenser fra start til slutt. På tross av overdreven bløtkake i humoren, må det slås fast at komedien holder seg svært godt, også sett med dagens krevende standarder. En såkalt full pakke! —PM
▷ Se filmen på iTunes (digitalt, leie/kjøp, kr. 19,-/49,-) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
*
Denne kåringen av 80-tallets beste filmer fortsetter med plasseringene 140-131. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.