«My Octopus Teacher» (Craig Foster).

Topplister

Roskva Koritzinskys topp 20, 2020

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Sveinung Wålengens topp 20, 2020

Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.

Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.

*

Like etter verdenspremieren til Parasitt en grytidlig morgen i Cannes i mai, var jeg gråteferdig og skjelven. Mens jeg tumlet ut av kinosalen på jakt etter kjentfolk å dele inntrykkene med, slo det meg at det ikke var filmens fortelling som hadde truffet hardest; snarere var filmen skakende på samme måte som enkelte musikkstykker er skakende, ikke utelukkende på grunn av de stemningene, tankene og følelsene de hensetter lytteren i, men fordi stykket i seg selv påminner lytteren om hvor utrolig det er at musikken er – at mennesket er i stand til å omforme, skape eller uttrykke seg sånn, og at andre igjen lar seg åpne, røre og bevege av dette hemmelige språket.

Det virtuose er kanskje gripende fordi det sprenger grensene for det vi tenker på som menneskelig; perfeksjonen skjuler den menneskelige anstrengelse, og nettopp derfor blir vi påminnet om den, slik et tynt slør gjør oss oppmerksom på ansiktet som befinner seg bak det. I møte med den blir vi små og store i én og samme bevegelse. (…) Etter å ha sett Parasitt for andre gang, slår det meg at filmen best kan sammenlignes med en danseforestilling. En føler selv at en har vært på scenen, for håndflatene er svette og pulsen dundrer; det er kommet et nytt tempo i kroppen. Denne smittsomme energien er et paradoks, for filmen er en dyster fortelling om en samtid, og en verden, i spennet mellom sosial nød og prangende rikdom hvor de fattigste ikke finner sammen i solidaritet, men snarere kjemper mot hverandre for å karre til seg en plass i solen. (Utdrag fra min omtale.)

En blekksprut mister en arm og må gå i dekning. Gjennom dager og uker ligger hun gjemt under en stein mens en ny arm sakte vokser fram, og snart våger hun seg fram fra sitt skjulested. Nei, det er ikke en metafor for livet – det er livet sjæl.

I dokumentaren My Octopus Teacher reiser filmskaperen Craig Foster tilbake til hjemstedet ved False Bay i Sør-Afrika etter en livskrise. Han har krysset verden på langs og på tvers for å dokumentere dens mennesker, dyr og landskap, men nå legger han arbeidet på hylla og begynner i stedet å dykke i tareskogen like ved hjemstedet, helt uten utstyr og knapt med en tråd på kroppen, slik han pleide å gjøre som barn. Der oppdager han en blekksprut som oppfører seg på bemerkelsesverdig vis, og han bestemmer seg for å komme tilbake neste dag. Det blir begynnelsen på et ett år langt bekjentskap.

My Octopus Teacher er produsert med midler fra The Sea Change Project, drevet av blant annet Foster selv, og jeg merker at moteordet change gjør meg lettere letargisk. Det fine med filmen, synes jeg, er at den viser fram det som forbinder all natur, både menneskelig og ikke-menneskelig, og sier: Det er her allerede. Kanskje er det ikke en forandring så mye som en dypere oppmerksomhet som gjelder. Uansett, jeg kan ikke huske å ha grått så ukontrollert av en film siden første møte med E.T. en gang på midten av nittitallet. Et sunnhets- eller et sykdomstegn? De lærde strides.

Tenet er enormt ambisiøs. Den vil handle om nesten alt som ikke umiddelbart kan betegnes som individuelt eller personlig: Den vinker til miljøødeleggelser, manglende historiebevissthet og destruksjon av kulturarv, teknologiens påvirkning på menneskets selvforståelse, den kalde krigen, fysikkens lover, forskningens doble rolle som destruktiv og oppbyggelig, forholdet mellom religion, vitenskap og kunst, mellom skjønnhet, kreativitet og hukommelse. Kort sagt: Hva dette universet vi befinner oss i og som vi fremdeles vet forsvinnende lite om er, og hva som er menneskets plass i det.

(…) Der filmer som for eksempel Inception og Dunkirk er pedagogiske – Nolan fungerer som en venn som leier deg inn på rommet sitt, ber deg sette deg på kne ved den avanserte bilbanen (Inception) eller det skinnende modellflyet (Dunkirk) og forklarer deg hvordan hver minste del fungerer – er Tenet snarere en gigantisk roteskuff bestående av merkelige måleinstrumenter, en utskrift av en wikipediaartikkel, fløyelsknapper, elektroniske dupeditter, et stykke forstenet lava, patroner, et helgenikon, en rolex, et ruteark med noen kompliserte ligninger skriblet ned med gråblyant, en pulsklokke og et frequent flyer bonuskort, og Nolan åpner skuffen og roter rundt i den sammen med deg. (Utdrag fra min omtale.)

04A Hidden Life

a-hidden-life
Storbritannia, Tyskland, USA, 2019

Nesten et år etter at jeg så A Hidden Life på kino, sitter filmen i meg mest som en drøm. Det skyldes selvfølgelig tiden som har gått, men også Terrence Malicks dvelende måte å forteller historien om militærnekteren Franz Jägerstätter på. Fotoet buer og strekker seg, går nært på og trekker seg tilbake på sedvanlig Malicksk vis, som om kamerablikket tilhører et forvirret gjenferd som har kommet tilbake for å granske hendelser fra sitt eget liv, som strekker hendene kjærlig mot menneskene i det og stedene det utspilte seg på, for så i neste øyeblikk å vike unna i redsel.

Den drøvtyggende stemingen som bare unntaksvis letner – enten det er hverdagen bestående av like deler hardt arbeid og slit, fred og idyll, eller venting, bekymring og fortvilelse som skildres – hensatte meg i en del kjedsomhet, en del salighet. Når et år nå har gått, er det i tillegg til det vakre samspillet mellom Valerie Pachner som Franzinska og August Diehl som Franz, og skildringene av alpelandskapet de oppholder seg i, fortellingen om Franz’ forhold til sin gudstro – et forhold som framstår som nært og intimt framfor ytre styrt– som sitter igjen i meg.

På mange måter er Franz motstykket til Biskop Vergeus i Fanny och Alexander; den samme urokkelige kompromissløsheten bor i dem begge, avvisingen av det komfortable, praktiske og ”fornuftige” til fordel for ånden – Franz ofrer ikke bare sitt eget liv, men frarøver familien en ektemann og far på grunn av sin sterke følelse av nødvendighet og indre forpliktelse. Men der Vergeus’ overbevisninger er tett forbundet til et behov for makt og kontroll over andre, framstår Franz gudstro som dyp og kjærlig. A Hidden Life handler ikke bare om de skjulte, nesten glemte krigsfortellingene, men også om det skjulte livet som finnes inni hver enkelt av oss; «inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt», som Tomas Tranströmer skriver.

Delt plassering til to tematisk beslektede, men formmessig svært ulike animasjonsfilmer.

Wolfwalkers tar utgangspunkt i irsk mytologi og historie for å fortelle om ungjenta Robyn som drømmer om å bli en ulvejeger sånn som faren sin (undersåtten til den britiske Lord Protector), men som etter å ha vandret dypt inn i den ville skogen får virkelighetsbildet og verdiene sine snudd på hodet. En skikkelig eksplosiv og skjønn film med åndelige og politiske undertoner.

Sjel utspiller seg i dagens New York, og handler om musikklæreren Joe Gardner som drømmer om å kunne livnære seg som jazzmusiker, men som befinner seg på et punkt i livet der han må veie riskioen for å mislykkes opp mot verdien av å gjøre det han brenner for – før han utsettes for en ulykke femten minutter ut i filmen, og det som tegnet til å bli en jabbete historie om Viktigheten Av Å Følge Drømmen Og Aldri Gi Opp™, viser seg å være noe helt annet og langt dypere.

06Beanpole

beanpole
Russland, 2019

Beanpole handler om en ung, russisk kvinne, Iya, som arbeider på et sykehus i Leningrad (vi skriver 1945) etter å ha deltatt i krigen og blitt skadet for livet av det. Når Iya blir følelsesmessig opphisset, fryser hun til is. Blikket blir glassaktig, kjevene og hendene låser seg, og da er det umulig for menneskene rundt henne å få kontakt med henne. Iya har ansvaret for en liten gutt som betrakteren først trodde at er sønnen hennes, men som vi senere forstår at er barnet til bestevenninnen Masha som nå er på vei hjem fra fronten. Når Masha kommer hjem og spør om å få se gutten sin, har tragedien allerede inntruffet.

Beanpole er en bemerkelsesverdig vakkert iscenesatt og fotografert film (bildet fra badehuset!) om mennesker som bærer på nesten uutholdelig store smerter, både fysisk og sjelelig. Særlig forholdet mellom de dypt traumatiserte venninnene Iya og Masha, og hvordan alt hele tiden balanserer på en knivsegg mellom inderlighet og vold, fortrolighet og misbruk, gjør inntrykk.

1820, Oregon Country: To menn støter på hverandre i skogen. Den ene, Lu, er en kinesesisk migrant som er på flukt etter å ha blitt anklaget for drap. Den andre, Cookie, jobber som kokk for en gruppe pelsjegere. Senere møter de to mennene hverandre igjen og blir venner.

First Cow utspiller seg i skyggen av en avgjørende periode i amerikansk historie, der et vennskap sakte og nesten umerkelig oppstår mellom to relativt unge menn. Lu er langt mer pratsom enn Cookie, og mye tyder på at han også har mer å fortelle om; han er en verdensborger som har innsikter i, og meninger om, det meste. Det ser ut til at den mer innesluttede og sjenerte Cookie trives i hans selskap. Når Cookie røper at han er kokk og drømmer om å åpne et bakeri en gang, går Lu straks til anskaffelse av ingrediensene. Kakene smaker, men de mangler den siste lille touchen, og snart vokser en idé fram. En natt lusker de to mennene seg inn på eiendommen til en britisk overklassemann og melker kua hans – den eneste kua i mils omkrets – og kakesalget får ben å gå på. Melkingen fortsetter. Men hvor lenge kan de holde det gående uten å bli oppdaget? Og hvor lenge må de fortsette for å spare opp nok penger til å reise vekk og åpne sitt eget bakeri?

Med First Cow syr Kelly Reichardt den lille historien om Lu og Cookie inn i den store fortellingen om Amerika, som om hun broderte med sølvtråd i en mørk kappe.

Simone Weil skriver et sted at «a mind enclosed in language is in prison», og dette synes jeg Dag Johan Haugeruds filmer er et fint bilde på. Man kan lese filmene hans på flere måter: Som en skildring av, og en kjærlighetserklæring til, det moderne menneskets slit med å kommunisere: med å gjøre seg forstått og forstå, skape mening, finne fram til en felles fortelling, trenge inn til noe sant – og den overhengende faren for å misbruke språket: manipulere, tilsløre og gjemme seg i det. (…)

Fra der jeg står, ser filmene hans litt annerledes ut. De er mørkere eller mer misantropiske fordi de til sammen utgjør et kor av stemmer som avslører hvordan mediespråket og dagligspråket glir inn i hverandre og at begrepene vi bruker for å forstå historien og omgivelsene våre, men også kjærestene og barna våre, utgjør et ganske begrenset register. (Utdrag fra Benjamin Yazdan og min dialog om filmen.)

Alkoholen er ikke løsningen men heller ikke det egentlige problemet i samtidsskildringen Et glass til. I Tomas Vinterbergs nyeste film handler alt om drikkekultur bortsett fra drikkekulturen, som handler om Gud… eller noe sånt.

Filmen skildrer hverdagen til fire halvt eller helt mistrøstige videregåendelærere som har bitt seg merke i Finn Skårderuds famøse kommentar om at mennesket burde ha vært født med 0,5 i promille, og som tar konsekvensene av den. Mennene tilhører den danske middelklassen med alt det måttte innebære av familiemiddager med viltfanget fisk fra ferskvareavdelingen, hylende småbarn og misfornøyde koner, ”guttemiddager” på gourmetrestauranter og lengsel tilbake til da livet føltes akutt, åpent og mulig. I midten av alt sammen befinner en sjelelig avgrunn seg som Vinterberg vokter seg vel for å eksplisitt kommentere, men som han antyder med små, fine nikk og vink, blant annet når vi får være med inn i klasserommet der en ung gutt har muntlig eksamen om Kierkegaards angst-begrep. Morsom, velskrevet, velspilt, skarpsynt.

Et godt stykke ut i Never Rarely Sometimes Always lurer jeg på om dette er en periodeskildring lagt til syttitallet. Uvissheten skyldes fargene og teksturen i fotoet, men også klær og sminke, og hvordan sangen som hovedpersonen Autumn framfører på kassegitar på skoleavslutningen låter. I tillegg kommer fraværet av ny teknologi, og atmosfæren i den nærmest hjemmesnekrede abortklinikken Autumn oppsøker når hun mistenker at hun har blitt gravid, og måten hun blir møtt på der. Først når en smarttelefon dukker opp en god halvtime ut i filmen, blir det klart at dette er et samtidsdrama.

Grepet, og det dertilhørende subtile, men desto mer vikrningsfulle bruddet, er betegnende for Eliza Hittmans fintfølelse som regissør; hun lar filmspråket hviske og mumle fram beskjeder som den fåmælte og forknytte hovedpersonen og kusinen hennes ikke selv har ord for, lar det fortelle historier som jentene ikke har oversikt over, overskudd til eller tilstrekkelig utenfra-perspektiv til å fortelle om selv.

11. I’m Thinking of Ending Things (Kaufman)
12. Collective (Nanau)
13. Uncut Gems (Safdie-brødrene)
14. Mank (Fincher)
15. Unge Ahmed (Dardenne-brødrene)
16. Little Women (Gerwig)
17. Kunstneren og tyven (Ree)
18. 1917 (Mendes)
19. Waves (Schults)
20. Tommaso (Ferrara)

Scener/bilder/partier som jeg kommer til å huske lenge:

Det siste bildet i First Cow.
Lekesloss-scenen i Beanpole.
På Liv Glasners kontor i Lyset fra sjokoladefabrikken.
Jessie Buckleys karakter som deklamerer Eva H.D.s dikt Bonedog i bilen i I’m Thinking of Ending Things.

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Sveinung Wålengens topp 20, 2020

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>