Nedenfor kan dere lese vår kåring av de beste filmene fra 2024, fra 10.-1. plass. For noen dager siden presenterte vi også nederste halvdel av listen, 20.-11. plass.
*
2024 ble et filmår uten verken tydelige ettervirkninger fra pandemien eller markert av et svært kinofenomen à la Avatar eller «Barbenheimer». Likevel er det tydelig at filmkulturen er i endring.
2024 vil huskes som et år der filmfestivalene virkelig satte presedens. De store snakkisene på kino var Cannes- og Venezia-titler som The Substance, Anora og Poor Things – ikke blockbustere av typen som satte sitt preg på 2023. Unntaket var Dune: Part Two, fortsettelsen på Denis Villeneuve sin svært godt mottatte adaptasjon av Frank Herberts kultroman. Dune-universet sørget for en pangstart for kinoåret og ble elsket av både kritikere og fans.
Likevel endte den ikke med å selge mer enn rundt 350.000 billetter her hjemme. Senere ble den overgått av Deadpool & Wolverine, som indikerte at Marvel fortsatt kan sope inn penger (i fjor bemerket vi at merkevaren var tynnslitt), og ikke minst av de to animasjonsoppfølgerne Grusomme meg 4 og Innsiden ut 2.
Felles for alle de sistnevnte, er at de til tross for imponerende billettsalg ikke gjorde noe stort nedslag i populærkulturen. Det var ikke sånn at «alle» uansett alder måtte gå på kino og se disse for å kunne henge med på samtaler om kulturen. Musikalen Wicked ble en svær greie i USA, men ikke her hjemme: litt over 150.000 kinobesøk er ikke spesielt imponerende, med tanke på all hypen og den omfattende markedsføringen.
Den inneværende Oscar-sesongen bærer også preg av at de tradisjonelle Hollywood-produksjonene er skjøvet i bakgrunnen (med unntak av nettopp Wicked). Kan dette fortelle oss noe mer overordnet om hvor filmkulturen er på vei? Når brorparten av blockbusterne har lave kunstneriske ambisjoner, og «kvalitetsfilmene» for et voksent publikum sliter med lave besøkstall, oppstår en merkelig symbiose.
Storfilmene er kinoenes og produksjonsselskapenes melkekuer, mens de beste filmene løftes frem i alle settinger som handler om prestisje. Diskursen utad styres i stor grad av de kvalitetsfilmene bare et fåtall ser, og de holder seg flytende fordi noen andre gjør grovarbeidet med publikum i bakgrunnen. Prestisjefilmene bidrar på sin side til å holde fast ved oppfatningen om at kinoen er en viktig og relevant kulturarena.
Bare se på norsk film! Norsk filminstitutt (NFI) begynner vel for alvor å notere seg hvilke typer produksjoner som skaper blest rundt vår hjemlige filmkultur, og som skaper overskrifter i internasjonale medier. Det er verken samlebåndsaktige barnefilmer eller påkostede krigsdramaer, men filmer med en tydelig registemme og noe på hjertet – som Halfdan Ullmann Tøndels Cannes-prisvinner Armand og Dag Johan Haugeruds filmtrilogi Sex Drømmer Kjærlighet. Norsk film hadde i tillegg en imponerende markedsandel av kinobesøket her hjemme (24,8%), og for bare en ukes tid siden stod vi på terskelen til å bli nominert til en rekke Oscar-priser.
Med andre ord lykkes vi nå med å lage filmer for internasjonale festivaler og kritikere, men også mer kommersielt orienterte filmer for det brede lag av publikum her hjemme. Det er en nokså bærekraftig modell – særlig fordi flere av de kunstnerisk ambisiøse filmene selger overraskende bra.
Det var kanskje ikke helt uventet at Ibelin ble en suksess, men at dokumentaren til slutt ble sett av over 120.000 er oppsiktsvekkende. Og ingen hadde vel forutsett at Lilja Ingolfsdottirs spillefilmdebut Elskling – en dypt personlig, opprivende film om et samlivsbrudd – skulle selge mer enn 150.000 billetter! I tillegg har folkelige originalprosjekter som Victoria må dø og Tre menn til Vilma truffet godt hos publikum, uten tungt etablerte merkevarer i bunn.
Som tidligere år er Montages sin kåring stemt frem av våre faste bidragsytere og kuratert av redaksjonen.
De individuelle listene blir snart publisert, sammen med en liten enquete der bidragsyterne våre svarer på et knippe spørsmål om filmåret 2024.
*
Her er reglene for hva Montages definerer som en 2024-film:
- Filmen har hatt premiere på norske kinoer i 2024.
- Filmen har hatt premiere på cinematekene i 2024 (og får ikke ordinær kinopremiere i 2025).
- Filmen har ikke gått på norske kinoer, men ble lansert på DVD/Blu-ray/VOD i 2024.
- Filmen har blitt sett på festival i 2023, og står foreløpig uten norsk kinodistribusjon (filmer få hadde anledning til å se på festival i 2024, vil trolig dukke opp på flere av 2025-listene).
Godt nytt år, god lesning – og god film!
*
I La chimera av Alice Rohrwacher labber Josh O’Connor rundt som briten Arthur i åttitallets Italia. Arthur er trøtt, rufsete og kald (bokstavelig talt), men ved oppmuntring også en glimrende gravplyndrer med overnaturlig intuisjon. Han besøker Flora (Isabella Rosselini) moren til Beniamina – den mystisk bortkomne eksen som mykt besøker Arthur i hans tilbakevendende minnedrømmer, og innleder et famlende forhold med Floras nært tonedøve sangelev Italia (Carol Duarte). Filmen er av typen som inneholder mange velkjente ingredienser fra smal og bred kultur, men som ved fortreffen kunstnerisk magefølelse likevel er rørt sammen til noe som oppleves friskt, sansevekkende, sexy og frekt.
For med glimt i øyet spriker stemningene i alle retninger – fra fjas til melankoli, sydeuropeisk føling til amerikanisert action. Etter rulleteksten oppleves filmen som en skatt du kan grave blindt, naivt og intuitivt etter, før og etter visning, med håp om alt det dyrbare du kan få tilbake, og frykt for at det bare er jord og jord og jord. Det er en film som opererer inni vårt komplekse forhold til fortidens mystikk og gravplyndrende lengsel. Og i lang tid fortsetter La chimera å rive i deg, som eksen som hjemsøker dine indre gravkammer til alle uforutsigbare tider. –TSM
The Apprentice og Dream Scenario viste oss at det fortsatt er mulig å lage tøysete amerikansk satire uten å ta for mange hensyn til sarte sjeler – og på et skyhøyt kunstnerisk nivå. Begge er regissert av skandinaviske regissører, Ali Abbasi og Kristoffer Borgli, med skråblikket det innebærer. The Apprentice ble straks polariserende etter Cannes-premieren: Amerikanske kritikere hadde vanskelig for å svelge at filmen er en komedie om et så alvorlig problem som Donald Trump, og dessuten fortalt på en måte som i tillegg til å drive gjøn med presidenten også nyanserer oransjefargene i ansiktet hans. Å søke forståelse og gå i forsvar er imidlertid ikke to sider av samme sak, og de krøllete sympatistrukturene i The Apprentice er helt nødvendige for at komikken skal fungere. Situasjoner blir bare ordentlig morsomme når vi bryr oss om rollefigurene, og The Apprentice dyrker en form for avansert pinlighetshumor à la Borat og Brüno, men med tilstrekkelig komplekse rollefigurer vi ikke kan unngå å føle noe for, omringet av en en detaljert og tøysete tidskoloritt.
Den store attraksjonen til The Apprentice er uansett Sebastian Stan og Jeremy Strong sine pustberøvende rolleprestasjoner som henholdsvis Trump og hans advokat, den AIDS-syke skaphomsen Roy Cohn (gjerne omtalt som «verdens verste menneske»). Smålige, mistroiske, uten empati – men også stakkarslige og på randen av sammenbrudd.
Dream Scenario er uforutsigbar og giftig som en skorpion. Nicolas Cage spiller Paul Matthews, en sløv familiemann og trøttsom akademiker. Paul gjør ingenting direkte galt, men sliter med sjarmen. Folk gremmes når han krøkkete lirer av seg umorsomme vitser, eller slår an en utroverdig jovial tone med oppspilt ansikt. I universitetets auditorium skaper han akutt mobillengsel; studentene scroller seg gjennom forelesningene hans. Paul er en som blir observert og overhørt, men sjelden sett eller lyttet til. Han er akseptert, men uønsket. Bekreftelsesbehovet har nådd et bristepunkt.
Plutselig skjer det noe uforklarlig: Paul begynner å dukke opp i andres drømmer. Han bare er der, stirrende likegyldig på de merkeligste opptrinn. Eksponeringen gjør ham til internasjonal kjendis, og slik får han etterlengtet oppmerksomhet. Stjernestatusen blir imidlertid et problem idet drømmene blir til voldelige, groteske mareritt. For en som har alt det materielle i livet på stell, men sliter med det mellommenneskelige, er det ingen valuta som står høyere i kurs enn anerkjennelse. De rike og berømte kulturpersonlighetene som er «deplatform-et» («scenenektet») de siste årene, kan nok skrive under på det. Og Dream Scenario utvikler seg til å bli en analogi for nettopp kanselleringskulturen – og avansert som sådan. I Syk pike satte Borgli løsnese på godhetsposører og lidelsesgrossister, og kommenterte hvordan skillene mellom indre, subjektiv og objektiv, målbar sannhet snart er visket ut (mer om det i vår analyse). Dette spinner regissøren videre på i Dream Scenario, der krenkelseshysteriet tas i nærmere øyesyn. –LOK
I filmåret 2024 var det sparsomt med blockbustere av høy kvalitet, men desto mer gledelig at både Denis Villeneuves Dune: Part Two og George Millers Furiosa: A Mad Max Saga leverte spektakulære kinoopplevelser med distinkte auteur-avtrykk. Villeneuve og Miller tok begge fatt på nye kapitler i sine egne, etablerte filmunivers – førstnevnte plukket opp fortellingen fra Arrakis der han slapp i Dune: Part One, mens sistnevnte laget en prequel ut av opprinnelsesmyten til Furiosa, heltinnen fra Mad Max: Fury Road.
Begge disse filmene ga oss opp episke bilder og pustberøvende action, som best nytes på størst mulig lerret. Tusenvis av IMAX-saler rundt om i verden ble da også fylt til randen med Dune: Part Two, mens publikum av en eller annen grunn ikke virket like interessert i Furiosa. Kanskje var folk allerede tørste på noe annet enn ørkenlandskap innen sistnevnte hadde premiere, og kanskje ligger det et budskap om vår egen verden begravet i de dystopiske sanddynene – et ubeboelig klima og et fremtidshåp kun uttrykt gjennom messianske figurer.
Både Timothée Chalamet (som Paul Atreides) og Anya Taylor-Joy (som Furiosa) bærer disse skuespillerteknisk sett veldig krevende filmene godt på sine unge skuldre, og balansen mellom massive actiontablåer og mer intime identitetsreiser er ivaretatt av Villeneuve og Miller på en utmerket måte. Dune og Furiosa ville nok vært i toppsjiktet fra de fleste år, men da fraværet av andre kvalitetsblockbustere ble så påfallende som i 2024, skinner det litt ekstra av hva disse to filmene ga oss. —KM
Liv, skuespill og forbrytelse smelter sammen i Todd Haynes‘ May December, en mer kitschy variant av Bergmans Persona (1966), dynket i såpeseriens gylne filter og et lydspor som oppfordrer til å nyte overdrivelsene. Julianne Moore spiller Gracie Atherton-Yoo, hjemmeværende kone med ananaskake som spesialitet, gift med barnemannen Joe Yoo (Charles Melton). Han var 13 da de møttes; hun var 36. Sammen har de tre barn og bor i et hus ved stranden – på den andre siden av sexskandalen.
Natalie Portman er skuespilleren Elizabeth Berry som reiser til Georgia for å observere de korrumpertes dagligliv, for deretter å innta Gracies rolle i en planlagt indiefilm. På et lokalt skolebesøk legger hun ut om interessen for moralske gråsoner og tvetydige karakterer, mens Gracies datter Mary sitter beklemt i salen. Til guttene i stemmeskiftet på bakerste rad utdyper Elizabeth om hvordan hun i sexscener ikke alltid vet om hun later som at hun nyter, eller later som at hun ikke nyter. Balansen mellom innlevelse, dedikasjon og profesjonell distanse virker ikke å være noe hun etterstreber (ingen nevner intimitetskoordinatorer).
Bak den nokså vellykkede fasaden får vi raskt innblikk i problemene. May December underholder slik et TV-drama fra parabolantennens gullalder gjør det – med velkjente motiver slik som det innledende grillselskapet, skoleballet og den opptrappende prøvingen av hvite kjoler til den store kvelden. Samspillet mellom Portman og Moore er mesterlig i en film som dypest sett dreier seg om fasader, og lysten til å rasere dem. –HR
Da Poor Things hadde sin verdenspremiere i Venezia i 2023, snublet Montages sine utsendte ganske beruset ut av kinosalen på Lido og slo fast med store smil om munnen at Yorgos Lanthimos hadde laget et storverk. At regissøren av Dogtooth (2009), Killing of a Sacred Deer (2017) og The Favourite (2018) kunne skape skrudd absurdisme på høyt nivå var selvfølgelig opplest og vedtatt, men med Poor Things var det som om alle hans egenskaper gikk opp i en høyere enhet. Festivalens jury var enig, Gulløven var et faktum, og da Oscar-utdelingen til slutt stod for døren vant Emma Stone en fortjent pris for sin hemningsløse hovedrolletolkning.
Poor Things hadde norsk kinopremiere 12. januar 2024, og etter en slags unison begeistring i Venezia var det fascinerende å følge mottagelsen her hjemme – som på ingen måte var udelt positiv. To skribenter på Montages gikk filmen etter i sømmene med diskuterende essays (her og her), og Lanthimos’ fabel om den Frankenstein-lignende kvinnen Bella Baxters gjenfødelse og dannelsesreise – hentet fra Alasdair Grays roman med samme tittel, fra 1992 – ble gjenstand for ivrig diskusjon.
På en måte har denne stresstesten (og året som har gått) bidratt til å mørne Poor Things mer enn mange andre filmer, og summen her på årslisten vår er at mange sitter igjen med opplevelsen av at dette er en vesentlig film som virkelig har satt sitt avtrykk i filmkulturen. Om vi dermed må tilbake rundt kafébordene og krangle om filmen på nytt… so be it! –KM
At Wim Wenders skulle lage sin beste film på førti år var det vel ingen som ventet seg da Perfect Days hadde premiere i Cannes. Det var imidlertid ikke noen overraskelse at nettopp Japan skulle hjelpe ham til å finne tilbake til det varme kamerablikket som gjorde ham til auteur i utgangspunktet; Wenders har tilbragt mye tid i landet der hans store forbilde Yasujirō Ozu levde og arbeidet, og det som begynte som pilegrimsreiser (skildret i den fabelaktige dokumentaren Tokyo-Ga, 1985) utviklet seg til dyp kjærlighet. Wenders ble kjent med Donald Richie, som har vært en ledende formidler av japansk kultur til Vesten, og motedesigneren Yōji Yamamoto, som han laget et portrett av i Opptegnelser om byer og klær (1989).
Perfect Days er et bestillingsverk fra prosjektet The Tokyo Toilet, som har utstyrt Shibuya-området med arkitektoniske perler i toalettform, og som alltid i Japan er de gratis å bruke. I filmen blir vi kjent med rengjøringshjelpen Hirayama (Kōji Yakusho), som arbeider for Tokyo Toilet og ellers lever et enkelt, tilbaketrukket liv preget av rutiner, ro og orden, perfeksjonert over tid. Wenders hyller en for mange glemt, analog måte å leve på, uten apper og sosiale medier, symbolisert av Hirayamas gammeldagse fotoapparat og kassettsamling. Filmen har et bedagelig tempo, en ettertenksom, sorgmunter tone og holdninger til livet som bare kunne vært formidlet av et gammelt menneske.
Japanerne selv tar ofte Tokyo for gitt, og har bare unntaksvis skildret metropolens magi på måter som yter den rettferdighet. I stedet er det Sofia Coppolas vidt oppsperrede kameraøyne i Lost in Translation som har blitt selve referansen for stedets unike estetikk. Perfect Days er helt nedpå i sin skildring av hverdags-Tokyo, men at Wenders er godt kjent med japansk kultur og samtidig en gajin, gjør at filmen lykkes med å kaste magisk lys over helt vanlige ting uten å bikke over i turisme. –LOK
Sean Bakers Anora vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes og ble nominert til seks ulike Oscar-priser. Filmen er en neonbelyst vri på den moderne klassikeren Pretty Woman (1990), og følger sexarbeideren Ani (Mikey Madison) som gifter seg spontant med en yngre oligarksønn (Mark Eydelshteyn). Baker, som tidligere har regissert kritikerroste USA-portretter som Tangerine (2015) og The Florida Project (2017), har snakket engasjert om nødvendigheten av å anerkjenne sexarbeid som et yrke for at de ansatte skal kunne kreve sine grunnleggende rettigheter. Interessen for film- og pornoindustriens åpenbare skyggesider var også merkbar i Red Rocket (2021), og Anora er i så måte en selvsagt videreføring.
Bakers siste film er først og fremst en komedie, av slaget der skurkene snakker med bred russisk aksent og sklir på asfalten ved den elektriske inngangsporten til oligarkfamiliens modernistiske palass. Mikey Madison gjør en glitrende prestasjon som stripperen fra Brooklyn, med innøvd aksent, en utstudert glorete garderobe og et komisk talent hun allerede har demonstrert i tv-serien Better Things (2016-2022).
Filmen har en særegen, energisk kvalitet, som vi kan spore i Bakers blanding av rå realisme og tidvis fargesprakende stilisering – en moderne screwball-komedie der visualiteten fanger kaoset med en nesten dokumentarisk nerve. Anis reise preges av et konstant driv, i en verden der klasseskillene er like brutale som tilfeldighetene hennes liv styres av. Anora er ikke bare en satire over ulikhet og makt, men en film som danser på kanten av tragedie, hvor Bakers empati og usvikelige blikk for outsiderens skjebne smitter over på oss ved fortellingens slutt. –HR
Demi Moore får sitt etterlengtede comeback i rollen som den falmende tv-stjernen Elisabeth Sparkle i Coralie Fargeats kroppshorror. En sprøytespiss med uviss substans føres inn i en eggeplomme. Plommen muterer og blir til to – slik er eksposisjonen i The Substance. To kjerner på glatt underlag, sprøyter, mutasjoner og repetisjoner. Palmetoppene svaier. Et bilkrasj tar Elisabeth Sparkle til et sykehus, der en av pleierne hvisker henne inn i øret: «du er en god kandidat». Vel hjemme finner hun en minnepinne i lomma, merket med svart tusj: «The Substance». Reklamefilmen lover evig ungdom og optimalisering: Bli en bedre utgave av deg selv.
Den kliniske innpakningen av serumet fungerer som en lite subtil, men morsom kommentar til skjønnhetsindustriens injeksjoner. Treningsshowet Elizabeth Sparkle har gjort til sin karriere har en glorete åttitallsestetikk med tennissokker, høye hestehaler og signalfargede badedrakter med høy skjæring à la Baywatch og Jane Fonda, og spiller selvfølgelig på Moores fortid som åtti- og nittitalls-sexsymbol.
Den uforutsigbare reisen, visualisert gjennom et umiddelbart, men veloverveid uttrykk, gjør The Sweet East til en av disse sjeldne cinematiske injeksjonene som får blodet til å bruse hos filmelskere. I The Sweet East får det uventede og rare blomstre, i et USA som i utgangspunktet virker kjent.
Denne formen for surrealisme, om man velger å benytte seg av begrepet, skiller seg markant fra eksempelvis Oscar-grossisten Poor Things sin visuelt konstruerte eventyrverden. De er begge fortellinger om en ung kvinnes møte med en kaotisk menneskenatur, og menn som forsøker å forme kvinnenes identitet ut fra dogmatiske prinsipper. Regissør og fotograf Sean Price Williams har selv nevnt O Lucky Man! (1973) som en referanse for sin spillefilm-regidebut; en annen eksperimentell odyssé og satire over kontemporær kapitalisme, tidvis med lignende, eventyraktige stemninger. I The Sweet East er det Lillian (Talia Ryder) som kastes inn i en reise med uventede avstikkere.
Get a room! Luca Guadagninos svaiende trekantdrama om unge tennistalenter er opphisset og muskelspent, gammeldags objektiviserende og deilig. Var det derfor så mange så og likte den? Challengers er en påkostet film med bred appell og kunstnerisk integritet, av typen Hollywood ofte anklages for å ikke lage lenger. Etter at den såkalte «mellomfilmen» (mainstreamfilmer med kunstneriske ambisjoner for et voksent publikum) begynte å forsvinne fra kino for noen år siden, og for alvor skiftet adresse til TV og strømming under pandemien, er det nesten bare «all inclusive» begivenheter som kan røske mange opp av sofaen. Det som til langt ut på 2010-tallet var å anse som filmer man måtte ha sett for å kunne delta i konversasjoner om kulturen, er nå kledd i usynlighetskappe på kino; de fleste ser dem på strømming hjemme i TV-stua eller foran macen, på et senere tidspunkt.
Så da en såpass høyt budsjettert og massivt promotert voksenfilm som Challengers tjente gode penger på kino i fjor, var det god grunn til å løfte glassene. Regissør Guadagnino har selv omtalt Challengers som en kald soda på en stekhet dag: Skål! De to borgerlige boysene Art (Josh O’Connor) og Patrick (Mike Faist) er barndomsvenner og tennistalenter, og i forbindelse med en juniorturnering de går seirende ut av, får begge øynene opp for stjerneskuddet Tashi (Zendaya) med arbeiderklassebakgrunn (hot!). Det er Art som introduserer synet av «den mest sexy jenta jeg har sett» til Patrick, og når de møter henne på en hagefest og hooker opp med henne på hotellrommet etterpå igangsettes filmens sjalusidrama.
Til å være en film laget med skrittet fremst, er Challengers påfallende påkledd, selv i pikante scener. At Guadagnino får svetten til å sildre uten å vise uten å lokke skuespillerne til å kaste undertøyet, er et prov på hvor godt han mestrer selve filmspråkets erotikk. Scenen der Tashi dukker opp på dørstokken til Art og Patricks hotellrom, etter å først ha fliret skeptisk til guttenes overivrige invitasjon, vekker minner om Adrian Lyne aka «the master of the tease» sine skoledannende kioskveltere på en måte som gjør at jeg umiddelbart drømmer om at Guadagnino skal remake hummerscenen fra Flashdance (1983). Anekdoter om tidlige runkeerfaringer med alle de støtvise overraskelsene det først innebærer, inkl. barnlige detaljer om søvndyssende melkeglass, fumlende overlevert til en spørrende og gravende Tashi, kan få en pornograf til å rødme.
De etterfølgede, tunge kyssene langs Zendayas hals skaper forventninger om en mer konvensjonelt erotisk film enn Challengers utvikler seg til å bli. For etter forspillet på hotellrommet, fortsetter kurtiseringen i all hovedsak på tennisbanen, med harde dunk etterfulgt av stønn. Tennissportens bølgende rytmer og uforutsigbare vendinger skaper melodrama; det blåser opp til storm hver gang noen reiser racketen. Challengers er Guadagninos mest tydelig kommersielle prosjekt så langt i karrieren, men på sitt vis like avslørende personlig som Call Me By Your Name. –LOK
*
Vi har tidligere publisert listen med 20.-11. plass. Omtalene i denne artikkelen er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Hedda Robertsen (HR), Karsten Meinich (KM), Tarjei Sandvik Moe (TSM) og Sveinung Wålengen (SW).