«Ikke så mye skjermtid, det er skadelig. Ut i skogen med dere!», lyder mantraet fra dagens godt voksne foreldre. Ibelin ønsker å endre det frynsete ryktet til spillkulturen og effektene av et digitalt liv. Regissør Benjamin Ree har laget en hjerteskjærende og god dokumentarfilm om tilhørighet, generasjonskløfter, sorg og minner.
Ree slo for alvor gjennom som filmskaper i 2020 med Kunstneren og tyven. Han fikk med rette stor internasjonal anerkjennelse for det som var en oppsiktsvekkende skildring av nestekjærlighet og et menneskes møte med kunst. I hans nye film er vi også i trygge hender. Ibelin bruker bred pensel og interessante fortellerteknikker for å gi tilskueren et innblikk i noe av det viktigste og aller mest sårbare i oss mennesker: Behovet for tilhørighet.
Det går ikke mer enn to minutter ut i filmen før vi effektivt blir fortalt hva Ibelin handler om. Kameraet viser ingen blygsel og zoomer sakte inn på et innrammet portrett av en smilende Mats Steen. Et stearinlys, en blomsterbukett og en minnebok gjør det tydelig at filmens anslag er fra hans begravelse. Mats led av en sjelden muskelsykdom og ble bare 25 år gammel. Pappa Robert Steen sier noen setninger på lydsporet som oppsummerer filmens premiss: «Before Mats passed away, he left behind his password. I think this was deliberate. It was obviously something he had hoped we would find.»
På grunn av den kroniske sykdommen fikk Mats spille mye. De siste årene opptil 12 timer i døgnet. Foreldrene bekymret seg for all tiden som gikk med til spillet, men var også klar over at det var mye annet han gikk glipp av. «Det var vår store sorg. At han ikke skulle få oppleve vennskap, kjærlighet, eller det å være viktig i andre menneskers liv», sier pappaen. Det viste seg at en hel verden skjulte seg bak skjermen – en verden som familien ikke hadde den fjerneste anelse om hva inneholdt. Mats opplevde nettopp nære vennskap, samhold og sågar forelskelse gjennom onlinespillet World of Warcraft.
Etter at foreldrene la ut et innlegg på bloggen til Mats for å informere om hans bortgang strømmet kondolansene inn fra hele verden. Familien ble fullstendig overrasket over innsynet i sønnens rike sosiale liv på internett. Mats var god til å sosialisere og chatte med vennene sine gjennom spillet. Riktig god. Han lyttet, var initiativrik, morsom og sjarmerende. En sekvens i filmen viser oss til og med hvordan han fungerte som familieterapeut mellom en dansk mor og hennes autistiske sønn.
Mats flørtet med jenter på den lokale baren inne i spillet. Det første kysset beskriver han på følgende måte i filmen: «It was just a virtual kiss, but boy I could almost feel it.» Sitatet er direkte hentet ut fra bloggen til Mats som fortsatt ligger åpent ute. Filmens påstand er at den digitale virkeligheten Mats opplevde gjennom avataren Lord Ibelin Redmoore på planeten Azeroth var minst like virkelig som den i vår fysiske verden.
Fortellingen om Mats Steen har allerede berørt mange gjennom blant annet en NRK-reportasje fra 2019, som ble en av kringkasterens mest leste saker noensinne. Så hva er det Ibelin tilfører denne historien, som film?
*
Autentiske bilder
På slutten av 1800-tallet satt brødrene Lumière opp filmhistoriens første offentlige kinovisninger. Da det berømte toget rullet fra lerretet mot publikum trodde mange at det faktisk ville komme inn i kinosalen. Anekdoten skal ha det til at de levende bildene av toget skapte både kaos og begeistring i kinosalen. Film har en unik evne til å sette i gang følelsesregisteret. Vi skvetter, gråter og ler. Film er likevel ikke kun en erstatning for vår virkelighetsoppfattelse, men kan også fungere som en utvidelse av denne. Film har evnen til å ta oss med langt bortenfor våre trygge omgivelser og vise oss nye, både vakre og grufulle, sider ved verden.
Når Ibelin starter i begravelsen til Mats Steen blir hans død tyngdepunktet som hele filmens dramaturgi er forankret i. Det er et ikke uvanlig grep i dokumentarfilm å starte med å etablere at hovedpersonen er død. Et godt eksempel er Stefan Jarls sterke Mods-triologi om rusavhengige Stoffe, hvor kommentatorstemmen i Ett anständigt liv (1979) tidlig i filmen sier følgende: «Det här är Stoffe. Han är død nu.» Filmforsker Bjørn Sørenssen har vist at et slikt dramaturgisk grep gjør at alle de kommende scenene med Stoffe blir ekstra ladede. Nøyaktig det samme skjer i Ibelin, der vi slynget ut i en fortelling som spoler fremover og bakover i livet til Mats, eksplisitt illustrert ved hjelp av en god, gammeldags videokassett. Når magnetbåndet beveger seg i jevn fart inn på spolen i disse visuelle mellomspillene, forstår vi samtidig at tiden går og at vi er med på en tidsreise i arkivopptak.
I filmens «nåtid» ser vi mikrofoner som festes på intervjuobjektene av hjelpsomme filmarbeidere. Lydbommen dupper plutselig ned i 16:9-formatet til kameraet som vi vet fanger lyset og fester det til film. Gjentatte ganger blir vi minnet på at Ibelin, som film, er konstruert. I arkivbildene er sågar dato og klokkeslett bevart nederst i høyre hjørne av bildene, slik mange av oss husker det fra 90-tallets videokameraer. Ofte følger vi familiebildene av Mats Steen sittende i rullestolen foran skjermen, før vi sammen med kameraet sklir inn i spillets skarpe og fargerike virkelighet.
«It’s not a screen, it’s a gateway to wherever your heart desires. I boot up the computer. Music pumping. And then I leave this world.» Mats skrev dette på bloggen sin, og teksten er gjengitt i filmen som lyd, med Mats’ voice-over gestaltet av stemmeskuespiller Thomas Stene-Johansen. Arkivbildene av den levende og kornete Mats hjemme i stua til familien, både med og uten rullestol, utgjør det vi kan kalle et indeksikalt bånd som garanterer for filmens autentisitet. Dokumentarmediets indeksikalitet er en kvalitet som knytter det vi ser i filmen til den virkelige verden, altså at fremstillingen slik vi opplever den på lerretet er representativ for virkeligheten. Vi tar det for gitt at fotografiet av Mats eller lyden av talen til pappaen i begravelsen har en kobling til virkeligheten.
Den innflytelsesrike franske filmkritikeren og -teoretikeren André Bazin skrev om hvordan en objektivitet ligger innebygget i det mekaniske filmkameraet. Det er, ifølge Bazin, et ontologisk bånd mellom en fotografisk representasjon og det som blir tatt bilde av. Et fotografi bevarer en levning eller et minne om selve objektet som blir representert. Bazin går så langt som å si at et fotografi er selve objektet.
I et berømt essay trekker Bazin frem de håndholdte 16 mm-opptakene i Norges kanskje mest kjente dokumentarfilm, Kon-Tiki (1950). I sin hyllest av filmen argumenterer han for at disse opptakene gir et bedre innblikk i Thor Heyerdahls ferd på balsaflåten enn hva en mer glatt og stilisert reisefilm kunne gitt. Å lage en film var åpenbart en underordnet del av prosjektet til Heyerdahl. Når en hai eller tropisk storm dukket opp var den filmatiske dokumentasjonen mildt sagt nedprioritert av mannskapet. Opptakene ble i tillegg enda mer knirkete enn nødvendig fordi innstillingene på kameraet var satt i «stumfilmmodus» med 16 bilder i sekunder istedenfor «lydfilmmodus» som har 24 bilder. Resultatet ble at de måtte duplisere mange stillbilder per sekund i etterarbeidet. Stilen i filmen gjenspeiler altså virkeligheten i den amatørmessige filmproduksjonen.
Ifølge Bazin gjør de uskarpe og dirrende «hjemmevideo»-bildene at vi som publikum opplever fremstillingen som et virkelig minne fra mannskapets hukommelse. Det er noe troverdig over hvordan Kon-Tiki formidler den farefulle reisen. Kanskje var det nettopp denne spontane og autentiske kvaliteten som bidro til å gi filmen en Oscar-statuett i 1951? Noe av den samme autentisiteten kjenner vi på i møtet med arkivopptakene til familien Steen i Ibelin. Bazin trekker frem at glimtene av en spekkhogger i Kon-Tiki gjør inntrykk fordi det er bilder av en helt reell fare. I Ibelin blir vi sterkt berørt av arkivopptakene fordi de så tydelig gir oss et innblikk i sårbarheten, men også samholdet, i familien.
Når vi allerede etter noen sekunder ut i Ibelin får se lenge på portrettet av Mats Steen blir vi særlig oppmerksom på to ting: For det første er det åpenbart mange detaljer i bildet som utgjør ansiktet hans. Han ser rett i kamera, altså med blikket rettet mot oss som betraktere. Håret er nykjemmet. Smilet litt påklistret. Vi gjenkjenner stilen fra typiske portrettfotografier tatt på skolen eller til et ID-kort. For det andre ser vi fotografiet sammen med stearinlys og minneboken, som gjør at vi umiddelbart tenker på tid, eller det filosof Roland Barthes kaller punctum. Barthes tenkte videre på Bazins metafysiske syn på fotografier og skrev om hvordan alle fotografier vitner stumt om noe som har vært og kanskje ikke lenger er. Punctum kan sies å være det som går ut over selv beskrivelsen og som oppløser hinnen mellom filmbilde og publikum.
Barthes illustrerte sitt begrep med et fotografi fra 1865 av soldaten Lewis Payne. Han sitter på en benk iført håndjern, og ser også rett i kamera. Alexander Gardner tok bildet på fengselscellen, mens Payne ventet på å bli hengt. I en alder av 21 år ble Payne dømt til døden for et forsøk på å ta livet av den amerikanske visepresidenten. Barthes skriver at han er skrekkslagen mens han observerer fotografiet hvor døden står såpass tydelig på spill og som han vet, om kort tid, vil innhente den unge gutten. I Ibelin blir vi også rystet av denne katastrofen som portrettfotoet av Mats Steen viser til, selv om vi vet at det allerede har skjedd. Barthes gjør oss videre oppmerksomme på at vi som ser og blir berørt av slike bilder må ha en kritisk distanse til fotografiets bedragerske funksjon. For selv om et fotografi vitner om noe som faktisk har skjedd, vil det alltid være noen som har tatt bildet. Og bilder kan både vinkles, manipuleres og rekonstrueres.
Rekonstruere fortiden
Det finnes utallige eksempler på dokumentariske fotografier fra historien hvor det i etterkant har vist seg at hendelsene er rekonstruert foran kamera, eller sågar blitt iscenesatt for kameraet. I fotografier ligger en tvetydig virkelighet. Tenk bare på det berømte amerikanske flagget som ble plantet på Iwo Jima den 23. februar 1945. Joe Rosenthal tok bildet som er et av andre verdenskrigs mest ikoniske, men den opprinnelige plantingen av flagget foregikk tidligere på dagen. I Rosenthals rekonstruerte fotografi er det benyttet et større flagg og soldatene er oppstilt på en usedvanlig fotogen måte. Det er likevel ingen tvil om når bildet ble tatt, hva det portretterer og ikke minst hvilken symbolverdi det med tiden har fått.
Rekonstruksjoner i både foto og dokumentarfilm kan lages på veldig mange måter, og påvirker hvordan vi som tilskuere erfarer de historiske detaljene og minnene til aktørene. Veldig ofte understøtter rekonstruksjonene vitneutsagnene, og bidrar til å skape sympatier for dem. Gjerne som en slags verifisering av fortiden: «Sånn var det det skjedde, bare se her!»
Ibelin benytter seg av en særegen form for animerte rekonstruksjoner fra spilluniverset i World of Warcraft, som gjør skillelinjene til den dokumentariske virkeligheten porøs. 42 000 sider med rollespill-logg, chat-samtaler, forumdiskusjoner og avatarenes dagbøker som faktisk har foregått på innsiden av spillet gjennom mange år er hentet ut av serveren de lå lagret på.
I tillegg er bloggen til Mats rik på hans skriftlige refleksjoner om livet både innenfor og utenfor spillet. Av dette materialet ønsker filmskapere å vise oss at Mats og hans avatar Ibelin var like virkelige begge to. I møte med dokumentarfilmen får man sågar den forbløffende opplevelsen av at det digitale livet, som de animerte rekonstruksjonene illustrerer, var mer virkelig enn den fysiske verdenen til Mats Steen. Mye av grunnen til det hviler på den grundige klippejobben til Robert Stengård. Det er imponerende hvor godt filmen skifter mellom kornete arkivopptak, intervjuer med menneskene bak avatarene i World of Warcraft og de animerte rekonstruksjonene.
Gjennom animasjonene får vi ta del i Ibelins subjektive opplevelser, gjennom den filmatiske stilen: For eksempel når lyden av stemmene rundt Ibelin sakte forsvinner, klippes det nærmere og nærmere øynene hans mens vi hører pusten til den digitale avataren. Den foruroligende tonen på lydsporet øker i intensitet til øyelokkene dramatisk lukker seg i det ultranære utsnittet før Ibelin roper ut i forsamlingen: «It’s not fair!»
Alle som har spilt World of Warcraft ser med en gang at de animerte sekvensene i filmen er mye mer detaljerte og avanserte enn de vi finner i spillet. Det benyttes genremarkører fra fiksjonsfilmens mange grep for å sette følelsene i høygir hos publikum. I scenen hvor Ibelin møter sin etter hvert nære venninne Rumour, kryssklippes det slik vi har sett i utallige romantiske komedier. Det overraskende ansiktsuttrykket til Ibelin idet hun tar hatten hans blir kontrastert med det skøyeraktige blikket hennes. Mens de løper etter hverandre inn i skogen klippes det mellom nære, halvtotale og totale utsnitt av ansiktene, raske ben og smil. Det oppleves som en forførende bearbeiding av virkeligheten, gitt konteksten og historien til Mats Steen, og gjennom grepet forsterker Ree på mesterlig vis de følelsene han ønsker å aktivere i tilskueren.
Filmskaperne som har laget Ibelin benytter disse melodramatiske virkemidlene og klassisk kontinuitetsklipping gjennom rekonstruksjonene som fyller en betydelig del av filmen. Symfoniorkesterets tandre fioliner på lydsporet gjør at vi lener oss helt inn i fortellingen: Vi fryder oss sammen med Mats Steen som endelig fikk kjenne på endorfinene som omkranser en gryende forelskelse. Det er så fortjent! «For et fantastisk onlinespill», tenker vi, mens en tåre presser seg på.
Frontstage eller backstage?
Medieforsker Joshua Meyrowitz har, med inspirasjon fra sosiologen Erving Goffman, beskrevet hvordan det sosiale livet fungerer gjennom begrepene «front stage» og «back stage». Førstnevnte knytter an til adferd som er offentlig og kontrollert, mens backstage-adferden er den private og spontane. Det vil imidlertid ofte være vanskelig å avgjøre hvorvidt en adferd er iscenesatt for en offentlighet eller spontan.
I Meyrowitz sin teori har nye elektroniske medier brutt barrierer for hvordan vi forstår og utøver våre mange roller i livet. For eksempel når vi spiser påskemiddag sammen med familien, tar en kaffe med venner, legger ut et bilde på sosiale medier eller diskuterer med kolleger på jobben. Hvordan vi iscenesetter oss selv. Selv om Meyrowitz formulerte sin analyse for over 30 år siden oppleves hans perspektiver veldig relevante i møte med en film som Ibelin.
Verdenen i World of Warcraft er fylt med gruppeidentiteter, hierarkier, etikette, kjønnsroller og en merkverdig blanding av hva det vil si å være barn og voksen. Ingen i vennegjengen, eller guildet «Starlight» som det heter i spillet, visste om muskelsykdommen til Mats Steen før mot slutten av livet hans. Stemmeskuespilleren fremfører følgende betraktning som Mats har skrevet: «In real life I was 17 at the time, and no idea how to even approach a girl. Luckily pretty much every character in this virtual world looks great. Many might find this silly, but at least looks doesn’t matter much anymore. It’s all about personality.» Som publikum har vi stor forståelse for det dypt menneskelige valget om å skjule den fysiske verdenen for å opprettholde en annen fasade i spillet.
I Ibelin skjer det noe interessant i skillet mellom hva som er frontstage og backstage i livet til Mats Steen. Den åpenbare kroppslige forskjellen mellom den virkelige Mats Steen og avataren Ibelin er selvfølgelig slående. Aldri har en digital bicepsmuskel sett større ut, når vi vet hvem som kontrollerer bevegelsene. Men som tilskuer får man samtidig en følelse av at frontstage og backstage nærmest går i oppløsning, spesielt hvis vi kjøper filmens påstand om den sterke virkelighetskontrakten i World of Warcraft.
Mats sitt møte med Rumour resulterte i en helt reell forelskelse og Mats fikk tilsendt en håndtegnet (!) tegning av deres avatarer i nær omfavnelse. I filmen kommer det frem at Mats, ikke overraskende, hang tegningen på veggen på rommet sitt. Et tydeligere og mer fysisk motbevis for alle som måtte tro at spill er ren asosial underholdning skal man lete lenge etter. Det som likevel skurrer i denne delen av historien er hvordan det kunne det ha seg at familien i «den virkelige verden» ikke maktet å bli mer kjent med det digitale spillsamfunnet til sønnen, før han døde?
Jeg opplever at poenget er noe overspilt, for at spillets solstrålehistorie skal få skinne ekstra sammen med den akk så triste erkjennelsen om at familien burde engasjert seg mer i Mats sin digitale virkelighet. For her ligger Ibelins moralske rettesnor: Alle mødre og fedre burde engasjere seg mer i barnas aktiviteter. Enten det er cosplay, fotball på løkka eller World of Warcraft.
Det er noe forutsigbart over rollene til alle medvirkende i Ibelin, spesielt når vi kjenner historien så godt fra før. Filmen hopper galant bukk over samtlige utfordringer som onlinespill fra kommersielle giganter kan føre med seg. I den omtalte sekvensen hvor Ibelin redder forholdet mellom en dansk mor og hennes sønn, råder han moren til å invitere sønnen inn i spillet. På denne plattformen kan de endelig kommunisere «på ekte», og vi opplever hvor varm en digital og forsonende klem kan være. Den autistiske sønnen kommer seg tilbake på skolen, og fungerer i hverdagen, takket være Ibelins innsats.
Det er lett å forstå stoltheten pappa Robert Steen uttrykker over sønnens empatiske handlinger. På samme tid kjenner vi på en snikende følelse av at scenen kun viser én side av den digitale virkeligheten. Filmkritiker Aksel Kielland minnet meg om scenen fra Joachim Triers Louder Than Bombs (2015), som handler om sorgprosesser, og hvordan faren i filmen blir invitert inn i sønnens digitale rollespill. Sønnen finner frem sverdet og dreper faren i spillet. Kiellands poeng er at når vi allerede for ti år siden så en vits om relasjoner mellom foreldre og barn i et onlinespill, burde vi i dag kunne forvente flere nyanser enn det Ibelin presenterer for oss.
Det oppleves litt utdatert at Benjamin Ree med Ibelin tar på seg ansvaret med å avlive myten om at spill kun er asosial underholdning for massene. Likevel tenker jeg at vi står midt i en digital revolusjon hvor generasjonene har veldig ulike syn på hva spill er og kan være, og for mange av de eldste er myten fortsatt sprell levende.
En milepæl
Jeg har et sterkt minne fra første gang jeg så Ingmar Bergmans mesterverk Persona (1966), som blant annet handler om flytende identiteter. I begynnelsen av filmen ser vi en liten gutt som leser en bok i realistiske omgivelser. Plutselig oppdager han et bilde av en kvinne gjennom et lerret. Han forsøker å ta på bildet, men snart forsvinner muligheten for øyekontakt, ettersom kvinnen lukker øynene. Som tilskuer er det flere ting som gjør at vi tolker bildene dithen at gutten opplever én virkelighet, mens kvinnen er i en annen. Kanskje er hun et minne om guttens mor, sett fra guttens subjektive perspektiv? Denne opplevelsen blir også mettet med sterke følelser fordi han ikke klarer å komme i kontakt med kvinnen gjennom lerretet.
Når Ibelin interagerer med Lisette Roovers’ avatar gjennom de animerte rekonstruksjonene aktiverer det sterke følelser i oss idet hans venninne plutselig går i oppløsning i spilluniverset. Vi forstår at hun har logget av spillet, selvfølgelig fordi ignorante foreldre har plugget ut strømtilførselen. Vi deler ensomheten med Ibelin. Han kan ikke hente henne tilbake i spillverdenen, men han kan agere i den fysiske virkeligheten. Mats tar saken i egne hender og sender et brev til hennes foreldre som forklarer hvor viktig relasjonen deres er. Plutselig er vi inne i enda en animert virkelighet, denne gangen håndtegnet og sett fra Lisettes perspektiv. Mats skrev til hennes foreldre: «I’m not sure why you are not allowing her to play these games. But there has to be some other way to solve this conflict. Don’t keep pushing her away, just try to come to an agreement. All I ask of you is that you consider what you are doing, and that you try to come up with a solution everyone can live with. Because this is not the right thing to do.» Hvordan denne såre, men samtidig proaktive, innsikten blir formidlet, gjennom filmens mange lag og representasjoner av virkeligheten, er en stor styrke.
For noen uker siden så jeg et filmeksperiment under filmfestivalen i Gøteborg hvor Persona ble, for kun én eksklusiv visning, massivt endret ved hjelp av kunstig intelligens. Det ikoniske ansiktet til Liv Ullmann, som spiller Elisabeth Vogler, ble erstattet av skuespiller Alma Pöysti. I Bergmans drømmende film blir rollefiguren rystet av den forferdelige virkeligheten: Det dokumentariske bildet av en uskyldig gutt i Warszawa-gettoen, mens han med armene hevet føres vekk av nazistene. Vi vet hvor han er på vei. Det emblematiske bildet for Holocaust forsterker Elisabeth Voglers mentale utfordringer. Hun klarer ikke ta inn over seg grusomhetene i verden.
Jeg ble sittende i kinosalen å tenke på hvor tynnslitt vår tillit til den dokumentariske virkeligheten i bilder er i dagens samfunn. Kunstig intelligens gjør at vi med korte tekstkommandoer kan skape film basert på de enorme mengdene digital data som finnes der ute, og det har aldri vært enklere å bruke logaritmer som propaganda. Kunstig intelligens kan ved et tastetrykk brukes til å generere falske nakenbilder av mindreårige. Og ved neste tastetrykk kan de spres overalt på internett. Ingen digital kompetanse trengs for å benytte slik teknologi, alt du trenger å gjøre er å åpne en nettleser. Det er mildt sagt urovekkende.
Den salige Ingmar Bergman skrev en gang at «ingen konstart går som filmen förbi vårt dagmedvetande, rakt mot våra känslor, djupt i själens skymningsrum». Det høres kanskje litt svulstig ut, men er noe jeg kjenner på etter å ha sett Ibelin. Jeg ble sterkt berørt av det filmatiske møtet med Mats Steen. I dag kan man besøke et minnested i World of Warcraft, et sted hvor de mange som kjente Ibelin årlig samler seg for å hedre vennen sin.
Det viktigste er likevel at alle de som ikke har kjent på de positive sidene ved spill som World of Warcraft, får seg en løpetur på Azeroth sammen med Mats «Ibelin» Steen. Med Bigbangs oppløftende låt «To the Mountains» dundrende ut av høyttalerne. For selv om Ibelin kan oppleves i overkant sentimental og unyansert har den forunderlige fortellergrep og en følsomhet for hvordan å representere det sårbare. Til sammen gjør det at kinoopplevelsen sitter lenge i de fysiske kroppene våre, etter at vi snufsende, oppløftet og rikere beveger oss ut av kinosalen.
Benjamin Rees nye film gir oss et rystende blikk på de positive sidene ved spill-kulturen og hvordan virkeligheten kan fremstilles på lerretet. Den kan være med på å endre generasjonskløfter til de som nå vokser opp i mellomrommet mellom den digitale og den fysiske verdenen. I det perspektivet er Ibelin en milepæl.
