Demi Moore får sitt etterlengtede comeback i rollen som den falmende tv-stjernen Elisabeth Sparkle i Coralie Fargeats kroppshorror.

En sprøytespiss med uviss substans føres inn i en eggeplomme. Plommen muterer og blir til to – slik er eksposisjonen i Coralie Fargeats The Substance. To kjerner på glatt underlag, sprøyter, mutasjoner og repetisjoner. Palmetoppene svaier, slik de også gjør langs Croisetten i Cannes der filmen hadde verdenspremiere før sommeren. Mater Suspiriorum møter The Fly (1986) møter New French Extremity.

Jeg liker dette utgangspunktet for en film: rett på blottstilt aldringsangst og kroppsubehag. Forfengelighet og forfall som munner ut i blodpøler og splattereffekter – med et ønske fra regissøren om å sjokkere så vel som å få publikum til å le i vemmelse og skrekk. Fargeat vant flere priser for debutfilmen Revenge (2017), et hevnplott som kan virke inspirert av Virginie Despentes’ Baise-moi (2000, basert på hennes egen roman, først utgitt i 1993). For The Substance ble hun tildelt utmerkelsen for beste manus av årets Cannes-jury.

Et bilkrasj tar Elisabeth Sparkle til sykehuset der hun får hvisket inn i øret at hun er «en god kandidat», og drar hjem med en minnepinne i hånden, merket med svart tusj: «The Substance». Reklamefilmen lover evig ungdom og optimalisering: Bli en bedre utgave av deg selv. Den kliniske innpakningen av serumet minner om K-beauty-produkter; en lite subtil kommentar til skjønnhetsindustriens injeksjoner. Sparkles altomfattende selvforakt blir en motsats til 2020-tallets kroppspositivitets- og selvhjelpsmantraer.

Den yngre utgaven Sue spilles av stjerneskuddet Margaret Qualley. Rollene og fordoblingene spiller altså på de to skuespillernes historikk og drar veksler på David Cronenbergs Maps to the Stars (2014) og Todd Haynes’ May December (2023) – begge filmer som kretser rundt maktdynamikken, tiltrekningen og frastøtningen mellom den ‘unge lovende’ og den ‘eldre erfarne’.

Treningsshowet Elizabeth Sparkle har gjort til sin karriere har en glorete åttitallsestetikk med tennissokker, høye hestehaler og signalfargede badedrakter med høy skjæring à la Baywatch og Jane Fonda, og spiller selvfølgelig på Moores fortid som åtti- og nittitalls-sexsymbol. Blant høydepunktene i filmografien hennes er hovedrollene i Uanstendig forslag (1993) og Striptease (1996), der hun poserer naken på filmplakaten. Året etter spilte hun mot Viggo Mortensen i militær-actiondramaet G. I. Jane (1997). Mest kjent er hun nok likevel for Ghost (1990). Etter et par tiårs glemsel er hun nå tilbake som monster – og ble hyllet på den røde løperen i Cannes, der hun strålte med sin chihuahua Pilaf.

Demi Moore er ikke akkurat anerkjent som en dyktig skuespiller, men som et ikon fra en svunnen periode det er lett å idealisere fra den andre siden av 2000-tallet. Det (antatt) dårlige og daterte blir en svakhet Moore vender til sin styrke i The Substance, og hun skal ha honnør for et modig rollevalg – og selvironi.

Qualley er på sin side mest kjent for opptredenen som hippiejente i Quentin Tarantinos Once Upon a Time in… Hollywood (2019) og hovedrollen i Netflix-serien Maid (2021), i tillegg til flere andre tv-produksjoner. I år har hun vært aktuell med Ethan Coens Drive-Away Dolls (2024), Yorgos Lanthimos’ Kinds of Kindness og musikkvideoen Tiny Moves for bandet Bleachers, som hun også har regissert.

Å sette Qualley opp mot Moore kan virke som en genistrek. Selv møtte jeg filmen med høye forventninger, og har mer enn en tilbøyelighet for mørke Hollywood-dramaer som river og sliter i eksistensielt grums. Men hvor godt lykkes Fargeat?

*

Etter å ha overhørt tv-produsenten Harvey (Dennis Quaid som fullkomment ufordragelig, misogyn sjef) i telefonen på toalettet si at hun er for gammel og skal erstattes av nytt, ungt kjøtt, kjører Elisabeth Sparkle av veien. Det siste hun ser før black-out er en plakat av alter-egoet Sparkle revet i to, slik også hennes egen hud er i ferd med å revne. De visuelle grepene er enkle og effektive. Mer enn Cronenberg – som er en av flere eksplisitte referanser – er det Nicolas Winding Refns The Neon Demon (2016), der modellene slår hverandre til blods, jeg får assosiasjoner til den første halvtimen. Et ubarmhjertig Disney-mareritt i kontrasterende svart/rødt/blått/hvitt.

Coralie Fargeat lar innflytelsene komme tydelig frem i siteringen underveis – her er spor av Brian De Palmas selvbevisste kitsch og et hint av Dario Argentos italienske giallo – jeg tenker særlig på heksehorroren Suspiria (1977) når Demi Moores fingre blir til ørneaktige, sorte klør. Divaens frykt for obskuritet planter en forbindelse til Billy Wilders mesterlige noir Sunset Boulevard (1950), der Gloria Swanson glitrer og fråder som den pensjonerte stumfilmskuespilleren Norma Desmond, ensom og forlatt i sitt antikverte slott i Beverly Hills. Like markant er David Lynchs psykologiske thriller Lost Highway (1997) der jeg kaldsvetter hver gang Patricia Arquette, i rollen som Renee Madison, tar inn posten ikledd silkemorgenkåpe, og spiller av videokassettene fra konvolutten, fra en ukjent avsender/avlytter.

Til å begynne med stimulerer alle henvisningene en intellektuell lek, og kanskje særlig for filmnerder som kan meske seg i referanser (meg selv inkludert), men jeg savner at Fargeat gjør mer med materialet. Når The Substance etter hvert spiller på repetisjon, føles det litt som å vasse rundt på Astrup Fearnley-museet et tiår tilbake, med Ida Ekblads kollasj av Jessica Simpson med en tyggegummi most inn i det ene øyet, Damien Hirsts parterte ku og Alex Israels palmer og visuelle flathet.

Muligens er den første fordreiningen såpass absolutt, at det blir vanskelig å la seg overraske utover i filmen? Når Sparkle velger å takke ja til The Substance, og henter ut pakken med ungdommelig eliksir fra en apokalyptisk pakkeboks for de innviede, i en skyggefull blindgate, er resultatet mildt sagt dramatisk: Sparkle mister bevisstheten på badegulvet, og den yngre Sue ramler ut. Ryggraden er splittet i to (som Hirsts ku), og slik blir Sparkle liggende, Tornerose-aktig, mens Sue tar seg til rette i leiligheten der opphavskvinnens selvportrett troner på stueveggen. Fargene er kalde og harde, omgivelsene luksuriøse, og kontrakten Elizabeth Sparkle har signert er ufravikelig.

Splittelsen, eller fordoblingen, fører til en drakamp mellom Elizabeth og Sue, der de kjemper om mest mulig levetid – og det den ene fortærer, må den andre fordøye. Sparkles fråtsing av fett og frityr i sin tilmålte hjemmekveld blir Sues pinlige mutasjon under innspillingen av neste dags treningsshow der et kyllingben stikker ut av hoften. Kroppene tøyles og herjes med – ofte på humoristiske måter, med store fakter og overdrivelser.

Når jeg tar meg i å savne noe mer nyskapende, er det kanskje fordi handlingen også tar form som en slags fråtsing. Det som allerede er presentert, eskaleres og trappes opp. Stereotypene forblir de samme, de kirurgiske inngrepene vedvarer, så til slutt blir jeg litt matt av alt sammen. Lydbildet må være filmens mest forstyrrende element: Fargeat tvinger oss til å se og høre kjøtt som parteres og ødelegges, Sparkles selvhat som munner ut i stadig mer urovekkende (og litt teite) formasjoner.

*

Tilfeldigvis leste jeg forfatter Maggie Nelsons siste bok, Like Love: Essays and Conversations (2024), under fullmånen i Cannes i mai, der hun blant annet reflekterer rundt «forskjellene mellom det subversive, overskridende og perversjon (…) ord som ofte slenges sammen når vi snakker om kunst». Som professor ved California Institute of the Arts har Nelson et spesielt oppmerksomt blikk for variasjoner av overskridelse, intellektuell og formmessig utagering. Subversiv refererer til «forsøk på å transformere en etablert orden» utdyper hun; overskridelse er «å passere en grense», mens perversjon er «en omveltning av noe fra sin opprinnelige retning, mening eller tilstand».

The Substance har blitt omtalt som subversiv, men hvilken orden er det den forsøker å transformere? Hvilke grenser er det den passerer, utover publikums toleranse for knivstikk, sting og åpne sår? I beste fall ender The Substance opp i den siste kategorien (perversjon), i den grad det er dekkende å si at Elizabeth Sparkle forsøker å velte (eller hindre, stanse) sin «opprinnelige retning»; den uunngåelige nedbrytningen, aldring og død.

Den postmoderne satiren har hulhet – det tomme, grunne – som sitt ideal, en glatthet med avgrunnens tagger. At Moores comeback er med en rolle der hun inntar det døde kadaverets positur, liggende på et sterilt badegulv eller mørkt avlukke mesteparten av spilletiden, blir en spøk man kan akseptere, eller ikke. Med godvilje kan den lange søvnen kalles et purgatorium, en skjærsild… og opp av asken stiger føniksen?

Min største innvending mot The Substance er at filmen er for lang. Det kjølige landskapet i starten trekker meg inn, men de siste førti minuttene føles i overkant gjentakende. Elisabeth Sparkles sårbarhet, ensomhet og aldersangst er godt formidlet, men The Substance er først og fremst en splatterkomedie som forblir ved overflatene. Likegyldig går det uansett ikke an å være til Fargeats prosjekt, og jeg håper å se mer både av både henne og Demi Moore fremover.