I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Nok en gang åpner jeg med en liten advarsel. Ildfluenes grav er ikke en hyggelig, søt kosefilm selv om den er en utsøkt anime fra Studio Ghibli, best kjent for Hayao Miyazakis fantastiske eventyr. Det kan være greit å ha en hel kveld til rådighet for å komme til hektene etter å ha sett den, faktisk. Kakao og pusekatt/kjæreste/bamse anbefales også. Jeg blir i alle fall helt knust og går i oppløsning ved hvert gjensyn. Når det er sagt, så er det en film man absolutt burde gi seg selv mulighet til å se. Den er inderlig, nydelig, rå og var samtidig, og i mine øyne kanskje den sterkeste krigsfilmen i historien.

Der andre filmer ofte viser eksplisitte grusomheter som er rystende, men som får en til å sitte igjen med en ekkel følelse av å ha blitt forsøkt manipulert, eller til å distansere seg og spørre seg om hva i helsike poenget er, forteller Ildfluenes grav en opprivende og ekte historie om søskenkjærlighet, urettferdighet og sårbarhet. Filmen er basert på Akiyuki Nosakas selvbiografiske roman med samme tittel om hans lillesøster som døde av underernæring under andre verdenskrig, noe han selv følte seg ansvarlig for. Men historien er mer enn hans personlige måte å be om forlatelse. Den er en viktig vekker i en virkelighet hvor tapte menneskeliv blir redusert til statistikk.

Krig er så ufattelig stort og vondt, og et av de vanskeligste temaene å ta opp på film. Ofte forsvinner menneskene i slagscener, eksplosjoner og tanks. Og allegorisk sett stemmer jo det. Når krigen tar fullstendig overhånd blir det lite menneskelighet igjen. Og enda mindre medmenneskelighet. Dette aspektet er sterkt tilstede i Ildfluenes grav, og en av årsakene til at filmen er så ufattelig trist. Når man slutter å ta vare på barna har verden virkelig gått til helvete.

Søskenparet Seita og Setsuko mister moren i et bombeangrep, og havner hos en tante som etterhvert blir så hard og kald at de ender opp med å måtte klare seg på egen hånd. Men de er jo bare barn. Storebror Seita forsøker å la lillesøster Setsuko få være et barn, forsøker å skåne henne fra krigen og vissheten om at moren er død, og forsøker samtidig desperat å skaffe mat slik at de skal overleve.

Ildfluenes grav går rett inn i kjernetematikken Montages-redaktør Karsten etterlyser i sin artikkel om Armadillo: Død. Krig fører til død. Krig er død. Og det er ikke bare granater eller kuler som dreper. Krigen fører også med seg en langsom, snikende død gjennom sykdom og sult. Vi vet det selvsagt godt allerede. Vi ser det på nyhetene hver dag. Forståelig nok kan man ikke ta lidelsen til hvert sultende barn inn over seg. Å skru følelsene av, og å bli hardhudet er en måte å overleve på i en verden preget av smerte. Men innimellom er det viktig å åpne opp. Kall det erkjennelse. Kall det weltschmerz. Kall det katharsis. Kall det hva du vil. Ildfluenes grav trenger i alle fall gjennom alle mine forsvarsmurer, fordi den formidler sorg og sårhet på en jordnær og vakker måte.

At det er en animasjonsfilm tror jeg ironisk nok er nøkkelen til at den er så menneskelig. Man blir ikke bombardert med virkelighetstro bilder som virker mot sin hensikt fordi man i emosjonelt selvforsvar distanserer seg fra dem. Og måten lille Setsuko er portrettert på, er slående realistisk. Å få en fire-femåring til å spille så godt ville være et lite mirakel. I Ildfluenes grav har regissør Isao Takahata valgt å ta opp stemmen til fem år gamle Ayano Shiraishi før animasjonene ble laget, og på den måten fått hennes umiddelbare reaksjoner å jobbe ut fra. Velnok var det uvant for animatørene, og man ser ikke leppebevegelser så ofte. Men det gjør ingenting, fordi hun fremstår som så levende i hele sitt vesen. Hun leker og pusler i sin egen verden, samtidig som hun får med seg og forstår mye mer enn man skulle tro.

Det sentrale symbolet i filmen, ildfluene, har mange lag, og mange mulige tolkninger. Lille Setsuko begraver dem, og lurer på hvorfor de dør så fort, slik hun selv ender opp med å gjøre. Kamikazeflyene, så vel som brannbombene som regner over byen har likhetstrekk med ildfluene, og samtidig ligner de på fyrverkeri. Både det å se på fyrverkeri og å se på ildfluer om sommeren er japanske familietradisjoner, og ildfluens korte liv regnes også som et symbol på forgjengelighet og på menneskets sjel. Jeg tror jeg skal la det være opp til enhver å gjøre seg opp en mening. Uansett gir ildfluene filmen en dimensjon av skjønnhet, og hjelper barna å holde oppe motet og å unngå redselen, fortvilelsen og mørket.

Jeg vil påstå at dette slett ikke er en barnefilm, selv om den ble sluppet sammen med den langt koseligere Min nabo Totoro av Hayao Miyazaki. Den har også vunnet barnefilmfestivaler og var å finne i barnehylla på den lokale videobutikken, noe som gjorde meg litt perpleks. Jeg synes kanskje ikke unger skal behøve å se på at andre barn dør, selv om det er tegnefilm. Velnok er det viktig å formidle realitetene ved krig fremfor en overfladisk, heroisk fremstilling, men for å være helt ærlig tror jeg vi såkalt voksne har større behov for den påminnelsen.