Grunnmuren i den poetiske fabelen Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme er historien om det å være annerledes. Opplevelsen av å skille seg ut, og bli sett litt ned på og ertet fordi man ikke er som de andre, er både utgangspunktet og den dramatiske kjernen i Endre Skandfers filmatisering av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansens to første (av mange) folkekjære bøker om sjøormen Ruffen.
Historien om Ruffen handler om mestring og mot, men også om skam, bekymring, uro og redsel. Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme forener skildringen av utenforskap med en hyllest til vennskap, fellesskap og storfamilien. Dette er altså en fortelling om de største følelsene vi alle har.
Endre Skandfer debuterer her som langfilmregissør, men han har allerede en lang karriere i norsk film og animasjonsbransje. Han har arbeidet med scenografi, figurdesign og animasjon på mange filmer og fjernsynsserier, og har vært innom selskap som Qvisten og Storm Studios. Hans arbeider, også med barnebøker og tegneserier, er preget av en dynamisk strek og dramatiske komposisjoner.
Denne filmen føyer seg inn i det som har blitt en spennende ny tradisjon: Barn som vokser opp i Norge i dag har muligheten til stadig å se nye norske animasjonsfilmer på kino, og mange har glemt at dette i et litt lengre perspektiv er noe helt nytt. Det er ikke mer enn drøyt femten år siden at norsk animasjon var en sjeldenhet på kino. Fra å være sjelden vare har egenprodusert animasjon nærmest blitt en selvfølge i dag. Framveksten av en egen vilter og livskraftig animasjonskultur for et barne- og familiepublikum, er et av de mest slående eksemplene på utviklingen i norsk filmbransje i de siste tiårene.
Ivo Caprinos klassiker Flåklypa Grand Prix ble vår første helaftens animasjonsfilm da den kom på kino i 1975, og den topper fortsatt listen over tidenes mest populære norske kinofilmer. Det skulle imidlertid gå nesten tjue år før vi fikk vår neste helaftens animasjonsfilm, og fram til årtusenskiftet fikk vi bare tre-fire filmer. I det første tiåret etter årtusenskiftet begynte produksjonen langsomt å ta fart, og året 2013 ble et vendepunkt for norsk animasjonsfilm. Dette året hadde tre animasjonsfilmer premiere på kino. Siden 2013 har mer enn tjue helaftens animasjonsfilmer blitt laget her i landet. De fleste av disse (og også de som er på trappene) er først og fremst rettet mot barn.
Det er flere årsaker til denne rivende utviklingen, som har skapt en helt ny audiovisuell barnekultur her i landet, men produksjonsselskap som Qvisten, Mikrofilm, Storm Films og Kool Produktion har på ulike måter bidratt til å revitalisere norsk animasjon. Digitale verktøy har vært helt avgjørende i denne eksplosive utviklingen av norsk animasjonskultur, som også rommer en spennende kortfilmproduksjon. Medieutviklingen for øvrig har også vært viktig. Økt interesse fra TV-kanalene, samt nye distribusjonsmuligheter som strømming og videospillproduksjon som en bigeskjeft, har også bidratt til sunnere økonomi for noen av animasjonsprodusentene.
Og suksessene her hjemme har resultert i mer internasjonal oppmerksomhet og suksess. Stadig har man kunnet lese om filmer som er solgt til mange land. Elleville Elfrid (Frank Mosvold og Atle Solberg Blakseth, 2020) ble for eksempel solgt til mer enn 100 land, og det ble slått stort opp i fjor høst da Bente Lohnes Reisen mot nord (2025) var blitt forhåndssolgt til 56 land. Mikrofilm sikret finansiering fra ulike andre land til produksjonen av Kajsa Næss’ Titina (2022), og co-produserte filmen med belgiske Vivi Film.
Denne internasjonaliseringen er helt nødvendig for å opprettholde og videreutvikle norsk animasjon, men den har også resultert i en slags «standardisering» av historier og fortelleruttrykk som har både fordeler og ulemper. Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme er et tydelig eksempel; som en samproduksjon mellom norske Maipo Film, finske Anima Vitae og partnere i Belgia, er mye av det tekniske og kunstneriske arbeidet lagt til Anima Point, det finske selskapets studio i Malaysia. Filmen bærer preg av denne globale produksjonsmodellen, og etter mitt syn har denne tendensen til «standardisering» resultert i visse svakheter.
I Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme har Endre Skandfer og manusforfatter Karsten Fullu i tillegg hatt en ekstra krevende oppgave med selve adaptasjonen til film. I tillegg til første Ruffen-bok med samme tittel, har filmskaperne også basert seg på andre bok, Ruffen på nye eventyr (1975). Å overføre Thore Hansens billedunivers, med sin viltre, magiske og absurde fantasi, og en uvanlig detaljert ornamental og dekorativ art nouveau-inspirert stil, til moderne animasjon kan ikke ha vært lett. Noen av valgene Skandfer og hans mange medarbeidere har gjort er riktignok interessante, men vil sikkert også oppleves som noe reduserende, spesielt av de som har et forhold til Bringsværd og Hansens totalt ni bøker om Ruffen og hans venner.
Skandfers film er blitt en animert dyrefabel og en klassisk dannelseshistorie om hvordan man må reise ut for å finne hjem. Den balanserer burlesk prompehumor med beske samtidskommentarer på en måte som nærmest har blitt et varemerke i norsk animasjon, men filmen er også en hyllest til undring, fabulering og fantasi.
Reise ut for å finne hjem
Ruffen bor sammen med de andre sjøormene på en hemmelig øy et sted ute på havet. Sjøormene lever et relativt lykkelig og bekymringsløst liv. Øya der de bor kan nesten minne om et ferieparadis i Syden. Den eneste store bekymringen de har, er at de for enhver pris må unngå å bli oppdaget av menneskene. Den som beskytter dem, er onkel Ludvik. Han har kinesisk drageblod i årene, og selv om han har en lei tendens til å bli forkjølet, kan han innhylle øya i røyk de få dagene i uken da den hemmelige øya er synlig.
Vi introduseres for Ruffen da han bekymret ser hvordan en nyfødt sjøorm blir kastet på sjøen. «Hun drukner», roper Ruffen med skjelvende stemme, men den lille sjøormen klarer seg fint. Sjøormer er skapt for vann, slår de andre fast, men Ruffen er ikke som de andre. Han kan ikke svømme, og selv om han har en egen teknikk for å rulle fort på tørt land klarer han ikke å manøvrere i vann som de andre unge sjøormene. Til og med to gamle sjøormdamer kommer med nedsettende bemerkninger om ham. «Der går den grønne marken», sier de nedlatende.
Det er tirsdag og en båt virker å nærme seg øya. Onkel Ludvik redder som vanlig dagen med sin røyklegging, og han beundres og hylles av alle sjøormene. Men i kaoset setter brillene til en av de to gamle sjøormdamene seg fast i Ludviks magiske grønne skjerf, og skjerfet rakner. Like etter kjenner Ludvik en forkjølelse komme. Hva skal sjøormene gjøre for å skaffe et nytt magisk skjerf til onkel Ludvik?
Skjerfet var strikket av Ruffens grandtante Bessie, onkel Ludviks gamlekjæreste, som en dag forlot øya og aldri kom tilbake. Ruffens bestemor vil reise til Skottland, hvor Bessie skal befinne seg, for å få tak i et nytt skjerf. Hun har bestilt en hvaltaxi, og laget fiskeboller som hvalen Henrik tar som betaling, men hun er gammel og skrøpelig og Ruffen bestemmer seg for å ta hennes plass. Trygt plassert i hvalens munn reiser Ruffen fra øya og ut på eventyr.
På veien til Skottland møter Ruffen tatoveringsblekkspruten 1030, som senere skal bli avgjørende i fortellingen, men selv om reisen til Skottland går bra, og Ruffen er lykkelig over å komme på tørt land igjen, blir han nesten umiddelbart påkjørt av direktøren til en dyrepark. Hun har lett etter en sjøorm i årevis, og er overlykkelig når hun endelig har fått en sjøorm i den nedslitte gamle dyrehagen sin.
I sin fortvilelse finner ikke Ruffen mye trøst hos de andre dyrene. Dyrehagen består av en skilpadde, en elefant, en struts, en flodhest og en løve, som alle har tilbragt så å si hele livet i fangenskap. Det eneste dyret som ikke er i bur er en koala, som har bestemt seg for å samarbeide med menneskene og som har store planer for Ruffen. Med Ruffens hjelp tenker koalaen at berømmelse er like om hjørnet. Det kommer godt med, og gir Ruffen en mulighet til å rømme. Sammen med alle de andre dyrene kommer Ruffen seg ut av fangenskapet.
De klarer å finne Bessie, og samler nok ull til at Bessie kan strikke et nytt skjerf – i rekordfart. Men på vei tilbake til sjøen, der taxihvalen Henrik venter, dukker dyrehagedirektøren opp på ny. Flere ganger klarer hun nesten å fakke Ruffen og de andre dyrene, men de klarer alltid å komme seg unna i siste liten. Selv om skilpadden, som er et sjakkgeni, får overtalt hvalen til å ta alle med, drar de uten Ruffen fordi dyrehagedirektøren dukker opp ved sjøen for en siste showdown. Heldigvis dukker 1030 opp igjen, og etter at Ruffen har hjulpet ham, da en av armene hans setter seg fast under en stein, dytter 1030 resolutt Ruffen ut i vannet. Sjøormer er jo skapt for å svømme, som også han sier.
Ruffen blir som født på ny, kommer over sin vannskrekk, og lærer å svømme med hjelp fra sin blekksprutvenn. Dramatikken er imidlertid ikke over. Øya er synlig, onkel Ludvik er forkjølet, og sjøormene har fått panikk. De vil pakke og rømme. Og på båten, som er i ferd med å nærme seg sjøormenes øy, befinner dyrehagedirektøren seg – på vei til sydenferie. Idet hun oppdager sjøormene, oppstår ny dramatikk.
Sjøormene må gjøre noe, men alle bare tenker på seg selv. Ruffen er den eneste som stuper ut i vannet og forsøker å få snudd båten. Han lykkes nesten, med god hjelp av sine venner fra dyrehagen, men i første omgang går det ikke. Det er først når alle sjøormene svømmer ut og dytter båten at de lykkes med å skyve båten mot en ny kurs, bort fra øya. Når øya omsider er reddet inviteres dyrene fra dyrehagen på fest. Samtidig sniker onkel Ludvik seg unna, og svømmer bort fra øya – kanskje for å oppsøke gamlekjæresten i Skottland?
Fem sentrale temaer
I en analyse av Rasmus A. Sivertsens Helt super (2022) slo jeg fast at det er slående hvordan et knippe temaer, motiver og narrative kjerneelementer står helt sentralt i nyere norske animasjonsfilmer for barn. Disse sentrale temaene varieres i film etter film uansett regissør og produksjonsselskap, og mønsteret er så tydelig at man nærmest kan snakke om en slags felles tematisk forankring, eller kanskje til og med en tidsånd.
Dette inntrykket blir bare forsterket av å se nærmere på Endre Skandfers film, som benytter seg av alle de samme hovedtemaene. Han gir imidlertid disse motivene sin egen vri, gjennom å filmatisere Bringsværd og Hansens Ruffen-fortellinger. Man kan peke på fem fellestrekk, som de aller fleste nyere animasjonsfilmer altså benytter seg av, på litt forskjellige måter, og disse motivene er også sentrale i Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme.
1. Identitetsfabler og dannelseshistorier
For det første er norske animasjonsfilmer for barn identitetsfabler og dannelseshistorier. Det handler ikke overraskende om det å vokse opp. Gjennom å mestre noe, eller gjøre en eller annen bragd, finner hovedpersonene seg selv og sin plass i et større fellesskap og i verden. Selv om filmene er didaktiske lærestykker benyttes spenning og fantasi for å diskutere hvordan det er å vokse opp, ofte på en dramatisk måte. Identitetsfablene får en helt egen kraft gjennom dramaturgisk spenning.
I Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme går Ruffen gjennom en slående forvandling. Fra å være en stor «mark», som det vitses med i begynnelsen av filmen, blir han en ordentlig sjøorm. Ikke bare lærer han å svømme, men han redder sjøormene fra å bli oppdaget av menneskene, og de kan dermed fortsette sitt liv på den mystiske øya som bare er synlig tirsdager og fredager. Ruffen utviser et helt eget mot og utfører en bragd. Han redder sjøormenes øy fra menneskene, på samme måte som hovedpersonen Hedvig i Helt super redder den lille byen Tusfjord fra å bli ødelagt av et stort steinras. Ved å lære å svømme og utføre sin bragd blir Ruffen en av de andre, og finner sin naturlige plass i fellesskapet. Han viser også vei for kollektivet, gjennom å inspirere sjøormene til å overliste menneskene og beholde sin frihet og usynlighet.
Identitetsfablene i nyere norsk animasjonsfilm handler både om individualitet og om hvordan man ikke kan finne seg selv uten å finne de andre. De gode verdiene i livet står i sentrum. Elleville Elfrid er et godt eksempel. Lille Ella vil ha sin venn Henry for seg selv, ikke minst fordi hun kan dominere og herse med ham, og hun opplever en eksistensiell krise når Henry en dag velger den nye gutten Johnny. Hun må lære hva vennskap virkelig er, gjennom å dele Henry med Johnny. Ofte må hovedpersonene i nyere norske animasjonsfilmer foreta en reise for å kunne finne hjem til seg selv. Dette står også sentralt i filmer som Troll – kongens hale (Kristian Kamp og Kevin Munroe, 2018) og KuToppen (Lise I. Osvoll, 2018).
I Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme må tittelfiguren ut på en skjebnesvanger ferd for å lære å svømme, men oppdager samtidig verdien av vennskap og styrken i samhold. Før han begir seg mot Skottland i hvalen Henriks munn, omgis Ruffen av egoistiske individualister. Sjøormene tenker bare på seg selv og mangler ethvert fellesskap; de unngår å ta initiativ og overlater alt ansvar til onkel Ludvik.
Ruffen stiller det avgjørende retoriske spørsmålet tidlig i filmen: «Hvorfor vil ikke sjøormer stille opp for hverandre?», spør han sin bestemor. Filmen gir ikke bare svar på dette, men peker også på en vei ut. Til slutt smis en ny type samhold gjennom Ruffens eksempel, når sjøormene i fellesskap lykkes med å skyve menneskene ut av kurs. Dermed trenger de ikke lenger Ludvik, for sammen klarer de brasene. Samtidig gir filmen en enkel og god definisjon av hva en virkelig venn er: en som ikke setter seg selv først. På denne måten knyttes identitet til vennskap og samhold på en effektiv, morsom og rørende måte.
2. Filmatiske allegorier
For det andre er norske animasjonsfilmer for barn ofte allegorier, som benytter seg av dannelseshistorien til å si noe om viktige verdier i samfunnet og familien. I løpet av filmen vokser ikke bare Ruffen opp, men hans historie blir en metafor for noe annet og større. Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme er kanskje noe mer kompleks enn enkelte andre nylige norske animasjonsfilmer, men det allegoriske er åpenbart for enhver som ser filmen.
I dette landskapet opererer Endre Skandfers film på flere ulike nivåer. Den identitetsreisen Ruffen må begi seg ut på er en metafor for det å vokse opp. Han lærer hva det vil si å være en god venn, han tar motet til seg, blir litt ufrivillig en leder, og ved hjelp av sine nye venner lykkes han i å redde alle sjøormene. Fellesskap og vennskap er nødvendig for at man skal kunne utfolde seg som individ, sier filmen.
Å være som alle andre betyr ikke at man er perfekt, det betyr at man kan mestre å være den man er, til tross for ulike utfordringer. Dette illustreres på forskjellige måter, blant annet ved hjelp av dyrene fra dyrehagen. Strutsen er jo nesten som Ruffen, ved å være en fugl som ikke kan fly. Og flodhestens giftige flatulens viser seg også å komme godt med i kampen mot menneskene.
I Endre Skandfers adaptasjon finnes en åpenbar allegorisk funksjon i skildringen av menneskers behandling av andre skapninger. Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme er en dyrefabel der et fabeldyr fungerer som en «stand-in» for barnet, samtidig som filmen viser hvordan vi utnytter naturen og påfører den skade og lidelser. «Menneskene er de farligste dyrene på jorden», sier sjøormene tidlig i filmen, og dette illustreres gang på gang gjennom den usympatiske dyrehagedirektøren og hennes mann. «Det er jo bare et dyr, et beist», sier direktøren om Ruffen, som om det gir henne rett til total hensynsløshet. Filmen tar klart stilling for de vergeløse og viser hvordan zoologiske hager forhindrer naturlig livsutfoldelse og nekter andre arter å leve i frihet.
3. Det truede lille samfunnet
For det tredje utspiller historiene i nyere norske animasjonsfilmer seg i hovedsak på et mindre sted som representerer et lite, men truet samfunn. Vi er i Flåklypa, Tusfjord, Hakkebakkeskogen, Ervod, Lunvik eller Soltoppen. Her trues harmonien som oftest av en naturkatastrofe eller en ytre trussel, kanskje til og med i kombinasjon. Filmen om Ruffen er ekstra interessant i denne sammenhengen, fordi den magiske øya der sjøormene bor ikke like klart framstår som et Norge i miniatyr. Skandfer har gitt liv til noe mer magisk og eventyrlig.
Likevel er dette «lille samfunnet» også helt sentralt i filmen, og det er truet akkurat som de små plassene i Helt super eller Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa (Rasmus A. Sivertsen, 2013). I Flåklypa-filmen er det redaktør Pløsens uvettige bruk av Reodor Felgens snømaskin som truer med å lage en ny istid og drukne det lille bygdesamfunnet Flåklypa i snø. For Ruffen og hans art vil katastrofen komme om menneskene oppdager at sjøormene finnes. Og vi aner at de alle vil kunne ende på utstilling i en dyrehage.
Det råder en slags dommedagsstemning på øya når de oppdager at Ludvik ikke lenger kan kapsle dem inn i et beskyttende røykteppe. «Uten onkel Ludvik hadde vi vært fortapt», sies det tidlig i filmen, og dette gjentas når krisen er et faktum. «Vi er så fortapt», sier en av sjøormene. Redningen fra undergang, finner de både i en unik person og samtidig i fellesskapet. Ruffen er unik, men gang på gang slår han og vennene fast at: «Alle skal med». Bare en kombinasjon av en som står utenfor fellesskapet og en samlende idé om flokken kan bidra til å smi nye bånd og skape en bedre situasjon for det lille samfunnet.
4. Den ufullstendige kjernefamilien
Et avgjørende motiv og utgangspunkt i mange av de nyere norske animasjonsfilmene er at kjernefamilien er splittet, dysfunksjonell eller ufullstendig. Dette er et viktig fjerde felles element i nyere norsk animasjonsfilm. I Helt super handler det om forholdet mellom en far og en datter, og ingen mor finnes i fortellingen. I KuToppen møter vi den unge kalven Klara som bor i byen med moren. Hun oppdager ved en tilfeldighet en bunke brev hennes far har skrevet til henne, og som moren har gjemt, og hun reiser til faren på landet der hun opplever nye eventyr. I mange av dyrefablene eller Flåklypa-filmene er det heller ingen familier i vanlig forstand.
Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme er enda tydeligere i skildringen av en splittet og oppløst familie. Ruffen bor hos bestemor, og akkurat som i bøkene til Bringsværd og Hansen er det ingen spor av hans foreldre. Bestemor er den eneste familien han har på øya. I tillegg er storfamilien av sjøormer skeptiske til «marken» Ruffen, fordi han ikke kan svømme, og behandler ham på en nedlatende måte.
Og det handler ikke nødvendigvis om å hele en splittet familie, men snarere om å finne eller skape sin egen. Dyrene som Ruffen hjelper i dyrehagen blir hans første nye familie, en funnet familie som erstatter den fraværende biologiske familien. I tillegg fungerer vennskapet som et substitutt for den fraværende familien. Vi får ikke vite hva som skjedde med Ruffens mor og far, eller hvorfor han ikke ble kastet ut i vannet som liten og lærte å svømme som alle de andre sjøormene, men ved hjelp av blekkspruten 1030 lærer han endelig å svømme slik at han kan bli en del av, og til og med redde, sjøormfellesskapet.
Vekten på vennskapet i Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme er helt avgjørende, og det finner vi også i andre filmer som KuToppen, Elleville Elfrid eller Troll – kongens hale. I sistnevnte må også hovedpersonen, trollprinsen Trym, foreta en eventyrlig reise sammen med en liten gruppe som alle viser seg å være nødvendige for at han skal kunne ta seg gjennom den forbudte skogen. Det er et ekko av Asbjørnsen og Moe og Askeladden også i Bringsværd og Hansens sjøormeventyr, noe Endre Skandfer tar godt vare på i filmversjonen.
5. Tradisjon og modernitet
Et femte motiv som løper gjennom norsk animasjonsfilm, er kontrasten mellom tradisjon og modernitet. Dette er allerede sentralt i Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix og varieres på ulike måter i nyere produksjoner. I KuToppen kritiseres konkurranse- og kjendiskultur, dyrkingen av ekstrem individualisme, og vår moderne besettelse av medieberømmelse. Dette er også viktig i Troll – kongens hale, der konkurransekultur skaper usunne følelser og truer med å splitte trollenes lille samfunn. Moderne mediekultur er også problematisert i Flåklypa-filmene fra 2010-tallet, og er svært negativt skildret i Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa. I film etter film preges det lille samfunnet av en splittende individualiserende kultur som skjemmes av en prestasjonskultur og et usunt konkurransefokus.
Dette temaet er ikke like tydelig i Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme som i andre filmer, men på flere måter spiller motivet likevel en rolle. Det er kanskje ikke tilfeldig at Ruffen tidlig i filmen taper en liten konkurranse om hvem som kan komme fram til en statue på sjøormenes øy først. En av hans jevnaldrende svømmer som en fisk – unnskyld: som en orm – og Ruffen kan ikke måle seg med ham, til tross for at han har utviklet en egen teknikk for å rulle seg fram på tørt land. Reisen til Skottland blir hans fremste svenneprøve og identitetstest, og han viser til slutt at han både klarer å svømme og redde sjøormene fra undergangen.
Om sjøormene og deres liv på øya representerer et mer tradisjonelt liv, der man aller mest ligger i boblebadet og nyter synet av solnedgangen, og først og fremst kan leve et beskyttet og bekymringsløst liv som sjøormer, framstår dyreparken som det tradisjonelle dyrelivets skarpe motsetning. Dette er modernitetens mørkeste side. Selv om dyrene har resignert, og til og med har begynt å sette pris på den dårlige maten de får, lengter de tilbake til Afrika. Flodhesten har aldri sett andre flodhester. Ruffens sentrale rolle som hjelper er viktig her. Han klarer å få dyrene bort fra den vanskelige og ufrie tilværelsen i bur.
De to klareste skurkene i filmen om Ruffen representerer moderniteten på forskjellige, men likevel parallelle måter. Den største skurken er den kvinnelige direktøren av den gamle nedslitte dyreparken i Skottland. Hun drømmer om berømmelse og penger, og løsningen er å finne en sjøorm som kan lokke publikum til dyreparken. Når Ruffen fanges setter hun umiddelbart i gang et mediesirkus. Hun ringer med mobilen til alle journalister og får sin mann til å fikse opp stedet. Senere blir hun en demonisk figur, som med en kanon ladet med bedøvelsespiler prøver å fange Ruffen igjen.
Den usympatiske og følelsesløse direktøren, som gang på gang slår fast at Ruffen bare er et dyr, som om dyr ikke har følelser og egenverdi, har en hjelper i den eneste skapningen som har valgt å samarbeide med menneskene. Det er en liten søt koala, nærmest som et kosedyr å regne. Men bak den søte overflaten lurer ondskap og usunne holdninger. Koalaen drømmer også om stjernestatus. Først vil han coache og trene Ruffen, nærmest som en personlig trener, slik at han skal bli en god attraksjon i dyreparken, men så vil han ha Ruffen med seg slik at de kan bli stjerner på Broadway. Også her, som i mange nyere norske animasjonsfilmer for barn, er dragningen til usunn berømmelse det mest negative i filmen.
På denne måten finnes spenningen mellom modernitet og tradisjon også i Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme, selv om dette temaet er enda mer tydelig i mange andre nyere filmer. Dyrkingen av ekstrem individualisme, mediekultur og konkurranse er også avgjørende i fabelen om sjøormen Ruffen.
Disse fem sentrale temaene dominerer i nyere norske animasjonsfilmer for barn. Dette er temaer man også lett gjenkjenner fra internasjonal animasjon, og de er lett å oppdage i mange vanlige barnefilmer også. Det er imidlertid slående at denne tematiske kjernen er så lett gjenkjennelig, og opptrer i film etter film. Det forteller noe om det norske samfunnet, og det forteller også noe om hvem vi er, eller ønsker å være.
Karakterdesign og animasjon
I sin narrative flyt og visuelle uttrykk har Endre Skandfers film en dynamisk rytme. Handlingen er strukturert rundt kritiske tidsfrister som må overholdes for at sjøormenes øy ikke skal oppdages av menneskene, og en rekke hindre som skaper spenning når det blir vanskelig å nå fram i tide. Den didaktiske kjernefortellingen omkring utenforskap, vennskap og samhold er godt avstemt mot action, burlesk humor og den friske fabuleringen i bøkene til Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen som filmen er basert på.
Å gjøre film av bøkene om Ruffen er en risikosport av flere grunner. Ikke bare fordi bøkene er så velkjente, og har spilt en så viktig rolle i norsk barnekultur siden første bok ble utgitt i 1972, men også fordi Thore Hansens illustrasjoner er så særpregede og egenartede. Ikke minst er Hansens strek dominert av en detaljrikdom, i form av krusedull-ornamenter som nærmest vil være umulig å overføre direkte til animasjonsfilm. Denne egenarten, med hans asymmetriske stil og linjespill, er åpenbart inspirert av illustratøren Aubrey Beardsley. I Hansens bilder og tegneserier blandes imidlertid art nouveau med en ofte grenseløs og burlesk fantasi.
At Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen samarbeidet i mange sammenhenger var nærmest naturlig. De delte mange av de samme kreative særtrekkene, og Ruffen-bøkene er i alle henseender preget av en svært tett kunstnerisk dialog. Felles hadde de to også fabelprosaen som litterær hovedgeskjeft i mange år. Hansens novellekunst er for det meste glemt i dag, men også her lå han veldig nære Bringsværd, for eksempel i den morsomme novellesamlingen Grimaser, som ble publisert i 1975 i Gyldendals Lanterne-serie, der science fiction-bøkene ble foreslått av radarparet Bing og Bringsværd.
Endre Skandfer har erstattet Hansens stiliserte og dekorative stil med en mer tradisjonell «rund» og plastisk form. Mykere former, mer symmetri, og en billedverden som ligger nærmere realismen, selv om dette neppe er riktig ord å bruke om en verden befolket av sjøormer, hvaltaxier, sjakkspillende skilpadder og en tatoveringskunstner i form av en blekksprut – med et navn oppkalt etter slaget på Stiklestad. Fargene er mykere, og de mange små dekorative og ornamentale «krusedullene» er erstattet med renere og klarere linjer som ikke distraherer fra den spennende handlingen.
Størst forvandling har imidlertid Ruffen gjennomgått. I Thore Hansens strek er han som oftest mer kompakt, med mindre «hender» og en mer oval hodeform. I bøkene har Ruffen lengre hår, og har en sjøstjerne midt i pannen som et slags smykke. Ruffen er rett og slett mer dyr, både androgyn og fabelaktig, enn i filmen. Endre Skandfer har gitt Ruffen kortere hår, slik at han nesten ser ut som en gutt fra beste vestkant, og håret ser ut som en slags stilisert blæretang. Sjøstjernen har funnet veien fra pannen til vesken til bestemor, som Ruffen bærer fiskeboller i, og er blitt en slags liten minifigur som barn i dag ofte fester på ranslene, eller til og med mobiltelefonene sine. Ruffen i filmversjonen er nærmest blitt som en sjøorm-gutt, noe selvsagt stemmen til stemmeskuespilleren bidrar til å understreke.
Forsiktig modernisering preger også andre rollefigurer i filmen. Her er 1030 et godt eksempel, og denne figuren peker også på hvordan mange norske animasjonsfilmer i dag ligger nærmere Disney i å skape rundere, mykere figurer med karaktertrekk eller egenskaper som direkte anknytter til samtiden. Siden 1030 er en blekksprut er det nærmest naturlig at han også er tatoveringskunstner.
Å gjøre Ruffen mer lik et barn bidrar sikkert til muligheten for engasjement og identifikasjon i kinosalen, og stort sett kommer Skandfer og hans mange hjelpere godt ut av forvandlingen fra bok til film, men noen ganger synes jeg at spesielt Ruffen har mistet mye av den egenarten som gjorde bøkene så spesielle og vellykkede.
Undringens triumf
Som de aller fleste nyere norske animasjonsfilmer for barn balanserer Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme mellom det didaktiske og moralske på den ene siden og det burleske og fantasifulle på den andre siden. Den er både et lærestykke om vennskap og inkludering, om hvordan «alle skal med», og samtidig en film som oppfordrer til undring og fantasiens flukt. Historiene til Bringsværd og Hansen er så fulle av fantasi at en modernisert animert filmversjon har mer enn nok å by på når det gjelder fantasi og fabuleringsfryd, selv om en viss forenkling har blitt foretatt både når det gjelder rollefigurer og selve fiksjonsuniverset. Og midt opp i det hele finnes en god dose sunn prompehumor, som ikke er å forakte.
Det er imidlertid et tankekors at denne originale og egenartede fortellingen også lider litt under en slags «standardisering» av historier og fortelleruttrykk. Gjennomgangen av sentrale motiver peker på svært mange sentrale likhetstrekk i den narrative grunnmuren i nyere norsk animasjonsfilm for barn. Det er en «standardisering» også i karakterdesign, som framhever det runde og plastiske, noe som av og til ligger litt for nære Disney.
Standardiseringen, om vi kan kalle det det, har ført til at filmene er variasjoner av samme historie. En god historie for barn, som handler om jakten på en sunn identitet og et godt fellesskap, og som har en skeptisk holdning til moderne individualisering, jaget etter berømmelse og en usunn konkurransekultur, men som samtidig blir litt for lik andre filmer. Denne typen «standardisering» har noen åpenbart gode sider, ettersom det bidrar til å skape forventninger i publikum, forsøker å ta opp kampen med Disney nærmest på hjemmebane, og skaper effektive og engasjerende fortellinger, men det har også noen mindre gode sider. I Bringsværd og Hansens bøker ligner ikke Ruffen på noe annet. I Endre Skandfers film ligner Ruffen på mange andre filmer og figurer.
Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme er likevel et moderne eventyr som gir mersmak. Og filmen åpner selvsagt, som så mange andre filmer i dag, for en oppfølger – idet onkel Ludvik sniker seg av gårde mens de andre sjøormene fester. Slutten er avrundet og samtidig klar for nye eventyr.
