Solomamma er en i utgangspunktet velmenende og pedagogisk innføring i det å få barn på egen hånd, men Janicke Askevolds andre spillefilm ender opp som vag og overtydelig på samme tid. Anstrengte replikkvekslinger og forutsigbare problemstillinger forflater en tematikk med stort potensial.
At det trengs flere fortellinger om donorfamilier og -barn er det ingen tvil om. I 2022 var 5 % av norske barn blitt til ved hjelp av assistert befruktning. I en artikkel på TV2.no fra mai 2025, advarer en forsker om mulig innavl når barn ikke kjenner til eget biologiske opphav – noe jeg ikke har tenkt over, men som jo også er en del av det spekteret av interessante problemstillinger tematikken byr på.
For fiksjonsskapere er dette feltet en gavepakke: relativt uutforsket, få klisjéer å bale med, en rekke dilemmaer knyttet til nye familiestrukturer, fellesskap og manns- og farsroller. Det er vel derfor det føles litt skuffende når Solomamma ender opp som konvensjonell og smått belærende. Her er det som om det fortelles for mye og for lite på samme tid.
I filmen møter vi Edith (Lisa Loven Kongsli) og sønnen Sigurd. Sigurd er unnfanget ved hjelp av donor, og Edith er alenemor (som tittelen på filmen understreker). Ediths mor, Dorte (Celine Engebrigtsen), bor sammen med dem, men har demens og er på vei til å bli mer av en belastning enn en hjelpende hånd. Edith og Sigurd har også kontakt med en annen mor, Trine (Trude-Sofie Olavsrud Anthonsen), hvis datter, Amanda, har samme donor som Sigurd.
En dag forteller Trine at hun har funnet navnet til donoren deres, noe som ansporer Edith til å søke ham opp og blir deretter helt hekta på å finne ut flere detaljer om ham.
Siden hun er journalist, og donoren Niels (Herbert Nordrum) viser seg å være en kjent spillutvikler, kan hun under dekke av å skulle lage en sak, møte ham for et intervju. Derfra leder det ene til det andre, Edith blir mer og mer intens i sitt ønske om å finne ut flere detaljer og de blir tiltrukket av hverandre. Når de tilfeldigvis møtes på en pub, avslutter de kvelden på nachspiel hos Edith som ender i at Niels får vite at hun vet at han er donoren til Sigurd.
Anslaget i filmen fungerer godt, den er et frampek til en samtale som skal foregå mot slutten, og består av en voiceover fra et intervju med Niels og en kamerainnstilling som hviler på Ediths nakke. I bakgrunnen dukker Niels opp med et alvorlig og intenst ansiktsuttrykk, før vi i neste scene hopper tilbake i tid, til en henting i barnehagen – og allerede her synes jeg det begynner å rykke litt i fortellerstil og rytme.
Det første som skjer ved Ediths ankomst i barnehagen er at Edith spør en ansatt om han har delt ut boka Hvor er Karlas far? i barnehagen, ei bildebok om det å være donorbarn. Hun stiller dette spørsmålet omtrent før hun sier hei. Man kunne her ha tenkt at hun var såpass nevrotisk at hun ikke klarer å tenke på noe annet enn barnets ve og vel, og derfor glemmer vanlige kutyme, men dette stemmer ikke overens med hvordan man lærer henne å kjenne personligheten hennes utover i filmen.
Både denne sekvensen og den påfølgende, der Edith sitter på kafé med venner og får ganske nærgående og teite kommentarer om donorbarn, har litt overtydelige funksjoner –de skal forklare seeren hva slags situasjon Edith befinner seg i: Mødre som har fått barn på egenhånd støter på misforståelser, fordommer og vanskeligheter i heteronormative miljøer preget av kjernefamilier.
Realismen i det at folk har fordommer er det ingenting å si på, men måten dette presenteres på – litt i forbifarta, uten en tydelig forankring i Ediths karakter, og uten at fortellingen stopper opp ved ett enkelt moment – gjør at omgangen med temaet virker lettvint og overfladisk. Det er et gjennomgående problem at filmen gaper over for mye og sluker store munnfuller uten å dvele ved verken smak eller tekstur.
Som sagt er hovedfortellingen sentrert om Ediths trang til å vite mer om donoren, og hvor langt hun går for å finne ut mer om ham. Dette sporet er imidlertid langtekkelig og et litt merkelig fokus siden jeg vil tro de fleste som får barn alene har et ganske avklart forhold til donorens status.
Når man først har valgt denne litt aparte tonen, burde det kanskje være for å skape en spektakulær avslutning? Det blir imidlertid klart at filmen ikke kommer til å ende med at Niels og Edith blir kjærester eller noe tilsvarende såpeaktig. Forholdet forblir slik det var før filmens start, og det er uklart hva Edith har villet med hele greia. De andre relasjonene, som jeg umiddelbart synes har større potensial for å bidra med interessante innsikter, går ikke filmen ordentlig inn i, selv om det finnes noen fine tilløp til utforskning av dynamikken mellom Trine og moren til Edith.
Kunsten å punktere en dialog
Trine, hvis barn har samme donor som Edith sitt, fungerer som en slags tante for Sigurd. Samlet sett framstår relasjonen mellom Tiril og Edith stiv og ubalansert, siden det virker som om Trine passer Sigurd ofte. Dette blir også adressert underveis: Trine beklager seg over at Edith ikke behandler henne som en venn, men som barnevakt. Dette gjør hun over en talemelding, i en påtatt skriftlig språkdrakt.
Verken Trine eller noen av de andre i denne filmen, er redde for å ta opp store ubehagelige tema i alle mulige sammenhenger. Når Edith er med mora til legen for å snakke om sykdommen hennes, trekker mora brått fram Ediths presumptivt mest sårbare livshendelse – at hun ble dumpa på et tidspunkt det begynte å haste å få barn. Hvorfor sier mora dette til legen? Jeg har ikke nok informasjon om de to til å forstå den kjipe oppførselen. Vel og merke er hun kognitivt svekket, men i de fleste scenene virker hun ikke særlig preget av sykdommen.
Ediths venn, Thorbjørn (Rolf Kristian Larsen), plumper også ut med masse usensitive opplysninger og vitser om donorer som ljuger, og tidlig i filmen konfronterer som nevnt Edith barnehagelæreren før hun har sagt hei. At alle rollefigurene er så direkte og frittalende, og at replikkene rommer så mye viktig informasjon, gjør at dialogene punkteres. Å drive med verdensbygging i replikkform i både litteratur og film, er en vanskelig øvelse, dialogene blir overlesset, og ødelegger til dels rytmen med pauser, og halvsetninger som vanlige samtaler som regel består av.
Replikkvekslingene i Solomamma er informative der de i stedet burde vært skildrende, antydende eller stemningsskapende, og som tilskuer slutter jeg å være nysgjerrig på hva som foregår inni hodet på rollefigurene.
Lisa Loven Kongsli og Herbert Nordrum gjør greie rolletolkninger, uten de store høydepunktene. Til det er kanskje manus for begrensende. Nordrum kler ellers godt rollen som en litt utydelig happy go lucky– fyr, jamfør hans tolkning av Eivind i Verdens verste menneske.
Uforløste påstander
Det er imidlertid noen gode ansporinger her og der, som når Edith sier: «Det var kanskje en liten ting for deg å runke i en kopp, men det er hele min verden». Her syns jeg replikken bærer bud om noe større, som kunne ha blitt malt ut og undersøkt. Fordi sånn som det framtrer for oss, er ikke Sigurd og livet med ham hele hennes verden. Tvert imot; hun har ganske stor rekkevidde og frihet til å gå ut og leve livet, en type frihet de fleste småbarnsforeldre jeg kjenner ville ha misunt henne.
Vi skal tro at hun lever et vanskelig liv fordi hun sier det, men sett herfra virker det ganske fritt. Vi ser få hverdagsscener og lite hverdagsslitasje, tvert imot er Edith ofte sammen med venner, smører ingen matpakker, eller sjonglerer fritidsaktiviteter med middagslaging og stress på jobben. Alt foregår i et tilsynelatende behagelig tempo der det å få barn virker ganske enkelt og greit.
En annen fin replikk kommer fra mora til Edith når Edith er fortvila over at Niels har avslørt henne. Edith går inn på mora sitt soverom og sier at hun ikke får sove, og mora svarer: Du har jo blitt så flink til å sove alene, Edith. Her syns jeg også at det ligger noe, replikken er flertydig; morsom, sårbar og tragisk på samme tid. Kanskje kunne denne replikken heller utgjort et slags premiss for filmen? Er dette en avvisning som viser tilbake til en dårlig relasjon i oppveksten, mora virker generelt litt sur og avvisende, men er samtidig sjuk. Relasjonen til en syk mor opp mot det å skulle oppdra et barn alene, hadde vært mer enn nok å gå i dybden på.
Fotograferinga er smidig og elegant, for eksempel når Edith snakker med Niels på telefonen om å reise til Nesodden for å møte ham. Kamerablikket utvides slik at vi ser fjorden, for deretter å zoome inn på ferga, og i neste scene sitter Edith på plass i båten.
Noen ganger opplever jeg imidlertid at fotograferinga er litt i utakt med den øvrige tonen i filmen. I enkelte scener zoomes det for eksempel brått inn på detaljer i bildet, som mot slutten når Trine og Edith gjør opp etter Ediths krumspring med Niels. Her løper ungene mellom trærne idet kameraet med et byks zoomer hardt inn på dem. Et markant grep som vel representerer et brudd med perspektivet eller fortellerinstansen, men som ikke er i overensstemmelse med det jeg oppfatter å være tonen eller stemningen som skal formidles. Jeg sliter med å forstå hensikten.
Hos noen regissører brukes brå zoom poetisk eller humoristisk, noe som ikke passer helt inn her. Hvis virkemiddelet skulle fungert, burde kamerablikket ha hvilt lenger ved det som zoomes inn på, og samtalen i bakgrunnen vært mindre innholdsmettet.
Visuelt, tematisk og verbalt er det mange fine ansporinger i Solomamma, men resultatet føles ikke helt ferdig uttenkt. Rollefigurene er for dårlig utviklet, replikkene vokser litt i munnen på skuespillerne og samspillet mellom det som sies og det som vises er preget av enten overtydelighet eller bare misvisende.
*
