Monica Strømdahls kinoaktuelle dokumentarfilm Flophouse America gir oss intim tilgang til barndommens sårbarhet. I dette intervjuet snakker vi med regissøren om etiske avveininger, kunstneriske ambisjoner, og hvordan hun selv ble preget av subjektenes krevende situasjon.
Flophouse America er først og fremst et familieportrett, av 12 år gamle Mikal og hans to alkoholiserte foreldre. I likhet med mange amerikanere er et nedslitt hotellrom det eneste bostedet de har råd til. Mikal er skarp og oppvakt, men foreldrenes avhengighet er umulig å rømme fra på de 10 kvadratmeterne som utgjør deres hjem. Rommet består av Mikals sovesofa, foreldrenes seng, en gardin som skiller dem, og fint lite annet.
Konfliktene bygger seg opp over tid, og vi bevitner alt med vekslende blikk på hver av de involverte. Klaustrofobien og desperasjonen trenger seg ut gjennom skjermen og setter seg i tilskuerne: Man vil hele tiden gripe inn, skjerme Mikal fra den urettferdige livssituasjonen han har blitt servert, men alt man kan gjøre er å observere.
Flophouse America har allerede gått sin seiersgang på filmfestivaler i inn- og utland, og fredag 30. januar hadde den premiere på norske kinoer. Vi satte oss ned med Strømdahl under Bergen internasjonale filmfestival, som var den første festivalen der hovedpersonen Mikal også var til stede.
Nedenfor kan dere lese hele samtalen.
*
Simon Holm (SH): Hva var det som først åpnet øynene dine for tematikken i Flophouse America?
Monica Strømdahl (MS): Jeg har alltid vært veldig interessert i følelsen av et hjem, disse fire veggene som utgjør vårt beskyttelsessted, hvor man skal kunne sove trygt om natten. Og så var det litt tilfeldig at jeg som ung fotostudent trengte et billig sted å bo i New York og sjekket inn på et hotell som var det aller billigste. Da møtte jeg mennesker som hadde bodd der i tre, fem, ti, femten år, i mangelen på et bedre alternativ. Jeg begynte å fotografere der, og dro tilbake til det samme stedet omtrent hvert år.
Etter ti år bestemte jeg meg for å kalle det et prosjekt og søke om midler for å reise til andre deler av USA, hvor jeg oppdaget at det ikke var unikt med dette hotellet i New York. I hver eneste stat og i hver eneste store by så bor det mennesker mer eller mindre permanent på hotell, fordi det er den rimeligste løsningen for et trygt sted å sove om natta. Jeg ville gi en stemme til denne veldig marginaliserte gruppen som per definisjon er hjemløse – de usynlige hjemløse – og vise frem mangfoldet: Dette er mennesker med store drømmer fra små rom, ikke bare tall på samfunnets skyggeside.
Det var på en av disse reisene jeg møtte Mikal. Rommet mitt var i samme gang som hans. Jeg synes at hans historie var interessant fordi han var elleve år da jeg møtte ham, og han er oppvokst på hotellet. Han lærte å gå i de gangene, det er hans barndomshjem. Han er født inn i kryssilden mellom fattigdom og foreldrenes rusavhengighet, som vil være et ekstra hinder han må overkomme for å kunne bryte den generasjonelle syklusen som er så vanskelig å frigjøre seg fra.
SH: Hvorfor ble akkurat Mikal og hans familie så sentrale for å fortelle denne historien?
MS: Jeg ønsket å løfte frem ett av disse tilfellene, ett menneske og én familie som er del av denne enorme statistikken – familier som er fanget i et system og ikke klarer å klatre stigen. Samtidig ville jeg vise følelsen av å være det barnet som vokser opp i ustabilitet, det ansvaret som han må bære i en altfor ung alder, og å vise familien som de komplekse menneskene de er, heller enn bare tall: Statistikken er lett å glemme, den fremkaller ingen følelser, men man glemmer ikke Mikal.
Jeg håper at filmen kan gi en større forståelse for hvor vanskelig det er å klare seg når man har en sånn oppvekst, og at seeren tenker på den som universell, at denne familiedynamikken finnes overalt. Selv her i Norge, hvor vi er heldige som har et sterkere støttesystem, så er det ikke helt perfekt. Familier faller også gjennom sprekkene her, så jeg vil skape en plattform hvor man kan snakke om hvordan også våre sikkerhetsnett kan styrkes, sånn at vi kan gjøre situasjonen for disse familiene bedre. Hvordan fanger vi dem, hvordan kan vi styrke vårt støtteapparat?
SH: Denne flophouse-tilstanden har jo blitt skildret tidligere, i for eksempel Sean Bakers The Florida Project (2017), hvor vi ser familier som lever i skyggen av en av de store turistmaskinene i USA. Er denne formen for rotløshet noe du ser på som et spesifikt amerikansk fenomen, eller er det noe mer universelt?
MS: Det var jo USA og boligkrisen der som ble min inngang til prosjektet, men når Mikal roper i filmen, så roper han ikke etter mer penger eller flere rom eller bedre hus. Hans behov er en tryggere hverdag, og at foreldrene skal prioritere annerledes; at de skal prioritere ham over rusen. Hadde dette vært en film fra foreldrenes perspektiv, så er det ikke sikkert rusen hadde vært et problem i det hele tatt. Da kan hende at det var løsningen, fordi det er deres plaster på såret for de traumene de har vokst opp med.
Så når man skreller bort alt det kulturelle som handler om økonomien og kulturen så sitter man jo igjen med mellommenneskelige relasjoner som er fullstendig universelle. En barnepsykolog som har sett Flophouse America, sier at de møter denne familiedynamikken hver eneste dag her i Norge. Jeg har reist litt med filmen og fått tilbakemeldinger fra mennesker som relaterer til familiemedlemmene og forteller om lignende opplevelser av å være et barn i et ustabilt hjem. Og den følelsen er fullstendig universell, så det er mye man kan kjenne seg igjen i enten som fattig eller som mer velstående, men med foreldre som har litt lignende problemer.
SH: Hva syntes Mikal og familien hans om å bli et dokumentarsubjekt?
MS: Foreldrene til Mikal snakket mye om det å formidle at det var veldig mange som hadde det som dem, og at å vise frem et problem på denne måten kan gi mulighet til å snakke om hvordan vi kan gjøre det bedre. De følte seg sett, og jeg tror de følte seg sterkere av at jeg var der. De tenkte at dette var viktig, at de hadde en historie å fortelle. De delte min tro på kraften av historiefortelling. Jeg opplever at uansett hvem jeg jobber med i USA, så har de en grunnleggende forståelse av hva dokumentar er, og det gjenspeiles veldig i hvordan menneskene jeg møter forholder seg til dokumentaren som konsept.
De likte også ideen om å vise hvordan hverdagen er. Mikal hadde et ekstra motiv, han så på meg som en mulighet til å skape dialog med foreldrene sine, han ville bruke materialet som bevis, sånn at han nok en gang kunne forsøke å overtale dem til å endre livet sitt. Det var veldig rørende at de fikk ha den samtalen når de så gjennom materialet. Den ene regelen de hadde for meg var at de ville se det først, og det fikk de selvfølgelig gjøre. De så materialet veldig sakte over flere dager, og fikk komme med tilbakemeldinger.
Da de til slutt satt sammen og så filmen, så hadde de samtaler som de aldri hadde hatt før, om hvordan livet hadde vært, hvordan det hadde føltes for Mikal å være i den situasjonen, og han ble møtt med forståelse av faren sin på en annen måte enn han blir møtt gjennom de diskusjonene de har i filmen. Så det var veldig sterkt å oppleve, for meg som kjente dem så godt og hadde vært med dem så mye, å se at filmen skapte en endring som var av verdi for dem som familie.
SH: Hvordan jobbet du med familien for å få deres tillit, og skape en så autentisk og naturlig situasjon som mulig?
MS: Det kjappe svaret er tid, jeg brukte veldig mye tid sammen med dem. Da jeg først møtte dem var jeg der i tre uker og laget et portrett av Mikal, og så reiste jeg videre. Det portrettet har jo endt opp med å bli plakaten på filmen. Selv om jeg da ikke visste at vi skulle lage en film, holdt jeg kontakten med familien gjennom et år. I løpet av det året bestemte vi oss for at jeg skulle reise tilbake, så for første gang i hele mitt fotografiske prosjekt returnerte jeg til en familie.
Jeg måtte bytte ut fotokamera med filmkamera for å ta enda et skritt tilbake, og la familien få mer eierskap til sin egen historie og fortelle den på sine premisser gjennom bilder med bevegelse og lyd. Det var en mulighet til å bli enda mer usynlig og gi mer plass, fordi jeg hadde hatt en økende følelse av at det var mange inntrykk jeg satt igjen med mens jeg fotograferte, som ikke kom gjennom i fotografiene. Så jeg dro tilbake, og var der i lange perioder så de skulle bli godt nok kjent med meg til å kunne stoppe innspillingen og ikke ha en høflighetsbarriere overfor meg.
Jeg hadde jo reist langt, og de syntes det var utrolig imponerende at jeg kom tilbake til dem, men jeg prøvde å skrelle bort den tanken om at det er stort at jeg har kommet tilbake, og heller innse at det er de som sitter med makten. Jeg visste at jeg sto ganske støtt i følelsen av når jeg var velkommen, og når jeg ikke var det, for vi hadde en god dialog underveis. Vi holdt også kontakten i de periodene jeg ikke var i USA, og brukte mye tid på samtaler om livet – som ikke hadde med filmen å gjøre – så vi kunne få et vennskapelig forhold hvor de følte seg komfortable nok til å si ifra om hva som helst.
SH: Dette er en ren flue-på-veggen-dokumentar, helt uten fortellerstemme eller talking heads. Hvorfor valgte du denne tilnærmingen?
MS: Det har alltid vært min foretrukne metode som historieforteller, også når jeg fotograferer – selv om dette er min første film, har jeg jobbet som dokumentarfotograf i mange år. Jeg foretrekker at folk får fortelle sin egen historie i så stor grad som mulig, og en nåtidshistorie gjør det mer kraftfullt. Jeg ønsker at folk skal kjenne det, at filmen skal få følelsene i gang og føre til at man snakker om hva den handler om, som igjen kan føre til endring. Også tenkte jeg at jeg ville gjøre meg selv mest mulig usynlig, for å understreke den klaustrofobiske, emosjonelle situasjonen som Mikal er fanget i. Hvis jeg hadde vært mer synlig, så ville man kanskje formilde inntrykket, så jeg ville heller konsentrere alvoret ved å være usynlig.
SH: Følte du at din, og kameraets, tilstedeværelse hadde noen effekt på dem, at de endra seg på noen måte?
MS: Det eneste jeg sa var at de skulle leve livet som de ville ha gjort hvis jeg ikke var der. Men det er jo umulig å være helt usynlig. Jeg er veldig bevisst på at når jeg er i et rom så blir det ikke lenger virkelighet, selv om de forsøkte å glemme meg og fokusere på det som var målet med livet og med dagen.
Når det kommer til hvilken effekt det hadde, tror jeg kanskje at de følte seg litt sterkere, fikk litt mer selvtillit av at jeg var der? Mikal visste jo at dette var en film som skulle være om hans perspektiv, så jeg tror han følte seg sett og ble tryggere i å tørre å følge drømmen og prioritere seg selv. Det er jo umulig å si sikkert, men jeg tror de alle følte seg litt modigere av at jeg var i rommet.
SH: Hvordan var denne opplevelsen for deg, å holde deg passivt observerende i et rom så preget av konflikt og smerte og kjærlighet?
MS: I selve filmen er jeg så usynlig som mulig, men jeg var ikke egentlig passiv i det virkelige livet: De forholdt seg til meg når kameraet ikke var på, og vi hadde samtaler om hva det var som foregikk. Men hvis du spør meg hvordan det opplevdes, så var det veldig vanskelig å se et barn ikke ha det bra. Det var vondt å se en familie slite. Jeg var ikke redd for Mikals umiddelbare sikkerhet, fordi jeg hadde vært mye sammen med dem og visste at han var fysisk trygg, men jeg var veldig bekymret for den langsiktige effekten foreldrenes livsstil ville ha på ham.
Og man kan jo ikke si helt sikkert hvordan ting kommer til å gå i virkeligheten, han er jo fortsatt ung, 19 år gammel. Men jeg valgte jo ham og denne familien, fordi jeg så ham og tenkte at av alle barna som er i denne situasjonen, så tror jeg han kommer til å klare seg. Han er det løvetannbarnet med en indre styrke, skolesmart og veldig, veldig gatesmart, med en påfallende emosjonell modenhet. Så jeg følte at jeg kunne stole på at det kom til å gå bra med ham. Men det er klart det var vanskelig, samtidig som det også var veldig fint å se ham stå opp for seg selv.
SH: Hvilken støtte eller rådgivning hadde du rundt deg i dette arbeidet?
MS: Jeg har jo rådført meg med fagfolk som har fortalt meg om familiedynamikken og potensielle farer, og Mikal var ikke et barn vi var veldig bekymra for. En av de imponerende styrkene i familien, er jo den kommunikasjonen de har seg imellom, og at de gir ham plass til å uttrykke følelsene sine. Han er forventet til å ta plass, stå opp for seg selv, og sette ord på sine behov helt fra en tidlig alder. Allerede før han kunne snakke, så lærte de ham enkelt tegnspråk, sånn at han for eksempel kunne si ifra om han var sulten eller tørst. Så kommunikasjon har alltid vært en prioritet i denne familien, og det gjorde det mulig å jobbe med dem, at de snakket så åpent om alt.
SH: I arbeidet med Flophouse America har du jo dykket dypt ned i denne tematikken, og levd med den over tid. Hva er det du ser for deg at kan og bør gjøres på et overordnet samfunnsmessig plan?
MS: Som sagt så er vi jo heldige her i Norge, med et sterkere støttesystem enn i USA, men det er ekstremt viktig å ikke ta det for gitt og kontinuerlig se på hvordan vi kan styrke heller enn å bygge ned vårt velferdssystem. Jeg tror økt privatisering og et individualistisk syn på det å leve i et samfunn kan bli ansvarsfraskrivende, og jeg er redd for at man skal glemme at vi alle egentlig står på samme plattform.
Så jeg ønsker at filmen skal kunne bidra med å skape en samtale om hvordan vi kan ta bedre vare på hverandre, hvordan vi kan utvide våre sikkerhetsnett slik at vi fanger opp og hjelper familier som Mikal sin. Jeg håper også at de som ser filmen føler den er sterk nok til å legge press på de som har makt, til å få på plass bedre ordninger. Jeg vet at én film ikke kan løse alle problemene, men en film kan jo være med å bidra i en samtale om hvordan vi kan få det bedre.
SH: Du besøkte en rekke forskjellige internasjonale festivaler med filmen i løpet av 2025, og dere var inkludert på kortlisten til European Film Awards. Hvordan har du opplevd responsen dere har fått?
MS: Responsen har vært overveldende. Det har vært veldig lærerikt å kunne være med på å skape et slags nettverk hvor folk føler seg sett, deler egne historier og erfaringer, og vi alle lærer noe sammen. Og samtidig er dette en prosess hvor jeg hele tiden prøver å ta vare på familien, så de har vært med på å bestemme hvem som skal se filmen. Vi lagde jo filmen sammen, og nå står vi sammen og viser den til verden. Vi ønsker å dele denne historien for å kunne hjelpe andre å føle seg anerkjent og representert, og jeg har inntrykk av at familien reagerer positivt på at deres erfaringer også kan være en ressurs for andre.
SH: Hvordan har Mikal opplevd denne eksponeringen og oppmerksomheten?
MS: Det er en prosess, det også. Jeg tror det har vært ganske rart, selv om det har gått veldig bra. Det virker som om de nye opplevelsene gjør aller mest inntrykk på ham: Det å fly for første gang, kjøre tog gjennom hele Norge, være på filmfestival… Det har nok vært spennende og rart.
SH: Det er jo én ting å se filmen selv, men å se den omgitt av så mange andre mennesker…
MS: Ja, ikke sant, det er noe surrealistisk med å sitte på andre siden av verden og se sitt eget liv. Vi ventet to år med lanseringen for at han skulle bli voksen og kunne gi et endelig samtykke. Hver gang jeg dro dit ba jeg jo om tillatelse om å fortsette prosjektet, men det er jo én ting å filme det og noe helt annet å lansere det, så det var viktig for oss at han skulle være 18 år – han skal tross alt bære filmen resten av livet. Så det handler om å lage en grunnmur for filmen som er så sterk som mulig, så den skal kunne vare lengre og faktisk være til utbytte for ham.
SH: Har du noen klare tanker om hvor veien går videre for deg som filmskaper?
MS: Jeg føler jo først og fremst at det å kunne være filmskaper og dokumentarist er et enormt privilegium. Kameraet er egentlig bare et verktøy for å komme nær mennesker, så det kommer jeg iallfall ikke til å slutte med – det er jo det jeg har bestemt meg for at jeg har lyst til å bruke livet mitt på. I det har jeg også en mulighet til å stå sammen med de svake og sette et speil opp mot de sprekkene vi har i samfunnet, peke på det som ikke fungerer.
Det er mange som trenger støttespillere i kampen for en bedre hverdag, og jeg tror på kraften av historiefortelling, at menneskemøter beveger mer enn tall, så jeg skal fortsette å se etter muligheter til å bidra på den måten.
*