Årets Sundance-festival starter torsdag 22. januar, og den norske kortfilmen Ivar er invitert med i det prestisjetunge programmet. Vi har møtt regissør Markus Tangre nå like før avreise, og nedenfor kan dere lese vårt intervju med ham – og se filmens ferske teaser-trailer og plakat.
Tangre er et bemerkelsesverdig nytt norsk talent, som med sin nye kortfilm Ivar har laget noe så sjeldent som en live-action dukkefilm. Sammen med manusforfatter Signe Damman Anker (Peak TV) har han her utviklet et prosjekt som benytter fysiske dukker i en sosialrealistisk ramme.
Filmen handler om en kvinne som ligger våken om natten, fanget i et tilsynelatende enkelt, men dypt eksistensielt spørsmål: Skal hun gå fra ektemannen sin? Sundance-festivalen beskriver fortellingen som et intimt nattlig sammenbrudd, utløst av en i utgangspunktet ubetydelig sanselig forandring.
Tangre, som har bakgrunn som dukkemaker, regiassistent og regissør, har siden 2018 vært tilknyttet produksjonsselskapet Bacon. Han har tidligere gjort en rekke reklamefilmer og kortere prosjekter, der praktiske effekter og håndlaget animasjon har vært et gjennomgående kjennetegn. I 2022 sto han bak musikk-promoen speed_k1ng for Röyksopp, laget som del av duoens omfattende Profound Mysteries-prosjekt.
Ivar er hans første kortfilm, og nedenfor snakker Montages med Markus Tangre om hans forventninger til Sundance-premieren, utviklingen av ideen til prosjektet og hans tanker om dukkefilmens status anno 2026. Her er den eksklusive teaser-traileren, som byr på en første smakebit fra Ivar:
*
Shilan Sari (SS): Først så må vi jo bare få gratulere dere alle med invitasjonen til Sundance! Nå som dere straks flyr til Utah med Ivar, hvordan føles det?
Markus Tangre (MT): Det er over all forventning at filmen vår skal vises på Sundance-festivalen! Nå har jeg vært inni dette prosjektet sinnssykt lenge, og gleder meg bare til endelig å få vist det vi har laget for et ordentlig publikum. Og så er det den aller første kortfilmen jeg har laget, så det er ekstra stas at den ble lagt merke til.
SS: Kan du fortelle litt om hvordan dette prosjektet oppsto, og hvordan det utviklet seg fra idé til ferdig film?
MT: Idéen begynte med at vi hadde manusforfatter Signe på praksis her i [produksjonsselskapet Bacon]. Sammen med Rebekka Rognøy som er produsent, lurte vi på om hun kunne komme med noen ideer, som enten kunne bli en kortfilm eller egentlig hva som helst. Basert på de få samtalene vi hadde sammen, skrev hun en monolog som jeg syntes var spesielt søt og fin, og som jeg kunne visualisere i et slags rart dukkeunivers.
SS: Hvorfor ble akkurat dukkefilm riktig form å bruke til å filmatisere denne monologen?
MT: Jeg har lenge hatt lyst til å prøve å lage noe inderlig og menneskelig med dukker som karakterer, og eksperimentere med hvordan de kan brukes til å fortelle en ærlig, menneskelig historie. Det er spennende å utfordre hvordan man er vant til å se dukker, for vi er oftest vant til å se de som vimsete, morsomme karakterer, mens jeg prøver å tone ned spillet deres helt.
SS: Ja, allerede i den korte teaseren til Ivar og i videoen din for Röyksopp oppleves dukkenes «menneskelighet» ganske intuitivt som naturlig.
MT: Ja, når du ser på en dukke, må du kanskje putte litt mer egen tolking i hva du ser, for det er jo et ganske sånn blankt, uttrykksløst ansikt som bare står der og stirrer ut i luften med åpen munn. På en måte tror jeg det da er lettere å prosjektere egne ting på det du ser. Slik kan man være litt mer generell med en dukke, og det er kanskje enklere å kjenne seg igjen for mange forskjellige typer folk.
SS: Hvordan ble du interessert i dukkemaking, og hvordan lærte du deg faget?
MT: Jeg synes det har vært gøy å holde på med, helt siden jeg var veldig liten, kanskje siden jeg var rundt ti år? Jeg er selvlært og har utforsket det selv, sammen med David Bjørnstad, som har vært med å lage og styre alle dukkene i Ivar. Vi har gjort en del ilag tidligere også, utforsket og nørdet på YouTube, og lært oss å bruke symaskin og sånne ting. På videregående lagde vi musikkvideoer og lokale reklamer med dukker, men da jeg begynte å studere “vanlig film” la jeg prosjektet litt på hylla.
Likevel har vi alltid ønsket å utvikle en TV-serie eller gjøre noe artig med det dukkeuniverset, så vi har bare fortsatt å lage dukker på gøy og prøvd å finne ut av hva man kan gjøre med det her. Også skjedde plutselig prosjektet med Röyksopp, der det føltes naturlig å bruke dukkene, og nå føler jeg at jeg har kommet tilbake til det igjen.
SS: Ja, for selv om dette er din første kortfilm, har både Ivar og promoen til Röyksopp et umiskjennelig likt preg over seg. «Tangre-universet» ser ut til å allerede ha fått sitt eget særegne stiluttrykk, med det litt mørke og mystiske, den kalde realismen, samt dukkenes svært karakteristiske utseende. Kan du fortelle mer om dette uttrykket?
MT: Jeg har prøvd å hente inspirasjon fra en del østeuropeisk stop-motion som man kanskje så på NRK som barn, blandet med Jim Hensons arbeid. Jiří Trnka er også verdt å nevne. Men jeg vil prøve å fortelle en litt mer voksen historie som er satt innenfor den virkeligheten som finnes.
Hva skjer hvis du putter en dukke inn i et trist, norsk 70-tallskjøkken og blander sosialrealisme inn i dette bildet, slik at dukkene ikke bare hopper og spretter og synger litt? Jeg synes det er gøy å få vise frem og poengtere sosialrealisme-aspektet mot det vante dukkeuniverset. Det er i hvert fall den kontrasten jeg synes er morsomt å spille på med det her.
SS: Ja, for etter 12-årsalderen, er det vel i det hele tatt sjelden man ser dukkefilm, enda sjeldnere dukkefilm som tar for seg de typiske ung-voksen problematikkene som det ellers lages mye om. Hvor mye dukkefilm er det som lages nå, egentlig? Og hva tenker du om dukkefilmens, og da kanskje spesielt live-action dukkefilmens status, anno 2026?
MT: Det er ikke så mye jeg har sett. Selv om det lages en del stop-motion ting, er live-action dukkefilm, sånn som Jim Henson gjorde “back in the day”, noe jeg har sett veldig lite av, særlig om det ikke er barne-TV.
SS: Hva er det som gjør at du har valgt å lage dukkefilm i live-action?
MT: Det jeg synes er gøy med dukker i live-action, er at man kan lage hele universet og behandle det som en ordentlig film, litt som du ville gjort i stop-motion. Du må lage alle settene, og skal du først ha de rare karakterene, må du virkelig gå inn i universet, og passe på at du ikke faller ut av illusjonen. Akkurat det føler jeg man kun gjør i stop-motion-animasjon eller 3D-animasjon, mens hvis man gjør dukkefilm, er det vanlig at man filmer et rom med ekte mennesker.
Med live-action tillates en viss spontanitet, for selv om alt er nøye storyboardet og planlagt, er det allikevel rom for å være kreativ innenfor de rammene. Har du for eksempel en dialog frem og tilbake, kan det skje noe spontant i dialogen. Du er ikke låst til et forhåndsinnspilt manus, så man kan improvisere litt i felt. Det kan fortsatt skje ting man ikke hadde forutsett.
For eksempel er det skuespiller Tone Mostraum som gir stemme til hovedpersonen. Hun var innom først og leste en skisse, bare så vi hadde grunnlag for tonen som karakter. Mens på sett så er det jeg og David som prater, da. Så spiller jeg med henne i tankene, før vi dubber det i post. Da har jeg henne å basere meg på, samtidig som jeg står fritt til å tilføre karakteren noe helt eget.
SS: Men i vår hyperdigitale tid, lurer sikkert mange på hvorfor lager du fysisk dukkefilm når så mye annen teknologi finnes?
MT: Det er jo sikkert en klisjé å snakke om i en tid da alt skal skje digitalt, men det er veldig digg å kunne si at alt her er liksom håndlaget. Og at vi har ordentlig håndverk og flinke folk i absolutt alle ledd. For eksempel har animatøren Steph Hope laget noen fantastiske 2D-animasjoner i filmen, hvor alle bildene hennes er håndtegnet og scannet inn.
SS: Veldig få her hjemmefra vil kunne se filmen under Sundance-festivalen, så vi må jo også spørre om det allerede er planlagt når Ivar får sin premiere her i Norge?
MT: Det vet vi ikke helt ennå. Nå er jo selve verdenspremieren der på søndag 25. januar, etterfulgt av noen flere visninger på Sundance. Og så må vi jo bare melde den på til så mange festivaler som mulig.
Det som er interessant, er at den i Sundance er inkludert i et vanlig kortfilmprogram, og ikke et animasjonsprogram, selv om de har en eget seksjon for det. Jeg er litt usikker på hvordan den kategoriseres, jeg vil jo si at det klassifiseres som animasjon, men den funker kanskje begge steder. Uansett synes jeg det er gøy at den kan gå på lik linje med vanlige filmer.
SS: Så, til slutt: Hvor går veien videre herfra? Er du i gang med noe nytt?
MT: Nei. Det er jo noen ting jeg har lyst til å gjøre, men det er litt for tidlig å si. Men dukkeuniverset fortsetter, i aller høyeste grad.
*
Ivar får sin verdenspremiere søndag 25. januar på Sundance-festivalen og nedenfor kan vi også presentere den duggferske plakaten for filmen.
Plakat til kortfilmen «Ivar»