Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Nancy Savocas Dogfight (1991) vises fra og med torsdag 24. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. (NB: Filmen vises ikke i Bergen.)

*

1990-tallet fikk «sin» James Dean da skuespiller River Phoenix brått døde av en overdose i 1993, men i motsetning til Dean som kun spilte i tre spillefilmer rakk Phoenix å etterlate seg flere – der Stand By Me (1986), Running on Empty (1988) og My Own Private Idaho (1991) er de mest kjente. Hans rolle i indiefilmen Dogfight trekkes sjelden frem, men er en av hans beste, og regissør Nancy Savocas romantiske drama vises denne uken i nyrestaurert utgave på Cinematekene.

Sundance Film Festival har vært en uvurderlig arena for uavhengig amerikansk film helt siden første utgave av festivalen (i sin nåværende form) fant sted i 1984, og Sundance ble utover 90-tallet den mest attraktive yngleplassen for nye amerikanske filmtalenter. I løpet av de første årene fikk viktige 80-tallsfilmer som Old Enough, Blood Simple, Stranger Than Paradise og Desert Hearts sine premierer der, og i 1989 vant Nancy Savoca festivalens Grand Jury Prize for sin debut True Love. (En annen debuterende regissør samme år, Steven Soderbergh, mottok publikumsprisen for sin film Sex, løgn og videotape – og da han noen måneder senere vant Gullpalmen i Cannes fikk amerikansk indiefilm sitt definitive internasjonale gjennombrudd.)

Selv om Savoca i dag er et navn de fleste av oss må google hvis det kommer opp i samtale, var gjennombruddet i Sundance med True Love en big deal som åpnet dører for henne i Hollywood. I samarbeid med ektemannen Richard Guay (produsent og manusforfatter) utviklet Savoca flere nye ideer på den tiden, men Warner Bros. klarte først å friste henne med et studioprosjekt – Bob Comforts manus til Dogfight – som dermed ble hennes andre spillefilm.

Men på tross av god kritikermottagelse ble filmen ingen kinosuksess da den hadde premiere i 1991, og siden har den nesten blitt helt glemt – ikke en gang River Phoenix’ tragiske bortgang kunne skape nok nysgjerrighet til å løfte filmen ut av obskuritet. Så det er først nå, over tretti år senere, at det har oppstått ny interesse og entusiasme rundt Dogfight – som ble digitalt restaurert og utgitt på fysisk format av The Criterion Collection i 2024.

I filmen spiller River Phoenix hovedrollen som den unge visekorporalen Eddie Birdlace, som skal tilbringe sin siste permisjonsdag i San Francisco i november 1963 sammen med sine tre nærmeste kamerater, dagen før de skal sendes til en base på Okinawa og etter hvert videre til krigen i Vietnam.

De fire utgjør en sammensveiset gruppe unge marinesoldater som kaller seg «The Four B’s», som deler alt fra grove spøker til drømmer om heltemot, og markerer avreisen med å arrangere en såkalt dogfight – en kynisk konkurranse der den som i løpet av få timer finner seg den styggeste daten vinner premiepotten.

Men når Eddie inviterer den sjenerte og idealistiske servitøren Rose (Lili Taylor) som sitt «bidrag» til festen, tar kvelden en uventet vending. Gjennom et stille opprør mot kameratenes brutale lek blir Eddie en stadig mer kompleks figur, og det vokser frem en skjør og rørende forbindelse mellom to unge mennesker som, til tross for ulik bakgrunn, ser hverandre med et blikk som forandrer dem begge.

Filmens utforskning av maskulinitet, vennskap og identitet er universell, men tematikken speiles også i en presis og spesifikk kritikk av hvordan den militære kulturen og tradisjonelle kjønnsroller i USA på den tiden helt tydelig påvirker rollefigurenes skjebner.

Savoca gjør også god bruk av popkulturen fra perioden tidlig på 1960-tallet, med visesangere som Joan Baez, Pete Seeger og Bob Dylan pekt ut som Rose sine største helter (hun har plakater av dem på pikerommet, og aspirerer selv til å spille gitar og synge, noe Eddie blir stadig mer grepet av).

I tillegg forstår vi at døgnet i fortellingen utspiller seg 21. november, dagen før John F. Kennedy blir drept, og i horisonten venter Vietnam-krigen, som de unge soldatene skal sendes til. Vi får se noen av disse konsekvensene utspille seg i filmens rammehistorie. Som samfunnsbilde er dette i det hele tatt et interessant supplement til hvordan 1960-tallet, et særlig dramatisk tiår for USA, allerede er skildret på film.

I Dogfight er maskulinitetens forventninger en stor del av Eddies indre konflikt, uttrykt med åpen, emosjonell sårbarhet i en rørende rolletolkning av River Phoenix. Savoca skaper en spennende dramatisk utvikling mellom hans opprinnelige, rå holdning til kvinner og den transformasjonen han gjennomgår i møte med Rose, som er en perfekt rolle for Lili Taylors gåtefulle sjarm og naturlig cinematiske ansikt. Filmen er først og fremst et kjærlighetsdrama, men også et filosofisk verk som reflekterer over hvordan unge mennesker formes – av ideene og oppdragelsen de vokser opp med – og hvordan de kan endre seg i møte med nye og uventede følelser.

Det som kanskje er nøkkelen til hvorfor Dogfight blir en så god film, er den troverdige, organiske romansen mellom Eddie og Rose. Deres meet cute føles aldri påtatt eller konstruert, men blir snarere en sjarmerende og autentisk relasjon. Følelsene de får for hverandre vokser ut av deres samtaler og interaksjoner, hvor begge rollerfigurene sakte slipper ned sine forsvarsmekanismer og finner en gjensidig nærhet til hverandre. Dermed blir dette en film som ikke lener seg på klisjeer, men i stedet skaper en overbevisende, mellommenneskelig fortelling.

Skuespillernes innsats er som nevnt glimrende: Phoenix gir et nyansert portrett av en ung mann som er fanget mellom sitt omdømme som tøff soldat og sin søken etter noe mer meningsfullt. Taylor gir en egen styrke til Rose, selv når hun møter sin romantiske naivitet i døra idet dogfight-reglene blir avslørt, og hun forstår at Eddies opprinnelige intensjoner var uærlige. Men hun lar seg ikke pille på nesen, og Taylors evne til å balansere usikkerhet med en ubestemmelig kraft er et av filmens fineste karaktertrekk.

Dogfight kan også plasseres i tradisjonen av romantiske filmer som utspiller seg i løpet av et kort tidsforløp – der to mennesker møtes tilfeldig og i løpet av noen få timer eller et døgn utvikler et bånd som endrer dem. Richard Linklaters Før soloppgang (1995) og Agnès Vardas Cléo fra 5 til 7 (1962) er eksempler på filmer som på litt ulike måter utnytter denne fortellerformen, der en begrenset tidsramme skaper en intens nærhet og gjør hvert øyeblikk betydningsfullt.

I Dogfight forsterkes dette ytterligere av at Eddie står på terskelen til å bli sendt i krig. Den korte tiden han tilbringer med Rose rommer derfor både et farvel og en begynnelse – og gir filmen en egen melankolsk ladning som skiller den fra mange mer konvensjonelle romantiske dramaer.

Filmens kritikk av soldatenes misogyne holdninger og hvordan Rose konfronterer Eddie med dette er viktig, og det gir Dogfight et ekstra lag i narrativet. Lili Taylor blir mye mer enn bare en «date» i denne historien – hennes rollefigur vokser frem som et symbol på motstand mot de tradisjonelle kjønnsrollene, og som, på sin egen stille måte, setter spørsmålstegn ved de strukturer som omgir Eddie og hans kamerater. Med denne politiske brodden som underliggende kommentar viser Nancy Savoca også et større spekter som filmskaper, og det er leit å tenke på at kunstnerskapet hennes ikke ble dyrket mer frem i amerikansk filmkultur på 90-tallet.

I det visuelle er San Francisco anno 1963 også vakkert fanget inn av filmens fotograf, Bobby Bukowski, og i tillegg føles de mange interiørscenene dynamisk iscenesatt av Savoca, slik at filmen ikke stivner eller mister vitalitet i de mange dialogpartiene. Flere sekvenser er dessuten løst med en påfallende visuell oppfinnsomhet – eksempelvis der Eddie og Rose kysser for første gang, inne i en gammeldags spillehall. På tross av filmens moderate budsjett, lykkes altså filmskaperne med å gi Dogfight et helhetlig, gjennomført preg. (Det gir mening at Savoca i mange år var Jonathan Demmes assistent, blant annet på Something Wild, og at hun kan ha hentet inspirasjon til filmens distinkte visuelle stil fra sin læremester.)

«How did we get to be such fucking idiots?» spør Eddie retorisk til sine medsoldater når de er på vei ut i tjeneste. Og når filmen er over blir vi også sittende med en alvorstynget melankoli som publikum; Dogfight er riktignok romantisk, men sparer oss ikke for virkelighetens mange brutale sannheter, og står igjen som både en tankevekkende antikrigsfilm og en minneverdig kjærlighetshistorie.