Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Paul Verhoevens Showgirls (1995) vises fra og med torsdag 28. august – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Paul Verhoevens Showgirls (1995) kan både sies å illustrere og å motbevise Laura Mulveys teser om den klassiske Hollywood-filmen, formulert i essayet Visual Pleasure and Narrative Cinema (1975).
Cinematekene og Oslo Pix viser kultklassikeren denne uken i anledning at det er 50 år siden Mulveys tekst ble publisert, og ved siden av Showgirls viser hovedstadsfestivalen også Vertigo (1958) og Beau Travail (1999) i sideseksjonen The (Fe)Male Gaze. Den mye omdiskuterte artikkelen stod opprinnelig på trykk i det britiske filmtidsskriftet Screen, høsten 1975.
Laura Mulvey skriver blant annet om «the show-girl», med de fatale sirenene Marilyn Monroe, Marlene Dietrich og Lauren Bacall som treffende eksempler:
Traditionally, the woman displayed has functioned on two levels: as erotic object for the characters within the screen story, and as erotic object for the spectator within the auditorium, with a shifting tension between the looks on either side of the screen. For instance, the device of the show-girl allows the two looks to be unified technically without any apparent break in the diegesis. A woman performs within the narrative, the gaze of the spectator and that of the male characters in the film are neatly combined without breaking narrative verisimilitude.
For a moment the sexual impact of the performing woman takes the film into a no-man’s-land outside its own time and space. Thus Marilyn Monroe’s first appearance in The River of No Return and Lauren Bacall’s songs in To Have or Have Not. Similarly, conventional close-ups of legs (Dietrich, for instance) or a face (Garbo) integrate into the narrative a different mode of eroticism. One part of a fragmented body destroys the Renaissance space, the illusion of depth demanded by the narrative, it gives flatness, the quality of a cut-out or icon rather than verisimilitude to the screen.
Det som utspiller seg i Paul Verhoevens Showgirls – en flopp da den kom; en moderne klassiker i dag – kan sies å være illustrerende for Mulveys poenger, og samtidig noe helt annet. Verhoevens satire utspiller seg ikke minst i et annet tiår enn den klassiske tradisjonen Mulvey skriver om – 1995 satt opp mot 1930-, 40- og 50-tallet. Ifølge Mulvey er mainstream-filmen fra denne æraen «kodet» i et «erotisk språk» som føyer seg etter «den dominante patriarkalske ordenen» i samfunnet for øvrig.
Verhoeven på sin side kan ikke sies å opprettholde en «patriarkalsk orden» – det han gjør er tvert imot å synliggjøre hierarkiene, latterliggjøre og henge ut den harde maskuliniteten som preget 1990-tallets underholdningsindustri (i så måte har Showgirls noe til felles med fjorårets The Substance).
I skildringen av Nomis (Elizabeth Berkley) blodige og idiotiske vei til stjernene i Las Vegas, avdekker han systemet, kodene og utbyttingen. I den grad det er sympati i filmblikket, vies den til kvinnene som navigerer i et kapitalistisk, seksualisert samfunn, for de mannlige rollefigurene er alle mer eller mindre overgripere.
I Showgirls er det ingen filmmagi som avhenger av de ubevisste driftene Mulvey skriver om, for alt er i det åpne, og utpreget vulgært – alt legges på bordet, og alt er dermed også klart for å dekodes.
Kyle MacLachlan spiller Zack Caray, en slags «Bad Cooper» på avveie, fem år etter Twin Peaks. Rollen som «entertainment director» er snarlig ensbetydende med «pimp».
Lykkejegeren Nomi fra «somewhere East» ankommer Las Vegas og flytter inn hos Annie (Ungela Brockman) i en campingvogn i nærheten av den lokale strippeklubben. Snart er også Nomi ansatt som danser, i det manageren Al Torres (Robert Davi) beskriver som en «class joint», mens Henrietta ‘Mama’ Bazoom (Lin Tucci) spretter ut puppene fra utringningen i en lilla kjole.
Henrietta og Al dukker opp på scenen når Nomi oppgraderer fra stripper til show-danser i klubben vegg-i-vegg, og inntar en slags foreldrerolle for hun som har flyktet fra familien og viser seg å ha en mystisk fortid som hun ikke forteller noen om (inntil Zack finner ut at hun har jobbet som prostituert og har et kriminelt rulleblad).
Sammenlignet med Gia Coppolas lavbudsjettsfilm The Last Showgirl (2024), som er lagt til et lignende univers, og på sin måte tydeliggjør baksiden av den glitrende scenen og de paljett-bekledde kostymene, er Showgirls en skikkelig påkostet produksjon, med høyt tempo og et gjennomført satirisk blikk (i kontrast til den sentimentale dreiningen hos Coppola). En av Nomis mest besnærende egenskaper er at hun lakker sine egne løsnegler, og det er også slik hun får innpass og blir venninne – eller heller rival – med Cristal Connors (Gina Gershon), som har tatt navnet sitt fra en champagneprodusent («I always stick with champagne»).
I likhet med Nomi, kommer Cristal fra ingen steder, og har klatret seg opp gjennom de ulike leddene i systemet fra stripper til showdanser. Gleden i å kunne kjøpe seg luksusvarer (selv om hun fremdeles bor på sofaen i en campingvogn) er Nomis ytterste form for realisering. Pengene hun tjener på en privat «session» går til en kjole fra Versace, et designernavn hun ikke kan uttale før Zack retter på henne. Hennes idé om frihet er å spise en hamburger på et tak i solnedgangen med Las Vegas’ neonskilt i horisonten.
For min del er mye av gleden med Showgirls tidsbildet. Den hyppige forekomsten av lys denim, lilla og oransje topper, det kunstige jentefellesskapet som oppstår mellom de ansatte i garderoben, kombinert med det utpreget campy og outrerte: sminken, parykkene, en bugnende bukett med røde roser ved sminkebordet, falske perler på scenegulvet, neon-palmer og vann-sprutende delfiner i Zacks private basseng.
De mykpornografiske scenene og det lesbiske, rivaliserende motivet som utspiller seg mellom Nomi og Cristal er typisk for Verhoeven, gjenkjennelig blant annet fra nunsploitation-filmen Benedetta (2021). Tre år før Showgirls skildret han femme fatalens primale drifter i Basic Instinct (1992) – en skikkelse han vendte tilbake til i Elle (2016) med Isabelle Huppert, en adaptasjon av romanen med samme tittel, av Philippe Dijan.
Showgirls blir stadig mer bestialsk, som når Nomi dytter Cristal i trappene etter et show, og den enes ulykke blir den andres vei til himmelen. På åstedet er hun ikledd en sort Kleopatra-parykk.
Når venninnen Annie blir voldtatt av artisten Andrew Carver (William Shockley), og Zack insisterer på at overgrepet skal dysses ned, ser Nomi sitt snitt til å ta rettferdigheten i egne hender i et infiltrert hevnplot. Som et plaster på såret – og en slem, hul ironi – får Annie startkapital til å åpne sin egen kjolebutikk.
Popkulturen gir ikke slipp på show-girl-figuren, som virker å være en uuttømmelig kilde til fascinasjon og frustrasjon – relansert og gestaltet av nålevende ikoner som Pamela Anderson, Beyoncé og nå sist Taylor Swift.
Verhoevens film konsentrerer seg om spillets regler, med en overskuddspreget lyst til å underholde («We do what we do in Vegas. We gamble.»). I den siste scenen får Nomi haik fra den samme sjåføren som satte henne av i veikanten til å begynne med, og som forrige gang tar hun frem kniven for å sette seg i respekt. Hans respons: «Did you gamble? Did you win?»
Et skilt i veikanten viser Nomi som nå er Las Vegas’ gudinne, mens refrenget i bakgrunnen er en pågående loop: «… hungry for some new skin».
*
