Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Kote Mikaberidzes Chemi Bebia – My grandmother (1929) vises fra og med torsdag 3. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Formidling av stumfilm står allerede sterkt på cinematekene i Norge, men vi ser en påfallende oppblomstring denne våren – med festivaler og spesialvisninger fra nord til sør. Den nyrestaurerte sovjet-satiren Chemi Bebia – My Grandmother (1929) vises denne uken i syv norske byer, og samtidig setter Oslo stumfilmfestival (3.–6. april) og Silent Film Days i Tromsø (23.–26. april) stumfilm i sentrum, med visninger til nykomponert live-musikk, foredrag og andre aktiviteter.
Stumfilm er en naturlig del av råvarene i den anbefalte ernæringen for filminteresserte, men hvis epoken serveres av en dårlig kokk kan den smake litt som tran: «Sett deg ned, dette her må du spise, gap opp.» Nettopp derfor er det gledelig å spore den pågående stumfilmkulinariske trenden denne våren, der de programansvarlige på norske cinematek har vært kreative på kjøkkenet og gir oss en spennende vri på stumfilm.
Det er viktig at nye generasjoner møter med disse hundre år gamle verkene i en form som fremhever deres kunstneriske og historiske verdi. Med kreative konsepter, originale musikalske nytolkninger og idérik kuratering (en eksperimentell stumfilm fra Sovjetunionen som matcher bra med TikTok-generasjonen: check) kan det oppstå en umiddelbar, uforutsigbar energi i kinosalen – som viser at stumfilmen fortsatt er levende, overraskende og relevant.
Oslo stumfilmfestival arrangeres nå for sjette gang på Cinemateket i Oslo (fra 3.–6. april), og byr i årets program på en rik variasjon av sjangre og nasjonaliteter, fra Norge, Sverige, Tyskland, Georgia/Sovjetunionen, USA og Japan – og alt fra skrekkfilm, komedie, klassisk Chaplin og tidlige Disney-tegnefilmer, til melodrama, surrealisme og action. Alle filmene vises med levende musikk – enten fremført av én musiker eller av større ensembler til nykomponerte partitur.
To av festivalens mest ambisiøse begivenheter er forestillingene med nyskrevet musikk av stumfilmmusiker og -komponist Kjetil Schjander Luhr. Åpningsfilmen The Phantom of the Opera (1925) blir i sitt jubileumsår akkompagnert av et spesialsammensatt orkester ledet av Schjander Luhr, mens han har gitt den japanske kultklassikeren A Page of Madness (1926) et nyskapende musikalsk uttrykk med koto, cello og japanske taiko-trommer. Sistnevnte film står også på programmet under Silent Film Days på Verdensteatret i Tromsø i slutten av april, hvor Schjander Luhr fremfører sin musikk i samarbeid med Wei Ting Tseng, Øystein H. Bang og Liv Lande. (Les mer her om komponistene og musikerne som bidrar på årets Oslo stumfilmfestival.)
Chemi Bebia – en gjenoppdagelse
Blant denne stumfilmvårens mest spennende titler er den georgiske filmen Chemi Bebia, ofte også omtalt med den engelske undertittelen My Grandmother, regissert av Kote Mikaberidze. Filmen er et satirisk angrep på sovjetisk byråkrati, fortalt gjennom en kaotisk og anarkistisk montasjestil – et mindre kjent verk enn Dziga Vertovs Mannen med filmkameraet, men likevel en nær slektning – begge ble laget i 1929 og viser hvor banebrytende de avantgardistiske filmkunstnerne i Sovietunionen var på 1920-tallet.
Komponist og lydkunstner Kristin Bolstad har lang erfaring i å skape særegne lydlandskap for stumfilm, og er invitert av Oslo stumfilmfestival til å live-akkompagnere visningen av Chemi Bebia i Oslo fredag 4. april kl. 20. Et møte mellom den eksperimentelle stumfilmens raske klipperytme og surrealistiske bilder og Bolstads ofte vokale, stemningsskapende musikk gir rom for en leken og kreativ tolkning.
Gjennom en kontinuerlig lek med perspektiv, overdrevne karikaturer og en dynamisk montasjeteknikk, skapte Mikaberidze et verk som vi kan plassere i tradisjonen til nevnte Vertov og Sergej Eisenstein, men som samtidig har en distinkt stemme. Denne typen eksperimentelle filmer var mulig i det relativt åpne kulturklimaet under den sovjetiske NEP-perioden (1921–1928), men etter hvert som myndighetene strammet grepet på kunsten, ble avantgardismen sett på som «formalistisk» og uønsket.
Chemi Bebia ble aldri vist i sin tid og var forbudt i Sovjetunionen i nesten førti år, etter sigende på grunn av sin harselerende fremstilling av byråkratiet. Men filmen ble omsider gjenoppdaget og vist i 1967, deretter restaurert i 1977 (Dumbadze, Dzandzava i Kote Mikaberidze [2018], s. 16, 42), før den til slutt også nå er digitalt restaurert, med nypremiere på festivalen Il Cinema Ritrovato i 2024. (Den georgiske filmforskeren Salome Tsopurashvili henviser i sin PhD-avhandling Modifications of Women’s Representations in 1920s Georgian Soviet Silent Films [2018, s. 174-175] til en ung kritiker som i 1968 skriver i februar-utgaven av Akhalgazrda Komunisti at publikum “warmly embraced this forgotten movie”.)
Filmens burleske tone og harselerende blikk på maktstrukturer kan også spores i georgisk litteratur og teatertradisjon, hvor satire spiller en viktig rolle. Mikaberidze skildrer ikke bare et universelt tema om byråkratisk vanstyre, men også de konkrete utfordringene georgisk identitet sto overfor i møte med en overordnet ideologi. Det er denne doble dimensjonen – både som en samfunnssatire og en kommentar til den georgiske erfaringen – som gjør filmen så unik i sovjetisk sammenheng.
I en tid hvor sosialistisk realisme var i ferd med å bli påtvunget som den eneste legitime kunstformen, representerte Chemi Bebia en uttrykksfrihet som snart skulle forsvinne fra sovjetisk film. Mikaberidzes verk står i dag som en påminnelse om hva som gikk tapt da eksperimentell filmkunst ble ofret til fordel for dogmatisk propagandakunst – og hvorfor det er avgjørende å gjenoppdage og verne om slike verk.
I tillegg til spesialvisningen på Oslo stumfilmfestival med Kristin Bolstads nyskrevne musikk, vises Chemi Bebia også på cinematekene i Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Kristiansand og Lillehammer. Dette gjør filmen til en av de mest tilgjengelige og spennende stumfilmopplevelsene i Norge denne våren.
*
Stumfilmfeiring i Tromsø: Samiske perspektiver og mørke mesterverk
Silent Film Days i Tromsø går av stabelen 23.–26. april, og byr på et bredt spekter av filmhistoriske perler med nykomponert musikk. Arrangementet har i år et spesielt fokus på samiske fortellinger og eksperimentell horror. Åpningsforestillingen er en visning av Gunnar Sommerfeldts Markens grøde (1921), den første fiksjonsfilmen som noen gang ble spilt inn på location i Nord-Norge, akkompagnert av en nyskapende samisk musikalsk tolkning, skrevet av Svein Schultz, som gir Knut Hamsuns kontroversielle fortelling en ny kontekst.
Et annet høydepunkt er The Passion of Joan of Arc (1928), Dreyer-mesterverket som i Tromsø får et industrielt og suggererende lydlandskap signert The Gloria – i samarbeid med Insomniafestivalen. For de som vil ha klassisk slapstick, vises Chaplins The Circus (1928) med levende pianomusikk fra Kjetil Schjander Luhr, mens Fante-Anne (1920) tolkes av Dina Konradsen og Jo Einar Tobias Sterten Jansen med en uventet blanding av folkemusikk og elektronika. Les mer om programmet her.
Stumfilm for alle
Selv om Oslo Stumfilmfestival og Tromsø Silent Film Days arrangeres med noen ukers mellomrom, deler de en felles ambisjon om å revitalisere og tilgjengeliggjøre stumfilmen for et moderne publikum. Begge festivalene kombinerer klassiske verk med nykomponert musikk og eksperimentelle tolkninger, og viser filmer som spenner fra ekspresjonistiske mesterverk til sjeldne, nasjonale skatter.
A Page of Madness (1926) og The Phantom of the Opera (1925) står sentralt i begge programmene, men der Oslo byr på bred sjangervariasjon og en rekke internasjonale titler, setter Tromsø et særlig fokus på samisk filmhistorie og nyskapende musikalske perspektiver. Samlet sett viser de to festivalene hvordan stumfilm ikke bare er en historisk kuriositet, men et levende, dynamisk kunstuttrykk som fortsatt engasjerer.
At stumfilm «trender» i Norge akkurat nå, er da kanskje ikke så overraskende. Med sine visuelle fortellergrep, sitt dristige filmspråk og sin nærmest tidløse appell beviser stumfilmene at de fortsatt kan fascinere – og at de med riktig programarbeid og musikalsk rammeverk kan føles mer levende enn noensinne.