Ceylans niende spillefilm folder seg ut som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne.
De siste årene har vi sett flere storfilmer om livet mellom to kulturer, som Crazy Rich Asians og Everything Everywhere All at Once, men ingen av disse har klart å portrettere denne erfaringen med like mange nyanser og så stor troverdighet som Celine Songs Past Lives. [3]
Barbie feiger ut og dyrker en «kunden har alltid rett»-mentalitet. Vurdert som filmkunst er dette mest av alt en plattform for produktplassering som gjemmer seg bak dydssignalisering og overfladisk kritikk. [1]
Juliette Binoche er til vanlig god på å gi det antatt latterlige et løft – og trekke ut det eksistensielle og universelle fra det tilsynelatende tåpelige, suppete og såpete. Men Jeg elsker også deg blir bare en skisse av et melodrama, skurrende og lett forglemmelig.
Indiana Jones and the Dial of Destiny føles som et godstog av en blockbuster uten glimt i øyet, som sjelden tillater seg å leke med fiksjonsuniverset og filmhistoriske referanser. Det er kanskje der savnet melder seg littegrann. [1]