Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
En av Almodóvars mest oversette kvaliteter er evnen til å mane frem en hel verden fra det ene mennesket – i gjenfortalte livshistorier og episodiske, korte riss fra parentesene av den hverdagslige livsveven.
DU retter en kjølig, spissformulert kritikk mot destruktive samtidskvaler, uten å gi avkall på sitt følsomme relasjonsdrama.
I den utpreget filmiske HBO-serien Euphoria klemmes snøfnuggenerasjonen så hardt at gørra tyter ut av dem.
Oslo Pix 2019: Sjelden har en film om å finne seg selv vært mer unødvendig enn Maya. At dette makkverket er signert Mia Hansen-Løve er mildt sagt en kjip overraskelse.
Oslo Pix 2019: «Som tilskuere sitter vi aldri på mer info enn hovedpersonene selv, og dette fører oss ut på en like desperat ferd, lengre og lengre ned i denne besynderlige enigmaen.»
Oslo Pix 2019: «Med sigg i kjeften leveres punkrock til fullsatt sal i Her Smell, og i front kanaliserer Elisabeth Moss sin indre Courtney Love – jo surere hun gauler, dess deiligere blir hun.»
Asif Kapadias Diego Maradona iscenesetter storslåtte, universelle temaer med klangbunn i religion, filosofi og greske myter – nesten som en spillefilm.
Cannes 2019: Hvorfor er Mektoub, My Love: Intermezzo til tross for sin monotoni ikke en kjedelig film? [1]
Oslo Pix 2019: Dronningen, skrevet og regissert av May el-Toukhy, har vært vårens store filmsnakkis i Danmark, og ikke uten grunn.
BIFF 2019: Zombi Child påminner oss om en estetisk og metafysisk erfaringsverden vi har henvist til glemsel eller annethet – det opplyste fremskrittets underside.
Cannes 2019: Styrken ved Dardenne-brødrenes film om radikalisering er at årsaksforklaringene henvises til bakgrunnen. Ingen skyldfordeling, ingen enkle dikotomier.
BIFF 2019: Xavier Dolan er blitt historiens yngste Cannes-veteran. I Matthias et Maxime virker han mer personlig og sårbar enn noensinne, smertefullt til stede i sin egen historie, uten overblikk. [2]
Cannes 2019: Atlantique er en suggererende og uhyggelig feberdrøm som blir sittende i kroppen som en svak verking.
Edith Carlmars Ung flukt er et sommereventyr som viser at man ikke kan unnslippe samfunnets normer. En introduksjon til en filmkunstner og en avskjed med en annen.
Ousmane Sembenes spillefilmdebut Black Girl (1966) er en skildring om klasse og identitet – en film med tydelig politisk ståsted, spekket med tematiske motiver i sine visuelle ideer og kontraster.
«Gjennom et distansert, provokativt kamerablikk utforsker Holiday destruktiv maktdynamikk og tomhet i en konsumentkultur der alles verdi vurderes ut fra hvordan de kan bidra med materiell luksus eller høyere sosial status.» [1]
«Kameraet snurrer og sveiper seg høyt og lavt rundt danserne, og etter hvert som tempoet stiger, blir opplevelsen av kroppslig ubehag påtakende.»
TIFF 2019: Til å være en film tilsynelatende prega av spreke fortellergrep og estetiske sprell, er Bart Laytons sannhistoriefarse om det såkalte «Transy Book Heist» sjokkerende kjedelig.
