Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Paukeslag ljomer utover slettene. Det blåses i basunene. Liderlig skratt og generelt tøylesløs oppførsel får bakken til å riste av skrekkblandet fryd. At det kunne skje igjen, i vår levetid. [21]
Carla Simòns Sommer 1993 skaker kanskje ikke så mye ved noen sosial orden, men den har et sjeldent skarpt blikk for barnets plass i det sosiale, og den tenker og sanser i forlengelsen av den barnlige erfaringen.
Oslo Pix 2018: Mest av alt er dokumentarfilmen Faces Places en søt beretning om generasjonskløft, aktualisert gjennom Agnès Varda og JRs regisserte og uregisserte gnisninger.
Oslo Pix 2018: «De motbydelige stilvalgene, den urettferdig bekmørke portretteringen av Stockholm, understreker filmens politiske slagside: Her sitter idiotene på toppen – av ingenting.» [3]
«Når sorgen er på sitt verste er overgangene mellom scenene seige som sirup, når skrekken har tatt sorgens plass synes natten å komme på ett blunk.» [2]
Cannes 2018: Gullpalme-vinneren Vintersøvn følges opp av en like kunstferdig og hypnotisk serie samtaler.
Cannes 2018: Regissør Asghar Farhadi anvender de samme ingrediensene som tidligere, men har aldri laget en mer oppskriftsmessig film enn Everybody Knows.
«Den misofonilidende er uten tvil en smertens beføler, men omfattes aldri av sympatien – ingen grøtomslag er noensinne lagt om hodet til den som eksploderer over sin nestes potetgulltygging.» [2]
Med A Quiet Place demonstrerer John Krasinski at han er langt mer enn en sitcom-stjerne. I sin lek med sjangerkonvensjoner fremstiller han et visjonært, sanselig horror-konsept.
120 slag i minuttet er en energisk og eksepsjonelt bevegende film som forener det personlige og politiske, det informative og det lyriske, på et uvanlig bredt lerret. [1]
Med Netflix-aktuelle Annihilation bygger regissør Alex Garland videre på de audiovisuelle ideene han etablerte i Ex Machina. Resultatet er ujevnt, men alltid fascinerende. [3]
TIFF 2018: Den færøyske ungdomsfilmen Dreams by the Sea er en sjarmerende regidebut, men like unnselig og tilbaketrukket som sin hovedperson.
TIFF 2018: City of Ghosts er en rystende film som kaster lys over det å leve under og kjempe mot terror.
TIFF 2018: Regissør Fatih Akin seg fore å utforske en sorgprosess i skyggen av et fortvilende byråkratisk forløp. [1]
TIFF 2018: I 2015 deltok regissør Marte Vold på en workshop i København. Der ble hun introdusert for sørkoreanske Jero Yun, og sammen fikk de i oppgave å lage en film – om hva som helst. Resultatet er dokumentaren Letters.
TIFF 2018: Ryuichi Sakamoto: Coda er mer enn bare en portrettfilm om en makeløs og eksentrisk komponist. Den handler vel så mye om å knytte seg til omverdenen.
TIFF 2018: «There is no more essential part of life, yet we prefer to see it and think about it as little as possible. In this respect, the film poses an important question: Is our flight from death also a kind of flight from life?»
Når Frederick Wiseman tar for seg å dokumentere hverdagen innenfor filialenes vegger i Ex Libris, ender det i siste instans med å handle om verden utenfor.
