Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Richard Stanleys lange fravær fra registolen gjør The Color Out of Space til en makeløs opplevelse, en kunstner som endelig kan øse fritt fra et reservoar av utappet kreativitet, som en god konjakk.
The Trip to Greece er greit tidsfordriv med en god dose vakre naturomgivelser, fristende matbiter og fnisete pratvitser.
«Tenet fremstår som en pulp-versjon av Nolans filmatiske prosjekt – aggressiv, impulsiv og fullstendig kaotisk.» [2]
Zombi Child påminner oss om en estetisk og metafysisk erfaringsverden vi har henvist til glemsel eller annethet – det opplyste fremskrittets underside. [1]
Underwater dras mellom to poler – det er som om regissør William Eubank har forsøkt å gjøre to ting på én gang fremfor å kombinere dem sømløst som i sine to første filmer.
Cannes 2020: I Agnès Vardas dokumentarfilm Mur murs (1981) presenteres vi for en sidelengs poetikk, en bestemmelsesløs utforsking av områder som omgir oss i det daglige.
Ema er magisk. Ema er glovarm, Ema er iskald. Ema er kalkulerende, Ema er naiv. Ema er en man blir fullstendig oppslukt av.
Lulu Wangs The Farewell er en ujevn, men særdeles velspilt æresvakt for en elsket bestemor.
Kosmorama 2020: Den Oscar-nominerte dokumentaren For Sama er et hardslående argument, en knyttneve i magen, et høylytt rop.
The Lighthouse er overfylt av en pastisjaktig ekspresjonisme, idémessig forstoppet og krampeaktig «gal» i sin utstuderte, dystre iscenesettelse av fyrvokternes ensomme verden. [9]
Parasitt stiller ikke ut overklassens overfladiskhet slik at vi kan glemme vår egen. Den speiler våre egne begjær tilbake mot oss med dobbelt styrke. [5]
TIFF 2020: J’accuse er en forrykende film om nasjonalistisk, institusjonalisert intoleranse og maktmisbruk.
TIFF 2020: State Funeral er et imponerende filmatisk reisverk, et ambisiøst forsøk på å konstruere et sammenhengende narrativ fra allerede konstruerte bilder om en konstruert statlig sorgprosess
De elendige er en intens og drivende film hvor en rådvill mistenksomhet rår. [1]
Children of the Sea er et overflødighetshorn av animerte ideer og filosofisk tankespinn.
Tom Hoopers forrige musikal, Les Misérables (2012), omtalte jeg som «en kattepine». Denne gangen blir ord fattige. [6]
Islandske Rúnar Rúnarsson overrasker og utfordrer publikum med sin nye hybridfilm Echo, som nå i desember er aktuell på et lite utvalg norske kinoer og hos de digitale Cinematekene rundt om i landet.
Film fra sør 2019: Den kinesiske thrilleren The Wild Goose Lake er gjennomvåt av virtuos noir-poesi, og har en nesten umettelig appetitt for filmspråklig utforskning.
