Rollefigurene i Metropolitan både kan mye og vet lite på en og samme tid, og denne ungdommelige ufullstendigheten føles som destillert Whit Stillman. Selvsikker, så usikker. Trygt, så utrygt. Original, men også i gjeld til andre.

Zack Snyders filmatiske tryllekunster er renere destillert enn noen gang, med fire timer fulle av visuelt mettede sekvenser som får en til å måpe.

Den britiske debutfilmen Make Up (2019) er aktuell på de digitale Cinematekene rundt om i landet, og Claire Oakleys første spillefilm er en lovende sjangerutforskning av landskapet mellom spenning og sosialrealisme.

Med sin godt timede fortelling om meningen med livet, blir Disney Pixars Sjel («Soul») en elegi over – og en hard, kravstor klem rundt – 2020.

På papiret er Mank et et stort skritt utenfor Reznor og Ross’ industrielle skittentøyskurv, men de fremviser en imponerende kontroll over klassiske idiomer, og en lekenhet vi aldri har hørt fra dem før.

The Hunt er et rått, kroppslig rop om selvransakelse fra en nasjon som er i ferd med å rives fra hverandre som en smellbonbon.

Relic er et usedvanlig taktilt filmessay som benytter horrorsjangerens troper til å lede oss inn i en psykisk lidelse.

The Trip to Greece er greit tidsfordriv med en god dose vakre naturomgivelser, fristende matbiter og fnisete pratvitser.

Zombi Child påminner oss om en estetisk og metafysisk erfaringsverden vi har henvist til glemsel eller annethet – det opplyste fremskrittets underside. [1]

Underwater dras mellom to poler – det er som om regissør William Eubank har forsøkt å gjøre to ting på én gang fremfor å kombinere dem sømløst som i sine to første filmer.

TIFF 2020: J'accuse er en forrykende film om nasjonalistisk, institusjonalisert intoleranse og maktmisbruk.