Get a room! Luca Guadagninos trekantdrama om unge tennistalenter er konstant opphisset og muskelspent, gammeldags objektiviserende og deilig. Var det derfor så mange så og likte den? [3]

Blake Edwards' lekne, slentrende geni, Henry Mancinis svalende, lengselsfulle musikk og Audrey Hepburns sårbare, tindrende sjarm smelter sammen i et mesterverk som funkler av mellommenneskelig klokhet.

The Last Showgirl med Pamela Anderson blir stående som et eksempel på en tendens, med et uutnyttet aktivistisk element.

«Naturen er naturen, og uansett hvor mye vi prøver å ta avstand fra den, kontrollere den, bruke den, gjøre den til vårt verktøy, sette den inn i vårt system, eller kanskje heller jo mer vi prøver på nettopp dette, så kommer den til å bite tilbake.» [2]

Hvis denne nye Gladiator-filmen var en påkostet strømmeserie, ville man sett ned i mobilen mellom slagscenene.  [11]

Er Francis Ford Coppolas Megalopolis en fabel eller ufrivillig farse? [1]

Green Border utvider og utfordrer gleden min over å se en politisk film som lykkes, nettopp fordi den nekter å innfri ønsket om en pause fra det virkelige liv. Her er det tvert imot virkeligheten som er målet, og ubehaget middelet.

Trenque Laquen er en film å fortape seg i, og for de som liker gåtefulle fortellinger er denne essensiell. Nå er den månedens film på Cinemateket i Oslo.

Man unnslipper aldri tanken om at Zack Snyders Rebel Moon enten er et forsøksvis mesterverk som klapper fullstendig sammen, en grand folly eller en svær langfinger fra en regissør som vil røske litt i fan-forventninger. [1]

Alien: Romulus er litt som en knalldyr «fan-film» – for dette er første gang i Alien-seriens historie man belager seg mer på et referansetungt, velsmurt fortellermaskineri enn visjonære auteurkvaliteter. [12]

M. Night Shyamalan mikser inverterte Hitchcock-troper med konsertfilm-parodi i sommerens mest underholdende og stilsikre film. Trap er en lunefull, ertende thriller, som skapt for gode diskusjoner.

«For being a talk show host, you’re an awful listener» bjeffes det til Jack Delroy, antihelten i Late Night with the Devil. Noe slikt kunne også blitt sagt om selve filmen, som mangler gehør for mediekulturens nyanser.