Innerst i sjelen: Pixars Sjel er den definitive 2020-filmen
Med sin godt timede fortelling om meningen med livet, blir Disney Pixars Sjel («Soul») en elegi over – og en hard, kravstor klem rundt – 2020.
Omtaler
Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Trent Reznor og Atticus Ross’ musikalske mot i Mank
På papiret er Mank et et stort skritt utenfor Reznor og Ross’ industrielle skittentøyskurv, men de fremviser en imponerende kontroll over klassiske idiomer, og en lekenhet vi aldri har hørt fra dem før.
Søken etter en svunnen tid: CzechMate
Shivendra Singh Dungarpurs dokumentar om den tsjekkoslovakiske nybølgen er et uvurderlig tidsdokument.
Når en nasjon blir en smellbonbon: Craig Zobels The Hunt
The Hunt er et rått, kroppslig rop om selvransakelse fra en nasjon som er i ferd med å rives fra hverandre som en smellbonbon.
Alkoholens dramaturgi: Et glass til
Et glass begynner apatisk, blir lett brisen, snart synlig på druen, etter hvert full, nødvendigvis drita, deretter bakfull, for så å bli fysen igjen, og på ny brisen og full.
Når alt blir fremmed: Natalie Erika James’ Relic
Relic er et usedvanlig taktilt filmessay som benytter horrorsjangerens troper til å lede oss inn i en psykisk lidelse.
Gyllen og bittersøt: Sofia Coppolas On the Rocks
Sofia Coppolas nye film On the Rocks legger seg i glasset som en gyllen og bittersøt brandy.
Richard Stanleys Color Out of Space er en psykedelisk kosmos-opera for alle sanser
Richard Stanleys lange fravær fra registolen gjør The Color Out of Space til en makeløs opplevelse, en kunstner som endelig kan øse fritt fra et reservoar av utappet kreativitet, som en god konjakk.
The Trip to Greece: Det er ikke odysseen som teller
The Trip to Greece er greit tidsfordriv med en god dose vakre naturomgivelser, fristende matbiter og fnisete pratvitser.
Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet
«Tenet fremstår som en pulp-versjon av Nolans filmatiske prosjekt – aggressiv, impulsiv og fullstendig kaotisk.» [3]
Bertrand Bonellos Zombi Child er et outrert garnnøste av historisk skyld
Zombi Child påminner oss om en estetisk og metafysisk erfaringsverden vi har henvist til glemsel eller annethet – det opplyste fremskrittets underside. [1]
Fornøyelig, men rotete sjangerderivat i William Eubanks Underwater
Underwater dras mellom to poler – det er som om regissør William Eubank har forsøkt å gjøre to ting på én gang fremfor å kombinere dem sømløst som i sine to første filmer.
Langs veggene: Agnès Vardas Mur murs (1981)
Cannes 2020: I Agnès Vardas dokumentarfilm Mur murs (1981) presenteres vi for en sidelengs poetikk, en bestemmelsesløs utforsking av områder som omgir oss i det daglige.
Mysteriet deg: Pablo Larraíns Ema
Ema er magisk. Ema er glovarm, Ema er iskald. Ema er kalkulerende, Ema er naiv. Ema er en man blir fullstendig oppslukt av.
Adjø ærlighet: Familierelasjoner og kulturrefleksjoner i Lulu Wangs The Farewell
Lulu Wangs The Farewell er en ujevn, men særdeles velspilt æresvakt for en elsket bestemor.
Dokumentasjonens kompromissløse råskap: For Sama
Kosmorama 2020: Den Oscar-nominerte dokumentaren For Sama er et hardslående argument, en knyttneve i magen, et høylytt rop.
The Lighthouse er en farse av en skrekkfilm
The Lighthouse er overfylt av en pastisjaktig ekspresjonisme, idémessig forstoppet og krampeaktig «gal» i sin utstuderte, dystre iscenesettelse av fyrvokternes ensomme verden. [9]
Kjellermennesker: Bong Joon-hos Parasitt
Parasitt stiller ikke ut overklassens overfladiskhet slik at vi kan glemme vår egen. Den speiler våre egne begjær tilbake mot oss med dobbelt styrke. [5]