Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Film fra Sør 2018: Det er mange år siden Carlos Reygadas laget sin forrige film, den dypt personlige Post Tenebras Lux (2012). Med Nuestro tiempo («Our Time») vender han tilbake – til seg selv, sin familie og huset der de bor.
I kjølvannet av #metoo-kampanjen, har flere kunstnere kastet lys over hvordan kvinners stemmer ties ihjel i overgrepssaker. I så måte er Angels Wear White en aktuell og viktig film – som fortjener mer oppmerksomhet.
Westernmytologien – om det lovløse landet, der seksløperne avgjorde konflikter, og rettskafne mennesker stilte seg modig opp mot kulene, ofte bare med lovbøkene i sine hender – virker fortsatt å være relevant for vår tids Amerika.
«Gabriela Pichler legger seg tett opp mot dokumentarens granskende, avslørende modus i sin andre spillefilm.»
Venezia 2018: «Når terroristen vil drepe, vil ofrene overleve; når det ubegripelige har skjedd, vil de rammede ha svar; når demokratiet skal opprettholdes, må forbryteren også bli hørt. Hva tilfører denne filmen samtalen om 22. juli?» [1]
Paukeslag ljomer utover slettene. Det blåses i basunene. Liderlig skratt og generelt tøylesløs oppførsel får bakken til å riste av skrekkblandet fryd. At det kunne skje igjen, i vår levetid. [21]
Carla Simòns Sommer 1993 skaker kanskje ikke så mye ved noen sosial orden, men den har et sjeldent skarpt blikk for barnets plass i det sosiale, og den tenker og sanser i forlengelsen av den barnlige erfaringen.
Oslo Pix 2018: Mest av alt er dokumentarfilmen Faces Places en søt beretning om generasjonskløft, aktualisert gjennom Agnès Varda og JRs regisserte og uregisserte gnisninger.
Oslo Pix 2018: «De motbydelige stilvalgene, den urettferdig bekmørke portretteringen av Stockholm, understreker filmens politiske slagside: Her sitter idiotene på toppen – av ingenting.» [3]
«Når sorgen er på sitt verste er overgangene mellom scenene seige som sirup, når skrekken har tatt sorgens plass synes natten å komme på ett blunk.» [2]
Film fra Sør 2018: Gullpalme-vinneren Vintersøvn følges opp av en like kunstferdig og hypnotisk serie samtaler.
Cold War skildrer den resignerte aksepten for å leve i et samfunn der den historiske bevisstheten og forestillinger om nasjonalstatens historie vekselvis holdes på en armlengdes avstand og utnyttes i propagandaøyemed.
Cannes 2018: Regissør Asghar Farhadi anvender de samme ingrediensene som tidligere, men har aldri laget en mer oppskriftsmessig film enn Everybody Knows.
«Den misofonilidende er uten tvil en smertens beføler, men omfattes aldri av sympatien – ingen grøtomslag er noensinne lagt om hodet til den som eksploderer over sin nestes potetgulltygging.» [2]
Med A Quiet Place demonstrerer John Krasinski at han er langt mer enn en sitcom-stjerne. I sin lek med sjangerkonvensjoner fremstiller han et visjonært, sanselig horror-konsept.
120 slag i minuttet er en energisk og eksepsjonelt bevegende film som forener det personlige og politiske, det informative og det lyriske, på et uvanlig bredt lerret. [1]
Med Netflix-aktuelle Annihilation bygger regissør Alex Garland videre på de audiovisuelle ideene han etablerte i Ex Machina. Resultatet er ujevnt, men alltid fascinerende. [3]
TIFF 2018: Den færøyske ungdomsfilmen Dreams by the Sea er en sjarmerende regidebut, men like unnselig og tilbaketrukket som sin hovedperson.
