Barbie feiger ut og dyrker en «kunden har alltid rett»-mentalitet. Vurdert som filmkunst er dette mest av alt en plattform for produktplassering som gjemmer seg bak dydssignalisering og overfladisk kritikk. [1]
Juliette Binoche er til vanlig god på å gi det antatt latterlige et løft – og trekke ut det eksistensielle og universelle fra det tilsynelatende tåpelige, suppete og såpete. Men Jeg elsker også deg blir bare en skisse av et melodrama, skurrende og lett forglemmelig.
Indiana Jones and the Dial of Destiny føles som et godstog av en blockbuster uten glimt i øyet, som sjelden tillater seg å leke med fiksjonsuniverset og filmhistoriske referanser. Det er kanskje der savnet melder seg littegrann. [1]
Dialektikken mellom fortolkningsnøklene og den idealistiske «til døden skiller dem ad»-romansen er ikke like fruktbar som de biopolitiske kroppsintrigene og historiske traumene i Suspiria, men Bones and All er likevel alt annet enn et hvileskjær.