Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
«Gjennom et distansert, provokativt kamerablikk utforsker Holiday destruktiv maktdynamikk og tomhet i en konsumentkultur der alles verdi vurderes ut fra hvordan de kan bidra med materiell luksus eller høyere sosial status.» [1]
«Kameraet snurrer og sveiper seg høyt og lavt rundt danserne, og etter hvert som tempoet stiger, blir opplevelsen av kroppslig ubehag påtakende.»
TIFF 2019: Til å være en film tilsynelatende prega av spreke fortellergrep og estetiske sprell, er Bart Laytons sannhistoriefarse om det såkalte «Transy Book Heist» sjokkerende kjedelig.
«Menneskekroppen blir kunst idet den ødelegger eller ødelegges. Og fordi kunsten er større, sannere og viktigere enn vi er i stand til å fatte, er den verd å ofre menneskeliv for.»
TIFF 2019: «Traumene, de åpne sårene og smertene fra forferdelige erfaringer, er private og innadvendte. De er vanskelige å snakke om, artikulere og dele – og tilsvarende vanskelige å ta imot, leve seg inn i eller forstå.» [2]
TIFF 2019: When Man Returns may not sweep you away like some movie-land fairground rollercoaster, but it will take you on the kind of slow, arduous journey that is the hallmark of the North.
TIFF 2019: Talentfulle Peter Strickland har mange gode idéer, men ingen av dem er i stand til å berge hans fjerde spillefilm.
Kosmorama 2019: Olivier Assayas fortsetter å undersøke forholdet mellom mennesker og objekter, det forgjengelige og det evige i komedien Mellom linjene.
TIFF 2019: Summen av alle overgangsmotivene i Too Late to Die Young danner et mikrokosmos av kolliderende tradisjoner, konstruksjoner og personer. Dette er en personlig og samtidig nasjonal coming-of-age-historie.
Lykkelige Lazzaro er ikke bare en borgerlig ønskedrøm – filmens stil reduserer klassemotsetninger til feelgood-estetikk i kunstfilmaktige fåreklær, og øser nærmest av sin egen godhet.
I Luca Guadagninos enestående Suspiria er den virkelige skrekken nesten aldri avbildet – den kan bare erkjennes.
«At enkelte har omtalt Ciminos gjennombrudd som ren historieforfalskning, patriotisk «glansvasking», eller til og med fascistisk, framstår bare misforstått – det er ingen tvil om at helvetesrittet Hjortejegeren er en antikrigsfilm.» [1]
«En skrekkhistorie om å leve med og elske noen som mister seg selv, eller faren for å miste seg selv i kjærlighetens navn.»
Det graves etter gull og klingende mynt i Coen-brødrenes ballader, men det lille som glimrer skylles raskt ut med støv og gråstein. [4]
Det er mange år siden Carlos Reygadas laget sin forrige film, den dypt personlige Post Tenebras Lux (2012). Med Nuestro tiempo («Our Time») vender han tilbake – til seg selv, sin familie og huset der de bor.
Med Burning velger regissør Lee Chang-dong å dvele i rommet mellom konfrontasjonene, mellom linjene og mellom handlingselementene. Det flyktige og rotløse skal føles, ikke forstås. [1]
I kjølvannet av #metoo-kampanjen, har flere kunstnere kastet lys over hvordan kvinners stemmer ties ihjel i overgrepssaker. I så måte er Angels Wear White en aktuell og viktig film – som fortjener mer oppmerksomhet.
Westernmytologien – om det lovløse landet, der seksløperne avgjorde konflikter, og rettskafne mennesker stilte seg modig opp mot kulene, ofte bare med lovbøkene i sine hender – virker fortsatt å være relevant for vår tids Amerika.
