Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Sam Peckinpahs The Getaway (1972) vises fra og med torsdag 25. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

I år er det hundre år siden Sam Peckinpah ble født, og i anledning at Cinematekene denne uken viser The Getaway (1972), setter vi søkelyset på den sagnomsuste regissøren, som var aktiv i drøyt tyve år – fra 1961 til 1983 – og etterlot seg en fascinerende filmografi. Nedenfor løfter vi frem fem høydepunkter.

Få regissører har skildret vold og menneskelig sårbarhet med samme kraft som Sam Peckinpah, og nå i nyere tid er det stadig tydeligere hvilken innflytelse han har hatt. I sin filmformidlingsbok Cinema Speculation (2022) skriver Quentin Tarantino om The Getaway i et eget kapittel (anbefalt lesning!), og han er ofte sitert på at Peckinpahs The Wild Bunch er en «perfekt» film. Særlig generasjoner av amerikanske filmskapere med vold som del av sin estetikk – fra Tarantino til Martin Scorsese og Oliver Stone – har latt seg inspirere av hvordan Peckinpahs skildring av vold ikke bare er en estetisk dimensjon, men også et uttrykk for kulturelle spenninger og moralske spørsmål i samtiden, der rå brutalitet forenes med et vemod som gir bildene en poetisk resonans.

Han skildrer ofte desillusjonerte menn som er langt forbi sin storhetstid, overlevende fra en epoke som allerede er over. Som Bennie i Bring Me the Head of Alfredo Garcia (1974), Pike Bishop i The Wild Bunch (1969) eller David Sumner i Straw Dogs (1971) – alle bærer de preg av å kjempe en tapt kamp, samtidig som de innhentes av umoral og vold på indre og ytre nivåer. Det samme kan sies om de ulike tyske og russiske soldatene på slagmarken i Cross of Iron (1977).

I sine aller beste øyeblikk tryllet Peckinpah frem uforglemmelige sekvenser med en slags operatisk visuell kraft, der volden koreograferes som dans og klippingen stiller det menneskelige i en sårbar kontrast mot det brutale. Fra storslåtte western-epos til intense thrillere viste han en kompromissløs vilje til å utfordre hva amerikansk film kunne romme.

Listen nedenfor kunne også fint rommet flere av Peckinpahs filmer, og hederlig omtale går blant annet til Pat Garrett and Billy the Kid (1973) – en kompleks og fintfølende western, med strålende filmmusikk fra Bob Dylan. Filmen fortjener å bli trukket frem, som et viktig innslag i Peckinpahs kunstnerskap. Vi vil også løfte frem Convoy (1978), der regissøren forvandler en tidstypisk truckerfortelling til et folkelig epos om kameratskap, hevn og frihetstrang.

Da Sam Peckinpah døde i 1984, bare 59 år gammel, var karrieren allerede myteomspunnet. I dag står filmene hans igjen som både både innflytelsesrike og kontroversielle, og for de fleste filminteresserte egentlig helt nødvendige verk å oppsøke.

Her er våre fem utvalgte høydepunkter fra hans filmografi. Kortomtalene er skrevet av Karsten Meinich (KM), Thor Joachim Haga (TJH) og Erik Vågnes (EV).

*

The Wild Bunch (1969)

Ikoniske The Wild Bunch er Sam Peckinpahs mest anerkjente verk, og alle revisjonistiske westernfilmers pater familias. Den visuelle tilnærmingen signaliseres allerede i tittelsekvensen med sine frysbilder og betimelige kryssklipp mellom skorpioner, maur og de oppviglerske cowboyene fortellingen skal fokusere på. Peckinpah har fått mye oppmerksomhet for sin realistiske behandling av vold, men i The Wild Bunch er det også andre subtekstuelle temaer som fenger.

Der filmen hele tiden hinter om ulike former for fremskritt (biler, maskingevær, håpet om fred i Mexico), forfaller moralen i samfunnet for øvrig. Ingen av hovedpersonene er hundre prosent sympatiske. Det er ingen markant linje mellom god og ond, selv de som representerer loven er problematiske. Det finnes riktignok nyanser av ondskap – fra den patetiske meksikanske generalen til William Holdens korrumperte Pike Bishop – men ikke et trygt, moralsk sentrum. Det er først når et medlem av gjengen blir drept at det oppstår en form for æreskodeks i deres handlinger.

Selv om Peckinpah legger inn noen merkelige, nesten humoristiske toneskifter underveis (mye teatralsk latter, for eksempel, eller scenen med generalen og maskingeværet – gutten med sitt nye leketøy!), er disse betraktningene omkring moral, ære og forfall speilet nydelig i Lucien Ballards brune, jordlige, skittenvakre foto og ikke minst Jerry Fieldings brutale, subversive musikk – et oppgjør med den folkelige, Copland-aktige stilen som hadde preget westernfilmer frem til da.

The Wild Bunch er ikke filmhistoriens første revisjonistiske western, men har i stil og tone – i sin helt særegne omkalfatring av sjangerens troper – utvilsomt banet vei for filmer som Soldier Blue (1970), McCabe and Mrs. Miller (1971) og Unforgiven (1992). –TJH

*

Straw Dogs (1971)

Straw Dogs er Peckinpah på sitt mest intense. Her demonstrerer regissøren, sammen med sin manusforfatter David Zelag Goodman, en virtuos beherskelse av hvordan spenning kan bygges opp og slippes løs på film. De evner å skape komplekse rollefigurer innad i sjangertropene, og en historie som inviterer til en dypere tolkning enn de fleste andre av sitt slag.

Dustin Hoffman spiller en litt puslete amerikansk matematikkprofessor som har rømt fra voldelige Vietnam-protester til en liten engelsk landsby nær Cornwall. Landsbyen er hjemstedet til hans vakre kjæreste, spilt av Susan George. Bygdas menn misliker at en elitistisk amerikaner har blitt sammen med en lokal jente, og det utvikler seg en katt-og-mus-lek som eskalerer fra psykologisk terror til åpen vold. Filmen skapte stor kontrovers da den kom i 1971 og ble sensurert i Storbritannia. Det skulle ta hele 31 år før filmen i sin helhet ble utgitt der i 2002. Denne home invasion-filmen markerte starten på 1970-årenes mørkere, voldelige exploitation-filmer. I kjølvannet av Straw Dogs kom brutale filmer som Deliverance (1972), The Last House on the Left (1972) og Death Wish (1974), som videreførte det urovekkende blikket på vold. Straw Dogs er etter min mening den mest sofistikerte av dem alle.

Filmen, og Peckinpah for øvrig, har blitt anklaget for å være både mannssjåvinistisk og misogyn, og i Straw Dogs er det særlig en tvetydig voldtektsscene som ofte trekkes frem. Scenen gir en urovekkende fremstilling av voldtekten og dens ødeleggende effekt på Susan Georges karakter, som preges av vedvarende posttraumatiske symptomer. Samtidig antydes en problematisk overgang fra motstand til tilsynelatende aksept, noe som har skapt betydelig debatt. Den er kompleks, og man kan trekke mange ulike slutninger, men mange vil oppleve den som provoserende. Hoffman viser seg etter hvert som en ganske fæl type, George sin rolle har også sine problematiske sider, og klimakset tydeliggjør at han ikke skiller seg vesentlig fra landsbymennene som trakasserer dem – hans iboende aggressivitet og voldelige impulser har alltid vært der, men vekkes først nå. –EV

*

The Getaway (1972)

Like etter at han fullførte innspillingen av Straw Dogs, ønsket Sam Peckinpah å vise seg fra en mykere side og tok fatt på det nedtonede rodeo-dramaet Junior Bonner med Steve McQueen i hovedrollen. Filmen ble en flopp («I made a film where nobody got shot and nobody went to see it», skal Peckinpah ha sagt i ettertid), men McQueen likte å jobbe med regissøren. Da manuset til The Getaway, adaptert av Walter Hill fra Jim Thompsons krimroman, ble forkastet hos Paramount etter at Peter Bogdanovich ble droppet som regissør, klarte McQueen å overbevise Peckinpah om å ta jobben. Vi følger bankraneren Doc McCoy (McQueen) og hans hustru Carol (Ali MacGraw), som får ham løslatt fra fengsel gjennom en faustiansk avtale med et korrupt medlem av prøveløslatelseskomiteen. De gjennomfører et bankran som sin del av avtalen, men kuppet går skeis og de må legge ut på flukt.

Filmen ble en kommersiell suksess, og står som et nærmest «uortodokst lyspunkt» i Sam Peckinpahs ellers så fatalistiske filmografi. Med det sagt, The Getaway er en voldsfylt actionfilm, men i sentrum har vi et par med romantisk livsgnist – som skaper en helt annen stemning mellom shoot outs og getaways. McQueen og MacGraws naturlige kjemi gjør dem til karismatisk duo, og mellom de to stjernene vokste også en ekte romanse frem under innspillingen. Filmen kombinerer Peckinpahs voldsskildringer med et karakterdrevet handlingsforløp, og viser hvordan han kan forene fysisk spenning med psykologisk og moralsk kompleksitet.

Sett i dag fremstår The Getaway som en tidlig modell for den moderne amerikanske actionfilmen, med stramt tempo og intrikat oppbygde sekvenser. Samtidig har filmen et stort hjerte. Doc og Carols lojalitet og evne til å tilgi hverandre fungerer som det emosjonelle sentrum, og gir volden en resonans. Rent estetisk er filmen klassisk Peckinpah, med rytmisk klipping, koreograferte actionsekvenser og intense nærbilder som skaper en nærmest dokumentarisk følelse av tilstedeværelse. Men til forskjell fra hans mest brutale verk, balanserer The Getaway spenning og refleksjon, og minner oss om at Peckinpah også kunne lage underholdning for et stort publikum. –KM

*

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (1974)

Bring Me the Head of Alfredo Garcia er etter mitt syn Peckinpahs mest særegne film, og en destillasjon av hans kunstneriske hovedbesettelse: voldens korrumperende kraft. Filmen åpner med at lederen av et kriminelt dynasti i Mexico oppdager at datteren har blitt gravid utenom ekteskap, og at den ansvarlige er hennes elsker, Alfredo Garcia. Bossen (El Jefe) fremsetter deretter et nærmest mytologisk ønske: Han krever Alfredo Garcias hode på et fat.

Peckinpahs Mexico er en skyggeverden av overskridelser som drar mennesker ned i moralsk og åndelig fortapelse. Den glimrende Warren Oates spiller Bennie, en småkriminell opportunist og bar-pianist som anser jakten på Alfredo Garcias hode som en fribillett til materiell velstand. Han påtar seg oppdraget og drar på en odyssé inn i dødens underverden, uten selv å ane rekkevidden av sin ferd. Filmen føles som en svirebror til Cormac McCarthys voldelige og misantropiske litterære verk, hvor historiene til tider kan leses som religiøse allegorier. Peckinpahs alkoholisme kan ha gitt hans filmer en distinkt små-kaotisk og delirisk stil, og det er nettopp denne nerven i uttrykket som skaper magi i Bring Me the Head of Alfredo Garcia.

Filmen ble dessverre dårlig mottatt blant både kritikere og publikum da den kom i 1974, men for meg er dette en av regissørens mest fascinerende og inspirerende filmer. Hvert gjensyn avdekker noe nytt, og her fratar han tilskuerne den katarsiske effekten av vold som man kanskje kunne ha anklaget ham for å dyrke i filmer som The Wild Bunch og Straw Dogs. I Bring Me the Head of Alfredo Garcia er volden impotent og destruktiv; den leder kun til fortapelse. –EV

*

Cross of Iron (1977)

Cross of Iron er Sam Peckinpahs eneste rene krigsfilm som regissør, og ble spilt inn i flere europeiske land som en co-produksjon. Til forskjell fra Major Dundee (1965), en western med krigsfilm-elementer fra den amerikanske borgerkrigen, utspiller Cross of Iron seg under andre verdenskrig og følger tyske soldater i brutale kamper mot sovjetiske styrker.

Handlingen sentrerer rundt den pragmatiske og erfarne kapteinen Steiner (James Coburn), som misliker det pompøse militære hierarkiet, og hans konflikt med major Stransky (Maximilian Schell), en nylig ankommet aristokratisk, prøyssisk offiser som er mest opptatt av å sikre seg Jernkorset. Filmen fokuserer på klassekonflikten mellom de to, og viser rivalisering, mistillit og spenninger innenfor hæren under brutale kamper på Østfronten. Peckinpah skildrer krigens rå brutalitet med forseggjorte, men kaotiske slagsekvenser, samtidig som han undersøker hvordan volden og hierarkiene korrumperer moral og menneskelighet. Filmen kombinerer krigsfilmsjangerens naturlige spenning med moralsk refleksjon, og lar publikum både kjenne på slagmarkens meningsløshet og samtidig forstå de etiske dilemmaene.

Cross of Iron ble godt mottatt i Europa, men mer ambivalent i USA, delvis på grunn av den tyske perspektivvinklingen og den kompromissløse voldsskildringen. Den står i dag som et av Peckinpahs mest interessante og undervurderte verk, der hans karakteristiske voldsestetikk smelter sammen med politisk og moralsk dybde. –KM

*