Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Fritz Langs M (1931) vises fra og med torsdag 1. desember – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Fritz Langs karriere som regissør spenner over mer enn 40 år, fra 1919 til 1960, og omfatter mer enn 40 filmer. Produksjonen er usedvanlig mangfoldig og inneholder både stum- og lydfilm.
En karriere som demonregissør med full kontroll og enorme budsjetter i Tyskland ble erstattet med et virke i eksil etter at nazistene tok makten – én film i Frankrike (Liliom) og deretter nesten 25 år i Hollywood. Langs karriere i USA var mer broket enn i Tyskland, kantet av kompromisser og samarbeidsproblemer; han oppnådde aldri samme kunstneriske kontroll eller gunstige budsjetter, men migrerte mellom studioer og produksjonsselskaper, mellom ulike sjangre, mellom egeninitierte prosjekter og oppdragsfilmer.
I denne brokete produksjonen finner vi en lang rekke eksepsjonelt vakre og komplekse mesterverk. Så godt som alle Langs filmer er preget av noe gjenkjennelig personlig, en rekke tilbakevendende estetiske og tematiske motiver. I 1954 hevdet François Truffaut at det sentrale temaet i Langs filmer er moralsk ensomhet, om å måtte kjempe alene mot et univers som er halvt fiendtlig og halvt likegyldig innstilt. Det skjebnetunge hos Lang er samtidig innvevd i en kjølig, nesten abstrakt interesse for teknologier, maskiner og systemer – i sin omfattende bok om Langs filmer fra 2000 etablerer Tom Gunning begrepet «skjebnemaskinen» for å diskutere hvordan spørsmålet om skjebnen hos Lang ikke bør forstås som gammeldags metafysikk, men som et aspekt ved moderniteten.
I Langs filmer er også den historiske konteksten de er laget i en konstant refleksjonsflate. Av en eller annen grunn, kanskje det var skjebnemaskinen, bestemte jeg meg for å se Langs 40 bevarte filmer i kronologisk rekkefølge denne høsten. Nedenfor har jeg listet opp mine favoritter.
*
En av Langs såkalte «superfilmer» laget på høyden av hans karriere, i alle fall med tanke på tilgang til budsjetter og kunstnerisk kontroll. I likhet med fremtidsskildringen Metropolis (1927) er det en gjennomkonstruert, stilisert verden som møter oss, her knyttet til Tysklands mytologiske fortid, med monumentale kulisser, horder med statister, spektakulære kostymer, som sammen danner geometriske og ornamentale bildekomposisjoner med en kontrollert storslagenhet som er uovertruffen i filmhistorien.
Sagnene om Nivlungene og områder rundt Rhinen som et mytisk landskap finnes også i norrøn tradisjon, i Sigurdkvadene i den eldre Edda og Volsungesagaen – der har dragedreperen Siegfried, hovedpersonen i første del, navnet Sigurd Fåvnesbane og Kriemhild, kona hans, som filmens andre del kretser rundt, heter Gudrun. Den første delen er preget av et bredt spekter av visuelle stilarter der politiske intriger og renkespill veksles med magiske skoger og mytiske verdener, vold og brutalitet med drømmer, visjoner og visuelle metaforer (i et par tilfeller i form av animerte sekvenser). Den andre delen er ikke like mangslungen som den første, men beveger seg målrettet fremover i et mer oppjaget tempo, drevet av krig og Kriemhilds nådeløse søken etter hevn for Siegfrieds død. Her er det Kriemhild som styrer og driver handlingen fremover, ofte nesten urørlig, med blikket rettet mot kamera, menneskeligheten hun viste i første del av historien er borte. Det ender i flammehav og apokalypse.
Som Nibelungen er denne filmen, fra slutten av Langs karriere i USA, i stor grad en historie om hevn, et stadig tilbakevendende tema i Langs amerikanske filmer. I en intrikat historie fullt av typiske Lang-elementer som falske spor og misforståelser får vi se hvordan en idealistisk politimann (Glenn Ford) etter drapet på sin kone, utført av mafiaen, blir lovløs og voldelig på søken etter hevn. Den visuelle eksperimentlysten, det monumentale, mangslungne og metaforiske som finnes i Nibelungen og de fleste av Langs 20-tallsfilmer er her erstattet av en hardtslående klassisk og realistisk noir-stil. Miljøet som skildres er minst like brutalt og ubarmhjertig som den vi finner i Nibelungen. Attentatet på hovedpersonens kone, eller scenen der mafiabossen spilt av Lee Marvin kaster kokende varm kaffe i ansiktet til kjæresten sin (Gloria Grahame) er uforglemmelige i sin råskap.
De tre første filmene Lang laget i USA blir ofte omtalt som en «sosial filmtrilogi». Mesterverket You Only Live Once er den andre filmen i Langs Hollywood-karriere og denne trilogien, som ble innledet med den like fantastiske Fury («Jeg er uskyldig», 1936), en fortelling om mobbmentalitet, hevn og dehumanisering, og avsluttet med den undervurderte Brecht-inspirerte kvasi-musikalen You and Me («Du og jeg», 1938) med musikk av Kurt Weill. I alle tre filmene blir den kvinnelige hovedrollen spilt av Sylvia Sydney, én av Langs tidligste støttespillere i et Hollywood der det fort viste seg at han ikke hadde så mange venner. Her spiller hun Joan, en ung kvinne med jobb som sekretær i rettsvesenet som forelsker seg i Eddie, spilt av Henry Fonda, en småkriminell som har vært domfelt to ganger for mindre forseelser. Hvis han blir dømt en tredje gang sier loven at han automatisk vil få livstid i fengsel (lignende lovgiving gjelder fortsatt i mange amerikanske delstater).
Lang holder på sedvanlig vis tilbake informasjon og skaper tvil om hvem vi ser og hva vi ser, hvem som er skyldig eller uskyldig, hvem som snakker sant eller usant. Som i mange av Langs filmer handler historien om menneskets kamp mot noe skjebnebestemt, det skjebnetunge hviler over hele hendelsesforløpet, men skjebnen er skapt av sosiale og økonomiske systemer: rettssystemet, massemedienes gapestokk, folks fordomsfullhet, arbeidsløshet og dyrtid. Eddie er dømt til å tape i forsøket på å vende tilbake til samfunnet og Joan må velge lovløsheten for å følge kjærligheten. Lang interesserer seg sjelden for kjærlighetsrelasjoner som annet enn utgangspunkt for tap, sorg og hevnlyst. You Only Live Once er hans mest romantiske film og en tydelig inspirasjonskilde for det lovløse paret på flukt i Godards Pierrot le fou (1965).
Det er selvfølgelig juks å gi andreplassen på en topp 5-liste til tre filmer, som på mange måter også er veldig forskjellige, fra ulike tiår og ulike stadier i Langs karriere. Samtidig er det kanskje alt det som skiller de tre Mabuse-filmene fra hverandre som gjør at det interessant å se dem i sammenheng med hverandre, som en slags trilogi.
Dr. Mabuse fra 1922 er en stumfilm i to deler på fire og en halv time til sammen. Ludwig Klein-Rogge, den skuespilleren Lang samarbeidet oftest med, inntar tittelrollen som forbrytergeni (han spiller også Haghi, en variant av denne karaktertypen i Langs briljante Spione fra 1928). Mabuse er først og fremst en organisator og koordinator, som planlegger ekstremt intrikate forbrytelser med matematisk presisjon. Han tar i bruk skiftende identiteter, forkledninger, manipulasjoner og inntar gjennom filmen roller som børsmegler, forretningsmann, psykoanalytiker, hypnotisør og full sjømann – men ofte trekker han i trådene bak kulissene.
Der Nibelungen skildrer en mytisk fortid og Metropolis en fremtid, er undertittelen til den første Mabuse-filmen, Dr. Mabuse, der Spieler, «ein Bild der Zeit», et samtidsbilde. Mabuses geni ligger i evnen til å tilpasse seg samtiden og manipulere modernitetens transportmidler og kommunikasjonsteknologier, dens stadig mer abstrakte og ugjennomtrengelige systemer for håndtering av tid, rom, pengeverdier og informasjon. Filmen ble laget med panikken rundt hyperinflasjonen i Tyskland på tidlig 1920-tall som bakgrunn, og den fantastiske åpningsepisoden ender på børsen der Mabuse skaper kaos og manipulerer aksjekurser til egen fordel. Filmen er tydelig inspirert av 1910-tallets filmserier, som Feuillades Fantômas og Les Vampires, og den episodiske strukturen fungerer som en serie med opptrinn og parallelle historier. Den visuelle og fortellermessige fantasien er overveldende. Og filmens kvinnelige hovedperson, danseren Cara Carozza, spilles av norske Aud Egede-Nissen.
Dr. Mabuses testamente («Das Testament des Dr. Mabuse», 1933) er Langs uhyggeligste film, og hans andre lydfilm. Den ble forbudt i Tyskland og ble hans siste arbeid der, før han forlot landet til fordel for en lang eksiltilværelse. Ti år etter den første filmen er Mabuse tilsynelatende uskadeliggjort og innesperret på mentalsykehus, men forbrytelser fortsetter å finne sted i hans navn, med hans signatur. Forbrytergeniet er stum og katatonisk, men produserer løse notater med skriblerier om fremtidige forbrytelser. Mabuse er ikke lenger en organisator, forbrytelsene er knapt knyttet til noen tydelig intensjon eller fysisk kropp, men er i stedet blitt abstrakte ideer og systemer som spres videre og iverksettes gjennom håndskrift, lydinnspillingsteknologi og radiooverføring. Og ideene dreier seg ikke lenger om vinningsforbrytelser, men om terroraksjoner mot samfunnets infrastruktur, jernbaner, kjemiske anlegg, banker og valutasystemer. Formålet er nå først og fremst å utøve kaos og død, og opprette det Mabuse (samme år som nazistene kom til makten) kaller et «forbrytelsens imperium», basert på utrygghet, anarki og idealet om en verden dømt til undergang.
Dr. Mabuses 1000 øyne («Die 1000 Augen des Dr. Mabuse», 1960) var den siste spillefilmen Lang regisserte, tilbake i Tyskland etter sitt eksil i Hollywood. Det er åpenbart en svakere film enn de to foregående Mabuse-filmene og det finnes også mange andre Lang-filmer som er bedre som ikke har fått plass på denne forvokste Topp 5-listen (i kronologisk rekkefølge: Der müde Tod [1921], Metropolis [1927], Spione [1928], Fury [1936], You and Me [1938], Hangmen Also Die! [1943], The Woman in the Window [1944], Scarlet Street [1945], Rancho Notorious [1952] og Moonfleet [1955].)
Men det er fascinerende som et «late style»-verk og som avslutning på en trilogi som også dannet utgangspunkt for en ny serie med vesttyske Mabuse-filmer gjennom 60-tallet (men uten Lang som regissør). Der filmene fra 1922 og 1933 reflekterer mellomkrigstidens økonomiske og politiske uro og nazismens fremvekst, er denne filmen, laget 15 år etter at andre verdenskrig tok slutt, forankret i kald krig og økonomiske oppgangstider. Handlingen kretser rundt et luksushotell i Berlin, som ble bygd av nazistene helt på slutten for å huse (og ha kontroll over) utenlandske diplomater, og som er blitt oppdatert med et moderne overvåkningssystem med kameraer og tv-skjermer overalt. Nazistene er for lengst overvunnet og Mabuse er død (filmen dveler ved graven hans) Men både nazismen og Mabuse synes å leve videre, absorbert av den nye overvåkningsteknologien: allestedsnærværende og usynlige.
M – Eine Stadt sucht einen Mörder var Langs første lydfilm og handler om en barnemorder (Peter Lorre) som skaper frykt i Berlin og blir jaget av både politiet og den kriminelle underverdenen. Det var med lydfilmen at stillheten ble en del av filmmediet og Lang forsto umiddelbart den fortettede kraften som lå i fraværet av lyd. M er ikke bare preget av en tidvis kvelende stillhet på lydsporet, bildespråket er også orientert rundt fravær. Lydene vi hører kommer ofte fra utenfor bilderammen, i filmens skjulte rom, og fraværet er dessuten knyttet til handlinger som er så grusomme at de ikke kan vises, bilder av sorg og tap, men også en stadig utforsking av det usikre og ambivalente, de uklare grenseoppgangene mellom lovbryterne og lovens voktere, mellom selvtekt og det offentlige rettssystemet.
I utforskingen av disse grenseoppgangene er M kanskje også den filmen som mest effektivt tar i bruk den karakteristiske assosiative klippe- og fortellerstilen man finner i Langs tyske filmer (inkludert Mabuse-filmene), der scener ofte bindes sammen ved at de kommenterer, speiler eller spinner videre på hverandre, det Noel Burch beskrev som «filmiske rim» (Langs manusforfatter og partner Thea von Harbou er naturligvis også sentral i utviklingen av dette fortellergrepet). M er som mange Lang-verk også en film som forstår verden i form av abstraksjon, systemer og informasjon. At det finnes en tigger på hvert gatehjørne i Berlin er ikke bare et uttrykk for utstrakt fattigdom, men kan også aktiveres som et nettverk av spanere og informanter som dekker hele byen. Det er først halvveis ut i filmen at vi får se ansiktet hans (vi har hørt stemmen hans, sett skyggen hans og ikke minst hørt ham plystre Griegs «I Dovregubbens hall»), men Peter Lorres plagede barnemorder er en av de mest unike, ekspresjonistiske og uforglemmelige skuespillerprestasjonene i filmhistorien.
Fritz Lang uttrykte flere ganger at M var den filmen han var mest fornøyd med og den er nok allment anerkjent som hans beste. Jeg har ikke behov for å utfordre den oppfatningen.