Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.
Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.
*
2020 var året da vi ble rammet av et virus fra Kina og en parasitt fra Sør-Korea, og jeg foretrekker uten tvil parasitten. Mesterverket, signert Bong Joon-ho, er på samme tid en high consept fortelling om en fattig arbeiderklassefamilien som innynder seg hos en rik (og vel naiv) overklassefamilie, en eventyrlig forundringspakke som byr på stadig nye overraskelser, og en oppvisning i hvordan mise-en-scene, klipp og andre filmatiske elementer sammen kan skape pur filmmagi, bare det kunstneriske og underholdningsmessige drar i samme retning.
Hver enkel bestanddel klikker perfekt, og det var ingen overraskelse da Parasitt ble tildelt både Gullpalmen i Cannes i 2019 og Oscar for beste film i 2020, for jo, den var faktisk årets beste film, så god at det er fristende å kalle den perfekt.
Greta Gerwig imponerte med sin regidebut Lady Bird i 2017, og andrefilmen hennes skuffer ikke. I utgangspunktet virket det litt risikabelt at hun skulle ta fatt på en så høyt elsket amerikansk klassiker som Småfrøkner av Louisa May Alcott. Kom det nye stjerneskuddet til å slukne med et søtladent kostymedrama som attpåtil ble filmatisert senest på 90-tallet?
Gerwig er selvfølgelig klokere enn som så, og setter sammen fortellingen på en helt ny måte. Riktignok ser filmen ut som et malerisk postkort med sin romantiske tidskoloritt fra 1800-tallets USA, vakkert skutt på 35 mm. Men handlingen fortelles ikke kronologisk; her kryssklippes det mellom forskjellige tidslinjer, og dermed får velkjente hendelser fra originalverket ny betydning, og filmen gis et lag av meta som Gerwig bruker til å kommentere vår egen samtid på subtile måter. Det skader heller ikke at rollene bekles av et stjernelag uten sidestykke: Saoirse Ronan er kanskje sin generasjons beste skuespiller, og sammen med stjerneskuddene Florence Pugh og Timothée Chalamet danner hun et trekløver som bærer filmen fantastisk godt. Spe på en dæsj Emma Watson, Laura Dern og Meryl Streep, så har vi en rollebesetning for historiebøkene.
Det hevdes at Pixars gullalder – perioden da de bare lagde umiddelbare klassikere – er over. Det økte fokuset på oppfølgere, samt en stadig mer dominerende franchisetenking, har møtt kritikk, samtidig som det er liten tvil om det er i nettopp denne Disney-avdelingen at det jevnt over leveres høyest kvalitet.
Bare på denne topp 20-listen har det sneket seg med to Pixar-filmer fra 2020. Mens Fremad (på 14. plass) er en herlig og kreativ film som på elegant vis fletter sammen en klassisk coming of age-fortelling med fabeldyr, magi og eventyr, er det Pete Docters Sjel (eller «Soul», oversettelsen fjerner dobbeltbetydningen) som er det virkelige kunstverket.
Filmen handler om en musikklærer og jazzentusiast som holder på å dø rett før sitt livs store mulighet til å slå gjennom på en jazzscene i New York, og som må finne en måte å komme tilbake til kroppen sin på før han forsvinner inn i «The Great Beyond». Scenene som skildrer livet på jorden er organiske, kaotiske og fargesprakende, tonesatt av jazzmusikeren Jon Batiste, mens scenene fra etterlivet er minimalistiske, rene og nesten monokromatiske, med et suggererende synth-score av Trent Reznor og Atticus Ross. Tematikken er såpass tung, med eksistensielle spørsmål om hva det vil si å dø og hvorvidt det finnes en mening med livet, at det er imponerende at regissør Docter har fått dette gjennom i Disney-systemet – men visse fordeler får man vel av å være Chief Creative Officer hos Pixar.
Waves er en type film man nesten ikke ser lenger: en stor fortelling om en familie, om et miljø, om kjærlighet, om forhold som forvitrer, om en familietragedie og hvordan livet likevel går videre. I filmen møter vi en ambisiøs unggutt som presses til å være en ener av den dominerende faren sin, for det må man være for å komme seg frem som mørkhudet i dagens USA. Han har også en yngre søster som lever et mer uavhengig liv, i skyggen av broren, og etter hvert får hun en større plass i historien.
Regissør Trey Edward Shults har mange redskaper i sin filmatiske verktøykasse, og tar i bruk de fleste av dem. Han trakterer lyd og bilde, og til og med en eksperimentell bruk av formater, på en måte som gjør at tilskueren blir oppslukt av fortellingen. Undervurderte Waves gir meg følelsen av å virkelig ta del i livene til rollefigurene på lerretet.
Tenet er kanskje Nolans mest introverte film til dags dato, samtidig som den er hans mest ambisiøse, med unntak av Interstellar (2014), som fortsatt står seg som Nolans virkelige magnum opus i min bok. Det filosofiske – og delvis vitenskapelige – tankegodset som Nolan bygger verket sitt på, har fått mye kritikk for å være for forvirrende for en storfilm av dette slaget. Og det er definitivt en ordentlig hjernetvister vi har med å gjøre: en tidsreisekabal der vi beveger oss fremover og bakover i tid samtidig, og hvor tidslinjene til de forskjellige karakterene flyter i forskjellige retninger. Samtidig er det forfriskende å se en film av dette kaliberet som virkelig tør å gripe fatt i en dypt fascinerende idé om tid og rom, uten å forenkle den for at alle skal henge med fra start til slutt. Det føles desto mer givende når man knekker koden etter et gjensyn eller to.
Uavhengig av den noe kompliserte tidsreise-narrasjonen, er Tenet en vilt underholdende filmså lenge man lar seg rive med av handlingen og ikke fokuserer for mye på å sette sammen puslespillet: «Don’t try to understand it. Feel it!». Nolan er en av de beste actionfilmregissørene vi har, og når det først smeller, så smeller det skikkelig.
For øvrig synes jeg at det mest urealistiske med Tenet er at Oslo lufthavn liksom skal fungere som en internasjonal frihavn for en rik elite som vil unngå skatter og internasjonalt politi. Neste gang blir det nok hovedflyplassen ved Bø i Vesterålen i stedet.
David Fincher forlater de slicke krimfortellingene han har viet seg til det siste tiåret og gjør noe helt nytt: En hyllest til gullalderen i Hollywood på 1930- og 40-tallet, med hovedverket Citizen Kane (1941) som omdreiningspunkt. Herman J. Mankiewicz var manusforfatteren som knaptble kreditert for filmen han hadde vært med på å skape og som av mange blir regnet somverdens beste. I Mank følger vi manusets noe brokete tilblivelseshistorie, og Gary Oldman er eksemplarisk i hovedrollen.
Filmen er en slags pastisj over stilen til Orson Welles, både i komposisjoner, kameraføringer og fortellerstruktur, men David Fincher har likevel laget en film som står stødig på egne ben og ikke bare er en blek nostalgitrip. Mank er en skildring av drømmefabrikkens gode og mindre gode sider, slik de kommer til uttrykk midt i en rekke verdensomspennende kriser – det er vanskelig å ikke trekke visse paralleller til vår egen tid. Personlig er jeg nok aller mest glad i Finchers mer kontemporære filmer, men gleder meg til å gå enda mer inn i Mank ved flere gjensyn – det ble gjort et forsøk underveis i arbeidet med denne topplisten, men så ble Kongressen i D.C stormet, og eskapismen måtte vike for virkeligheten på TV-skjermen.
Før jeg så First Cow, fikk jeg den beskrevet som et varmt teppe du brer om deg. Og den stillferdige filmen om den dyktige kokken og den kinesiske immigranten som tidlig på 1800-tallet skaper et usannsynlig forretningspartnerskap i de mer primitive bosetningene i Oregon, er virkelig det. Her snakker alle med rolige stemmer, og jeg tviler på at noen av dem har annet enn hvilepuls mesteparten av spilletiden. Til tross for den lune stemningen er filmenoveraskende nok ikke kjedelig.
Fortellingen om det sjarmerende tospannet som stjeler melk fra den eneste kua i mils omkrets og lager såkalte oljekaker av dem, som de selger til beboerne i bosetningen og til den rike eieren av kua, er engasjerende. Med First Cow har dronningen av mumblecore laget filmatisk yoga.
Der First Cow var balsam for sjelen, er The Lighthouse det motsatte – selv om filmene på mystisk vis har noen likhetstrekk. Også her må to mennesker jobbe sammen og skape et slags arbeidsforhold, omkranset av vill natur en gang på 1800-tallet. Men Robert Eggers‘ sort-hvit-mareritt er et beist av en annen verden, en krake fra mørket.
I kammerspillet møter vi Willem Dafoe som en eksentrisk sjøulk, en fyrvokter i sitt eget lille kongerike (er det én rolle Dafoe er skapt til å spille, så er det denne), og Robert Pattinson som tømmerhoggeren fra de store skogene, som nå har reist ut til det ytterste havgapet for å gjøre noe annet. Ensomheten, naturkreftene og alkoholen tar snart overhånd, og vi blir ført inn i en tilstand der vi ikke vet hva som er drøm og virkelighet. Stilistisk er det en svært elegant gjort, med ekspresjonistiske grep som skaper en fengslende og fryktelig filmopplevelse.
Det virker obskønt å sammenligne Gaspar Noés strobelysbefengte utforsking av hekser i filmhistorien med Dag Johan Haugeruds lune og humoristiske «musikal om musikk og moral», men de har noen fellestrekk som gjør at de på sett og vis står side om side i min erindring av filmåret 2020. Begge filmene er korte, de er snarere for novelle- enn spillefilmer å regne, og begge kommer ut i kjølvannet av et storverk (Climax av Noé og Barn av Haugerud), som om de er en liten utblåsning etter et tungt stykke arbeid.
Begge har kvinnelige hovedpersoner (Charlotte Gainsbourg og Andrea Bræin Hovig) og er dialogtunge «pratefilmer», der vi hopper fra samtale til samtale, samtidig som hovedpersonen prøver å holde fast i et tema som er viktig for henne. Og både Noé og Haugerud kaster et satirisk blikk på et miljø de tilsynelatende kjenner godt, henholdsvis filmbransjen og akademia.
Lux Æterna sammenligner behandlingen av kvinnelige filmskuespillere med hekseforfølgelsen, og det audiovisuelle kaoset som vokser og vokser gjennom filmen, ender ien helvetesaktig skjærsild i form av et enormt langt strobe-lysshow. Filmen bruker forskjellige innramminger og bildeformater i sin svulmende oppbygning mot klimakset, og selv om dette ikke er en like ambisiøs film som Climax eller Enter The Void, greier den beryktede regissøren virkelig å lage en markant film som setter seg fast i bevisstheten, tross den korte spilletiden.
I Lyset fra Sjokoladefabrikken følger vi en kvinne som sammen med venninnene sine skal øve på en bryllupssang, men det eneste hun klarer å tenke på er at hun kanskje har skyld i at moren hennes døde av lungebetennelse. Hun deler bekymringen sin med de andre og får deres blikk på saken, uten at de, eller vi, egentlig kommer fram til noen konklusjon. Som i det virkelige livet, må Andrea Bræin Hovigs karakter innfinne seg med at det finnes få enegyldige svar, og heller prøve å riste det av seg. Filmen er ekstremt godt skrevet, regissert, og spilt, og beviser at Dag Johan Haugerud virkelig er en av våre fremste filmskapere.
I Ema møter vi et par som på grunn av en rekke voldsomme hendelser velger å levere tilbakedet adopterte barnet sitt. I kjølvannet av avgjørelsen kjenner de på et stort savn, og gradvis forsvinner Ema (Mariana Di Girólamo) lengre og lengre inn i en kaotisk og anarkistisk verden der hun prøver å få bukt med sin egen sorg og håndtere smerten ved å skaffe seg makt og innflytelse gjennom sin seksualitet.
Ema er en audiovisuell fest av en film. Flammer og ild blir et symbol på den ville og ukontrollerbare hovedpersonen, og filmen leverer noen utrolig flotte dansescener, alt tonesatt av et fantastisk sountrack! Pablo Larraín (kanskje Sør-Amerikas fremste filmskaper for tiden?) viser oss et bilde av et moderne og nesten påfallende liberalt Chile, som vi sjelden ser på film, og som jeg håper å se mer av i fremtiden.
*
11. Om det uendelige (Andersson)
12. Uncut Gems (Safdie-brødrene)
13. Da 5 Bloods (Lee)
14. Fremad (Scanlon)
15. The Human Factor (Moreh)
16. Et glass til (Vinterberg)
17. On the Rocks (Coppola)
18. Never Rarely Sometimes Always (Hittman)
19. Kunstneren og tyven (Ree) / Skal dere gå allerede? (Hoel)
20. The Trial of the Chicago 7 (Sorkin)
Årets bra, men noe overvurderte: «1917» (Mendes), «iHuman» (Hessen Schei), «I’m Thinking of Ending Things» (Kaufman – les heller Antkind!), «Matthias & Maxime» (Dolan).