Årets beste filmer 2023: 10.-1. plass

Nedenfor kan dere lese vår kåring av de beste filmene fra 2023, fra 10.-1. plass. For noen dager siden presenterte vi også nederste halvdel av listen, 20.-11. plass.

*

We knew the world would not be the same.
A few people laughed, a few people cried.
Most people were silent.

– J. Robert Oppenheimer

En oppsummering av kalenderårets virkelige, dramatiske hendelser ute i verden står ofte i skarp kontrast til en oppsummering av et filmår. 2023 har vært et år der virkeligheten var preget av krig, katastrofer, nedgangstid og annen lidelse, mens det definerende kinofenomenet i filmkulturen – «Barbenheimer» – serverte et kontrastfylt møte mellom en reklame-rosa drømmeverden og en dystopisk biografi om verdens antatte undergang. Kan mer enn én versjon av verden være sann?

I fjor kunne vi trekke et lettelsens sukk over at pandemien var i bakspeilet, og 2023 har vist oss hvor fort menneskeheten kan glemme (ønsker å glemme) én krise og bli oppslukt av den neste. Men siden det er film vi fokuserer på her, er det befriende å kunne holde fast ved de beste eksemplene på ny, enestående filmkunst som fakler i mørket, og i Montages sin 2023-kåring ser vi at det er veldig mye å glede seg over.

Barbie og Oppenheimer ble de to mastodontene som ruvet i kinolandskapet, og billettsalget i sommersesongen endte opp som en positiv overraskelse for mange av forståsegpåerne som med konservative øyebryn kikket i krystallkulen på starten av året og bemerket seg at «her var det ikke mange stødige blockbustere» i kalenderen til å gi kinoene de viktige sesonginntektene. I den grad Barbie og Oppenheimer kan sies å være «originale», er de i alle fall uventede vinnere i kampen om å bli årets største kinosuksesser. (Nintendo-filmatiseringen Super Mario Bros. har selvfølgelig et berømt spillunivers i bunn, men spiste den riktige soppen og fikk gigantoppslutning. Game On.)

Tvert i mot viste det seg i 2023 at det var de såkalt sikre kortene til superheltfilmene som sviktet – et solid og populært brand som Marvel nådde i 2023 sin definitive kollaps (Ant-Man and the Wasp: Quantumania og The Marvels i særdeleshet), men Disney bør nok heller bare være takknemlige for at en ofte middelmådig mega-franchise varte lenge (den første Iron Man kom i 2008, året etter iPhone ble oppfunnet). At publikum heller ikke løste særlig mange billetter til Warner Bros.’ påkostede superhelter i DC-universet (Shazam 2, The Flash, Aquaman) er kanskje ikke uventet.

«Barbie» (Foto: © 2022 Warner Bros. Entertainment Inc. All Rights Reserved.)

For mainstream-filmen er det rett og slett helt tydelig at filmåret 2023 ga oss det endelige beviset på at publikum er rammet av franchise fatigue. Utmattelsen med etablerte varemerker viser seg i form av svakt besøk på tvers av de store Hollywood-studioene: Marvel- og DC-titlene er nevnt, men også Transformers: Rise of the Beasts ble møtt med skuldertrekk, og Disneys live action-versjon av Den lille havfruen skapte så vidt noen bølgeskvulp. Det gikk noe bedre for Indiana Jones and the Dial of Destiny (i norsk sammenheng), men der var budsjettet så svimlende høyt at uansett hvor hardt Harrison Ford svingte pisken – til og med på tvers av tid og rom – ble det slapp respons.

Publikum søkte seg mot nye, originale fortellinger i 2023 – både i indie- og blockbusterform. Og når dere studerer vår kåring av årets fremste filmkunstneriske verk nedenfor, vil dere også se at det samme mønsteret går igjen. Hvem hadde trodd at spillefilmdebutant Celine Songs romantiske drama Past Lives – uten kjente stjerner i noen roller – skulle selge 45.000 billetter på norske kinoer, og stå igjen som et av årets store (stillfarne) høydepunkt? (Transformers-filmen og The Flash solgte begge færre billetter, til sammenligning.)

Og hvilket gledelig år for norske kinofilmer, om ikke alltid i kunstnerisk kvalitet, så i alle fall i appellen hos vårt hjemlige publikum: fra Munch til Ellos Eatnu – La elva leve, til Hør her’a og Lars er LOL og de sedvanlige krigs- og barnefilmene, så tok lokalproduserte kinofilmer virkelig ansvar for å holde den norske kinokulturen varm og levende i 2023.

«Falcon Lake».

*

Når vi så skrur til våre linser og retter fokus mot de aller beste filmene, er det likevel ingen tvil om at det er de internasjonale festivaltitlene som har etterlatt det aller sterkeste inntrykket på oss. Hele 15 av årets 21 beste filmer hadde sine verdenspremierer enten ved filmfestivalene i Cannes eller Venezia (19 av 21 hvis vi inkluderer andre festivalpremierer), og det viser nok en gang betydningen av disse storslagne utstillingsvinduene for kvalitetsfilm – som til slutt gir et bredt og godt tilbud til norske kinopublikummere.

Også innad i dette «kvalitetssegmentet» i filmkulturen er variasjonen stor. Ulike estetiske og narrative valg står ofte i like skarp kontrast til hverandre som Barbie og Oppenheimer. Owen Klines kunstneriske valg i Funny Pages kunne eksempelvis ikke vært mer forskjellige enn hva Charlotte Le Bon gjør i Falcon Lake, men begge disse regidebutantene markerer seg i vårt utvalg med helstøpte, distinkte filmverk som holder et oppsiktsvekkende høyt nivå.

I sofaen for de etablerte auteurene ble det levert som forventet i 2023 – men ikke noe mindre imponerende av den grunn, fra Coppola til Kaurismäki. Når vi nå befinner oss i oppsummeringsmodus er det nok en gang fristende å proklamere at vi legger enda et godt filmår bak oss, og for alle nysgjerrige tilskuere er det bare om å gjøre å notere seg tipsene. For selv om også store suksesser er representert, ser vi at flere av årets beste filmer ennå ikke har nådd sitt fortjente publikum på kino – og da er det en trøst å vite at nesten alle titlene er tilgjengelige for norske seere, enten via strømmetjenester eller på fysisk format.

Metoden som ligger bak vår kollektive liste, er den samme som tidligere. Redaksjonen har slått sammen summen av filmenes plasseringer på de individuelle listene og deretter vurdert og justert resultatet.

De individuelle listene blir publisert på et senere tidspunkt, med en liten enquete der hver av våre bidragsytere svarer på et knippe spørsmål om filmåret 2023.

*

«The Fabelmans» (foto: Nordisk Film Distribusjon).

Her er reglene for hva Montages definerer som en 2023-film:

  • Filmen har hatt premiere på norske kinoer i 2023.
  • Filmen har hatt premiere på cinematekene i 2023 (og får ikke ordinær kinopremiere i 2023).
  • Filmen har ikke gått på norske kinoer, men ble lansert på DVD/Blu-ray/VOD i 2023.
  • Filmen har blitt sett på festival i 2023, og står foreløpig uten norsk kinodistribusjon (filmer få hadde anledning til å se på festival i 2023, vil trolig dukke opp på flere av 2024-listene).

Godt nytt år, god lesning – og god film!

*

 

Falcon Lake er basert på Bastien Vivès’ grafiske roman Une sœur (2017), som åpenbart har tjent som godt utgangspunkt for filmen. Men Charlotte Le Bons stemningsmettede fortelling benytter seg av lyd og foto på en måte som overskrider ikke bare tegneseriemediets muligheter, men også coming of age-sjangerens velkjente terreng. Følelsen av sommerferie, som kan være så innbydende og vakker på film, er i Falcon Lake så ladet at man kan kjenne hvert sortnivå i silhuettene og det funklende sollyset i vannet på kroppen (filmen er skutt på 16mm). Skogen og innsjøen i Québec oppleves som nostalgisk, meditativ, men også uavklart og gotisk – et sted der fantasien kan løpe løpsk.

13 år gamle Bastien og familien hans ankommer ei hytte ved innsjøen. Bastien møter Chloé, som er noen år eldre enn ham, og som i løpet av sommerdagene gir en innføring i essensielt innhold som alkohol og kvinnelig anatomi. Hun forteller en spøkelseshistorie som danner et ulmende grunnlag for mystikk, og som fører Falcon Lake inn i et forlokkende, metafysisk horror-landskap. Blandingen av det realistiske og overnaturlige kan minne om det man finner hos den tyske regissøren Christian Petzold – og elementene bindes sammen på en måte som ikke kveler eller forsegler stemningene.

Det er flere likhetstrekk mellom Falcon Lake og Aftersun, et annet filmhøydepunkt fra 2023. Begge er imponerende spillefilmdebuter regissert av kvinner, og forteller om en ferie sett fra et barns perspektiv. Og for meg som tilskuer oppstår det, når jeg ser begge to, en følelse av at det som utspiller seg allerede er omgjort til minner. Hvor gripende er det ikke når film kan gjøre oss bevisste på liv og død, øyeblikkenes betydning, og på en så poetisk måte? —SW

9Past Lives

past-lives
Sør-Korea, USA, 2023

Ved første øyekast kan Past Lives virke som et konvensjonelt romantisk trekantdrama, men fortellingen utvides gradvis og viser seg å romme komplekse følelser og livshistorier. Sjelden ser man dynamikken mellom to rollefigurer utvikle seg på en så realistisk måte som i denne filmen. I en slags prolog, ser vi at tre personer, en koreansk kvinne i midten og to menn, en koreaner og en hvit amerikaner, sitter og drikker på en bar. Det blir tydelig at de har en merkelig kjemi, og en tilskuer-stemme spekulerer i forholdet mellom dem. Introduksjonen legger grunnlaget for tolkningen av resten av filmen, som er strengt kronologisk. Gjennom tre tydelig adskilte kapitler får vi innblikk i hovedpersonens liv (en struktur som vekker assosiasjoner til filmer som MoonlightSteve Jobs og Vox Lux).

Når Past Lives faktisk er tiltrengt, er det fordi dens tilsynelatende enkle historie skjuler mange lag av kompleksitet som publikum selv kan oppdage og respondere naturlig på – i stedet for å få poengene kastet i ansiktet. De tematiske diskusjonene er nennsomt vevd inn i filmens smarte struktur – og visuelle stil, for kameraet dveler i hver scene, på måter som billedliggjør lengselen hovedpersonene føler på.

Celine Song har dermed oppnådd noe bemerkelsesverdig med Past Lives, et romantisk drama som takler kulturforskjeller og samtidig unngår klisjeer og sjablongaktige rollefigurer. Anslaget får dessuten en helt ny mening mot slutten, som er dypt gripende. –AL

Ingen nålevende dokumentarist har hatt større innflytelse enn 93 år gamle Frederick Wiseman, en institusjon i amerikansk film. I Menus-plaisirs – Les Troisgros tar han oss med til et kulinarisk univers der enhver prosess virker omstendelig og alle nyanser er av betydning. Menus-plaisirs er et portrett av La Maison Troisgros, en berømt fransk restaurant med tre Michelin-stjerner, som ligger i den lille byen Roanne nord for Lyon. Filmens 240 minutter er dedikert til matlaging, innhenting av råvarer, prøvesmaking av oster og uttesting av den riktige urtemarinaden til lammekotelettene. Et befriende fravær av dramaturgisk oppbygging og snakkende hoder. De landlige omgivelsene rundt restauranten gjør Menus-plaisirs til en perfekt film å bare være i, med familiebedriftens rituelle arbeid som omdreiningspunkt.

Dokumentaren er så formfullendt at det er vanskelig å isolere ett eller flere enkeltelementer som utslagsgivende – hos Wiseman er det summen av alle delene som skaper den elegante helheten. Mot slutten av Menus-plaisirs forklarer sjefskokk Michel Troisgros for to av gjestene at Maison Troisgrois flyttet inn i sine nåværende lokaler for fem eller seks år siden, og at de tidligere holdt hus i en tradisjonstung bygning preget av flere generasjoners arbeid. I en konvensjonell kulinarisk dokumentarform ville dette ha vært selve premisset for filmen: en rise and fall-sujett hvor forflytningen til de mer blankpolerte (men uhyre tiltalende) omgivelsene dannet rammen for historiefortellingen: Ville de klare å bevare stedets genius loci?, osv. I Wisemans blikk (som ikke er «nøytralt» eller «objektivt», selvfølgelig – fremstillingsmåten hans er et resultat av nitid, omfattende klippearbeid, råmaterialet er som regel på godt over 100 timer) er dette bare en del av hverdagen.

Tilsvarende reduseres ikke kokekunsten til en lineær fortelling om ferden fra råvare til dandering. Den gastronomiske, sosiale og institusjonelle visjonen trer frem som et sammenvevd, organisk og arbeidsomt nettverk av produsenter, konsumenter, kokker og organisatorer. Kjøkkenet blir i seg selv en stor, kompleks organisme – og blikket på kjøkkenet i Menus-plaisirs er komplekst og anerkjennende, befridd for beherskende retoriske og narrative strukturer. –BY

Svulmende melankoli balanseres med smart humor og trollbindende landskap i Park Chan-wooks romantiske krimthriller Decision to Leave. En undersøkelse av begjær, bedrag og behovet for mysteriet.

Pop-balladen The Mist (1967) skal ha vært inspirasjon for Decision to Leave – et annet slør, forelskelsens filter, tåke eller dis. Jung Hoon Hees drømmeaktige vokal utgjør lydsporet sammen med Gustav Mahlers «Symfoni No. 5.» Atmosfæren – både nostalgisk tilbakeskuende og aktivt til stede – leder tankene til In the Mood for Love (2000). En krysning mellom Wong Kar-wais lengselsfylte filmpoesi, Alfred Hitchcocks Vertigo (1958), Paul Verhoevens Basic Instinct (1992) og Howard Hawks’ The Big Sleep (1946). Samtidig noe helt eget. Filmen har blitt kalt en noir for vår digitale tid. En slags lost-in-translation thriller-romanse. I karakterbygging, dialog og finurlige detaljer – et fuglebur på eldrehjemmet, mjauingen fra en sulten katt – tilkjennegir den en bevissthet om sjangerens troper og formler kombinert med overraskende nyskaping og særegen stil. Nydelige farger, tekstiler og tekstur. Det er storslått og virtuost.

Skuespiller Park Hae-ils fantastisk revnende ansikt er det empatiske nervesenteret i en noir som rommer mer oppriktighet og sentimentalitet enn kynismen den hardkokte stilen forbindes med. Dette føles også riktig for 2023 – tiltrengte dråper av humanisme i en ellers så kaldblodig verden. —HR

Parallelt med kinofilmens svekkede nedslagsfelt populærkulturelt sett, har det kommet flere filmer de siste årene som – gjerne med et nostalgisk tilsnitt – har skildret filmbransje og kinokultur (Damien Chazelles Babylon f.eks, som også ble vist på norske kinoer i 2023). Steven Spielbergs selvbiografiske The Fabelmans skiller seg ut i dette selskapet, som en krystallklar vitamin-shot. I filmens begynnelse er familien Fabelman på kino og unge Sammy (basert på Spielberg selv) blir hypnotisert over et togkrasj på lerretet. Og mot slutten av fortellingen befinner vi oss like på innsiden av amerikansk filmbransje, der Sammy er i ferd med å få en fot inn. Men imellom dette handler alt om selve filmskapingen – hvilke muligheter som ligger i et kamera og klippeverktøyet – og selv om The Fabelmans er et kjærlighetsbrev til filmmediet, er Spielberg overraskende problematiserende rundt sin rolle som «regissør» og hva denne betegnelsen innebærer.

Mens vi ser Sammy gå gjennom opptak, fra familiens ferie, lar Spielbergs faste fotograf Janusz Kaminski kameraet sirkulere rundt klippebordet til den aspirerende regissøren. Kamerabevegelsen skaper assosiasjoner til enkelte scener i Blow Out (1981), der John Travoltas rollefigur Jack finner skremmende sammenhenger i sitt lyd- og bildemateriale. Sammys oppdagelse er av nærere og mer personlig art, men for et barn like sjokkerende som den politiske skandalen i De Palmas film (som i likhet med The Fabelmans har selvbiografiske elementer og handler om besettelse). Det selvsagte i at foreldrene holder sammen i trygg isolasjon fra resten av verden, brister i løpet av noen sekunder.

Sammy lager to filmversjoner av familiens ferie: den ene løgnaktig og forskjønnet, den andre gjennomborende ærlig der morens følelsesliv blottlegges, kun for hennes øyne. Den vonde observasjonen oppstod gjennom film, og det er kun med en privat filmvisning at Sammy orker å formidle den til moren. Likevel er det ikke så enkelt som at den idylliske versjonen han har laget bare er «falsk». De varme følelsene familiemedlemmene imellom og de fine ferieminnene er ekte. Moren er samvittighetsfull, og har fortsatt kjærlighet til overs for sin ektemann og barna. Men til sist er det magefølelsen og drivkraften som må seire, selv om det bryter opp en perfekt familiesymbiose. I The Fabelmans er det en nøkternhet, en emosjonell skjørhet, som hele tiden er til stede. Spielberg problematiserer sin egen eskapisme og tilkortkommenhet på en måte man ikke har sett før. —SW

Det er nå ti år siden Hayao Miyazaki kom med sin «siste» film, Vinden stiger (2013), preget av selvbiografiske referanser og diskusjoner om møtet mellom menneskeheten, teknologi og natur. Kritikerne omtalte filmen som en perfekt sluttstrek for den japanske animasjonslegenden. Den gangen var ingen klar over at svanesangen skulle bli etterfulgt av hegresang. Der Vinden stiger ga publikum en tilfredsstillende avslutning, vil Gutten og hegren overgå forventninger. Da den hadde premiere i Japan om sommeren, var det uten promotering, bortsett fra en skisseaktig plakat. Et modig valg som sier noe om den nå 83 år gamle Miyazakis posisjon i sitt hjemland, og at han fortsatt ønsker å slå pusten ut av publikum.

I likhet med tittelpersonen i Chihiro og heksene (2001), flyter ensomme Mahito inn i en underjordisk/underbevisst drømmeverden. Rent bokstavelig er det en hegre som leder ham gjennom en portal i et tårn ved å love at moren er på den andre siden. Hegren er ingen venn (à la Totoro), men en frekk løgnhals. Dessuten viser det seg at han ikke engang er en hegre, men en slags hybrid mellom en slank langnebbet fugl og en klumpete, bitter gubbe. Idet filmen når sitt klimaks, møter Mahito den aldrende skaperen av parallellverdenen, en eldre mann med medusa-aktig hår og piggete bart som gjør et siste forsøk på å holde en fallende tilværelse sammen, ved å sette sammen noen magiske byggeklosser. Men ubalansen i klossene er på vei til å kollapse hele fantasien og det er opp til Mahito å ta over.

Det er fristende å tenke på grandonkelen som en stand-in for Miyazaki selv, som gir pinnen (eller klossene) videre til den unge gutten. Kommer han til å redde drømmen og forbli fanget i sorgen? Eller klare å gi slipp og møte fremtiden? Det virker dumdristig å enda en gang erklære Miyazaki for pensjonert, men hvis Gutten og hegren blir hans siste film, har den en helt annen funksjon i filmografien enn Vinden stiger. I stedet for å lukke boken forsiktig, flekker den ut sidene, lager origami av dem og kaster alt opp i været. Gutten og hegren peker fremover, mot nye eksistenser, med et fantasifullt blikk. —AL

Sofia Coppolas nye film er en meditasjon over bristende, svulmende kjærlighet og gjensidig avhengighet, og de intrikate overgangene mellom det private og offentlige. Priscilla er en velkjent fortelling lagt til uvanlige omgivelser, og følger et coming of age-forløp der vi bevitner jentas vei inn og ut av ekteskapet med Elvis. Likevel er ikke vekten lagt på løsrivelsen eller bruddet, men på ømheten som vedvarte tross alt.

Kanskje overraskende for Coppola-fans, er portrettet av Priscilla og Elvis mer psykologisk borende enn tidligere. Memphis-villaen fortoner seg som et lukket univers, klaustrofobisk med tette gardiner og polstrede vegger i sort skinn. I forkant ble filmen omtalt som en ny Marie Antoinette (2006), men den har vel så mange overlappende elementer med rystende kammerspill som Pablo LarraínJackie (2016) og Spencer (2021) – disseksjoner av makt og avmakt, der myteomsuste kvinneskikkelser trår på høye hæler i knugende korridorer.

Coppolas Graceland blir åstedet for en klassisk amerikansk tragedie med ikonisk dus belysning, høstgule blader, falmet glamour og hundevalper med silkebånd rundt halsen. Dolly Partons stemme runder av balladen mens Priscilla kjører en glinsende bil ut av porten. –HR

Den tyrkiske mesterregissøren Nuri Bilge Ceylan har laget sitt foreløpige hovedverk med About Dry Grasses («Kuru Otlar Üstüne») – en bittersur og rik symfoni. I skyggen av det østlige Anatolias golde, snøbelagte fjell befinner tegnelærer og storbylektor Samet (Deniz Celiloğlu) seg på ufrivillig grunnlag. Han undervise der før han kan komme seg videre, som i en pålagt variant av den norske Lånekassens mytiske lovnader om reduksjon av gjeld hvis man flytter til Finnmark eller Nord-Troms for å utøve sitt virke som dannelsesagent.

Dagene fordrives med den litt enkle, godmodige romkameraten Kenan (Musab Ekici), også lærer ved skolen, men med en lokal forankring Samet aldri er i stand til å se som noe annet enn provinsiell slavemoral. Elementet som forrykker balansen i det eksistensielle anatoliske venterom – var det opp til lektoren, var dette bare noen smertefulle år før den forjettede returen til storbyen – er ungjenta Sevim (Ece Bağcı), som Samet gir gaver til etter ferien og speiler seg i forelskelsens glans fra. Hun er betatt og han koser seg, men når kjærlighetsbrevet hun har gjemt nederst i ranselen blir oppdaget av skolens moralpoliti, brister knoppene og fasaden rakner.

Parallelt med fallet fra møterommenes og korridorenes trone pågår det et tufsete, barnslig kjærlighetstriangel med Kenan og Nuray (Merve Dizdar, som vant prisen for beste kvinnelige skuespiller på filmfestivalen i Cannes), en annen lærer på en nærliggende skole, som i motsetning til den påstått selvgående individualisten Samet holder det gående med idealisme, troen på sosialistisk revolusjon og forpliktelse til familien og kollektivet. Ceylans niende spillefilm folder seg ut som noe så sjelden som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne. –BY

About Dry Grasses får ikke regulær distribusjon i Norge, men vises på TIFF og Cinematekene i inngangen til 2024. Vi så filmen på festival i 2023, og den går dermed inn som 2023-film på våre årslister. 

2Aftersun

aftersun
Storbritannia, 2022

I Charlotte Wells‘ rystende gode spillefilmdebut Aftersun møter vi den unge faren Calum (Paul Mescal) som tar med sin 11-årige datter Sophie (Frankie Corio) på sommerferie til Tyrkia, en gang på 90-tallet. Historien brettes ut som et mangefasettert tilbakeblikk, og er delvis fortalt gjennom opptak fra et DV-kamera som Calum og Sophie bruker til å dokumentere ferien med. Wells’ sammenstilling av sekvenser avdekker lag på lag med følelser, egenopplevde og allmenngyldige, fylt av kontraster og emosjonelle nyanser vi alle kan føle. Gjenkjennelige steder, øyeblikk, mennesker og ord blir som små lommer i filmen, der tilskueren også kan legge sine egne minner.

Sophie kjenner på en stille frustrasjon over at Calum er en far som ikke kan «være der», men filmens alvor glir helt naturlig inn og ut av en ellers vakker, sommerlig atmosfære – som i sin visualitet sogner til ferieskildringer à la Éric Rohmer og Agnès Varda. En moden følelse av nostalgisk uro preger fotograf Gregory Okes analoge arbeid, som om bildene selv var resultatet av et voksent, retrospektivt blikk. En serie glimt fra nåtiden, spredt utover i filmen, med Calum og en voksen Sophie, gir oss tilgang på flere lag av refleksjon – og inviterer oss med i denne flyten av minner, som reflekteres i Wells’ visuelle hovedmotiv, vann, med tung symbolsk betydning for både far og datter. Verden er et hav, ennå ikke navigert, ennå ikke erobret.

Få filmer fra 2023 klarte med samme gjennomtrengende emosjonelle autentisitet å fange barndom og minner på en så virkningsfull måte som Aftersun. Det som kanskje henger aller sterkest igjen etter å ha sett filmen, er den gjennomgripende følelsen av kjærlighet, og det hjemsøkende ønsket om å holde fast ved tiden. –CAH

Todd FieldTár stiller spørsmål om maktstrukturer og «sjelens arkitektur» – med en glødende, hvesende, matcha-drikkende, søvnløs og suveren Cate Blanchett i rollen som kansellert maestro.

Tár er Fields første film på seksten år, og vitner om grundig research. Det er tydelig at regissøren har brukt tid på å sette seg inn i musikkvitenskapen – både den kanoniserte og svært samtidige – i tillegg til de siste årenes kulturkriger. Tár stimulerer kunnskapstørsten og lysten til fordypning – fra den innbydende Berlin-leiligheten med minimalistiske murvegger og monumentale bokhyller, til dedikasjonen Lydia og orkesteret hennes legger i arbeidet med konserten. Som i Fields tidligere produksjoner, balanserer Tár mellom det kunstnerisk ambisiøse og så til de grader underholdende (en personlig kollaps har sjelden vært så oppslukende!). Alt er utsøkt orkestrert, fininnstilt, på detaljnivå.

«En sjel velger sitt eget samfunn,» sier Lydia Tár til studentene ved kunstskolen Juilliard. I provokasjon definerer hun seg som en «U-Haul lesbe» og syns det er en unødvendig allergi å vegre seg for «gjengen» av «heterofile østerriksk-tyske, kirkegående hvite menn». Selv er hun utelukkende interessert i det opphøyde! Heller enn å gi entydige svar, åpner Tár opp ventilene for oppmerksomheten, den ansporende splittelsen og flerstemtheten. Fjorårets beste film. –HR

*

I tillegg til denne felleskåringen, vil vi i tiden fremover også publisere alle våre individuelle topplister og til slutt en podkastepisode der vi diskuterer filmåret 2023. Omtalene på årets liste er skrevet av Lars Ole Kristiansen, Hedda Robertsen, Karsten Meinich, Chama Al Houari, Benjamin Yazdan, Sveinung Wålengen, Helga Brekke Mathisen, Sigrid Elise Strømmen og Abirami Logendran.