«Emma» (Autumn de Wilde).

Topplister

Ida Cathrine Holme Nielsens topp 10, 2020

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Ida Madsen Hestmans topp 20, 2020

Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.

Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.

*

01Emma

emma
Storbritannia, USA, 2020

For en debutfilm! Historien om Jane Austens motbydelige heltinne Emma har blitt gjenfortalt mange ganger før, men aldri så mesterlig som av Autumn de Wilde. Emma er vakker, intelligent og rik, og hun gjør sport ut av å leke Kirsten Giftekniv for Highburys bedre borgerskap, helt til hun en dag går rett i fellen selv. Men det er neppe plottet som gjør de Wildes hjertemassasje av Austens klassiker så fantastisk. I likhet med en annen brokadetung favoritt, Marie Antoinette (Sofia Coppola, 2006), besitter Emma et helt eget visuelt språk der motefotografiske elementer fungerer som praktfulle bærebjelker. Legg til fantastisk musikk og skuespill, og resultatet er uslåelig.

Fantastiske Anya Taylor Joy gjør Austens minst elskede heltinne hakket mer elskelig. Og moteriktig. Emma er en dypt overfladisk og nådeløst vakker filmskildring som på finurlig vis makter å kombinere visuell tilfredsstillelse med historisk korrekthet. Den skildrer en tid preget av normer og illusjoner som kan virke fullstendig irrelevant for oss i 2020, men de Wilde har formådd å skape et ormehull til en sorbetfarget verden vi ikke visste at vi lengtet etter å besøke.

Vi skal ikke undervurdere en forlokkende overflate selv om den ikke skjuler et dypt filosofisk dilemma eller banebrytende verdensanskuelser. Mesterstykket som de Wilde har begått, dreier seg nemlig om kunsthåndverk på et nivå som er fjernt for de fleste andre filmskapere som har prøvd å utføre lignende mirakler når litterære klassikere skal vekkes til live på lerretet (Greta Gerwigs Little Women er et godt eksempel).

Emma er filmen som får estetikkentusiasten til å reise seg i kinostolen og peke på lerretet og rope: «Se! Det er SÅNN det skal gjøres!» Den vil bli stående for ettertiden som et klasseeksempel, og ikke minst – årets mest fornøyelige filmopplevelse.

Emma er ikke det eneste vågestykket av året som skildrer en historisk periode ved hjelp av moderne virkemidler – David Finchers Mank befinner seg også blant de sjeldent vellykkede i sitt slag. Filmen utspiller seg i Hollywood anno gullalder, og handler om manusforfatteren Herman J. Mankiewicz (Gary Oldman) og tilblivelsen av mesterverket Citizen Kane (1941).

«Hollywoods historie er full av glemte kvinner og menn, som ikke ble foreviget på filmstriper og i memoarer; hvis svarthvittbilder, vår tids marmorstatuer, ikke florerer på visuelle medier under #inspiration og aldri kommer til å gjøre det. Og i Mank er det disse som står i sentrum. Direktøren for det hele henvist til telefonsamtaler og cameo-opptredener», skriver jeg i min omtale av filmen.

Mank byr ikke bare på en fortryllende, visuell fortelling om en tapt tid, men også på fantastiske skuespillerprestasjoner, særlig i form av Amanda Seyfried som Hollywood-legenden Marion Davies.

I undertegnedes liv finnes det to førsteelskere: Historiske filmskildringer og velgjort eksistensiell sci-fi. Med Tenet risses enda et hakk inn i Christopher Nolans mesterpinne, og filmen bekrefter nok en gang at han er i stand til å oppfinne de mest utrolige konsepter.

Det er helt ufattelig at Tenet (i likhet med mange andre av Nolans filmer) har høstet så lunken kritikk, med tanke på hvor banebrytende historiefortellingen Nolan slenger på bordet egentlig er. Akkurat som Interstellar (2014), minner Tenet oss om at verdensbildet vårt kunne ha vært pikselert helt annerledes med bare få justeringer. Man kan vel neppe forlange mer av en filmskaper.

Mange av filmene undertegnede setter særlig stor pris på, har en noe obskur fellesnevner – Mummitrollet. For 90-tallsbarna som vokste opp med tegnefilmserien og dens tilhørende marerittfremkallende skikkelser som Isfruen og Hufsa, lever uhyggen i Tove Janssons litteraturunivers fremdeles i beste velgående i vår indre forestillingsverden. (Det ville heller ikke ha overrasket meg hvis det viste seg at Lars von Trier dro en svipptur innom Kometen kommer før han satte i gang med Melancholia.)

Derfor var det ikke så rart at The Lighthouse ble satt opp på skrekkfilmfestivalen i København, for filmen gir assosiasjoner til et umiskjennelig mummitrollsk uhyre – nemlig fyrvokteren. Og The Lighthouse har umåtelig godt grep om ham.

Filmen skinner i sort/hvitt og har utvilsomt hentet visuell inspirasjon fra Jean Grèmillons The Lighthouse Keepers fra 1929. The Lighthouse er ikke bare en fantastisk skildring av et glemt språk, et glemt yrke og en glemt tid – det er også et forstyrrende dokument over isolasjonens påvirkning på menneskesinnet, noe som snart skulle vise seg å bli mer relevant enn man ante, der man befant seg i en fullsatt sal.

Spesialeffektene i The Lighthouse er sjokkerende lite omtalt, men de er altså helt magiske enten de tar form av Davy Jones eller en svulstig havfrue. De to hovedrollene er fantastisk gestaltet av Willem Dafoe og Robert Pattinson.

Parasitt tar utgangspunkt i en oppfatning som nok er blitt ytterligere utbredt i løpet av 2020, ettersom folk har fått mer tid til å tenke over tilværelsen – kapitalismens blodige urettferdighet. Kanskje er det nettopp derfor filmen har slått sånn an hos et langt større publikum enn merkelappen koreansk arthaus burde tilsi.

Parasitt forteller om to sørkoreansk familier som lever under vidt forskjellige kår, men som snart skal få livene sine viklet inn i hverandre. I hjemmet til familien Kim – en våt, dunkel kjeller – blir små hendelser som gjenåpningen av et sperret mobilabonnement eller gjenerobringen av de mest basale ressurser, behørig feiret. Når familien øyner en mulighet til å klatre på rangstigen og jobbe for en rik familie under falsk identitet, hopper de på den. Fortellingen om Kims kronglete klassereise passer perfekt til Seouls bakkelandskap, der det alltid er en bratt vei opp eller ned.

I populærkulturen framstår Sør-Korea på mange måter som et litt ugjennomtrengelig drømmeland bestående av ti-trinns-hudpleierutiner og k-pop-idoler, men i Parasitt får vi se hva som skjuler seg i kulissene. Filmen handler om hvordan menneskelige dyder gjerne går tapt i kampen om å nå toppen, samtidig som andre karakteristikker vanskelig lar seg fravriste. Når faren i rikmannsfamilien klager over en sjenerende lukt hos sin nyansatte sjåfør, er det lukten av fattigdom han kjenner. Den klarer Kim-familien ikke å vaske av seg, til tross for flere iherdige forsøk.

Undine er både en storbysymfoni og en undervannsfortelling. Historien er basert på fortellingen om vann-nymfen Ondine og hennes kjælighetsaffære med en ridder, en myte som har fått sin plass både i litteraturens, teatrets, musikkens og ballettens verden. Den er blant undertegnedes yndlingsballetter, men Christian Petzolds filmfortelling er en helt annen, selv om premisset er det samme.

Undine (Paula Beer) jobber som guide på bymuseet i Berlin, og møter ved et lykketreff den karismatiske industridykkeren Christoph (Franz Rogowski). Rogowski er uten tvil en av Europas mest spennende skuespilltalenter, og hans tilstedeværelse er i seg selv nok til å gjøre filmen interessant. Ved å lydlegge filmen med et Bach-pianostykke, understreker Petzold fortellingens forbindelseslinjer til det klassiske. Undine er en langsom, stemningsfull og gripende opplevelse.

071917

1917
Storbritannia, 2019

Peter Jacksons uforglemmelige They Shall Not Grow Old (2019) ga oss et sjeldent innblikk i de mange gripende soldatskjebnene fra første verdenskrig, en krig som er langt mer underfortalt enn etterfølgeren i 1940. Med Sam Mendes’ simulerte one take 1917 foreligger nok et verdig forsøk på å gjøre noe med denne ubalansen.

Det er ingenting som er mer irriterende enn når dristige grep som et one take blir en unnskyldning for og en måte å forsøke å å selge inn en film som det ellers ville ha vært vanskelig å lokke publikum til å se. Grepet må ha en konkret funksjon i fortellingen, slik det for eksempel hadde i Erik Poppes Utøya (2018). I 1917 er det også dette grepet som redder filmen fra å bli en nok en fortelling om en soldat som møter sin skjebne.

Det simulerte one take i 1917 bidrar nemlig til på realistisk vis å skildre en krigssituasjon. Alle som på et tidspunkt har vært i reell eller forestilt livsfare, vet hvor intens følelsen av dyp uforutsigbarhet er. Alle muligheter er like sannsynlige, både døden og redningen. Det er nettopp her one-taket får sin effekt. Vi vet aldri hva som vil skje rundt neste sving, og i 1917 føles ikke spenningen planlagt eller kalkulert. Dermed forplanter utryggheten seg i tilskuerens kropp.

08Billie

billie
USA, 2019

I Billie gjenopplives fortiden i farger. Mange av klippene som vises og historiene som fortelles, formidles imidlertid til offentligheten for første gang, og derfor blir Billie først og fremst et tydelig eksempel på hvordan et levd liv kan betraktes og forstås fra vidt forskjellige perspektiver.

Billie Holidays musikk har vært mitt livs lydspor helt siden den bittersøte melankolien traff blink i et 14-årig tenåringshjerte. Selv om min privilegerte virkelighet har vært lysår fra den som Billie levde og synger om, traff hun meg med sin tidløse og sjelfulle formidling. Hun framsto som genuin, og snakket til et grunnleggende behov for autentisitet som ikke akkurat ble stilt av den overfladiske popmusikken som ble produsert på midten av 2000-tallet da jeg var tenåring og lette etter noe mer.

Det er også denne autentisiteten som Erskine jakter på i sin dokumentar, en film som passer perfekt til kinolerretet, og som ikke minst plasserer seg innenfor en av fjorårets viktigste politiske diskurser, nemlig Black Lives Matter. Det rasepolitiske aspektet blir grundig behandlet i filmen, og dermed blir filmen et godt tidsbilde ikke bare fra hovedpersonens samtid, men fra 2020.

Den lille mannens kamp mot det store systemet, og den blodig urettferdigheten som preger den, blir tema i Clint Eastwoods film Richard Jewell. I 1996 går sikkerhetsvakten Richard Jewell fra å være nasjonalhelt til terrormistenkt, etter å ha avdekket et planlagt bombeattentat under en folkefest i forbindelse med OL i Atlanta.

I Eastwoods filmatisering gjør Jon Hamm en fantastisk figur som kynisk FBI-agent, en skikkelse som egentlig bare er en nyanse av den udødelige Don Draper. Kathy Bates, Sam Rockwell og hovedrolleinnehaver Paul Walter Hauser bidrar også til å gjøre dette til en rørende historietime om USAs vaklende rettssikkerhet.

Da Walt Disneys Snehvit og de syv dvergene hadde premiere i 1937, var man usikker på om animasjonsfilm i langfilmformat kunne vekke de samme følelsene i publikum som spillefilmen. Da salen satt oppløst i tårer ved filmens slutt, fikk man bekreftet at svaret var ja, et svar som har blitt ytterligere bekreftet – og manipulert – med Pixar-tåreperser som Toy Story-trilogien (verdens såreste filmer ifølge undertegnede), Up, Wall-E og nå også det eksistensielle komediedramaet Sjel.

Filmen kom på et upåklagelig tidspunkt mens store deler av verden befinner seg i en eller annen form for eksistensiell krise. Sjel stiller store spørsmål med utgangspunkt i tilsynelatende små liv. Joe, en jazzmusiker i en dead end jobb som lærer, får sitt livs sjanse til å spille med en legende, men blir utsatt for en ulykke og dør. I det hinsides prøver han desperat å komme tilbake til sin egen kropp for å rekke spillejobben og oppfylle sin ‘mening’. Sjel er et eneste stort carpe diem av en film, så sjelfullt fortalt at undertegnede allerede gleder seg til gjensynet.

*

Beste TV-serier: The Queen’s Gambit (Netflix), The Mandalorian s.2 (Disney+), Normal People (BBC), The Crown s. 4 (Netflix).

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Ida Madsen Hestmans topp 20, 2020

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>