Om 2016 skrev vi at året ble bedre for filmkunsten enn menneskeheten. Tolv måneder senere er det vanskelig å komme frem til en mer optimistisk konklusjon.

Vi lever stadig i en virkelighet der trusler er overskyggende, og kanskje er det slik at den dramatiske verdenssituasjonen gir næring til filmkunsten. Ikke dermed sagt at all den gode, interessante filmen fra i fjor er en direkte speiling av status quo, men det er påfallende at mange av de markante titlene fra 2017 sier noe om hvordan mennesker håndterer redsler og avmakt – i ulike former og fasonger.

Kan Christopher Nolans krigsfilm Dunkirk påminne oss om at Europa, for bare få tiår siden, var i en situasjon der raushet og medmenneskelighet var avgjørende for fremtidens lys? Handler The Killing of a Sacred Deer om hvordan vi håndterer eller kapitulerer overfor irrasjonelle situasjoner som plutselig slår ned i hverdagslivene våre? Kaster Gullpalme-vinneren The Square lys over et Skandinavia som slites mellom populisme og moralisme?

På den annen side preges fjoråret av filmer om «evige temaer», som voksesmerter og identitetssøken. I Julia Ducournaus Raw og Joachim Triers Thelma møter vi unge jenter som tar sine første skritt inn i voksenlivet, under skyggen av egenskaper som gjør dem til utskudd, til noen som må tilpasse seg for å akseptert. I Annika Bergs Team Hurricane, møter vi en jentegjeng som finner sammen og knytter sterke bånd i løpet av en sommer, for så å finne ut av at møtestedet deres, fritidsklubben, skal nedlegges. De store tingene, i en liten verden.

Felleslisten nedenfor er bare ment som et supplement til de individuelle listene, og vi anmoder leserne våre til å gjøre seg kjent med titlene som ikke har blitt sett av tilstrekkelig mange (eksempelvis Team Hurricane), eller er for egenartede i sitt uttrykk til å skape konsensus når “regnestykket” skal summeres. Metoden som ligger bak vår kollektive liste er den samme som tidligere; vi har ganske enkelt sammenslått summen av filmenes plassering på de individuelle listene, ispedd enkelte redaksjonelle justeringer.

«Dunkirk» (Christopher Nolan, 2017).

Etter at podkasten om filmåret 2017 ble publisert, har vi allerede mottatt bemerkninger om at superheltfilmene er utelatt. Mangfoldet av bidragsytere antyder at Marvel- og DC-filmene ikke hadde tilstrekkelig egenart til å bli løftet opp blant årets fremste prestasjoner for oss. Selv om vi anerkjenner den kulturelle betydningen av Patty Jenkins‘ Wonder Woman, var det kun et fåtall av oss som mente den rent filmkunstnerisk skilte seg nok fra de generiske tegneserie-adaptasjonene til å gjøre tilstrekkelig inntrykk.

Alternative superheltfilmer er det imidlertid flust av, fra Raw og Thelma, til Jupiters måne og M. Night Shyamalans comeback-suksess Split. Mon tro om de store Hollywood-studioene kan la seg inspirere av disse filmenes alternative måter å diskutere overnaturlige krefter på i fremtiden?

Her er reglene for hva Montages definerer som en 2017-film:

• Filmen har hatt premiere på norske kinoer i 2017.
• Filmen har hatt premiere på cinematekene i 2017 (og får ikke ordinær kinopremiere i 2018).
• Filmen har ikke gått på norske kinoer, men ble lansert på DVD/Blu-ray/VOD i 2017.
• Filmen har blitt sett på festival i 2017, og står foreløpig uten norsk kinodistribusjon (filmer få hadde anledning til å se på festival i 2017, vil trolig dukke opp på flere av 2018-listene – eksempelvis Team Hurricane).

God lesning – og god film!

*

Topp 10 – 2017

1. Elle av Paul Verhoeven
2. Dunkirk av Christopher Nolan
3. Raw av Julia Ducournau
4. The Square av Ruben Östlund
5. Personal Shopper av Olivier Assayas
6. Thelma av Joachim Trier
7. Kammerpiken av Park Chan-wook
8. Certain Women av Kelly Reichardt
9. The Killing of a Sacred Deer av Yorgos Lanthimos
10. Julieta av Pedro Almodóvar

Hederlige omtaler (rangert): «Blade Runner 2049» (Denis Villeneuve), «Split» (M. Night Shyamalan), «The Lost City of Z» (James Gray), «Nocturama» (Bertrand Bonello), «Paterson» (Jim Jarmusch), «The Fits» (Anna Rose Holmer), «Song to Song» (Terrence Malick), «Caniba» (Lucian Castaing-Taylor og Verena Paravel), «Manchester by the Sea» (Kenneth Lonergan), «Løvetannbarn» (Claude Barras).

*

Delta gjerne i samtalen om årets utvalg – alle enkeltlistene deler ett og samme kommentarfelt (nedenfor). Filmåret er i våre lister beregnet ut fra norske kinopremieredatoer, og/eller rett-på-video-lanseringer/festivalpremierer. Som vanlig, har vi også publisert en episode av Filmfrelst, der et panel diskuterer årets beste filmer.