Idas topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Karstens topp 20, 2017»

01Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Av alle filmer om 2. verdenskrig jeg har sett, er Christopher Nolans krigsepos den som – med sin gjennomborende intensitet – blant dem som har røsket skikkelig i meg. Fra å ha vært skeptisk til enda en melodramatisk krigsfilm som skildrer hvite, harde helter, ble jeg fullstendig tatt på senga. Spenningen holdes fra første bilde, og allerede der blir vi påminnet om det absurde ved krig som fenomen. Lenge ser Dunkirk ut å være ren tragedie. Liv og penger er kasta på sjøen. Krigens vilkårlige natur står i fokus, ikke minst på grunn av filmens særegne form: Historien fortelles fra tre perspektiver, som utspiller seg på ulike tidsplan (en uke, en dag og en time).

Krigen i seg selv er filmens hovedkarakter; følelsen av å være et nådeløst og klaustrofobisk sted er altoverskyggende; soldatene er flyktninger. Noen av scenene, og da særlig dem som plasserer oss ombord på synkende skip, er fremstilt på en måte som skaper konnotasjoner til katastrofe-klassikeren Titanic (1997), og i Dunkirk fremstilles krigen nettopp som en katastrofe, en tragisk og spektakulær ulykke, der alle kjemper for å overleve. Det er et blikk på krig som føles nytt, og det retoriske spørsmålet om hvordvidt man trenger uniform for å regnes som krigshelt, stilles og besvares. Med dagens konflikter og flyktningkrise som bakteppe, blir Dunkirk en viktig påminnelse om Englands egen flyktningkrise sommeren 1940.

Science fiction egner seg til å diskutere store filosofiske og politiske problemstillinger, i visjonær innpakning. Som estetisk kunstverk alene, er Blade Runner 2049 minst like interessant å betrakte som de filosofiske problemstillingene den bærer på. Motiver som fruktbarhet, fødsel, moderskap, arvelinje og genetikk får nye dimensjoner; i sin meditering over problemstillingen menneske og ikke-menneske, med nikk helt tilbake til Mary Shelleys Frankenstein, stikker Blade Runner 2049 – mer enn sin forgjenger – pinnen dypt ned i den filosofiske materien.

Menneskehetens tilstand og potensielle utfall som vil kunne komme med fremveksten av kunstig intelligens, vil stadig by på større etiske dilemmaer. All den tid sex-roboter kan kjøpes på nettet, er debatten om hva som utgjør et menneske, hva som er vårt eksistensgrunnlag, relevant. Her gir Blade Runner 2049 oss nok å tygge på, og regissør Denis Villeneuve tar seg god tid, slik at inntrykkene får festet seg, og slå rot. Jeg er spesielt begeistret for bruddet med forventningen om at Ryan Goslings rollefigur er den utvalgte med «special powers» – at det trolig er hun som har vært lukket inne i et bur, hun som er glemt, som er «the one».

Jeg er en hengiven tilhenger av Ruben Östlunds evne til å bestandig konfrontere og provosere publikum. Har han noen gang laget en film som ikke har vært gjenstand for debatt? The Square er en spot on karikatur av kultureliten, dette ærverdige galleriet de flanerer og konverserer i, fylt med dyr og intetsigende kunst, som ingen egentlig forstår seg på, og som likevel oser av en absurd selvhøytidelighet – men også dobbeltmoral som forsterkes av den harde kontrasten til tiggerne som sitter ute på gata. Og så dette utrolige, kriminelle påfunnet for å få tilbake en mobiltelefon. Kan ikke Christian (Claes Bang) bare kjøpe en ny, når han har nok penger?

Spesielt liker jeg Östlunds harselas rundt hva som er kunst og ikke, denne vilkårligheten rundt hvilke verker som anses å ha høy og lav verdi, og at regissøren selv gjorde et stunt av det hele, da han avdekket kunstverket «Rutan» i Grimstad i 2016. For, let’s face it, kunne ikke noen barn også lekt leken om at «alle er like» i et kritt-tegnet paradis for seg selv? Det er sørgelig at filmens høydepunkt, med gorilla-mannen Oleg (Terry Notary), ble avslørt for mange etter festivalpremieren i Cannes. Heldigvis rammet ikke ryktene Tourettes-scenen, som virkelig fanger det motsetningsfylte ved skandinavisk toleranse.

Etter The Lobster (2015), har Yorgos Lanthimos uforsket en dunklere atmosfære med The Killing of a Sacred Deer, og med dét gitt meg en følelse av å hoppe ned i herskapshuset med frimurer-orgien i Eyes Wide Shut (1999) – av å ha gått ut døra, og inn et annet nabolag, for å gjenoppdage Nicole Kidman som mor og kone. Også her opplever familien hennes å bli forsøkt revet i sund av krefter utenfra. Eller var alt en vond drøm for Colin Farells rollefigur, mannen som i likhet med hovedpersonen i Eyes Wide Shut også er lege, og har mystiske møter med en snål gutt på fritiden?

Referansene til Kubricks siste film virker ikke tilfeldige, men Lanthimos isper sin gjenkjennbare sans for absurd komikk. I likhet med Hanekes Funny Games (1997), tematiserer The Killing of a Sacred Deer grensesetting. Hvor villig er man til å la en relativt ukjent person komme inn i varmen og smake på familielivet? Man vil vel nødig være forutinntatt og dømmende? Usikkerheten som preger ekteparet Anna og Stephen Murphys indre, veies opp tonalt i de mange panorerende bildene og langsomme innzoominger. Lanthimos skaper en ilende spenning, ikke minst takket være lydsporet. Nykommeren Barry Keoghan gir meg frysninger i rollen som den gåtefulle, men ikke for påtatt onde Martin. Ikke minst er The Killing of a Sacred Deer krydret med spenstige replikklinjer à la «I won’t let you leave before you have tried my tart!»

05God’s Own Country

gods-own-country
Storbritannia, 2017

Gheorghe (Alec Secareanu) er definisjonen på prekariatet 2.0. Han kommer fra et håpløst sted, og trenger en jobb og et sted å bo – litt som figurene i Andrea Arnolds American Honey (2016). Johnny (Josh O’Connor) har en eiendom, men på et «møkkasted», i et ugjestmildt land, der drømmene døde for lenge siden. Man spiser fruktcocktail på boks til dessert, mens depresjoner druknes i Sambuca-shots på den triste lokalpuben, for så å spy herlighetene opp igjen på jobb dagen etter. Såpass er virkelighetsflukten verdt. Johnny trenger en som gir omtanke til stedet sitt, og seg selv. For ingen klarer seg alene. En flott sosialistisk undertone her, altså.

Regissør Frances Lee evner å skape øyeblikk av ømhet og sårbarhet, uten å bli melodramatisk eller svulstig. Tonalt dyrkes det rå og organiske, i takt med at den økte spenningen mellom Gheorghe og Johnny. De maskuline kroppene smelter sammen, med naturen, som noe guddommelig, i det usminka og uflidde ingenmannsland. Det er som Lees blikk foreslår – ved å portrettere de to kroppene som omvendes i den hellige naturen, som reinkarneres – at de maskuline kroppene er minst like mye jord som «moder jord». At naturen også er maskulin. For hver intime scene mellom de to unge mennene, får bildene og lydene et mer romantisk preg. God’s Own Country er også en vakker kommentar til dagens Europa – og ikke minst Brexit: Det å se at den bosatte, hvite, hardbarka arbeiderklassemannen myknes opp og blir avhengig av en annen mann som kommer utenfra, innvandreren, inntrengeren, det gjør godt å se. God’s Own Country er den mest romantiske filmen jeg så i hele 2017.

Med sterke rolletolkninger både i Certain Women og Personal Shopper, er 2017 året jeg ble skikkelig glad i Kristen Stewart. Hun får alt til å virke så avslappa og enkelt, og gir samtidig fylde og logos til figurene sine. Til tross for Twilight og harseleringen med hennes «emo-look», er Stewart autentisk og variert i sin fremtoning, og Maureen i Olivier Assayas‘ film virker skreddersydd for henne. Hovedpersonen sørger over sin døde bror, som hun har mer eller mindre kontakt med, i kraft av å være et medium. Vil hun egentlig være en annen? Er det en annen, eller er det henne selv som er stalker? Hvem sender disse meldingene? Er det egentlig innbilning? Det uvisse som hele tiden gnager i det tonale uttrykket, skaper usikkerhet, og med flere ertende thriller-elementer, blir Personal Shopper en fryd av en gåte å bli trukket inn i.

I år kom det to solide norske kvalitetsfilmer om negativ sosial kontroll og æreskultur. Selv foretrekker jeg fortellingen som går eksperimentelt til verks; Joachim Triers stil- og fortellergrep  i Thelma er mer originale og interessante enn Iram Haqs i Hva vil folk si. Allegorisk og metaforisk – innenfor rammene av en sjangerfilm, en såkalt overnaturlig thriller – skildrer Trier følelsen av subtil intervensjon, som skjer i mange familier i norske hjem. Den overbærende anspentheten, og undertrykkelsen av følelser og handlinger som er resultatet av en slags «påtvunget dydighet», speiles både i Eili Harboes fremragende rolletolkning og i filmens “vesen”.

Ikke minst liker jeg at Trier dveler underveis og unngår å avsløre om Thelma stadig er farlig for personene rundt seg, og hvorvidt «ondskapen» som driver kreftene springer ut av «dårlig oppdragelse» eller undertrykking av følelser og seksualitet. Skyldspørsmålet får en ny dimensjon idet man spør seg selv om det et mulig å være klar over hvilke smerter man påfører andre.

Det ekspressive ved Kelly Reichardts Certain Women ligger i alt det usagte – i det poetiske, observerende kamerablikket. Ømfintlig og møysommelig skildres tre kvinners fremmedgjøring, i ulike situasjoner. De øde stedene, de åpne, ugjestmilde landskapene, forsterker følelsen av at rollefigurene er alene. Bildene sier så mye om ensomhet og utenforskap, uten å peke i en bestemt retning. Den siste delen stikker dypest. Skildringen av møtene mellom Lily Gladstones rancher og advokaten Elizabeth (Kristen Stewart) oppleves motsetningsfulle; der den ene ser et håp, og kanskje en ny venn, får den andre bare tiden til å gå, på et sted hun er nødt til å være, inntil hun ikke trenger å være der lenger. Det at en ser noe i en annen, uten at vedkommende gjengjelder følelsen, er sårt og gjenkjennelig – og her tungt og godt skildret av Reichardts oppmerksomme blikk.

Årets mest uforutsette og beste cliffhanger! Spesielt liker jeg hvordan M. Night Shyamalan bevisst overspiller og harselerer med offer- og «final girl»-tropene i skrekkfilm, ved at de kidnappede jentene stadig har mindre klær på seg, og i sparsommelig grad objektifiseres av kamerablikket, for å erte på seg publikums forventing og frykt for potensielle seksuelle overgrep. Og snart viser det seg at et subplot om overgrep og traumer bobler under overflaten…

Split er elegant strukturert, og veksler uanstrengt og effektivt mellom fortid og nåtid. Anya Taylor-Joy er smertelig god i rollen som outsideren Casey Cooke, og har gyselig god kjemi med en dedikert James MacAvoy, som på sin side gestalter et utall vekslende personlighetene i én og samme kropp: Dennis, Patricia, Hedwig, The Beast, Barry, Orwell, Jade og Kevin Wendell Crumb. Hvem er han akkurat nå? Kan man trekke pusten, eller bør man slippe den?

Etter Brexit er det både tidsriktig og -viktig å vie mer fokus til Storbritannias sosiale og politiske situasjon – og særlig de som alltid betaler prisen for overklassens blødmer: arbeider-, hardtarbeider-, og post-arbeiderklassen. Med Gullpalme-vinneren I, Daniel Blake skildrer Ken Loach den bitre smaken av det å falle utenfor systemet. Statens fremmedgjøring av mennesket som forsvinner i krusedullen av et brutalt byråkrati, i et system som viser sin verste side og ikke lenger tjener samfunnets mennesker.

Hvor mye tåler et menneske før det rives ned? Hvor mye kan rives vekk, før man mister troen på seg selv og sin egen eksistens? Råskapen kommer så ettertrykkelig og konsist frem bare i enkeltscener, som der Katie (Hayley Squires) desperat grafser i en boks med bønner hun akkurat har fått gratis, fordi hun er så sulten. Men hovedpersonen selv, Daniel Blake (Dave Johns), er den som stjeler showet, i all sin oppriktighet, som den stolte arbeideren, den aldrende mannen som hele tiden må kjempe for å bevare sin verdighet.

*

11. Good Time (Safdie-brødrene)
12. The Party (Potter) / Moonlight (Jenkins)
13. Elle (Verhoeven)
14. The Disaster Artist (Franco)
15. La La Land (Chazelle)
16. I Am Not Your Negro (Peck)
17. Måste Gitt (Zubak)
18. Manchester by the Sea (Lonergan)
19. Logan (Mangold)
20. Christine (Campos)

Filmer som akkurat ikke kom med på lista: «Hva vil folk si», «Okja», «Paterson», «Wind River», «Kammerpiken».

Filmer som var bedre enn antatt: «Spider-Man: Homecoming», «Alien: Covenant», «Thor: Ragnarok», «Star Wars: The Last Jedi»,« Antiporno».

Filmer jeg ikke fikk sett, som trolig kunne havnet på lista: «The Villainess», «Paterson», «War for the Planet of the Apes», «Den andre siden av håpet».

Årets mest misogyne: «Atomic Blonde».

Årets største skuffelse: «T2: Trainspotting».

Beste dokumentarer: «Last Men In Aleppo», «Human Flow», «Ambulance».

Beste TV-serie: «Big Little Lies».

Beste norske kortfilmer: «I det fri» (Edvard Karijord og Bendik Mondal), «Gutten er sulten» (Kenneth Karlstad) og «Møtes i døra» (Det sporadiske filmkollektivet).

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Karstens topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>