Norsk film har mistet en av sine mest særegne og betydningsfulle stemmer. Regissør og manusforfatter Anja Breien døde 10. mai, 85 år gammel. Gjennom mer enn fem tiår utfordret og fornyet hun norsk filmkunst.
Etter studier ved filmskolen IDHEC i Paris vendte Anja Breien hjem med impulser fra den europeiske kunstfilmen. Allerede med debuten Voldtekt (1971) demonstrerte hun sin teft for å kombinere samfunnskritikk med spenstige stilgrep. Filmen er en dramatisert, prosedural studie av en politietterforskning og fortsatt brennaktuell i sin tematikk om skyld og justis.
Hustruer (1975) befestet Breiens plass i norsk filmhistorie. Inspirert av John Cassavetes sin skranglete komedie Husbands (1970), men sterkt preget av Breiens kjønnskritiske blikk, ble filmen en umiddelbar klassiker. Til tross for at Hustruer fanget tidsånden, har den vist seg å være slitesterk. Filmen var feministisk uten programerklæringer, politisk uten paroler – og fremfor alt levende, morsom og fri. Da vi her på Montages i 2020 publiserte artikkelen Fem essensielle filmer av Anja Breien, ble Hustruer beskrevet som et av de fremste eksemplene på Breiens spontanitet og varme.
Breien var aldri en regissør som lot seg fange av én stil eller ett format. Filmografien hennes beveget seg fritt mellom kortfilm, dokumentar, essayfilm og spillefilm. Kritiker Dag Sødtholt tok for seg tre av hennes filmer her på Montages da de ble utgitt på fysisk format, og i sin nærlesning av Den allvarsamma leken gjør han et poeng ut av hvordan Breien her lar blikk, pauser og små forskyvninger i skuespillernes kroppsspråk uttrykke sammensatte følelser.
I Arven (1979) kombinerte Breien psykologisk realisme med et nesten drømmeaktig filmspråk, og filmen ble Norges første bidrag i hovedkonkurransen i Cannes. Sødtholts analyse fra 2015, under overskriften «smartness og poesi», peker på Breiens unike evne til å være intellektuelt skarp og intuitivt sanselig på samme tid. Gjennomgangen av Forfølgelsen (1981) er mer kritisk, men roser Breien for markante stilgrep.
Kortfilmer som Uten tittel (2005) viste hvordan hun langt inn i sin senere karriere fortsatte å undersøke hva film kunne være. Her er flere av Breiens visuelle og poetiske særtrekk destillert ned. Uten tittel ble skrevet i samarbeid med den italienske manusforfatterlegenden Tonino Guerra (L’avventura, Amarcord, Evigheten og en dag), og opprinnelig tenkt som åpningen på en spillefilm, er Uten tittel både mystisk og håndgripelig på én og samme tid.
På Montages har vi vendt tilbake til Breiens filmer en rekke ganger. Hun ser på mennesker med en blanding av skepsis og varme; gransker menneskelig oppførsel med et kritisk blikk, men alltid med humor og ømhet. Breien var en regissør som kunne være analytisk uten å bli kjølig, og politisk uten å miste individet av syne.
Anja Breien etterlater seg et kunstnerskap som endret norsk filmhistorie for alltid. Hun gjorde norsk film friere og klokere.