På filmmenyen, fra venstre: Svein Sturla Hungnes i «Voldtekt» (1971), Anja Breien (foto: NFI) og Lil Terselius i «Den allvarsamma leken» (1977).

Omakase

Omakase #1: Fem essensielle filmer av Anja Breien

I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.

*

Regissør Anja Breien fylte 80 år i sommer, og i denne første utgaven av spalten Omakase hyller vi kunstnerskapet hennes med en helaftens meny bestående av fem signaturretter.

Etter filmskole i Paris midt på 1960-tallet, laget Breien sin første kortfilm med Vokse opp (1967). Noen år senere spillefilmdebuterte hun med Voldtekt (1971), som ble vist i Cannes i sideseksjonen Quinzaine des Réalisateurs, og deretter balanserte hun mellom å lage filmer i både korte og lange formater utover 1970-, 80- og 90-tallet. Siden årtusenskiftet har Breien laget kort- og dokumentarfilmer, og senest i mars 2020 fikk hun tilskudd fra Norsk filminstitutt til produksjon av Mimreslålom, et prosjekt beskrevet som «et lekent og sjarmerende filmatisk essay, som med forankring i Anja Breiens eget liv forteller om dyp lidenskap og sterkt samhold, og som med slalåm som rød tråd strekker seg fra ungdomsårene til alderdommen».

I vår filmmeny nedenfor presenterer vi en forrett, et knippe hovedretter og dessert. Utvalget er kanskje ikke så overraskende for de som kjenner Anja Breiens filmografi godt – det er da også hennes mest berømte arbeider som har tålt tidens tann best. Nøkkelfilmen Hustruer (1975) er Breiens mest omtalte verk og en sentral klassiker i norsk filmhistorie, og derfor presentert som et centerpiece nedenfor. (De to oppfølgerne er utelatt, men trilogien som helhet omtaler vi her.) Det historiske dramaet Forfølgelsen (1981), der Breien skildrer hysteriet rundt djevelbesettelse på 1600-tallet, kom også til kort blant råvarene på kjøkkenet. «[Filmen er] dessverre ganske utvendig og tung på labben,» skrev Dag Sødtholt i sin analyse på Montages i 2015, og hevdet at «et tydelig budskap knyttet til sosiale og politiske forhold ender opp som viktigere enn den kunstneriske utførelsen».

Med det sagt, kan vi nå rette blikket mot de vesentligste titlene i Anja Breiens filmografi. Underveis i presentasjonene på menyen nedenfor, peker vi også til hvor hver film kan ses digitalt, og i tilfellet Breien er det på strømmetjenesten Filmbib (gratis med nasjonalt lånekort) og klikkefilmsiden Filmarkivet man kan se filmene. Sistnevnte tilbyr et eget abonnement for norske filmer, til kr. 39,- per måned, som i skrivende stund inkluderer flere av Breien-filmene nevnt nedenfor. (Hos Platekompaniet er for øvrig den forseggjorte Anja Breien-samleboksen [utgitt i 2015 av Nasjonalbiblioteket, med Arven, Den allvarsamma leken og Forfølgelsen] fortsatt tilgjengelig for salg.)

Vel bekomme!

*

Forrett

Uten tittel

uten-tittel
Norge, 2005

For å pirre smaksløkene starter menyen med en gåtefull kortfilm. Anja Breien har laget mange glimrende kortfilmer i løpet av sin karriere, og i Uten tittel (14 min, 2005) finner vi flere av hennes visuelle og poetiske særtrekk destillert ned til én presis film. Skrevet i samarbeid med den italienske manusforfatterlegenden Tonino Guerra (L’avventura, Amarcord, Evigheten og en dag), og opprinnelig tenkt som åpningen på en spillefilm, er Uten tittel både mystisk og håndgripelig på én og samme tid. Å beskrive handlingen vil være å frarøve publikum noe av opplevelsen, så her er det bare å lene seg tilbake og la seg føre med av filmens bilder og ideer.

Se filmen på Filmbib (digitalt, gratis, krever nasjonalt lånekort for innlogging)

*

Hovedretter

Den allvarsamma leken

den-allvarsamma-leken
Norge, Sverige, 1977

Vår første rett fra Breiens spiskammer av spillefilmer er hennes innbydende kjærlighetsdrama Den allvarsamma leken fra 1977. Filmen er en adaptasjon av Hjalmar Söderbergs roman fra 1912, og plottet i seg selv er konvensjonelt: En mann og en kvinne vansmekter i hvert sitt ekteskap og innleder et erotisk forhold i all hemmelighet. Handlingen utspiller seg i de første årene av 1900-tallet, og som seg hør og bør i en slik historie – i en sådan tidsperiode – er personenes liv styrt av ubrytelige sosiale konvensjoner og skranker. Dette understrekes gjennom en type tilknappet, formalistisk iscenesettelse som skal gjenspeile rollefigurenes låste liv.

Men det er selve utførelsen som er avgjørende. I Den allvarsamma leken er den distanserende, litterære tilnærmingen kombinert med intimitet, og i Anja Breiens hender er ikke formalismen streng, men vennlig og inviterende. Først og fremst er dette en historie som på fremragende vis utnytter filmkunstens kanskje aller sterkeste fortrinn: spillet på det usagte. (Etter å ha sett filmen – les gjerne vår dyptpløyende, visuelle analyse.)

Se filmen hos Filmarkivet (digitalt, leie kr. 39,-)

~~~

Hustruer, Anja Breiens mest kjente film, har blitt stående som en vesentlig kommentar til kjønnsrolledebatten og som et treffende stikk til det mannsdominerte samfunnet. Feminismen var allerede på full fremmarsj da filmen hadde premiere i 1975, men Hustruer er ikke laget i en feministisk ånd som var typisk for tiden den ble laget i. Den er leken og forfriskende, og fokuserer på de kvinnelige rollefigurene fremfor å eksplisitt «angripe» mannen. Vi får være flue på veggen til scener som diskuterer hva som skjer om man beveger seg bort fra samfunnets regler og forventninger. Breien ble inspirert av John CassavetesHusbands (1970) der tre fedre drar på flere dagers spontan rangling, og hun spør seg hvilke konsekvenser det får om kvinner og mødre gjør det samme.

Den naturalistiske formen gjør at Hustruer aldri blir formanende i sitt budskap; vi blir kjent med kvinner i forskjellige livssituasjoner og kommer bak fasaden deres på en «hverdagslig» måte. I de naturlige og åpne samtalene er det innbakt kommentarer til samfunnsspørsmål og kjønnsroller, men fremstillingen er diskuterende, ikke moraliserende. Det er her det geniale i Breiens arbeid blir synlig; for første gang i en norsk film får vi se hvordan kvinner er for seg selv, uten mannens tilstedeværelse.

Se filmen hos Filmarkivet (digitalt, abo/leie kr. 39,-)

~~~

Anja Breiens første spillefilm er en knallsterk debut, og det er lett å forstå at den i sin tid ble invitert til Cannes-festivalen for visninger i sideseksjonen Quinzaine. Voldtekt er en dramatisert, prosedural studie av en politietterforskning og fortsatt brennaktuell i sin tematikk om skyld og justis. Den strukturelle ideen i Breiens fortellergrep (to tidsplan kombineres på utsøkt vis, og bretter ut kriminalplottet parallelt med å holde sympatistrukturene uavklarte). Med naturalistiske rolleprestasjoner, og et tidvis poetisk, tidvis dokumentarisk bildespråk (à la Bresson), skaper Breien en autentisitet i sin film som fortsatt griper oss den dag i dag.

Voldtekt skulle opprinnelig hete Tilfellet Anders (Breien selv bruker fortsatt den tittelen), og kanskje er den brå, direkte tittelen Voldtekt avskrekkende for noen – men her bør man ikke skue hunden på hårene. Filmen føles hverken hard eller vanskelig å se, den er reflektert i sitt alvor og klok i sin tematikk, og går langt dypere ned i kompliserte spørsmål enn hva vi er vant med fra kontemporær norsk film. Se den gjerne med noen andre, og legg inn tid til samtale i etterkant av måltidet. (Hør også vår podkastdiskusjon om Voldtekt, publisert i forbindelse med den alternative Cannes-festivalen i mai 2020.)

Se filmen hos Filmarkivet (digitalt, abo/leie kr. 39,-)

~~~

Arven

arven
Norge, 1979

For et norsk filmmiljø som har hungret etter internasjonal anerkjennelse, har Anja Breiens Arven (1979) i flere tiår hatt en nærmest mytisk status som den forrige norske filmen som var Gullpalme-nominert som del av hovedkonkurransen i Cannes. (Joachim Trier fikk omsider hull på byllen da Louder Than Bombs gjentok bragden i 2015.)

Arven er et familiedrama og en film som kan se enkel ut, ja, nærmest virke unnselig ved første møte, men i tillegg til å videreføre spillet på stemninger, mimikk og kroppsspråk fra Den allvarsamma leken, synes den å være mer kompleks. Arven er et verk som ikke forringes ved gjensyn – tvert imot er det fascinerende å se filmens «dype» struktur, den usynlige delen av isfjellet, stige majestetisk opp i dagens lys. Man får følelsen av at det foregår et mylder av aktiviteter i filmens underbevissthet, en hel undergrunn av rike tolkningsmuligheter. Som vanlig er det de øyeblikkene og utsagnene som umiddelbart føles litt perifere, nesten malplaserte, i forhold til hovedhandlingen i filmen som kan være gode startpunkter. Det er bare å gyve løs! (Etter å ha sett Arven – les gjerne vår dyptpløyende, visuelle analyse.)

Se filmen hos Filmarkivet (digitalt, abo/leie kr. 39,-)

*

Dessert

Som dessert serverer vi to møter med regissøren. I kortdokumentaren Anja Breien – et portrett (2010) syr regissør Beate Petersen sammen et intervju med Breien på lydsiden, og komplimenterer dette med frysbilder og korte klipp fra filmografien hennes.

~~~

I et annet intervju med Breien (opprinnelig publisert av Norsk filminstitutt på deres DVD-utgivelse Ansikter – 11 kortfilmer av Anja Breien fra 2004, og nå tilgjengeliggjort på nett hos Montages, etter avtale med NFI) møter vi regissøren i en åpen samtale med Kjersti Alver om nettopp kortfilm, og etter å ha fortalt om hvordan hun kom i gang som filmskaper byr Breien på korte kommentarer til hver av de elleve kortfilmene.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>