I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Billy Wilders Double Indemnity (1944) vises fra og med torsdag 10. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
November er ensbetydende med tåke, regn og mørke. Derfor har noen funnet ut at film noir bør være månedens foretrukne sjanger og skapt emneknaggen #noirvember.
Helt gjennomtenkt er den vel ikke, ettersom sjangerens hjemby Los Angeles har helt andre værforhold, men vi har uansett valgt å servere en noir-meny i forbindelse med de digitale Cinematekenes visninger av Billy Wilders Double Indemnity (1944).
Klassisk noir oppstod i Hollywoods gullalder på 1940-tallet, og i likhet med 30-tallets Universal-horror var filmskaperne informert av den tyske ekspresjonismens bruk av lys og skygger, silhuetter og kontraster. I kombinasjon med enigmatiske femme fatales og melankolske privatdetektiver, er sjangeren like enkel å identifisere som en western eller musikal.
Kjøkkenet har valgt å hylle noirens umiskjennelige estetikk med svarthvite retter, men pirker du litt på tallerkenen er det farger under overflaten.
Vel bekomme!
*
Russisk kaviar & blini
Når Brian De Palma pangstarter sitt noir-eksperiment Femme Fatale (2002) med scenen fra Double Indemnity der Phyllis (Barbara Stanwyck) forsøker å skyte Neff (Fred MacMurray), tar han for gitt at alle kjenner historien. Så kanonisert er altså Billy Wilders klassiker, noir-sjangerens ultimate film. Los Angeles er både magisk glitrende og svøpt inn i tungt mørke her, og etableres som «en tilstand» der drømmer og mareritt flyter over i hverandre – en mystikk Howard Hawks fulgte opp i The Big Sleep (1946) et par år senere, og som David Lynch utforsker på Persona-nivå i Mulholland Drive (2001). Bruken av locations er verdt et studie i seg selv, og inkluderer Bradbury Building i Downtown, som senere ble udødeliggjort som filmkulisse av science fiction-noiren Blade Runner (1982). Barbara Stanwycks femme fatale har stått modell for utallige etterligninger, og Wilder skrev manuset sammen med ingen ringere enn Raymond Chandler (The Big Sleep, The Long Goodbye).
De smarteste noirene krever oppmerksomme tilskuere som henger med i svingene, og noen mister det filmspråklige av syne i sin omstendelige utesking av en intrige. Med inspirerte kamerabevegelser og ekspressive lyssettinger, gir Wilder og fotograf John F. Seitz (som også skjøt Sunset Blvd.) Double Indemnity en visuell fortellerenergi som simpelthen er i en klasse for seg selv.
▷ Se filmen på kino hos Cinematekene i syv norske byer.
~~~
Spaghetti al nero di seppia
Sett med dagens øyne er Otto Premingers mordmysterium Laura (1944) mer slående som en narrativt oppfinnsom, syrlig kritikk av mannens blikk på kvinnen i i Hollywood enn som studie i noir-visualitet. Tittelfiguren (nydelig spilt av Gene Tierney) har blitt drept av et hagleskudd i ansiktet, og den metodiske politietterforskeren McPherson (Dana Andrews) er i gang med etterforskningen. To av mennene i Lauras liv, den eldre, flamboyante spaltisten Waldo Lydecker (Clifton Webb) og hennes høyreiste forlovede Shelby Carpenter (Vincent Price), utpeker seg som hovedmistenkte. Etter hvert som McPherson får høre det ene gjenfortalte drømmebildet etter det andre av hvem Laura var, vokser mytologiseringen av hennes person, inntil også han begynner å trekkes mot den avdøde kvinnen. Med flere fortellerperspektiver i omløp (Waldos voice-over, McPhersons etterforskning, og flashbackene fra Lauras liv) viser det seg også at Preminger har mange overraskelser i ermet.
Alle de mistenkte virker like sannsynlige som Lauras morder, så når McPherson går grublende rundt i offerets leilighet omtrent midtveis i filmen, og sovner i en stol under et maleri av Laura, er vi like undrende som etterforskeren. I dette øyeblikket åpnes en dør som får hele filmen til å endre karakter – plutselig blir vi nødt til å revurdere alle scenene! Selv om Preminger har instruert frem en litt stivpyntet, teatral tone i rollebesetningens spillestil, som gir Laura et campy preg, er filmens tematisering av fasader og kjønnsroller, fiksjon og persepsjon, stadig treffende.
▷ Se filmen på iTunes (digitalt, leie/kjøp, 39,-/99,-) eller via Platekompaniet (fysisk format)
~~~
Biff ‘black & white’
John M. Stahls kultklassiker er en Technicolor–noir med islett av datidens såkalte «kvinnefilmer» (evig forbundet med Douglas Sirk, som stod bak to nyinnspillinger av Stahl-filmer), og uimotståelig underholdende. Filmens krøllete sympatistrukturer fører oss tettere og tettere på den manipulerende og egoistiske hovedpersonen Ellen (igjen Gene Tierney) sitt følelsesliv, slik at vi utvikler sympathy for the devil.
Leave Her to Heaven kan fortsatt igangsette diskusjoner, for det er noe lett misogynt og utdatert freudiansk over Tierneys handlekraftige «monstrous feminine», men det virker rimeligere å hevde at filmen står seg som en ironisk genistrek, der Tierneys nyanserte rolleprestasjon nekter å gjøre det enkelt for tilskueren.
▷ Se filmen på YouTube (digitalt), eller via Platekompaniet (fysisk format)
~~~
Gelato alla stracciatella
Henri-Georges Clouzot er ofte omtalt som den franske Hitchcock (før Chabrol) – en stor personlighet og virtuos skaper av spenningsfilmer, som gjerne tok utgangspunkt i enkle konsepter. Den samme følelsen gjenspeiles hos Clouzot i Quai des Orfèvres, der vi følger fremdriften i en politietterforskning. Mysteriet i seg selv er verken spesielt originalt eller spennende – det er rollefigurenes intriger som engasjerer. Både mennesker og miljøer er gjengitt med stor troverdighet, og hendelsesforløpet er påfallende hverdagslig – på tross av mordgjerningenes vederstyggelige natur. Ikke et vondt ord om Hollywoods Malteserfalken (1941) eller The Lady From Shanghai (1947), men hverken John Huston eller Orson Welles skildret sin samtid og vanlige menneskers verden i disse historiene.
Den aldrende, rike og perverse filmprodusenten Brignon blir funnet død og årsakene bak drapet er vi klar over mesteparten av spilletiden. Spenningen i Quai des Orfèvres knyttes dermed til spørsmålet om hvorvidt hovedpersonene vil klare å sno seg ut av situasjonen, og om politiet tror på deres forklaringer (og løgner) knyttet til hvor de var da drapet ble begått. Seksuell trakassering og maktspill i underholdningsbransjen unnslipper ikke Clouzots blikk, hele 70 år før #metoo i denne oppsiktsvekkende sjangerøvelsen.
▷ Se filmen via Platekompaniet (fysisk format)
~~~
Sheridan’s
Selve historien i The Lady from Shanghai er slank, men filmen har en herlig form for ironi, forankret i Orson Welles‘ fortreffelige opptreden i hovedrollen. Han figurerer som en slags wrong man i krimfortellingen, som spinnes ut fra det forræderiske nettet svøpt rundt Rita Hayworths mystiske kvinneskikkelse – filmens titulære femme fatale fra Shanghai. På tross av berømmelsen til Hayworth og Welles – et stjernepar på den tiden – ble filmen ansett som en flopp da den til slutt kom på kino, to år etter innspillingen. Studioet hadde tatt kontroll underveis i produksjonen, tvunget gjennom nye opptak, og låst den endelige klippen uten en rekke av Welles’ opprinnelige visjoner.
Likevel er The Lady from Shanghai formidabel, og over tid har den vokst i anerkjennelse – ikke minst fordi Welles’ ofte spektakulære iscenesettelser og dynamiske samspill mellom foto og produksjonsdesign skapte flere uforglemmelige enkeltscener. Dette er best synlig i sluttsekvensen, som utspiller seg med halsbrekkende virtuositet i en labyrintisk speilhall – der den visuelle effekten fra kreativ bruk av lys og skygge, silhuetter og refleksjoner, også blir en metafor for rollefigurenes løgner. Welles’ fascinasjon for falsknerier og rollespill er for øvrig en tråd i kunstnerskapet hans.
▷ Se filmen digitalt via YouTube, eller kjøp den på fysisk format hos Platekompaniet.
~~~
Kvittering og kaffe
Dødelig. Skjebnesvanger. Fatale. Det smeller fra en pistol, og parallelt med lyden av Phyllis’ bomskudd står tittelen «Femme Fatale» skrevet over en kornete skjerm. Fjernsynet viser Double Indemnity (1944). Kameraet beveger seg bakover, vi befinner vi oss i et pregløst hotellværelse sammen med en ung kvinne: «Reflected in the television screen is a woman. She watches the movie with sensual intensity. It’s our femme fatale.», skriver Brian De Palma i sitt manus.
Femme Fatale er en lang remse intrikate, oppslukende enkeltsekvenser, løst strukturert rundt et noir-inspirert plott der flytende identiteter er et sentralt motiv. De Palma diskuterer besettelser, men også paradokser som har definert ham som filmkunstner, og holder publikum for narr med sin dekonstruksjon av sjangerfilm og fiksjonens, kameraets og lysets blendende kraft. Og blendet blir man allerede i det uforlignelige, 22 minutter lange anslaget, der lange steadicam-kjøringer, grasiøse kropper i bevegelse, klippingens samspill med Ryûichi Sakamotos tolkning av Ravels «Boléro» («Bolerish») og en mesterlig implementering av kameraer i kameraet – skjermer, kikkerter, minikameraer, night vision-briller og diegetiske split screens – skaper en filmatisk tour de force.
▷ Se filmen via Amazon (fysisk format).
*