I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Orson Welles’ Citizen Kane (1941) vises fra og med torsdag 13. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Orson Welles står som en av filmhistoriens mest myteomspunne figurer, og denne uken starter de digitale Cinematekene 2022-sesongen med visninger av Citizen Kane (1941) – det slitesterke mesterverket som var Welles’ spillefilmdebut. Her presenterer vi en tilhørende meny med utvalgte kuriositeter fra hans besynderlige karriere.
Citizen Kane er fremdeles en uforklarlig fullkommen film, og av mange ansett som det ypperste noen har prestert innen filmkunsten. Welles ble umiddelbart stemplet av Hollywood som «gal og genial». Hans eksentriske oppførsel og egenrådige ideer ble vanskelige å håndtere for studiosystemet, og det som til å begynne med så ut til å bli en lysende karriere, ble delvis slukket av problematiske innspillinger og uløselige konflikter i klipperommet. Mange prosjekter ble bare skygger av Welles’ opprinnelige visjon, og andre rakk aldri å se dagens lys.
Welles’ filmografi som regissør preges av en ustoppelig utforskertrang, og forblir en evig kilde til oppdagelser for den nysgjerrige filmelsker. Samtidig rommer Welles’ karriere få virkelig fullendte verk, paradoksalt nok. Noen av dem er til og med direkte mislykkede, men selv på sitt mest «avkappede» besitter Orson Welles‘ filmer en energi og oppfinnsomhet som stadig inspirerer regissører over hele verden.
Kveldens meny er inspirert av opplysninger fra dokumentaren They’ll Love Me When I’m Dead, der nylig avdøde Peter Bogdanovich og hans kone, Cybill Shepherd, forteller om hvordan det var å ha den voluminøse Welles til bords – i månedsvis av gangen, ettersom filmkunstneren i perioder var hjemløs (i Los Angeles). De løfter frem såkalte industrial Fritos og fudgsicles som snacksfavoritter han visstnok alltid krevde å ha nært til hånds. Ellers flommer nettet over av rykter om hva og hvor mye Welles spiste til middag – særlig de senere årene, da vommen este og frakkene stadig måtte sys ut – og de fleste ser ut til å enes om at hans vanligste måltidet bestod av to solide steaks og en flaske rødvin, etterfulgt av store mengder konjakk plaskende i glasset. Før maten foretrakk han å leske seg med whiskey.
Nedenfor løfter vi frem noen titler fra Welles’ filmografi som alle er tilgjengelige for strømming. På hver sin måte belyser de regissørens brokete karriere, fra «verdens beste film» til obskuriteter.
*
Fritos & scotch
Før Orson Welles ble en notorisk umulius, et geni med sigar i munnviken, et amerikansk ikon mer enn aktiv regissør, var han filmhistoriens største talent. Citizen Kane er ikke bare ansett av mange historikere for å være den mest imponerende debutfilmen som er laget – men også den beste filmen, punktum (Welles toppet tidsskriftet Sight & Sounds berømte liste i flere tiår, inntil den i 2012 ble oversteget av Hitchcocks Vertigo). Citizen Kane er noe så uvanlig som en påfallende virtuos, men likevel disiplinert film, der alle virkemidlene – både de prangende og mer subtile – spiller sammen og skaper en cinematisk symfoni. Citizen Kane er like kjent for sin tekniske oppfinnsomhet og filmspråklige eleganse som den er for sin medrivende og innflytelsesrike fortellerstil – og underholdningsverdi.
Ingen ville klart å følge opp en slik film i sin neste – og Welles klarte det aldri. Hans sagnomsuste debutfilm ble en forbannelse. Hvordan det var mulig for ham å lage noe slikt – som regissør, manusforfatter, produsent og hovedrolleinnehaver – i en alder av 25 år, er fortsatt vanskelig å forstå. Ren magi. At Citizen Kane har tålt tidens tann, er unødvendig å påpeke – den føles fortsatt ung og moderne, og havnet igjen sentralt i diskusjoner om film for halvannet år siden, i forbindelse med lanseringen av David Finchers Mank.
Mank var et lenge utsatt drømmeprosjekt for Fincher, skrevet av hans avdøde far (Jack Fincher) og basert på konspirasjonsteoriene i Pauline Kaels essay Raising Kane. Fortellingen spekulerer i hva som skjedde bak kulissene da Citizen Kane (1941) ble skapt: Orson Welles var teater- og radiostjerne fra New York, og RKO tilbød ham å realisere seg selv som filmkunstner i Tinseltown. Studioet måtte enten satse alt eller avvikle driften, så da wonderboyen først sa nei, garanterte selskapet kunstnerisk frihet. Welles hadde ingen klar visjon om hvordan sjansen skulle omsettes, og skjenket bokstavelig talt mulighetenes drikk over i en annens glass ved å hyre inn den vittige, tungt alkoholiserte manusforfatteren Herman ‘Mank’ Mankiewicz (Gary Oldman), storebroren til Joseph L. Mankiewicz (All About Eve).
Manks fascinasjon og avsky overfor avismagnaten William Randolph Hearst (Charles Dance) og vedkommendes forbindelser til Louis B. Mayer (Arliss Howard), MGM og republikanerne, ble utgangspunktet for rise and fall-fortellingen, som nok kan ha vært vel så personlig for ham enn jyplingen fra NY. At Welles’ iscenesettelser som løfter materialet, er imidlertid hevet over enhver tvil, og Finchers film gestalter denne innsikten i sin stilistiske utforming, som rommer diverse nikk til auteuren.
▷ Se Citizen Kane på Cinematekene denne uken. (Eventuelt digitalt hos ulike tjenester.)
▷ Se Mank på Netflix.
*
Steak #1 med rødvin
The Stranger omtales ofte som en noir, men filmen er snarere Welles’ forsøk på å lage en klassisk thriller, synlig inspirert av Alfred Hitchcock. Det er fascinerende å se hvordan Welles setter sitt umiskjennelige avtrykk på noe han selv anså som et annenrangs prosjekt; en pliktavlevering som skulle bevise at han mestret å lage sjangerfilm innenfor studiosystemets rammer. Han snubler med stil. Fortellingen er en variasjon over Shadow of a Doubt (1943): en fremmed fra «den store verden» truer med å ødelegge idyllen i en amerikansk småby, der godtroende innbyggere har vanskelig for å akseptere at de plutselig står overfor onde krefter. En fremtredende nazist, Franz Kindler (Welles), har byttet identitet og giftet seg med Harpers vakreste pike (Loretta Young). Idet Mr. Wilson (Edward G. Robinson) ankommer byen for å avsløre Kindler, må krigsforbryteren handle raskt og brutalt for å redde sitt eget skinn.
Fotograf Russell Mettys kamera danser på tå rundt hver eneste scene, og på den måten gis selv ordinære passasjer en viss potens (Metty ble senere kjent for sitt samarbeid med Douglas Sirk). Welles lykkes likevel ikke helt med å skape suspense og mystikk. Tematikken – hvordan den lille verden må ta den store inn over seg – er interessant, og Welles er kompromissløs i bruken av nazismen som motiv, bare ett år etter krigens slutt. Men filmen strammer aldri grepet skikkelig, og burde holdt kortene tettere til brystet underveis. En sedvanlig karismatisk Welles og den paddeaktige Robinson sørger imidlertid for en betydelig underholdningsverdi, og filmen ble ironisk nok Welles’ eneste kommersielle suksess som regissør.
▷ Se filmen på Filmoteket (digitalt, gratis med nasjonalt lånekort)
~~~
Welles fulgte opp The Stranger med en ny noir i 1948, og med The Lady from Shanghai økte han de visuelle ambisjonene flere hakk – med et langt mer sofistikert filmverk som resultat. Riktignok er selve plottet B-aktig og til tider nokså latterlig, men filmen har en herlig form for ironi underveis, forankret i Welles’ fortreffelige opptreden i hovedrollen. Han figurerer som en slags wrong man i krimfortellingen, som spinnes ut fra det forræderiske nettet svøpt rundt Rita Hayworths mystiske kvinneskikkelse – filmens titulære femme fatale fra Shanghai. På tross av berømmelsen til Hayworth og Welles – et stjernepar på den tiden – ble filmen ansett som en flopp da den til slutt kom på kino, to år etter innspillingen. Studioet hadde tatt kontroll underveis i produksjonen, tvunget gjennom nye opptak, og låst den endelige klippen uten en rekke av Welles’ opprinnelige visjoner.
Likevel er The Lady from Shanghai formidabel, og over tid har den vokst i anerkjennelse – ikke minst fordi Welles’ ofte spektakulære iscenesettelser og dynamiske samspill mellom foto og produksjonsdesign skapte flere uforglemmelige enkeltscener. Dette er best synlig i sluttsekvensen, som utspiller seg med halsbrekkende virtuositet i en labyrintisk speilhall – der den visuelle effekten fra kreativ bruk av lys og skygge, silhuetter og refleksjoner, også blir en metafor for rollefigurenes løgner. Welles’ fascinasjon for falsknerier og rollespill er en tråd i hans kunstnerskap, og The Lady from Shanghai er et ypperlig eksempel på hvordan han anvender B-filmens territorium til å utforske hvordan dette kan uttrykkes.
▷ Se filmen digitalt via YouTube, eller kjøp den på fysisk format hos Platekompaniet.
*
Steak #2 med mer rødvin
Welles’ merkeligste film, Mr. Arkadin (1955), eksisterer i et utall versjoner, og i tillegg som en roman og diverse hørespill. Tre av disse har blitt utgitt av Criterion, som en del av samleboksen The Complete Mr. Arkadin (a.k.a. Confidential Report), og av disse er det den såkalte Comprehensive Version som skal ligge tettest opp mot Welles’ opprinnelige visjon. I dag er filmen kjent for sin strabasiøse tilblivelse: Welles ble (nok en gang) forvist fra klipperommet, og i ettertid anså han produksjonen som en av sitt livs største skuffelser. Fortellingen kretser rundt mangemillionæren Mr. Arkadin (Welles), en slags østeuropeisk Gatsby, innsvøpt i mystikk. Ved en tilfeldighet hyrer Arkadin den amerikanske smugleren Van Stratten (Robert Arden) til å grave i fortiden hans, ettersom han ikke kan erindre noen hendelser før 1927. Van Stratten har på sin side fått vite at et potensielt bekjentskap med Arkadin er en sikker vei til rikdom.
Ikke overraskende er Mr. Arkadin et filmisk lappeteppe, preget av manglende retningssans og spenstige, men uforløste regigrep. Den fortumlende tonen speiler Van Strattens reise, og effekten kompenserer nesten for Robert Ardens sjarmløse rolleprestasjon. Det skal imidlertid godt gjøres å virkelig la seg engasjere – til dét skjemmes filmen i for stor grad av en ustø balanse mellom spenning og bred komikk. Hovedattraksjonen er utvilsomt Welles’ rolletolkning som Arkadin. Med brysk aksent gaper han over alle scenene han medvirker i: Mannen og myten er større enn filmen.
▷ Se filmen – The Comprehensive Version – hos The Criterion Channel (digitalt, VPN)
*
Fudgesicles & cognac
Som kjent gikk Welles i klinsj med produsentene på flere produksjoner, og filmene som ble fratatt ham i klippen står side om side på listen over prosjektene som aldri ble ferdigstilt. Sett i lys av dette er Welles’ filmografi en noe broket kolleksjon; et puslespill han aldri ble ferdig med. Men kanskje var det et naturlig resultat av hans utprøvende og utforskende metode? «Each time he’s making a film, it’s as if he’s never made a film before,» hevdet kritikeren Jonathan Rosenbaum, og det føles presist. I Welles’ siste kompletterte verk i sin levetid, F for Fake (1973), er dette nesten som manifest å regne. Her fremstår regissøren Welles som ubekymret og leken, med et nesten barnslig forhold til film som uttrykk og medium.
Som tittelen indikerer er F for Fake en film om falsknerier, og Welles tar i bruk både dokumentariske og essayistiske virkemidler for å legge frem sine ideer. Welles står selv i sentrum – han er en sjarlatan; en illusjonist som skal trylle med kameraet. Vi får møte maleren Elmyr de Hory og forfatteren Clifford Irving (begge bløffmakere), og gjennom en sømløs, flytende montasje (som varer nesten hele filmen) konstruerer Welles en reise gjennom løgnaktighetens kunst – og kunstens løgnaktighet. Det hele føles frigjørende – både for oss og for Welles – og F for Fake blir stående som et treffende punktum for Welles’ besynderlige regikarriere.
I 2018 ble for øvrig sirkelen for Welles’ filmografi omsider sluttet, da Netflix presenterte enhjørningen The Other Side of the Wind, ferdigstilt av Peter Bogdanovich, Frank Marshall og andre bidragsytere til vedlikeholdelsen av Welles’ arv.
▷ Se filmen hos The Criterion Channel (digitalt, VPN)
*