I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Robert Altmans The Long Goodbye (1973) vises fra og med torsdag 28. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
I undersjangeren «vrengebilder av Los Angeles» røykes, inhaleres og drikkes det mer enn det spises, selv om det visuelle landskapet byr på assosiasjoner til sukkerspinn, milkshake, vafler, iskrem, pannekaker med sirup og annet som serveres i en neonbelyst diner ved motorveien.
L.A. er i dag en av verdens mest spennende matbyer, særlig kjent for sine mange autentiske koreanske, thailandske og meksikanske restauranter. Disse er bare ytterst sjelden representert i de mange filmene som utspiller seg på metropolens skyggesider; snarere er det de mørke lommene, barene og klubbene, som får glitre mystisk på lerretet. Men kaffe og sigaretter tar seg jo alltid godt ut på film!
Lana Del Rey er nok den nålevende artisten som har gjort mest for å reaktualisere en falmet Hollywood-glamour, og denne menyen er derfor dedikert til hennes musikalske univers, samt andre skapromantikere med en svakhet for solblekede thrillere og noir.
*
En kald drink i ansiktet fra Lana Turner
I Lana Del Reys ti minutters musikkvideo til låta «Candy Necklace», utgitt i mai i år, poserer hun som Lynn Bracken (Kim Basinger) i L.A. Confidential (1997), med hvit utringet kjole og den minneverdige hetten over det blonde håret. Del Rey er sjeldent god på visuell ikonografi og har nylig latt seg fotografere på Alabama Waffle House, med lyseblå drakt og navneskilt på brystet.
I den nevnte musikkvideoen – der Jon Batiste sitter ved pianoet – kler hun seg også ut som Marilyn Monroe og Elizabeth Short, den amerikanske kvinnen som ble funnet død i Los Angeles i 1947 og fikk kallenavnet The Black Dahlia på grunn av sin forkjærlighet for svarte klær (og sist ble sett på baren Frolic Room).
Curtis Hansons L. A. Confidential er igjen en pastisj over tidligere noir-klassikere, lagt til 1950-tallets Los Angeles der byen er full av korrupsjon, dobbeltmoral og farlig begjær. En ung Russell Crowe spiller Wendell White i et maskulint team av politibetjenter, mens Lana Turner og Veronica Lake er del av persongalleriet. Noen husker kanskje scenen der etterforsker Edmund Jennings Exley (Guy Pearce) tar Veronica Lake for å være en prostituert, og hun svarer med å kaste drinken i ansiktet hans.
▷ Se filmen på MUBI (digitalt, abo), Disney+ (digitalt, abo), Netflix (digitalt, abo)
~~~
Whisky på Sunset Strip
Kallenavnet The Black Dahlia var en referanse til en annen film som ble vist på datidens kinoer i Los Angeles, nemlig George Marshalls The Blue Dahlia (1946). Alan Ladd og Veronica Lake gløder i denne noiren der Raymond Chandler skrev sitt første manus for lerretet.
Munnrappe utvekslinger i en regnfull natt. Bilturer, jazz og hardbarkete menn. Plotet er innom New Jersey og Malibu, men åpner og avrundes på Sunset Strip-klubben Blue Dahlia, der trådene omsider nøstes opp.
▷ Se filmen via fysisk format hos Amazon (Blu-ray, sone 1)
~~~
Barsnacks
Vrengebildet over alle vrengebilder må være David Lynchs Lost Highway (1997). Mer enn en drøm i en drøm er den et mareritt i et mareritt, nifs, uhyggelig og lumsk. Åpningen med gul font og virrende fartsstriper tar tankene til Jack Cardiffs The Girl on a Motorcycle (1968) der Marianne Faithfull spilte en fartsglad jente i tettsittende svart lærdrakt. Men Lynchs film er selvfølgelig noe helt eget, med musikk av Angelo Badalamenti og David Bowies «I’m Deranged» i introen før vi ser Bill Pullman med sigarett og saksofon, på vei til klubben Luna Lounge der han spiller jazz.
Lyden av sirener og motordur høres utenfor boligen som sjelden er opplyst av annet enn spettet solskinn mellom grønne blader. Eukalyptusplanter, rosetorner og rognebærbusker gror opp langs murveggene i sidegaten. Patricia Arquette glir inn i rommet med vinrød silkekjole og et glass i hånden. Svart neglelakk på fingrene, plattformhæler og rett pannelugg. Hun ber om å få bli hjemme for å lese. «I like to laugh, Fred». Han vet at hun er utro.
En gul konvolutt fra ukjent sender på trappen neste morgen varsler fare. Alice (Arquette) bøyer seg ned i den svarte silkemorgenkåpen og plukker den opp. Innholdet er en videokassett med film fra utsiden av huset; et hint om at de er under overvåkning. Derfra trekkes vi ned i kaninhullet der det røde fløyelsteppet fra Twin Peaks er det mest hjemlige elementet.
▷ Se filmen på Filmoteket (digitalt, gratis med nasjonalt lånekort) eller via iTunes (digitalt, leie/kjøp, kr. 39,-/49,-)
~~~
Kattemat
The Long Goodbye (1973) åpner med Elliott Goulds forsøk på å mate katten med en blanding av cottage cheese og rå eggeplomme, før han drar fra bungalowen til nærmeste supermarked på jakt etter Curry Brand kattemat. Gould spiller syttitallsversjonen av Philip Marlowe, Raymond Chandlers ensomme og alltid anstendige helt. Robert Altmans versjon er rus-trippete i stilen, selv om det inntas lite annet enn alkohol, og detektiven selv holder seg edru. Naboene er en parodi på hippienes lettkledde yogautøvere, en jentegjeng som tilsynelatende kun leker og har det gøy. Toppløse i natten ber de Marlowe om å kjøpe kakemiks for å bake brownie når han kommer tilbake.
Mysteriet tar antihelten fra Los Angeles til grensen mellom California og Mexico, og et opphold i Tijuana der korrupt politi får ham til å tro at Terry Lennox er død. Den Hemingway-aktige forfatterskikkelsen Roger Wade (Sterling Hayden) bedøves av en suspekt lege som driver en klinikk der innsatte og ansatte forholder seg mistenkelig tause.
Når den alkoholiserte forfatteren forsvinner i bølgene nedenfor hjemmet i Malibu Colony, forstår vi at det er mer enn ugler i mosen. Enkefruen Eileen Wade (Nina van Pallandt) med usunt solbrun hud og overdreven britisk aksent (egentlig er hun en dansk baronesse og pensjonert sanger) – som opprinnelig tilkalte Marlowe for hans detektivassistanse – dukker omsider opp i Tijuana og avslører sine lyssky motiver.
▷ Se filmen på kino hos Cinematekene i syv norske byer i september.
~~~
Sigaretter
Når Brian De Palma pangstarter sitt noir-eksperiment Femme Fatale (2002) med scenen fra Double Indemnity der Phyllis (Barbara Stanwyck) forsøker å skyte Neff (Fred MacMurray), tar han for gitt at alle kjenner historien. Så kanonisert er altså Billy Wilders klassiker, noir-sjangerens ultimate film.
Los Angeles er både magisk glitrende og svøpt inn i tungt mørke her, og etableres som «en tilstand» der drømmer og mareritt flyter over i hverandre – en mystikk Howard Hawks fulgte opp i The Big Sleep (1946) et par år senere, og som David Lynch utforsker på Persona-nivå i Mulholland Drive (2001). Bruken av locations er verdt et studie i seg selv, og inkluderer Bradbury Building i Downtown, som senere ble udødeliggjort som filmkulisse av science fiction-noiren Blade Runner (1982). Barbara Stanwycks femme fatale har stått modell for utallige etterligninger, og Wilder skrev manuset sammen med Raymond Chandler.
De smarteste noirene krever oppmerksomme tilskuere som henger med i svingene, og noen mister det filmspråklige av syne i sin omstendelige utesking av en intrige. Med inspirerte kamerabevegelser og ekspressive lyssettinger, gir Wilder og fotograf John F. Seitz (som også skjøt Sunset Blvd.) Double Indemnity en visuell fortellerenergi som simpelthen er i en klasse for seg selv.
▷ Se filmen hos iTunes (digitalt, leie, kr. 39,-) eller via fysisk format hos Platekompaniet