Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. René Lalouxs Den ville planeten (1973) vises fra og med torsdag 17. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Animert film på kino er for de fleste synonymt med barnefilm, som regel fra Hollywood, men stadig oftere fra Japan og andre land. Ved siden av mainstreamkulturen har likevel en tradisjon for voksne, eksperimentelle animasjonsfilmer vokst frem opp gjennom årene, kanskje særlig i Europa, og i denne Omakase-menyen byr vi frem et utvalg filmer fra denne utforskende (og utfordrende) retningen innen animert kinofilm.
Det er egentlig ikke så presist å benytte etiketten «eksperimentell animasjonsfilm» som én kategori, ettersom det kan foregå spennende kunstnerisk forskning rundt animasjonsfilmens uttrykksmuligheter også innen kommersielle og mer konvensjonelle produksjoner. Men om vi i tillegg gir vekt til både tematisk, estetisk og politisk kraft – i tillegg til selve strekens vilje til pløye ny mark – finnes det anledning til å snevre inn og gruppere visse animasjonsfilmer under én paraply.
I vår meny nedenfor har vi samtidig siktet mot variasjon, både når det kommer til epokene filmene ble laget i og hvilken sjanger de tilhører, samt uttrykk og tematikk, så om noen av våre gjester savner filmer som Ari Folmans Vals med Bashir (2008), Sylvain Chomets Trillingene fra Belleville (2003) eller andre ferske og eksperimentelle animasjonsproduksjoner som har blomstret frem i Europa de siste årene (som f.eks. Christopher Nielsens Slipp Jimmy fri [2006] eller Mats Groruds Tårnet [2018], for å nevne et par norske), så får disse sikkert mulighet til å bli trukket frem ved en senere anledning.
Og inspirert av animasjonsfilmkunstens mangfoldige og fargerike verden, har vi satt sammen denne menyen frukt og grønt-diskens tegn – her er det de naturlige råvarene som peiler oss inn på hvor vi skal, og mangfoldet fra matjordens flora skal være speilet i filmene.
Vel bekomme!
*
Eplebåter
Som forrett på filmtallerkenen har vi hentet frem en episode fra den animerte franske Barne-TV-serien Suppeopera («Soupe Opéra», 1991-2000), hyppig vist på NRK tidlig på 2000-tallet. Med leken stop motion-teknikk puster serieskaperne Frédéric Clémençon og Christophe Barrier her liv i frukt og grønt – bokstavelig talt – og synet av dansende grønnkål og trillende appelsiner ga kanskje inspirasjon til mang en ung vegetarianer etter årtusenskiftet? Ekspressiv bruk av rytmisk synthmusikk og samplede stemmer gir et friskt lydbilde til de bevegelige grønnsakene, og Supperopera setter tonen perfekt for vår videre reise inn i den eksperimentelle europeiske animasjonsfilmens spiskammer.
*
Aromasopp
Det gamle Tsjekkoslovakia har en viktig plass i utviklingen av sterke animasjonskunstnere i Europa, og det er da heller ingen overraskelse at Den ville planeten-regissør René Laloux søkte seg fra Paris til Praha og Jiří Trnka Studio da han på slutten av 1960-tallet gikk i gang med å filmatisere Stefan Wuls sci-fi-roman Oms en série (1957). Fasilitetene i Tsjekkoslovakia lå til rette for at Laloux og hans medarbeidere (Josef Kabrt overså det animasjonstekniske) kunne virkeliggjøre sin ambisiøse visjon for en animert dystopi om kjempevesnene Draag og deres undertrykkelse av småfolket Oms på planeten Ygam.
Den ville planeten er et fascinerende filmverk, fylt til randen av ulmende uhygge, distinkte animerte figurer som ikke ligner noe annet man har sett. Det stadig returnerende motivet av høyreiste, blåfargede Draag-skikkelser i kontrast til småfolket Oms, er vanskelig å ikke avlese som en allegori på hvordan vi mennesker her på jorden behandler andre skapninger vi lever side om side med. Lalouxs animasjonsestetikk peker både bakover i tid, til Albrecht Dürers kobberstikk fra slutten av 1400-tallet, og fremover mot en futuristisk symbolisme. Og selv om Den ville planeten i snart 50 år har vært til inspirasjon for andre animatører og filmskapere, føles den komplett original og ikke helt mulig å etterape.
▷ Se filmen på Cinematekene denne uken. (Også tilgjengelig i nyrestaurert utgave på fysisk format hos Platekompaniet.)
*
Pastinakk
Innen tsjekkisk animasjon har få vært like viktige som regissøren Jan Švankmajer, mest berømt for sine mange oppfinnsomme kortfilmer, men som også har signert et knippe fullengdere. Blant dem er Alice, hans burleske adaptasjon av Lewis Carrolls Alice i Eventyrland (1865), en film som lukker seg rundt tilskueren som et knirkete dukkehus, både gjenkjennelig og fremmedgjørende med sine oppstilte stoler og dekkede bord, unheimlich. Švankmajers Alice ligner en avgrunn som åpner seg under tilskueren og tvinger oss til å ramle ned i galskapens kaninhull. For denne opplevelsen er hans idérike animasjoner nødvendige, og måten de er integrert med filmens live action-scener er unik.
▷ Se filmen på YouTube (digitalt, åpent tilgjengelig) eller i restaurert utgave på fysisk format hos Platekompaniet.
*
Aubergine
Tegneserier kan være like menneskelige og dyptloddende som en fullblods roman, og at fransk-iranske Marjane Satrapi valgte å fortelle sin historie i dette formatet og senere filmatisere den selv, gjør Persepolis til et unikt, personlig verk. Det er hennes opplevelser, stemme og strek vi får høre og se, og filmen fremstår nesten som et uformelt skriftemål. Man lytter ydmykt til Satrapis erindringer om hvordan det var å vokse opp i Iran under den islamske revolusjonen; hennes blikk på sin egen kultur er kritisk, men samtidig empatisk og ofte humoristisk.
Persepolis er både et hatbrev og et kjærlighetsdikt til Iran, formidlet med sårhet og varme, som fremfor alt visker filmen ut forestillinger og fordommer om at islamske kulturer skal være så fordømt annerledes fra vår egen. Animasjonen, hovedsakelig i sort-hvitt, er preget av en vidunderlig enkel, barnlig strek, der ørsmå bevegelser uttrykker like mye som møysommelig modellerte Pixar-fjes.
▷ Se filmen på Google Play / iTunes (digitalt, leie: 29,-/69,- / kjøp: 39,-/45,-)
*
Squash
Claude Barras‘ barndomsskildring Løvetannbarn («Ma vie de Courgette», 2016) springer ut av det vi kan beskrive som et Roald Dahl-premiss: det foreldreløse barnet som rykkes opp av kjente, men truende omgivelser, der det voksne og monstrøse går hånd i hånd, og kastes inn i ukjente og enda mer truende omgivelser, med barnehjemmet som det selvfølgelige stoppestedet. Løvetannbarn er skrevet av filmskaper Céline Sciamma, som her viderefører den varsomme utforskingen av gryende seksualitet og identitetsdannelse fra Vannliljer, Tomboy og Girlhood, uten å infantilisere og gjøre barnlig forelskelse til sukkersøt puppy love. Ikke minst styrer fortellingen klar av tanken om at alle filmer som skal appellere til barn må være overlesset med narrative eksplosjoner – det er ingen spor av den transportetappe-aktige dataspillogikken vi forbinder med særlig amerikanske animasjonsfilmer.
Figurene minner om Henry Selicks dukker, bare i plastelina – det er særlig noe Coraline (2009) over ansiktene i Løvetannbarn. Britisk Trumptonshire-estetikk er en annen assosiasjon, først og fremst i animasjonenes «ærlige» enkelhet; filmen er sofistikert, uten at det gjøres et stort poeng av den kreative visualiteten. Det er i det hele tatt noe bedagelig selvsikkert over Løvetannbarn, der den beveger seg sakte fremover, med ro og omtanke. (Originaltittelen, «La vie de courgette», «livet til en squash», fungerer for øvrig langt bedre enn den norske, som ikke akkurat bærer preg av antydningens kunst.)
▷ Se filmen gratis på Filmoteket (digitalt, med nasjonalt lånekort), eller hos Blockbuster (digitalt, leie fra 29,-) og SF Anytime (digitalt, leie fra kr. 39,-)
*
Sjalottløk
Mange som har sett Vals med Bashir vil sikkert huske hvor sterke inntrykk man ble sittende igjen med i det uvante møtet mellom dokumentarisk stoff og animerte bilder. Den estetiske «kollisjonen» mellom det tegnede og det virkelighetsnære fremstod i Ari Folmans film som en utforskning av tøyeligheten og mulighetsrommet i filmspråket, og i den danske dokumentaristen Jonas Poher Rasmussens nylig trippelt Oscar-nominerte film Flukt oppstår den samme effekten.
Flukt forteller historien om Amin, som på 1990-tallet flyktet fra Afghanistan med sin familie, og via Russland endte opp i Danmark. Regissøren Jonas og Amin er gamle venner, og i den innledende dialogen dem i mellom, som setter tonen for filmen, merker vi at tilliten mellom filmskaperen og hans hovedperson er trygt fundert. Amin vil omsider fortelle sin historie, og Jonas’ valg av animasjon som uttrykk gir Amin det sløret av anonymitet som behøves: historien handler om seksuell identitet, menneskelig flukt i vid forstand, hva man er villig til å gjøre for å finne trygghet, og de skjøre familiebånd som har formet skjebnesvangre valg. Filmen gjør dypt inntrykk, og er et av flere eksempler på nybrottsarbeid innen europeisk animasjonsfilm nå på starten av 2020-tallet.
▷ Se filmen på Vega hjemmekino (digitalt, leie: 49,- / kjøp 99,-) eller Google Play (digitalt, leie: 39,- / kjøp: 119,-)
*