I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jérémie Périns Mars Express (2023) vises fra og med torsdag 20. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Planeten Mars har alltid vært en fristende scene for filmskapere, ofte iscenesatt gjennom sjangerrammer som eventyr, horror og science fiction. Denne uken viser Cinematekene den franske animasjonsfilmen Mars Express (som også er månedens film på Cinemateket i Oslo), og i den anledning har vi satt sammen meny av filmer som utspiller seg på planeten Mars.
Noen filmer har skildret planeten gjennom gammeldagse actioneventyr – som Robinson Crusoe on Mars (1964) og John Carter (2012) – mens andre har tatt en mer realistisk tilnærming til menneskets første steg på den røde planeten, slik som i bølgen av Mars-filmer laget rundt og like etter årtusenskiftet: Brian De Palmas Mission to Mars (2000), Antony Hoffmans Red Planet (2000) og María Lidóns Stranded (2001). Og så har vi de som dyrker Mars som en kilde til paranoia og mareritt, fra John Carpenters Ghosts of Mars (2001) til Andrzej Bartkowiaks spilladaptasjon Doom (2005).
Også innen animasjon har Mars vært en tilbakevendende setting, kanskje mest bemerkelsesverdig i japanske Shinichirō Watanabes Cowboy Bebop: The Movie (2001), hvor vi følger en gjeng dusørjegere på den rustrøde planeten som her er et neonopplyst sci-fi-samfunn. Denne visjonen av Mars – som en futuristisk, men farlig verden – er ikke helt ulikt cyberpunk- og thrillerelementene i Mars Express, der en dystopisk neo-noir-fortelling, et krimplott og spørsmål rundt kunstig intelligens vever seg sammen i et lovløst grenseland.
Fra eksistensielle mareritt til oppløftende eventyr – menyen nedenfor viser hvordan Mars, til tross for sin livløse overflate, har inspirert til en rekke ulike historier. Vi lar krydder bli det kulinariske motivet for denne Omakase-varianten – for å gi smak til fortellinger om frykt, vilje og eventyrlyst på solsystemets røde planet.
Vel bekomme!
*
Rosépepper
Man må ha med seg hodet når man går inn i Jérémie Périns ambisiøse cyberpunk-animasjon Mars Express (2023). Filmen gir oss et tettpakket, komplekst konspirasjonsplott, ofte presentert gjennom informasjonstung dialog avlevert med maskingevær-hastighet. Sympatien ligger et eller annet sted mellom mennesker, androidekopier og avdankede robotmodeller. I sentrum står likevel et gjenkjennelig premiss – maskinenes menneskelighet, og deres rettmessige opprør mot vår dårlige og naive behandling av dem.
På planeten Mars har menneskekoloniene etablert seg under gigantiske domer med falske himler – så i motsetning til andre Mars-filmer er det her lite støv og røde fjellmassiver å spore, og denne noir-aktige iscenesettelsen kunne i prinsippet utspilt seg i en hvilken som helst fremtidsby. Utsnittene ligger ofte nært på ansikter, og tillater sjelden store oversiktsbilder eller stilfarne opplevelser av omgivelsene – handlingen skal stå i fokus.
Det er noe uomtvistelig «fransk» i animasjonsstilen og -tonen, selv om den låner mye fra japansk anime (som de flate 2D-figurene på digitale, 3D-aktige bakgrunner) – kanskje særlig den verbale og visuelle hyperaktiviteten. Når du plutselig overumples av en usedvanlig emosjonell finale, vitner det kanskje om enda mer undertekst enn først antatt. Mars Express er en film som har såpass komplekse, fortettede ideer at den umiddelbart inviterer seg selv til gjensyn, for alle som er klare for en ny reise tilbake til Mars.
▷ Se filmen på kino hos Cinematekene i syv norske byer.
~~~
Muskat
Ruairí Robinsons irsk-britiske debutfilm The Last Days on Mars hadde begrenset kinodistribusjon i 2013 før den kom rett på video her i Norge året etter. Og ved første øyekast ser det ut som en typisk «videofilm»: En gruppe forskere på Mars venter på returtransporten når de snubler over en sopplignende vekst som forvandler dem til zombie-aktige vesener.
Men til tross for et rimelig forutsigbart plott er filmens ambisjoner skyhøye, med solide krefter foran og bak kamera – tungvektere som Liev Schreiber, Elias Koteas og Olivia Williams i sentrale roller, taktilt og kornete foto av Robbie Ryan og etsende, tidvis eterisk musikk av Max Richter.
Det er en film som dyrker isolasjonsdramaets estetikk, der det tentative avløses av det eksplosive, særlig i den Sunshine-aktige midtakten. Mars’ iboende ugjestmildhet kombineres med det paranormale, så truslene alltid omringer rollefigurene med en tilstedeværende uhygge. The Last Days on Mars regnes vel som en lavbudsjettsfilm (drøyt 10 millioner dollar kostet det å lage den), men det merkes aldri i konseptualiseringen – og dette er en film som fortjener mye mer kred enn den har fått så langt.
▷ Se filmen via Apple eller Viaplay (digitalt, leie/kjøp, 39,-, 49,-/99,-, 79,-)
~~~
Safran
På en støvete, neonbelyst Mars-koloni utspiller Paul Verhoevens Total Recall seg som et eksplosivt actioneventyr der virkelighet og illusjon smelter sammen. Arnold Schwarzenegger spiller Douglas Quaid, en tilsynelatende ordinær bygningsarbeider med en uforklarlig dragning mot den røde planeten. Når han kjøper falske minner om en spionreise til Mars fra selskapet Rekall, går noe galt – eller kanskje akkurat som planlagt? Quaid blir plutselig jaget av myndighetene, hans liv viser seg å være en løgn, og han må reise til Mars for å finne sannheten om hvem han egentlig er.
Filmen er et fyrverkeri av brutal action, groteske mutanter og surrealistiske scenarier, pakket inn i Verhoevens særegne blanding av satire, vold og visuell overskudd. Inspirert av forfatter Philip K. Dicks novelle, lar Total Recall oss aldri vite sikkert om Quaids eventyr er ekte eller en drøm – en tvetydighet som gir filmen en ekstra dimensjon. Samtidig er den en av de mest ikoniske Mars-filmene noensinne, der planetens ugjestmilde overflater og underjordiske baser danner en spektakulær bakgrunn for Verhoevens groteske og underholdende stil.
▷ Se filmen via TV2 Play (digitalt, abo) eller Apple (digitalt, leie/kjøp, 49,-/99,-)
Kanel
Det er tilsynelatende lite som skiller western fra science fiction i Wyatt Rockefellers debutperle Settlers (2021), om en familie i en utpost på Mars som trues av inntrengere. Rockefeller tar seg god tid med huset, familielivet og de umiddelbare omgivelsene – innbodd, støvete og taktilt. Så lenge får vi lov å være der, at hjemmets kriker og kroker blir våre egne.
Men forklaringene uteblir (hvordan er det i det hele tatt mulig å puste på Mars?), og pirrer på nysgjerrigheten. Filmen tar to interessante vendinger. Den første vendingen er av kammerspill-aktig home invasion-art og kretser rundt nye «familiekonstellasjoner» og skiftende sympatier. Den andre vendingen, derimot, er mer interessant – når stedets mytologi og vitenskap endelig åpenbares for oss.
Rockefeller (som tilhører femte generasjon av den amerikanske industrimagnat-familien) er en interessant karakter. Fra å jobbe i Obama-administrasjonen og med internasjonal energiutvikling til å bli en stødig filmskaper med godt grep om mediets stofflige kvaliteter. I Settlers fremstår Mars gjenkjennelig og fremmed på en gang, i perfekt balanse.
▷ Se filmen via TV2 Play (digitalt, leie/kjøp, kr. 39,-/79,-)
~~~
Chili
Ridley Scotts The Martian (2015) skiller seg ut i et landskap av dystopiske science fiction-filmer ved å være en oppløftende og optimistisk fortelling om menneskelig motstandskraft. Matt Damon gestalter astronauten Mark Watney, som blir etterlatt på Mars etter en mislykket ekspedisjon. Mens han kjemper for å overleve, bygger filmen en fascinerende fortelling rundt vitenskapens kraft og samarbeidets betydning.
Drew Goddards manus balanserer Watneys sarkastiske humor og ukuelige optimisme med en stram dramaturgi, mens Scott iscenesetter det hele med visuell presisjon. Mars’ ugjestmilde landskap blir både en utfordring og en kilde til skjønnhet, mens scenene på jorden gir filmen et bredere perspektiv. The Martian står i skarp kontrast til de mørkere, mer pessimistiske filmene på menyen. Scott leverer en storslagen, men samtidig jordnær fortelling, der vitenskapen ikke bare er en narrativ motor, men selve nøkkelen til overlevelse.
▷ Se filmen på Disney+ (digitalt, abo)
*