I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Krzysztof Kieślowskis Blind Chance (1987) vises fra og med torsdag 3. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Polske Krzysztof Kieślowski døde under en hjerteoperasjon i 1996, kun 55 år gammel, og etterlot en hel filmverden i sorg. Et hjerte som slutter å slå under en operasjon for å redde det – det ligner mørk poesi, som var det fra en Kieślowski-film om hvordan mennesker som tukler med skjebnen risikerer å bli straffet.
Forbindelsen mellom det menneskelige og åndelige, det jordlige og det grenseløse, er visket ut hos Kieślowski. Hans gudstro og religiøse, grunnleggende sett alvorlige – og for noen selvhøytidelige og pompøse – tilnærming til livet kommer til uttrykk i fortellinger som setter rollefigurene på eksistensiell prøve og krever åpenhet av tilskueren. For Kieślowski var kjøttet, blodet og sjelen det samme, bundet sammen av noe meningsbærende som rommer mer enn våre hverdagsliv i seg selv kan romme eller gi uttrykk for. Mennesket er makten og æren, den som skaper språket og kulturen, men også tvil og svakhet – vi representerer både det forankrede og flyktige i en verden som kanskje rommer flere rom enn noen så langt har åpnet.
Det er med undring som grunnfølelse vi entrer Kieślowskis polske spesialiteter, som hva angår innflytelseskraft har falmet noe, spesielt målt opp mot for eksempel Andrej Tarkovskij og Terrence Malick, som på lignende måter anvender filmmediets sanselighet til å diskutere metafysiske spørsmål.
Det finnes imidlertid ingen god grunn til å skyve Kieślowski ut av motebildet blant kontemporære regissører som lar seg inspirere av filmhistorien, og kanskje ser vi konturene av en oppreisning, for Sam Levinson sogner utvilsomt til Kieślowskis assossiative stil for å fange inn den sammensatte rollefiguren Jules’ habitus i HBO-serien Euphorias spesialepisode Fuck Anyone Who’s Not a Seablob.
Nie ma za co!
*
Flaki
Noe av årsaken til at Sam Levinsons Euphoria er en godtepose for cinefile, er hans ærlige omgang med referanser. I både første og andre sesong er det åpenbart at han henter inspirasjon fra eks. Gregg Araki, Roger Avary, Brian De Palma, David Lynch, Martin Scorsese og endog ungfolen Xavier Dolan. I spesialepisoden Fuck Anyone Who’s Not a Seablob, laget under pandemien, er han dog utenfor sin forestilte komfortsone når han kanaliserer Malick og Kieślowski gjennom utstrakte innslag av naturpoesi, eksperimentell voiceover og montasjer som søker mot å forbinde et kaotisk indre med en håndgripelig verden bestående av steder, ansikter og minner.
Idet Kieślowskis huskomponist Zbigniew Preisners hovedtema fra Veronikas to liv buldrer fra høyttalerne, blir stemningen sakral og skjebnetung på en måte som kanskje bare er mulig å oppnå ved å bruke allerede eksisterende musikk – noe han også demonstrerer i den andre sesongen av Euphoria sin avsluttende dobbeltepisode, The Theater and Its Double / All My Life, My Heart Has Yearned for a Thing I Cannot Name, der musikk av Ennio Morricone og John Williams (fra Brian De Palmas The Fury) tas i bruk for å løfte og mytologisere scener og tablåer, og slik gjøre at de blir hengende og dingle mellom definert virkelighet og potent forestillingskraft. Hinnen mellom tankers refleksjoner, erindringer og utspilte situasjoner tynnes ut inntil det metafiksjonelle, i en slik grad at man fornemmer en deus ex machina som nennsomt trekker i trådene og flytter sine marionetter rundt, som om hele verden var en scene.
▷ Se filmen hos HBO Nordic (digitalt, abo)
~~~
En lite kjent del av Kieślowskis karriere, er hans mange fremragende, visuelt oppfinnsomme kortfilmer (primært dokumentarer), produsert en god stund før han ble europeisk auteur par excellence. Flere av disse er tilgjengelige på YouTube, og for de som sverger til fysisk format, kan de nytes i mer respektabel kvalitet via diverse DVD-utgivelser.
*
*
Czernina
Blind Chance («Skjebnens luner») utforsker hvorvidt vi som individer er styrt av tilfeldigheter, vår skjebne eller personlighet. Kieślowski understreker at hans standpunkt er det siste, hvilket i og for seg står i kontrast til fortellingene i den påfølgende Dekalogen, der menneskenes funksjoner kan synes å være underlagt en større mening.
I Blind Chance møter vi studenten Witek (Boguslaw Linda), som er prisgitt situasjonene han havner i når han kastes ut på i alt tre identitetsreiser. I sum demonstrerer de forskjellige livslinjene at kroppen og sinnet er det samme, til tross for impulsene som vokser på hver sin måte i ham. Som henholdsvis kommunist, anti-kommunist og nøytral bærer Vitek på den samme personligheten alt skal filtreres igjennom; selv om utenforstående faktorer trenger inn og blir en del av figuren, kan de aldri forvandle selve grunnstoffet der inne. Witek forblir Witek fordi den sterkeste kraften er i mennesket, selv om det – som vi alle vet – ikke er uinntakelig, men formbart og tilpasningsdyktig. Bunnlinjen i Kieślowskis analyse er dypt humanistisk og endog optimistisk i en tid der vi ser at drømmen om et samlet Europa rakner fordi enkeltindividers vilje er tildelt makten til å herske over og misbruke andres stemmer. For Kieślowski er alle betinget sosiale vilkår fra fødselen av, men aldri separert fra sin kjerne – som nødvendigvis er forankret i noe uforklarlig, magisk, potensielt gudommelig.
Dette var filmen der Kieślowski inntok et slags modus operandi, bestående av parallelle virkeligheter, alternative retninger for rollefigurene og et pågående, ekspressivt bildespråk. Czernina er for øvrig en fryktet polsk spesialitet, en blodsuppe bestående av and, høne og kanin som gjerne blir presentert for barn som «sjokoladesuppe», og Kieslowskis gjennombrudd som regissør har definitivt noe sær-polsk over seg, ettersom han krever at tilskueren setter seg inn i landets politiske kontekst og innbyggernes handlingsrom i den angitte historiske perioden historien utspiller seg i. Samtidig er Kieślowski opptatt av å levendegjøre hovedpersonens reise med audiovisuelle virkemidler, og slik gjøre den universell; detaljene vi ikke helt kan forstå, føler vi likevel.
Blind Chance er slående fotografert av Krzystof Pakulski, som får hver kamerainnstilling til å gløde av nødvendighet, men også brutal skjønnhet. Musikken er komponert av Vojciech Kilar, som senere fikk en karriere i Hollywood med filmer som Francis Ford Coppolas Dracula (1992) og Roman Polanskis The Ninth Gate (1999). (Opprinnelig var han også tiltenkt den ærefulle oppgaven å lydlegge J.R.R. Tolkiens fiksjonsunivers i Ringenes herre, men oppgaven ble til slutt skjenket kanadiske Howard Shore.)
Filmen ble sensurert av myndighetene da den var premiereklar i 1981, og møtte derfor ikke et stort publikum før i 1987 – og da i sensurert utgave. Versjonen som vises på Cinematekene er naturligvis den originale.
▷ Se filmen på Cinemakene fra torsdag 3. mars. Sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Smalec
Etter kommunismens fall i Polen, stod ikke lenger staten for finansieringen av landets filmproduksjon. Krzysztof Kieślowski hadde utnyttet det gamle systemet med stor list, og benyttet de økonomisk sett behagelige rammebetingelsene til å lage pregnante, subtilt kritiske filmer. På vei inn i nittitallet ble det nødvendig for Kieślowski å skifte tematisk fokus og søke etter mer universelle fortellinger; styresmaktene i Polen måtte ikke lenger konfronteres med kunsten som våpen, og det ble dessuten nødvendig å finansiere filmene utenfor landets grenser.
Etter mesterverket Dekalogen (1989, en fjernsynsserie bestående av ti novellefilmer, som alle kretser rundt Bibelens ti bud) ble Kieślowski med rette løftet opp i eliten av verdens filmkunstnere, og Frankrike la naturligvis alt til rette for samproduksjon. Veronikas to liv uttrykker Kieślowskis nye modus på bokstavelig vis, for dette er en europeisk film «på tvers av alle grenser».
Historien forteller om to Veronika-er (Irène Jacob) og deres parallelle liv; den ene i Polen, den andre i Frankrike. Tanken om at det finnes et annet menneske som er helt identisk med en selv fremstår uutgrunnelig og underlig gripende i Kieślowskis film; Slawomir Idziaks kjemikaliestenkede foto og Zbigniew Preisners himmelske arier skaper følelsen av at vi alle er underlagt en større kraft, at vi overvåkes av av et høyere vesen. Det kan høres ut den ultimate parodien på kunstfilm (den norske kritikerlegenden Harald Kolstad brakk seg bare han tenkte på Kieślowski), men er man mottagelig for denne «sanselige invitasjonen» er det bare å hengi seg. Fabelen kommuniserer direkte med følelsene, på en måte få andre enn Kieślowski har vært i stand til, og virker nærmest trøstende, eller i det minste forsonende, med sin insisterende skjønnhetslengsel.
▷ Se filmen hos iTunes (digitalt, leie kr. 19,-) eller via fysisk format fra Platekompaniet (DVD/Blu-ray)
*
Piroger
«Fargetrilogien» Blå (1993), Hvit (1994) og Rød (1994) vil av mange regnes som som Krzysztof Kieślowskis virkelige mesterverk. Utgangspunktet for Tre farger er utforskningen av de politiske idealene i det franske flagget: blått for frihet, hvitt for likhet og rødt for brorskap, ofte med en viss grad av distanse eller problematisering. I Blå møter vi Julie (Juliette Binoche) som tar avstand fra alle menneskelige forbindelser etter at hun mister både datteren og sin berømte komponistmann i en bilulykke, en slags syrlig form for «frihet» som ikke fungerer i lengden. I Hvit er det den forsmådde polakken Karol Karol (Zbigniew Zamachowski) som ønsker å gjenopprette balanse («likhet») i livet sitt etter at han avvises av sin franske kjæreste Dominique (Julie Delpy). I Rød etableres allianser («brorskap») mellom flere rollefigurer som tilsynelatende har lite til felles – spesielt forholdet mellom modellen Valentine (Irène Jacob) og den pensjonerte dommeren Joseph (Jean-Louis Trintignant).
Man kan naturligvis bruke disse mellommenneskelige historiene som rene parabler på nittitallets politiske situasjon i Øst-Europa, men det er mer interessant hvordan Kieslowski speiler historien gjennom sin fargepallett og iscenesettelse. Tre forskjellige fotografer (henholdsvis Slawomir Idziak, Edward Klosinski og Piotr Sobocinski) innkapsler hver film i nyanser av tittelens farge – de blå og duse refleksjonene i førstefilmen, det hvite motlyset i andrefilmen og den varme, mahogni-aktige tonen i tredjefilmen – mens Kieslowski selv passer på å legge inn små, konsekvente drypp av objekter med tilsvarende farge (den blå krystall-uroen, den hvite snøen, det røde trafikklyset).
Blå er kanskje den mest ekstravagante i dette henseende, også i forhold til klippeoriginalitet og Zbigniew Preisners makeløse musikk som blir en egen rollefigur i seg selv – et metaspill med fortellingens musikalske kjerne. Men også Hvit og spesielt Rød boltrer seg i stilistisk eksess som alltid føles organisk til stede i fiksjonsuniverset.
▷ Se hos iTunes (digitalt, leie kr. 19,-) eller via fysisk format fra Platekompaniet (DVD/Blu-ray).
*