Kenny Dalglish er en verdig hyllest av en vaskeekte fotballhelt, men uten de originale grepene som løftet Asif Kapadias tidligere sportsdokumentarer.
Allerede fra første scene kan man ense at Kenny Dalglish er mer konvensjonell enn forventet. I Senna (2010), Amy (2015) og Diego Maradona (2019) snakket arkivmaterialet for seg selv, men her er videoopptak og bilder bare illustrasjoner til et intervju med hovedpersonen, der han forteller om oppveksten med utpreget skotsk aksent.
De suggererende sekvensene vi forbinder med Kapadias montasheteknikk uteblir, og ved flere tilfeller må tilskueren bare stole på det som blir sagt om Dalglish sine kvaliteter og prestasjoner. Strukturen og fortellerstilen minner om en traust TV-dokumentar.
Er Kapadia avhengig av begrensninger for å være god? Amy (Winehouse) og Senna (Ayrton) var av åpenbare årsaker ikke tilgjengelige for intervjuer, og Diego Maradona så upålitelig at alle utsagnene måtte etterprøves.
Senna appellerte til flere enn Formel 1-interesserte; Oscar-vinneren Amy og Diego Maradona slo an langt utenfor fanskarene. Jeg har vanskelig for å se for meg at Kenny Dalglish kommer til å nå ut til andre enn fotballidioter – for ikke å si tilhengere av Liverpool.
Kapadias personlige tilknytning til hovedpersonen er en del av problemet. Som livslang Liverpool-supporter er følelsene så iboende og åpenbare at han tar det for gitt at alle sitter fremoverlente på tribunen. Nå har det seg slik at jeg er blant de som har lagt sin elsk på de rødkledde fra Merseyside, og siden mesteparten av filmen foregår på fotballbanen kommer den med underholdningsgaranti.
Kenny Dalglish er en kavalkade av høydepunkter fra Dalglishs karriere som spiller, trener og spillende trener. Det sjarmerende smilet hans sitter løst i alle målfeiringene, og en trenger ikke å selv ha opplevd denne æraen for å bli lengselsfull. Kvaliteten på spillet er mye lavere enn i dag, men til gjengjeld er spillerne utpreget menneskelige. Det er ren lidenskap vi får se her, ikke noen merkevare slitt i stykker av kapitalisme.
Historien tar en brå vending idet Hillsborough-katastrofen inntreffer. 97 Liverpool-supportere mistet livet som følge av overfylte tribuner og manglende nødutganger. Fansen fikk skylden av presse og politi, og det tok flere tiår før myndighetene anerkjente de etterlattes sak. Dalglish deltar i kampen fra start til slutt, og her begynner filmen å skille seg fra en «alminnelig» sportsdokumentar. Heltestatusen i Liverpool oppsto med bakgrunn i det sportslige, men det er rollen han spilte i etterkant av ulykken som gjør ham uovertruffen som ikon.
Da Thatcher og lakaiene hennes både støttet opp under og tjente som informanter for det svertende narrativet som The Sun fabrikerte og annonserte som «THE TRUTH», ble det ansett som en naturlig utvikling av mange scousere. Både politiske handlinger og personlige uttalelser hintet sterkt til at «jernkvinnen» anså innbyggerne i de nordlige arbeiderklassebyene som mindreverdige. Om dette skyldtes uvitende forsømmelse eller ren ondskap er vanskelig å svare på, men resultatet var i alle fall at lokalbefolkningen følte seg nedprioritert og demonisert allerede før de ble anklaget for å ha forårsaket noe de selv var ofrene for.
Dette plasserte Dalglish i en situasjon der han gjorde oppstand på vegne av en hel landsdel. Han brukte midlene han hadde til rådighet til å konfrontere maktmisbrukere og hegne om et sårbart lokalmiljø. Strekene blir tykke når filmen tegner opp skytsengelen Dalglish, som med fordel kunne fremstått mer kompleks.
Kapadia har vært tydelig på at han har ønsket å lage en film om Dalglish, ikke Hillsborough, men det lar seg selvfølgelig ikke gjøre; da han sa opp jobben som Liverpool-trener i 1991, oppga han katastrofen som den viktigste årsaken. Kapadia behandler materialet med respekt og unngår å redusere hendelsen til Daglish sin fortelling, men han kunne med fordel viet mer tid til å undersøke nyansene i etterspillet og analysert «Kenny King» sin funksjon.
Når det er sagt, føles det jo litt påtatt å etterlyse kritiske perspektiver når idrettsgleden skinner så sterkt. Dessuten er Kenny Dalglish en ekstraordinært talentfull, jordnær, empatisk, omsorgsfull og sjarmerende person.
Denne gangen har ikke Kapadia lykkes med å finne en form som løfter materialet til å bli noe mer enn en oppskriftsmessig sportsdokumentar, men som sådan er Kenny Dalglish verdt å få med seg for fansen.