Vibeke Løkkebergs Hud ble utskjelt da den hadde premiere i 1986 og starten på slutten for det som lenge så ut til å bli en lang og fremgangsrik karriere. Sett med dagens øyne er det en helt annen og vesentlig film som åpner seg. [5]

Når alt kommer til alt, er det vanskelig å ha en rik diskusjon rundt "kinodokumentaren" En prest og en plage. Fridtjof Kjæreng henfaller til en "objektiv" form, der verken stil eller dokumentarisk innhold tar stilling. [2]

Filmåret 2013 var variert, utfordrende og polariserende – preget av mange originale verk. Det er med glede at vi nok en gang kan presentere Montages-stabens lister over favorittene fra året som gikk.

«Magnar og Oddnys livsstil er utdøende. De er nok blant dem som er mest ut her i landet. Samtidig er levemåten deres i vinden om dagen. Å finne tilbake til noe ekte – ved å leve i pakt med naturen og spise økologisk mat – er in.» [3]

I går mottok vi den triste nyheten om at Nils Klevjer Aas har gått bort, etter kort tids sykdom. Klevjer Aas har jobbet i ulike funksjoner i norsk filmbransje siden 1978, og de siste 20 årene for Norsk filminstitutt. [4]

«Barnefilmene til Christian Lo bærer på ingen måte preg av briljant filmskaping. Men regissøren evner å berøre tilskueren, og temaene han tar opp er relevante for et ungt publikum.»

«Det er nesten problematisk hvor forsiktig, snill og lite utfordrende Karsten og Petra blir bestevenner er. [...] Filmen forsterker og underbygger en naiv og virkelighetsfjern forståelse av verden.»

Filmåret 2012 var kort fortalt en fantastisk god årgang – og det er med glede vi nå presenterer Montages-stabens lister over våre favorittfilmer fra året som gikk! Hvilke var dine favoritter? Bli med i samtalen.

Sørkoreanske Kim Ki-duk døde 11. desember av covid 19, kun 59 år gammel. Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med norgespremieren på hans Gulløve-vinner Pietá. [3]

Cannes 2012: Apichatpong Weerasethakul tar ikke hensyn til noe annet enn sine egne kunstneriske ambisjoner med de utfordrende kunstfilmene Ashes og Mekong Hotel. [1]

TIFF 2013: Michel Gondrys The We and the I er et langt steg i riktig retning for regissøren; en engasjerende, rørende og viktig ungdsomfilm fra Bronx, full av liv og visuell energi.

«Det er tydelig at The Rocka er en film av (og for?) folk med tilhørighet i musikkbransjen og det norske rockemiljøet. Jeg vil gå så langt som å påstå at musikken Bang Bang spiller tidvis er bedre en filmen om dem.»

Den første helaftens Aardman-produksjonen på lenge er en fest for øyne og lattermuskler fra start til slutt. [3]

Fante-Anne (1920) regnes som starten på det nasjonale gjennombruddet i norsk film. I lys av den ferske restaureringen er det verdt å minne om at den i aller høyeste grad også er en god film, som står på egne ben.  [1]

«Tross enkelte mislykkede fortellertekniske grep har Hans Petter Molands Når boblene brister en funksjon, den er en ypperlig informativ og nøytral film. Men hvem er filmens stemme?»

Kosmorama 2012: In the Open er som så mange andre debutfilmer mer lovende enn fullendt, men i sum severdig for sin effektive bruk av grøssfremkallende virkemidler.

Hustruer hadde premiere i det internasjonale kvinneåret 1975, så hva er vel mer naturlig enn at filmen ankommer cinematekene på selveste Kvinnedagen? [1]

«Gråtass-universet er koselig nok, men det gjør seg definitivt ikke best på kino.»