Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. The Firemen’s Ball vises torsdag 15. november kl. 18.00 på alle cinematekene (Bergen kl. 19). God film!

*

Regissør Milos Forman og hans to medskribenter Ivan Passer og Jaroslav Papousek deltok på et ball for brannmenn i en tsjekkisk landsby. Det ga dem ideen til å skrive en komedie om et katastrofalt ball, men lite ante de tre kameratene om de enorme følgene denne ideen skulle få. Den 70-minutter lange folkekomedien med amatørskuespillere hentet fra landsbygda ble ikke bare filmen som sendte Forman opp på regissørenes internasjonale stjernehimmel, men skapte også voldsomme kontroverser i hjemlandet.

1967 var toppåret i den tsjekkiske nybølgen og en gryende tid for tsjekkisk kunst og litteratur – eksempelvis var forfatter Milan Kundera blant dem som begynte sin karriere i denne perioden. I kombinasjon med økonomisk nedgang og stor fattigdom ledet situasjonen frem til det som senere har blitt kalt ”Prahavåren”. 5. Januar 1968 ble en ny leder valgt i det tsjekkiske kommunistpartiet, som igangsatte en liberalisering i landet; sensuren ble moderert, utreisebegrensningene ble oppløst og det ble lagt planer om en fremtidig overgang til markedssosialisme. Disse lyse tidene varte kun frem til august det samme året, da Sovjetunionen sendte sine tanks inn i Praha og strammet sin harde jernkappe rundt landet. Tsjekkoslovakia ble et av det hardeste kommunistregimene, og dette varte helt frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991.

Midt i dette voldsomme året i Tsjekkisk historie lanserte altså Forman sin nye film (den første etter hans store gjennombrudd med Oscar-nominerte Loves of a Blonde fra 1965). Med på laget hadde Forman den legendariske produsenten Carlo Ponti, som har produsert filmer for blant annet Fellini, Visconti, Antonioni og Godard. Men Ponti valgte å trekke finansieringen på grunn av filmens politiske innhold, men The Firemen’s Ball ble realistert, og dens kontroversielle natur skulle prege mottagelsen fra første stund. Den første reaksjonen kom fra Tsjekkoslovakias stolte brannmenn, som følte seg latterliggjort og mente at filmen var et angrep på deres integritet. Etter ryktene sa 40 000 brannmenn opp sine jobber i protest mot filmen, og Forman så seg nødt til å reise rundt i landet for å få bukt med den altfor bokstavelige lesningen av filmen.

Denne tafatte gjengen blir et bilde på pampene i kommunistpartiet.

Kommunistpartiet evnet derimot å se filmen som en allegori og som politisk satire, og ble av den grunn nødt til å sette ned foten og forby flere visninger av filmen. Under Prahavåren fikk den likevel tre uker på kino i hjemlandet og folk strømmet til salene, frem til den ble bannlyst etter Sovjets invasjon, og Forman ble truet med ti års fengsel. Regissøren var heldigvis i Paris under invasjonen og bestemte seg for å aldri vende tilbake til hjemlandet.

Resten er historie. Året etter ble The Firemen’s Ball nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film – et springbrett til det som skulle vise seg å bli en svært suksessfull karriere i USA, med Oscar-grossistene Gjøkeredet og Amadeus som de største høydepunktene. Historien til The Firemen’s Ball og den kulturelle bevegelsen i Tsjekkoslovakia er et godt eksempel på hvor viktig kunst kan være for å bevisstgjøre og inspirere folk i et samfunn – at endring kan fremmes gjennom kunst. Dessverre endte det likevel tragisk for tsjekkerne som så frem mot lysere tider.

Det er dags for å ta selve filmen i nærmere øyesyn. I anledning den tidligere brannsjefens 86-årsdag, har det lokale brannvesenet stelt i stand et storslått ball i bygda, med både utlodning av flotte premier og skjønnhetskonkurranse. Det viktigste av alt er den høytidelige overrekkelsen av en flott, gullbelagt øks de skal gi i gave til den pensjonerte brannsjefen, som uten å vite det selv er døende av kreft. Intensjonene er gode, men alt går likevel fryktelig galt i denne farseaktige komedien. Å finne åtte verdige kandidater til skjønnhetskonkurransen viser seg som en stor utfordring, da de eldre herremennene ikke lar seg imponere over gjestenes ytre. De som velges ut er ukomfortable med å stilles til skue. Lotteriet går også i vasken når alle premiene blir stjålet. Som om dette ikke var nok, bryter det ut brann i byen, som forringer den høytidelige gaveoverrekkelsen.

Det flotte premiebordet før tyvene har begynt å forsyne seg.

Etter lange diskusjoner ser de seg nødt til å innlemme Rosa i skjønnhetskonkurransen, selv om de ikke synes hun er pen nok.

De mange begivenhetene utspiller seg i et høyt tempo, akkompagnert av typisk østeuropeisk orkestermusikk. Filmen er mesterlig klippet, komikkens timing sitter godt og filmen glir uanstrengt avgårde. Som en kuriositet kan det nevnes at Milos Forman møtte på store utfordringer i forbindelse med å ta opp naturlig lyd i ballsalen. For å spille inn dialogen måtte det være helt stille på settet, og Forman løste problemet ved å la orkesteret bare simulere samspill, og ved å påkle de dansende parene tykke ullsokker.

På overflaten er The Firemen’s Ball en fornøyelig farse og forvekslingskomedie tragikomisk klangbunn – høyst severdig i seg selv. Uavhengig av hvor bevisst dette egentlig var fra Forman sin side, er det også naturlig å lese filmen som en allegori på et totalitært samfunn, med sitt antiautoritære budskap – en tydelig kommentar til slike kommunistiske regimer som Tsjekkoslovakia var på denne tiden. Vi ser hvordan sirompa eldre menn bestemmer over et ball der byråkratiet lammer handling, korrupsjonen florerer, folkets moral svinner, personlig frihet krenkes og hvor ingen egentlig bryr seg om mannen som feires. Filmen formidler hva som var galt med de gamle kommunistregimene, via besk humor som beveger seg over i harselas. Både den folkelige humoren på overflaten og den underliggende satiren fungerer utmerket, også den dag i dag.

Det må også lange diskusjoner til for å avgjøre om denne villige jenta skal få tillatelse til å fortsette å kle av seg. Etter de har låst døren og vedtatt at hun får lov, blir mennene helt ville av synet av naken hud.

Et godt eksempel på filmens bruk av komikk. Her har en typisk slapstick-sekvens ført at stigen denne mannen sto på falt ned. Samtidig ser vi det ironiske ved at brannmenn setter fyr på et bilde av dem selv som slukker en brann.

Som en satirisk, politisk allegori bærer Formans film store likhetstrekk med et annet tsjekkisk nybølge-verk, Vera Chytilovas Daisies (1966) – som jeg har skrevet om i en tidligere artikkel. I motsetning til The Firemen’s Ball er Daisies en modernistisk kunstfilm, men de dens allegoriske form og underliggende budskap er nesten identisk med Formans film. Også den tredje store regissøren fra den tsjekkiske nybølgen, Jiri Menzel, benytter seg av – om enn i noe mindre grad – underliggende satire med antiautoritært budskap, som i hans klassiker Tog under oppsikt (1967).

Med et blikk fra vår høye borg her oppe i Norge, må det også bemerkes at det ligger mye komikk i den lite flatterende skildringen av et østeuropeisk kommunistregime, en skildring som fra vårt ståsted nok kan betraktes som klisjéfull. Det er mye humor å hente i den triste stilen og dårlige smaken som kjennetegner klærne, frisyrene og sminken til menneskene – for ikke å snakke om dekorasjonene i lokalet. I tillegg gjøres det flere poenger ut av menneskenes voldsomme appetitt for øl og sprit, som når orkesteret tar pause midt i en låt for å styrte en flaske.

I senere tid har Milos Forman laget enda bedre filmer enn The Firemen’s Ball, men dette gjennombruddet holder seg svært godt som en ellevill satire, med et herlig østeuropeisk slør over seg. Og historien rundt filmen, gjør den særdeles interessant, enten du er opptatt av europeisk historie eller Milos Forman som auteur.