Kosmorama 2012: Et ungt par fra Buenos Aires har fullbyrdet sin drøm om å kjøpe et gammelt sommerhus på landet. De og datteren på halvannet år ankommer huset en mørk og kjølig vårkveld. I det de åpner døren kommer en due flaksende mot dem. Vi blir forklart at huset har stått ubebodd i hele fem år, men dette er samtidig et frempek mot ubehaget som skal oppstå i det som skulle være det urbane parets idylliske pusterom.

In the Open, som hadde verdenspremiere under kritikeruken i Venezia, er den argentinske dokumentaristen Hernán Belóns første spillefilm, og på et lite budsjett mestrer han formatet godt. Filmen er nydelig fotografert, velspilt og gjennom små virkemidler og tvetydighet skapes det en gjennomtrengende uhygge. Filmen fikk en god mottakelse i Venezia, men ser foreløpig ikke ut til å få særlig distribusjon i Europa.

Elisa (Dolores Fonzi) virker umiddelbart skeptisk når de ankommer det kalde og falleferdige steinhuset, og uttrykker bekymringsfullt at stedet ikke egner seg for et lite barn. Santiago (Leonardo Sbaraglia) roer henne ned, slik at hun blir mer komfortabel med tanken. Dagen etter går de en tur rundt i nærområdet uten å se et eneste menneske, verken på den nedslitte lekeplassen eller i butikken som er tom og stengt. Det eneste levende de møter er noen griser som spiser opp en grønnsakshage. I kombinasjon med det grå været og vegetasjonen som enda ikke har begynt å blomstre, skapes en altoverskyggende følelse av vemmelse. Når vi følger Elisa inn i huset med oppvasken etter en middag i hagen, stopper hun brått opp og slipper tallerkenene i gulvet – stiv av skrekk. Det klippes til hennes synsvinkel og vi ser en gammel dame som legger ved i ovnen. Stemningen som er bygget opp, gjør at vi føler Elisas ubehag og frykt på kroppen, selv om det bare er naboen som etter avtale har kommet på besøk for å se hvordan det går med de nyinnflyttede.

Regissør Belón gjør noen svært effektive grep som hever In the Open til en film som engasjerer – hvor uhyggen finner veien inn i tilskueren. Filmen følger Elisas blikk og vi kan aldri føle oss helt sikre på om det vi ser er virkelig eller bare en forvridd virkelighet fra en upålitelig forteller. Scenen der Santiago foreslår å legge datteren i det store og kalde naborommet er beskrivende. I den påfølgende intense sexscenen blir vi til stadighet påminnet om barnet, ettersom vi ser babycallen på nattbordet og blir bekymret på vegne foreldrene som ser ut til å glemme tid og sted i sin heftige elskov. Når det brått klippes til at Elisa våkner midt på natten av mistenksomme lyder fra vedovnen deler vi umiddelbart Elisas bekymring for barnet, og det virker helt logisk at Elisa løper inn på naborommet for å sjekke om det sovende barnet puster.

Filmen beveger seg fremover i en strøm av ubehagelige situasjoner (båtmotoren slutter å virke midt ute i innsjøen, barnet leker litt for nærme en uoppmerksom Santiago når han hugger ved). Særlig bidrar lydbildet til å skape en ekkel stemning, og vi ligger ofte våkne om natten mens vi spisser ørene for ulyder sammen med Elisa. Hun utvikler en påtrengende angst for at det skal skje noe med barnet – alle situasjoner og omgivelser føles truende. Dette påvirker naturlig nok humøret hennes, og forholdet med Santiago begynner gradvis å skrante, som på sin side tviholder på den romantiske drømmen om et gammelt hus på landet. Etter min mening er filmens sterkeste kort utforskingen av hvordan karakterenes subjektivitet former situasjonene; det som er idyllisk og koselig for noen blir ubehagelig for andre.

Utover i filmen får vi gradvis mer distanse til Elisa, og hun virker stadig mer irrasjonell og forvirret. Hun drikker seg full på et diskotek, sammen med både Santiago og datteren, og etterpå har paret røff sex i bilen med barnet som publikummer. Her mister vi Elisas blikk og kan observere henne fra utsiden og Santiagos synsvinkel, hvilket avslører en kvinne som har mistet kontrollen over seg selv. Et spennende grep av Belón som understreker subjektivitetens kraft, og som viser hans gode håndlag med filmspråkets virkemidler.

Filmens innledning er som snytt ut fra en tradisjonell thriller, men In the Open er, trass sin bruk av sjangerens virkemidler, først og fremst et psykologisk drama. Dette effektive krysningspunktet flyter dessverre ut i filmens andre halvdel, som er vesentlig svakere enn den første. Både familiedramaet og thrillerelementene blir mer eksplisitte, og later til å utvikle seg i hver sin ende; filmen klarer ikke å bestemme seg for hvilken retning den skal ta og forviller seg ut i ingenmannsland. Når konfliktene kommer opp til overflaten viser de seg dessuten å være mindre interessante enn man kunne håpet på, og som så ofte med debutfilmer viser In the Open masse potensial og talent, men faller litt igjennom som helhet.

Likevel sitter filmen igjen i kroppen, og det er sjelden jeg opplever å bli så oppriktig bekymret for rollefigurer som jeg ved enkelte anledninger ble her. Og dette handler ikke om at historien i seg selv maner frem masse sympati, men om regissør Belóns imponerende bruk av virkemidler.