Da indiefilmen Me and Earl and the Dying Girl hadde premiere på Sundance-festivalen i januar 2015, vant den både Grand Jury Prize og publikumsprisen. Festivalen er kjent for å gi medvind til originale, nye filmstemmer, men Me and Earl and the Dying Girl tåler dessverre ikke sammenligning med tidligere Sundance-oppdagelser som Beasts of the Southern Wild (2012) og Whiplash (2014).
Regissør Alfonso Gomes-Rejon har bare én spillefilm under beltet fra før av (grøsseren The Town That Dreaded Sundown, 2014), og er nok et nytt bekjentskap for de fleste. Me and Earl and the Dying Girl er basert på en anerkjent young adult-roman med samme tittel, og bokens unge forfatter Jesse Andrews har selv skrevet filmens manus. Det litterære forelegget – som utgis på norsk nå i disse dager – har et lekent forhold til form og fortelling, og dette spillet er brakt over til lerretet.
Filmens friske uttrykk kan i stor grad tilskrives at Gomes-Rejon har fått med seg den koreanske mesterregissøren Park Chan-Wooks faste fotograf, eminente Chung-Hoon Chung (Oldboy, Stoker, m.fl.), på laget. Chungs nærvær gjør seg umiddelbart synlig, gjennom fotografens teft for visuell eleganse og inspirerte kamerakjøringer og bildeutsnitt.
Det er hovedpersonen Greg (Thomas Mann) som er fortelleren, og 17-åringen innleder filmen med å si at dette er historien om hvordan det siste året på high school ødela livet hans. Greg geleider oss gjennom filmen, og hans tanker og assosiasjoner visualiseres med rikelige mengder energi og overskudd; Gomes-Rejon forsyner seg grovt av bokens potensial, men i sin iver mister han takt og tone.
Me and Earl and the Dying Girl handler om tenåringers møte med en alvorlig kreftdiagnose, og kan umulig slippe unna sammenligninger med fjorårets sippefilm The Fault in our Stars (som også er basert på en populær ungdomsroman). Kanskje er det nettopp filmskapernes bevissthet rundt dette som gjør at de hele tiden ser seg nødt til å påminne oss om at Me and Earl and the Dying Girl slettes ikke er en vanlig sentimental og romantisk ungdomsfilm, men noe «annerledes», en original, med quirky humor og «elleville» formgrep.
Det amerikanske high school-miljøet Greg inviterer oss inn i, skiller seg ikke nevneverdig fra den klassiske skildringen vi har blitt kjent med gjennom amerikansk film og fjernsyn i årtier. Hovedpersonen opplever imidlertid at han lever litt på siden av miljøet, og har knekt koden for å kunne kommunisere like godt med alle grupper – goterne, teatergruppa, dophuene, sportsidiotene og de kjedelige jødiske jentene – uten å måtte undertegne noen bindende sosial kontrakt. På den måten unngår han både å bli sett på som en ensom særing og som en som blir definert av en gruppe. Den eneste gruppen han ikke mestrer å komme i kontakt med, er – som for så mange andre usikre tenåringsgutter – pene damer.
Gregs nærmeste venn heter Earl (RJ Cyler), er afroamerikansk, og kommer fra en fattigere del av byen. Kameratene fant tidlig ut at begge hadde evnen til å sette pris på klassiske foreign films (særlig verkene til Werner Herzog), og de morer seg med å lage humoristiske hyllester til diverse klassikere, som ”A Sockwork Orange”, ”Eyes Wide Butt” og ”Pooping Tom”. Hadde Greg inkludert seg selv i gruppeinndelingen han har definert på skolen, ville han og Earl utgjort filmnerdene.
Fortellingen sparkes i gang når Greg får vite at Rachel (Olivia Cooke), en av de kjedelige, jødiske jentene, har fått leukemi. Moren tvinger ham til å ta kontakt med Rachel for å tilbringe tid med henne i den vanskelige perioden, men verken Greg eller Rachel ønsker hverandres selskap, og gir bare etter for å imøtekomme mødrenes krav.
Dette er en velkjent formel à la The Breakfast Club: personer som i utgangspunktet ikke liker hverandre, tvinges til å tilbringe tid sammen, hvorpå det viser seg at begge parter har sider som først trer frem når en lærer dem å kjenne. Regissør Gomes-Rejon er bevisst om denne klisjeen, og sørger for å avvæpne kritiske tilskuere ved å la fortellerstemmen insistere på at «dette er ikke en slik film» – de to kommer ikke til å bli kjærester.
Vi følger forholdet til Greg, Earl og den døende jenta, ispedd situasjoner med et knippe korny voksenpersoner og diverse bagatellmessige utfordringer på skolen, som involverer goteren, knarkeren og den pene jenta. Selv om Greg og Rachel blir aldri så gode venner, er det som bekymrer han mest – som for de fleste egosentriske ungdommer – hverdagslige dilemmaer.
Alvoret i Rachel sykdomssituasjon, at hun faktisk kan dø, klarer han ikke å ta inn over seg. Filmen synes å lide av samme problem, og fokuserer mer og mer på sin underfundige, «smarte» humor – like anmassende som filmens selvbevisste form- og referanselek.
Me and Earl and the Dying Girl blir fortalt som et tilbakeblikk, og følger en episodisk struktur (kapitlene er mange og korte, med navn som «Da jeg og Rachel ble venner» og «Da jeg fant ut at Earl ikke holdt noen ting hellig»). Stilen minner i påfallende grad om 500 Days of Summer, og i likhet med Marc Webb, bader Gomes-Rejon i filmhistoriske referanser. Begge fremstår som ”hippe indiefilmer”, der den lekne overflaten er like konvensjonell som filmene de desperat forsøker å distansere seg fra.
Ikke dermed sagt at Me and Earl and the Dying Girl er en talentløs film. Som nevnt, leverer fotograf Chung-Hoon Chung et førsteklasses arbeid, og de tre unge skuespillerne overbeviser i hovedrollene (da er det verre med alle de flåsete og overspilte birollene). Filmens problem er at den ikke tar seg selv på alvor, og går seg vill i ønskedrømmen om å være «kulere enn andre filmer». Me and Earl and the Dying Girl lukker seg inn i en boble, akkurat som Greg, og begge mister kontakten med den virkelige verden rundt.
Den alvorlige sykdommen som skildres, er først og fremst noe som igangsetter hovedkarakterens utvikling. Gregs kamuflasje av egen usikkerhet er filmens tema, som kulminerer i et pompøst og klissete eureka-øyeblikk – noe den sikkert kunne sluppet billig unna med, om det ikke var for at den så iherdig forsøker å være noe annet enn det den er.
På tross av sine kvaliteter, er ikke Me and Earl and the Dying Girl tilstrekkelig original som filmkunst til å kompensere for sin manglende evne til å røre publikum. I stedet skriver den seg inn i rekken av selvkommenterende, poserende indiefilmer som tar pulsen på hipster- og ungdomskulturen.