Tancred Ibsens filmer er ikke bare viktige for norsk filmhistorie og alle som er interesserte i norsk film, men de har satt merke etter seg i det norske samfunnet, og har fremdeles betydning, langt utenfor snevre filmkretser.

Regissør Leiv Igor Devolds Norwegian Dream er en knyttneve av en spillefilmdebut, som tvinger norske tilskuere til å se Norge utenfra. Det handler om å være ung og skeiv, om utsatthet og hva det vil si å stå utenfor.

Blir vi ikke snart ferdige med krigen? Dette spørsmålet er blitt stilt til norske filmregissører mange ganger. Stian Indrevoll gir et slags svar i sin dokumentarfilm Hva skjedde med Torstein Raaby?.

I det ene øyeblikket sier hovedpersonen «Jeg vil bare være meg», og nesten i samme øyeblikk slår hun fast: «Vi kan gjøre dette sammen». Det er ingen dårlig moral i en film som langt på vei er helt super.

«Vi er som et par som har sluttet å ha sex», sier Chirag Rashmikant Patel til sin partner Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i rappduoen Karpe. Denne korte replikken, kastet ut i forbifarten, sier noe vesentlig om filmen vi skal se.

Full dekning er en norsk remake av en italiensk film, men ikke ueffen som sådan – selv om den neppe kan anklages for å være original. Filmen handler om kommunikasjon og hvordan vi snakker sammen, og er kompetent og interessant, i sin lek med våre forventninger. [2]

«Selv om Bent Hamers The Middle Man tilsynelatende handler om et lite sted i det amerikanske rustbeltet, dreier filmen seg om alle småsteder som har framtiden bak seg og som desperat prøver å holde hodet over vannet.»

Oslo Pix 2021: «Emil Triers dokumentarfilm Stol på meg er skarp i sin kritikk av media og politikere, men den utrolige historien om Waleed Ahmed er også en oppvekstskildring, der drømmer og forventningspress former svindlerens identitet.»

«Henrik Martin Dahlsbakken romsterer i skrekkfilmens kostymelager og motivarkiv, og prøver i Prosjekt Z å blande genrer i en vill og gal lek med filmmediet, men det blir rett og slett verken skremmende eller morsomt nok.» [1]

Gledelig jul handler om felleskapsritualer og familierelasjoner, frustrasjoner og gleder ved julefeiringen. Men mest av alt handler filmen om de mange problemene knyttet til det å være mann – og det å være svensk.

«Radiokameratane er en hyllest til det nære, det hverdagslige og det tradisjonelle. Med nærradioen som episenter, skildrer filmen hverdagsmenneskene som danner et samfunnsnettverk hinsides moderne trender og tendenser.»

Tottori! Sommeren vi var alene tar opp viktige spørsmål og gir barn gode råd på veien i livet: Planlegger man nøye, er utholdende, nøyaktig og årvåken, går det som oftest godt, men det skader ikke med litt magi også.

«Med burlesk humor, en solid porsjon grøss og gru, og frisk animert oppfinnsomhet, tar Lise I. Osvolls KuToppen opp en rekke sentrale temaer i samtiden.»

«Troll – Kongens hale er en av de dyreste norske filmene som er laget, men resultatet av storproduksjonen er et trolleventyr som balanserer litt usikkert mellom vår lokale mytologi og tradisjoner fra internasjonal industri.»

«I sterke emosjonelle øyeblikk framstår både Hovd og kormedlemmene som mer menneskelige og ærlige, og tøffhetsmaskene faller. Sorgen maner fram en ny type ærlighet som er rørende å se og oppleve.»

«Joern Utkilens Vann over ild er et absurd skråblikk på vår virkelighet, iscenesatt i western-filmens kontrastfylte genreverden. Filmen oppleves som en kritikk av vår samtid, sett gjennom barnets lekne og naive blikk.»

Den norske regissøren Håvard Bustnes har fått unik tilgang på de indre gemakker hos det fascistiske greske partiet Gyllent daggry, og kinodokumentaren Hatets vugge er det nærmeste man kan komme et journalistisk scoop.

«Når Oskars Amerika ustanselig skuer bakover, er det alltid for framtidens skyld.»

«På sitt beste er filmen en rap-opera om å finne seg selv. Adjø Montebello er imidlertid også motsigelsesfull, når den kritiserer norsk selvgodhet, men likevel ender i en utvetydig hyllest til nyliberalistiske tanker.»

«Som selvportrett er Natta pappa henta oss nakent og tilslørt på samme tid; både vitnesbyrd og selvoppgjør; et forsøk på forsoning og et ønske om distanse.»

«Det norske hus ligger nærmest revyen i sin enkle og overtydelige komikk, og blandingen av Kafka og norsk revy smaker rett og slett ikke godt.» [1]

«Tydeligere enn andre norske dokumentarer om gamle levemåter eller skikker, som setter positive tradisjoner opp mot en negativ modernitet, gir Ishavsblod uttrykk for det man kan kalle en banal tradisjonalisme.»

«Regissør Aaslaug Vaa plasserer seg inn i en moderne tradisjon av filmatiske vedlikeholdsarbeidere, som holder gamle tradisjoner, levemåter og arbeidsformer levende gjennom dokumentarfilm.»

«Dokumentaren Med hjertet i dansen er en varm og medmenneskelig film, om tre unge jenter som elsker dans, og hvordan dans kan skape identitet. Men hvorfor valgte Nastya ballett, Ruth cheerleading og Vilde halling?»

El Clásico er en sympatisk film til å bli glad av, men med en vond undertone, som kaster et uvanlig blikk på Kurdistan og Irak, og stiller spørsmål ved alles syn på det ytre som et speil for det indre. [8]

«Som hevndrama blir Skjærgården for lett og luftig. Alle er for pene og veltilpassede inntil volden bryter løs, og selv da knyttes ingen dypere klangbunn til hevnmotivet. En kosegrøsser, rett og slett, som ikke kutter dypt nok inn.»

«På samme måte som Ikaros, blir basehopperen Carl Boenish et eksempel på hybris og forfeilede ambisjoner; han møtte en tidlig død fordi han utfordret naturlovene.»

«Ballettguttene blir levende og menneskelig på grunn av de tre guttene den skildrer, men det personlige står i veien for en virkelig interessant skildring av både ballett og oppvekst.»

«Byen dyrker fram kriminalitet og pervertert seksualitet; den har fjernet menneskenes bånd til den helende naturen, og splittet familiene. En moderne natt har senket seg over Tromsø, og resultatet er smerte og ond brå død.» [6]

«Her er Harold er på mange måter en katalog over norsk films hovedtemaer det siste drøye tiåret. Ikke minst gjelder dette oppgjøret med maskuliniteten og tematiseringen av farskap.»

«Paul Magnus Lundøs debutfilm Skumringslandet er en historiefantasi som projiserer samtidselementer fra genrefilm og genrefjernsyn tilbake på middelalderen.» [1]

«Som geologiske strata er Henriettes fortelling i Det er meg du vil ha ikledd former av høysang, dameroman, offerberetning, løsrivelsesfortelling og terapisamtale i ett og samme uttrykk.»

«Hans Petter Molands film handler om menn og mannsroller, og om fedre og sønner. De går rundt med krum nakke, stadig dypere inn i en sirkel av destruktiv vold, fordi en mann er en mann, og en mann må få lov til å hevne sin sønn.» [3]

Norsk filmkultur i dag er i all hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull. Brev til kongen er et viktig unntak.

«Jul i Flåklypa er allerede en storsuksess. Den er en seier for norsk film, og bare en grusgjøk ville surmule for mye etter slike gode nyheter. Noen virkelig god film er Jul i Flåklypa imidlertid ikke.» [12]

«Med omsorg og sorg lærer Før snøen faller oss, indirekte og ad omveier, om hvordan vi bebor vår felles verden, og om spenningene mellom tradisjon og modernitet i dagens virkelighet.»

«Jeg skulle ønske at filmen var mer av en stein i skoen, som hadde en større uro og som irriterte og gnagde litt mer. Da hadde filmen ikke bare blitt enda bedre, men kanskje også hatt større funksjon.» [1]

«Av og til er det som om Wam og Vennerød hadde hånd om manus og regi på denne filmen. Den er bare halvveis en genreøvelse, men også en type sosialstudie som har vært så vanlig i norsk film.»

«Til siste hinder er et hederlig svennestykke, og en hyggelig kinoopplevelse, men noen stor film er det ikke.» [3]

«Aller mest virkningsfull er filmen når kameraet fanger inn Nikolajs runde barneansikt, som nysgjerrig stirrer ut mot en uforståelig verden som bare gjør vondt. Da blir ensomheten synlig.» [1]

«Norsk samtidsfilm våger for lite. Den skal tilfredstille for mange samtidig. Den lages for et lunkent mellomsjikt av det norske folk, og Jeg reiser alene er en film som blir for lunken til virkelig å bli bra.» [1]

«Det er lett å se begrensningene til en film som Rødt hjerte. Dette er først og fremst en bruksfilm, en film som er ment å være et våpen i en kulturkamp for å bedre kvinners rettigheter og muligheter.»

«Det ville være smålig å si at dette ikke kunne gått galt - og resultatet er til tider strålende, men det aktualiserer gamle diskusjoner om hvilken type film og filmkultur vi skal ha i Norge.» [7]