To klisjeer får oss til å le, mens hundre klisjeer rører ved noe i oss. Dette skriver den italienske forfatteren og kulturkritikeren Umberto Eco i sitt berømte essay om Casablanca og kultfilmer. Vi sanser vagt at klisjeene snakker sammen, skriver han. De feirer en gjenforening.
Christer Steffensen orkestrerer hundre klisjeer i ungdomsfilmen Birk & Magna – Gruvens mørke hemmelighet (heretter Birk & Magna), og resultatet blir overraskende rørende og befriende. Alle motforestillinger smelter, og all surmaget kritikk fordamper. Filmen overbeviser gjennom effektiv historiefortelling, presis humor og uimotståelig sjarm. Man må lete lenge etter noe originalt i denne filmen, men de velkjente motivene tar oss likevel med på en fargerik og livsbejaende fest.
Birk & Magna er nærmest laget mot alle odds. Den kommer ikke fra sentrum, og har ikke gått gjennom lange og møysommelige byråkratiske runder i det offentlige støtteapparatet. Den er blitt til av trass, ungdommelig pågangsmot og vilje. Det gjør filmen ekstra velkommen.
Kimen til filmen kom i pandemien. Regissør og manusforfatter Christer Steffensen og produsent og medmanusforfatter Sivert Kalvø Harang ble plutselig arbeidsløse. Steffensen hadde laget kortfilmer og musikkvideoer, men drømte om en større produksjon. De to hadde ambisjoner om en langfilm siden de studerte sammen, og nå så de anledningen til å utvikle og realisere sine idéer.
Det som startet som en slags økothriller med overnaturlige elementer ble langsomt en mer realistisk og hverdagslig fortelling. Det paranormale og åndelige ble erstattet av mer jordnære temaer og rollefigurer. Uten erfaring med spillefilm fikk Steffensen og Kalvø Harang hjelp fra private aktører og sponsorer. Arbeidsløse filmarbeidere satset sine arbeidstimer i prosjektet. Deretter kom Mediefondet Zefyr inn i bildet. Bergensmiljøet bidro på mange måter. Både foran og bak kameraet har filmen en forankring i Vestlandet. Uten distributør før henimot slutten av produksjonen, ble Birk & Magna en utfordring for de unge filmskaperne, men resultatet er en virkelig vellykket svenneprøve.
Birk & Magna er et øko-eventyr for barn og ungdom om vennskap, identitet og naturvern. Det er en spenningsfilm med alle de scenene og ingrediensene man forventer i sjangeren. Med sin blanding av spenning og didaktikk, er Steffensens prosjekt en typisk norsk barne- og ungdomsfilm, men den har et overskudd av fortellerglede og sjarm som skiller den fra mye annen underholdning som lages til denne målgruppen. Det er ikke vanskelig å la seg overtale eller overbevise av Birk & Magna. Fortellingen er effektiv og fungerer usedvanlig godt. Det er sjarmens triumf.
Mørke hemmeligheter
Birk & Magna har mange mørke hemmeligheter, og en av gåtene som skal løses etableres i en kort prolog. Vi kastes rett inn i en spenningsmettet natt. En leteaksjon er på gang. En mann er savnet. Alle jakter på Steinar (fra Miljøoppsynet, får vi vite senere), som har blitt borte under mystiske omstendigheter. En av de som leter er Arn (Helge Jordal), og han får plutselig syn på noen bak et tre. Det viser seg imidlertid ikke å være Steinar, men en liten lyslugget gutt som snakker russisk.
I et effektivt klipp beveger vi oss tretten år framover i tid. «Gutten fra skogen», som han ble kalt, har fått navnet Birk (Filip Kremner). Han har blitt adoptert av Arn, og de bor på og driver Nilfheim Turisthytte sammen. Den lille Vestlands-perlen er omgitt av nydelig grønn løvskog og praktfulle fjell, men forretningen går likevel dårlig og Arn har holdt det skjult at de har utestående gjeld. Birk oppdager det, og innser med fortvilelse at betalingen forfaller innen én uke. Uten en løsning mister de turisthytten og sitt hjem, som de elsker høyt.
Samtidig er Birk ved et vendepunkt i livet. Han tviler på at han har gode nok karakterer til å komme inn på den linjen han ønsker på videregående skole, og desto viktigere blir det å bevare familiebedriften. Birk setter i gang med et ambisiøst, ja, kanskje overambisiøst, prosjekt. Han vil skaffe nok penger til å betale gjelden, selv om både han og Arn forstår at dette ikke vil løse noen av de økonomiske problemene på sikt.
Parallelt med dette ankommer 13 år gamle Magna (Hermine Svortevik Oen) alene til knøttlille Nilfheim for å løse en gåte. Akkurat som Birk har hun et klart mål. Hennes far var miljøforkjemperen Steinar, som vi så i prologen at forsvant sporløst i området, og Magna er en ivrig detektiv som vil at det lokale lensmannskontoret skal gjenåpne saken. I sin tid ble etterforskningen sterk kritisert, blant annet fordi man ikke forfulgte spor som ledet mot det lokale gruve- og kraftselskapet. Likevel kastes Magna ut fra lensmannskontoret når hun ber dem om å gjenåpne saken. Hun må ordne opp selv.
Magna skaffer seg husrom på Nilfheim Turisthytte, der hun møter Birk og den filmgale yngre Uff (Sofian Eidesund), sønnen i den eneste familien som bor der. Birk er i gang med alle slags småjobber for å kunne betale gjelden, og vil hverken at Arn selger til en nyrik investor eller til Erik (Bjarte Hjelmeland), den sleipe direktøren i det lokale kraftverket, Nilfheim Kraft. Erik har tilbudt seg å kjøpe turisthytten, slik at han kan lage en vindmøllepark på stedet og øke energiproduksjonen drastisk. Dermed er de viktigste rollefigurene og deres motivasjoner og mål etablert. Birk må skaffe penger raskt. Magna vil finne ut hva som virkelig skjedde med hennes far. Og Erik vil tjene mer penger.
Magna skaffer seg informasjon om kraftselskapets fortid, av og til med hjelp av Birk, og kommer gradvis nærmere selskapets mørke hemmelighet. Samtidig legger Erik stadig mer press på Birk. Hvis han får gutten med seg, kan han få overtalt Arn til å selge. De to parallelle handlingstrådene veves sammen, ikke minst ved at Eriks brutale håndlanger Tommy (Gard Frostad Knudstad) dukker opp. Han truer Birk, kjører på ham med bilen og tenner på et uthus, alt for å tvinge fram et salg.
Magna oppdager at en mulig løsning på gåten ligger i en gammel kobbergruve. Sammen med Birk tar hun seg inn i selskapets anlegg, et deponi der giftig avfall fra gruvevirksomheten er lagret. Hun skjønner at det må finnes et annet hemmelig sted, der det virkelig farlige avfallet er gjemt. Jakten på et gammelt kart skaper flere spennende situasjoner, men da hun tas på fersken etter å ha brutt seg inn på Eriks kontor, får hun servert en historie om at faren forlot henne og reiste til Russland med en kvinnelig russisk miljøaktivist.
Så blir lille Uff borte, og det byr på problemer for kraftselskapet. Han er blitt sett på vei inn i området der den skjulte kobbergruven ligger. Birk og Magna legger puslespillbitene sammen. De leter mot nord, selv om Erik og Tommy har lurt letemannskapene til å gå sørover. Duoen trosser øvrigheten og alle andre for å finne Uff og svaret på fortidens gåter.
[De to neste avsnittene avslører slutten av handlingen.]
I den nedlagte og overgrodde kobbergruven finner de ham. Uff har tatt seg inn der for å filme, men klarer nå ikke å komme seg ut. I gruvegangene finner Magna og Birk også store mengder fat med giftig avfall, dumpet i den gamle gruven, og skjelettene av to mennesker. Det viser seg å være Magnas far og en kvinne. Før de tre rekker å komme seg i sikkerhet, dukker imidlertid Erik, Tommy og flere av deres medhjelpere opp. Det er duket for en avsluttende jaktsekvens, som blir ekstra spennende da Uff filmer Eriks tilståelse med skjult kamera. Erik tok livet av Magnas far og en russisk miljøaktivist som hadde oppdaget det hemmelige og ulovlige deponiet. Kvinnen var alenemor. Dermed er mysteriet om Birks opphav løst. Et fotografi i kvinnens lommebok viser at hun var Birks mor. «Det er deg, ikke sant?», sier Magna, og viser det lille bildet til Birk.
Alle brikkene er falt på plass, men spenningen fortsetter mens Birk, Uff og Magna prøver å komme seg unna de onde skurkene. Heldigvis ordner alt seg, og vi kan puste lettet ut. Birk begynner på videregående skole, men før det må de to miljødetektivene ta farvel med hverandre. I likhet med oss, har de to spekulert i om de kanskje egentlig er søsken, men det er de altså ikke. Magna torpederer all melodramatisk sødme med en treffende og rampete replikk.
Identitetsfabel
Som mange andre barne- og ungdomsfilmer, er Birk & Magna en identitetsfabel. Det handler imidlertid ikke bare om å finne seg selv, og sin plass i verden, men også om å oppdage hvem man er. Birk har et ukjent opphav. Han er «gutten i skogen». Selv om han ikke synes å lide av å ikke vite hvor han kommer fra, blir jakten på bakgrunn og identitet viktig underveis. Det er en av fortellingens drivende gåter, som henger tett sammen med forsvinningen til Magnas far.
Birk vet heller ikke riktig vet hva han skal gjøre med livet sitt. Han vil ikke forlate sin far. Arn har bygget en flott turisthytte, men mangler forretningsinstinkt, og det virker som at det er Birk som tar hånd om stedet. Det er på Nilfheim han hører hjemme. Utdannelse og flytting gjør ham usikker.
At han står midt mellom barndom og voksenlivet skaper en fruktbar spenning. Han virker modnere enn sin far, som oftest tusler rundt med en kaffekopp i hånden, og lar Birk ta imot nye gjester når de (en sjelden gang) ankommer. Likevel tiltales Birk ofte som «gutt» av de voksne i filmen. Han står på terskelen, men er bare nesten voksen.
Den yngre Magna er på sin side veslevoksen og tiltaksrik. Hvordan hun har manøvrert seg til den lille bygda på egenhånd er usikkert, men at hun ikke egentlig trenger voksenhjelp er åpenbart. Hun har et usedvanlig pågangsmot. Den selvsikre rampejenta har med seg både kloroform og avføringsmiddel som redskaper i jakten på svar. Hun er en moderne Askeladd med mye rart i sekken. Ingen kan målbinde henne. At hun for enhver pris vil finne ut hva som skjedde med faren sin, er også sikkert. Hva som virkelig skjedde for tretten år siden, da han forsvant, vil også hjelpe henne finne ut hvem hun selv er.
Dette blir sentralt i siste akt, da Erik serverer en løgn om at faren forlot henne. Kan det stemme at pappaen flyktet med en ny flamme? Eller var han en miljøhelt som stilte ubehagelige spørsmål og dermed ble likvidert? Dette er spørsmål som Magna må finne svar på, slik at også hun kan sin plass i verden.
På en interessant måte balanserer Birk & Magna problemstillinger knyttet til familie og opphav, opp mot en moderne eksistensiell forestilling om friheten til å skape seg selv. I en sentral scene forsøker Erik å overtale Birk til å få faren til å selge ham eiendommen, ikke bare med argumentet om at det vil gjøre dem gjeldsfrie, men også ved å si: «Du kan bli den du vil». Dette er den virkelige kjernen i alle identitetsspørsmålene i filmen. Både Birk og Magna må velge hvem de vil bli.
Selv om både Magna og Birk mangler en forelder, er tematikken rundt biologisk opphav tonet ned i handlingsforløpet. Dette er interessant, og det gjør at filmen skiller seg fra mange amerikanske produksjoner som man kan ane at filmskaperne har hatt en bevissthet om i arbeidet med manuset. I utallige Hollywood-titler fra de siste tiårene, fra ungdoms- til katastrofefilmer, får vi servert historien om en splittet eller oppløst familie som heles, eller et røket slektsbånd som knyttes sammen igjen. Det er én handlingstråd i en dobbel intrige som flettes sammen. Birk & Magna gir oss en interessant norsk variant av den klassiske filmfortellingens double plot, justert for moderne norske forhold. Det er kompetent gjort. Birk og Magna er moderne ungdommer som vil finne ut hvem de egentlig er, samtidig som de er selvstendige og veslevoksne. Urnorske og «amerikaniserte» på én og samme tid.
Christer Steffensen og Sivert Kalvø Harang (begge kreditert under En film av på rulleteksten) inkluderer også en myndighetsskepsis i fortellingen om Birk og Magna. Samfunnets «storfamilie», i form av politi eller bankvesen, kan egentlig ikke hjelpe de unge. Birk er heller ikke begeistret for skolevesenet. I begynnelsen slår han kontant fast: «Jeg er ferdig med skole». Dette er et slående trekk ved filmen. Selv om politiet er gode å ha i avslutningen, oppfører lensmannen i Nilfheim seg mest av alt som en sheriff fra Texas. Og i stedet for å sette pengene han tjener på en bankkonto eller i en bankboks, legger Birk dem i en boks under en steinhelle i et uthus. Tydeligere kan ikke mistroen til alle samfunnets institusjoner illustreres. Her ser vi et tydelig tegn på hvilke filmfortellinger Steffensen og hans mange medarbeidere skjeler til. Amerikansk populærfilm er modellen for Birk & Magna, og da følger noen interessante holdninger og ideologier med som nissen på lasset.
Man må ordne opp og ta ansvar selv, sier filmen. Det er da også gjennom hva Birk og Magna gjør at det blir klart hvem de er. Slik formuleres identitetstemaet til syvende og sist i Birk & Magna. En scene som utspiller seg henimot slutten illustrerer dette. Tilsynelatende har Birk prestert miraklet det er å skaffe til veie de nesten 100.000 kronene som kreves for å betale gjelden, men siste sum skal han få fra en ung mor. Da det viser seg at hun ikke har nok penger til å betale den store summen Birk krever for å fikse bilen hennes, sier han raskt at hun kan betale senere.
Dette skaper selvsagt vansker med å nå mål nummer én, å holde banken unna, men det tydeliggjør Birks karakterstyrke. I iveren etter å betale gjelden blir han en turbokapitalist, som tar seg vel godt betalt for en tilsynelatende liten jobb, men han forstår at det er moralsk problematisk og tar hensyn til den unge kvinnens økonomiske situasjon. Han selger sitt kjære kjøretøy, en kul firehjuling, i stedet. Slik blir det klart, som vi har ant helt fra begynnelsen av, at Birk er hel ved – som navnet antyder. Han har ryggrad, moral og et stort hjerte. Kanskje mistet han litt av seg selv i jakten på raske penger, men finner veien tilbake gjennom medfølelse og høy moral.
Regissør Steffensen kombinerer altså gamle og nye forestillinger. Og på samme måte som filmens forhold til familie og samfunn er tidsriktig, er hovedtemaet om miljø og forurensning viktig. Miljøtemaet er dessuten knyttet til det overgripende identitetstemaet. Spørsmålet om hvem vi er og skal være i framtiden. Skal vi leve med eller mot naturen?
Samfunnsmetafor
Det lille samfunnet er et velkjent motiv, like vanlig i nyere dokumentarfilm og spillefilm som i barne- og ungdomskulturen. Nilfheim er et bilde både på et norsk lokalmiljø, en vakker plett omgitt av den storslåtte vestlandsnaturen, og samtidig lille Norge. Samfunnet er truet. Ikke av naturkatastrofer denne gangen, men av miljøfarlig, menneskeskapt avfall som er gjemt unna og blitt en tikkende bombe. Trusselen kommer innenfra, av pengejag, dobbeltmoral og miljøkriminalitet. Både naturen og småsamfunnet blir et økosystem i Birk & Magna, som trues av mørke hemmeligheter.
Det lille samfunnet og det Norge som skisseres i filmen er langt på vei bygget på en livsløgn. Suksessen til framtidens grønne skifte, slik det formuleres her, er bygget på fortielser, løgner og miljøforbrytelser. Direktøren Erik har bygget opp en moderne hjørnesteinsbedrift på ruinene av gammel gruvedrift og kalkbrenning, men det miljøfarlige avfallet er bare delvis tatt hånd om på en forsvarlig måte. I den gamle kobbergruven har de deponert store mengder rustne tønner med farlig miljøavfall, som vi vet en gang vil sive ut i naturen og forgifte miljøet.
At det er et moderne kraftselskap og vindmøller som har erstattet den gamle gruvevirksomheten, gir en ekstra brodd til miljøtematikken. På den ene siden er Birk & Magna en moderne samfunnsmetafor som advarer mot å skyve giften «under teppet». På den andre siden leverer filmen en kritikk av Norges dobbeltmoral. En oljenasjon som skryter av «det grønne skiftet» personifiseres i den skruppelløse Erik.
Et avgjørende trekk som er fint avstemt og formulert, er vekten på denne rollefigurens språk og retorikk. Han sier alle de riktige tingene. Han har alle de riktige holdningene. Han vil tilsynelatende alt det riktige. Når Erik åpner munnen kommer enten veltalende floskler ut, som hentet fra hvilken som helst norsk miljøminister, eller trusler om vold. Dobbeltmoral er eksemplifisert ved hjelp av en orwelliansk doublespeak, der det som sies er riktig, men samtidig feil, fordi det tåkelegger det som egentlig kommer til uttrykk i samtalene. Vindmølleparken vil sikkert skape grønnere energi, men den er til syvende og sist bygget på løgner og fortielser. At Erik hele tiden retter på Magna, ved å unngå å bruke ordet «gift», og i stedet bruker det nøytrale og tilsynelatende tåkeleggende ordet «forurensede masser», er viktig.
På den ene siden er Erik en typisk skurk. Han har blitt rik og bygget opp sin hjørnesteinsbedrift gjennom mer enn miljøforbrytelser. For samfunnets skyld, sier han i hvert fall selv, har han begått to mord, som han mener vil være gunstig i det lange løp. En mann fra Miljøoppsynet og en kvinnelig miljøaktivist blir ofrene på veien til den gode hensikten. På den andre siden er han en ålesleip politiker som vrir og vender på språket for å tåkelegge hensikter og hendelser.
Birk & Magna ikke bare en tidsriktig fortelling, som hever NRKs miljødetektiver til et nytt spenningsnivå, men også en oppdatert versjon av Martin Asphaugs Giftige løgner (1992). I det som var den andre Pelle og Proffen-filmatiseringen (etter Eva Isaksens Døden på Oslo S [1990]) reiser Pelle og Proffen til Steinsund på Sørlandet. De vil overraske Lena som er på et avvenningskollektiv der. Proffen forelsker seg imidlertid i Gerd, som er sentral i foreningen Natur og Ungdom. De arbeider for å finne ut hvilken bedrift som er i ferd med å forurense Steinsundfjorden. Mest sannsynlig er Høles Kjemiske Industrier synderen, men å bevise at det er slagget derfra som tar veien ut i fjorden er vanskelig, inntil Gerd, Pelle og Proffen ordner opp.
Christer Steffensen og Sivert Kalvø Harangs film er mer individorientert enn Giftige løgner, selv om det er ved hjelp av Uff og Birk at Magna kan finne ut hva som skjedde med sin far og avsløre hvilken miljøkriminalitet som ligger til grunn for Eriks virksomhet. Som fortelling er den dessuten mer handlingsorientert. Likevel er det slående likheter mellom de to filmene, som viser hvordan dette motivet har vært og fortsatt er viktig i ungdomskulturen. I Birk & Magna er det imidlertid en skarpere brodd mot politikerspråk og grunnlaget for det nyrike Norge, enn i Asphaugs film.
Begge filmene bruker humor og ironi som virkemidler, men forholdet mellom Birk og Magna forblir platonisk, samtidig som Magna er en mer sprelsk og fandenivoldsk karakter enn Gerd. Hun illustrerer ikke bare ungdommelig pågangsmot, men også hva som skjer når man får «forurenset masse» i kroppen. Magnas håndtering av en surmaget gamling som ikke liker barn, og som ikke vil gi henne opplysninger om hvordan hun kan finne ut hvor den gamle kobbergruven ligger, er festlig og passer godt til de overgripende temaene. Litt avføringsmiddel i kaffen gjør susen, og det gir henne redskapet hun trenger for å få nødvendig informasjon. En festlig scene både for unge og gamle, med god gammeldags prompehumor. De fleste bitene passer sammen i fortellingen, lite er unødig eller avsporende.
Miljøspørsmålet er den didaktiske pol i Birk & Magna, og gjør filmen til en god samfunnsmetafor som stiller viktige spørsmål om hvem vi er i det lille samfunnet Norge, hva vi må gjøre i framtiden, og hva vi burde være. I all sin action formidler Steffensens film altså både en viktig sak og et stort hjerte.
I en kort, men emblematisk scene tidlig i filmen får vi et svar på hvordan vi kan ta ansvar i møte med naturen. Birk og faren Arn er på tur i fjellet. De kommer på en topp og ser ut over det vakre landskapet. Med seg har de et bur med en vanlig kjøttmeis, som vi antar de har tått hånd om inntil den har blitt frisk og klar til å fly igjen. De åpner buret og slipper fuglen fri. Scenen fungerer som en effektiv metafor for hva Birk & Magna står for. Som Arn og Birk må vi alle være hensynsfulle, og gjøre vårt for at naturen er sunn og flyvedyktig.
Smittende humør og effektiv spenning
Det er ikke vanskelig å finne skjønnhetsfeil i Birk & Magna, og mange små spørsmål blir ubesvarte. Noen ganger må manusforfatterne ty til nødløsninger for å gi oss nødvendig informasjon, som for eksempel at kraftverkets direktør Erik i sin første scene presenterer seg overfor Birk. Stedet Nilfheim er ikke akkurat noen metropol, som Magna ironisk slår fast, så at de to aldri har møtt hverandre før virker svært usannsynlig.
Magnas sekk virker også litt slunken, med tanke på klærne hun har med, og klær blir også rene igjen på mystisk vis på kort tid. Og hvordan fikk alenefaren Arn egentlig omsorgsretten for Birk? Det er mange slike svakheter ved filmens fortelling, og det er også tydelig at budsjettet har vært begrenset, men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg skal vedde på at det intenderte publikum heller ikke bryr seg særlig om slike små skjønnhetsfeil. Henger man seg for mye opp i slikt blir man «en surmaget havreræv», som Magna ville sagt det.
Det er mange elementer som gjør at Birk & Magna blir en vellykket film. Historien er effektivt fortalt, med bruk av gamle og gode fortellergrep som fremdeles virker. Manuskriptet har et vell av fine replikker og morsomme ironiske øyeblikk, som gjør at rollefigurene virker ekte og samtidig beholder sin uvørne sjarm og sitt gode humør. At lille Uff er en filmgal mini-Spielberg som får Birk med seg på filmopptak, er et morsomt meta-grep som gir opphav til flere festlige og selvrefleksive øyeblikk.
Min favoritt er scenen der Birk agerer i en krigsfilm som Uff lager, som motytelse etter at Uff har hjulpet Birk. Uff instruerer Birk, og ber ham om å skyte mens han nesten ligger under en bil. Birk lever seg inn i scenen, kaster seg framover med plastvåpenet klart, og som i en god gammeldags lek lager han skytelyder med munnen. Uff bryter av innspillingen tvert, og forteller at skytelyder, ja det legger man på senere. Å lage det med munnen er bare dust. Birk & Magna har mange slike små øyeblikk med forløsende humor, som gir filmen en helt egen tone og sjarm.
De tre unge skuespillerne bidrar også med sitt til at Steffensens film blir såpass levende, morsom og sjarmerende. Spesielt Hermine Svartevik Oen er et funn, og i mange scener er det hennes minespill og replikker som gir et ekstra løft. Filip Kremner gjør også en god innsats. Veteranene som er med på laget, med Helge Jordal i spissen, er solide, men de unge skuespillerne tar kaka. Det er likevel hyggelig å se Jordal tilbake i god form. Helt siden 1974 har han vært en av våre beste filmskuespillere, selv om han har vært lite i bruk i de siste årene.
Birk & Magna – Gruvens mørke hemmelighet er en effektiv og sjarmerende identitetsfabel og samfunnsmetafor. Filmen har et stort hjerte, en drivende god fortelling full av effektive deadlines, gode skuespillerinnsatser, et viktig tema, og en ekstra porsjon sjarm. Det er ikke vanskelig å glemme alle små skjønnhetsfeil, og gi seg hen til historien om Birk og Magna. Det er rett og slett knall i padden!
