Kinodokumentaren Bunadsgeriljaen er først og fremst et portrett av ildsjelen Anja Cecilie Solvik, og på mange måter typisk for moderne norsk dokumentarfilm. Portrettet er nærgående og komplekst. Vi kommer tett inn på et enkeltmenneske, og større samfunnsmessige spørsmål, utfordringer og problemer illustreres. 

En drøy halvtime inn i filmen blir vi vitne til en samtale mellom Anja Cecilie Solvik og ektemannen hennes. Anja er billedkunstner. I opprør over at den lokale fødeavdelingen i Kristiansund skal legges ned, har hun startet det som nærmest har blitt en folkebevegelse: Engasjementet i organisasjonen Bunadsgeriljaen strekker seg raskt utenfor det lokales grenser og blir et nasjonalt fenomen. Det politiske engasjementet krever mye av Anja, og familien opplever at konen og moren ikke er like tilstedeværende som tidligere.

Anja og ektemannen sitter i hagen da en telefon avbryter samtalen. Som så mange andre ganger den siste tiden, må Anja ta telefonen. Ektemannen klager over hennes manglende oppmerksomhet. Hun lager ikke alltid middag som de har avtalt. Noe kommer alltid i veien. Både husarbeidet og den emosjonelle investeringen i familien lider under presset fra det politiske arbeidet hun har kastet seg inn i med Bunadsgeriljaen. Det er alltid en telefon som må tas, en SMS å svare på, en reise å ta, et intervju å stille opp på eller et avisinnlegg å skrive. Hjemmeskiftet blir ikke nødvendigvis tatt hånd om.

I denne scenen går vi inn i selve kjernen av Bunadsgeriljaen. Vi ser mennesket og aktivisten, og prisen som må betales for å engasjere seg i politisk arbeid. Filmen vender tilbake til slike småkrangler flere ganger, mellom ektefellene og mor og datter. Vi ser engasjementets pris – og hvordan kvinneroller og familierelasjoner spilles ut mot en politisk sak. Hvordan skal samfunnet behandle kvinner, og spesielt de som skal føde? Dette er den emosjonelle kjernen.

Scenen illustrerer filmskapernes observasjonelle stil, der publikum får adgang som en slags «flue på veggen» mens Anja og ektemannen småkrangler, eller når datteren klager over at moren aldri er til stede når hun er hjemme. Regissør Mari Nilsen Neira (og co-regissørene Helen Komini Knudsen og Aslaug Holm) er like opptatt av det personlige som av saken det hele kretser rundt. Bunadsgeriljaen illustrerer det gamle feministiske slagordet om at det personlige er politisk i hver eneste scene. Aldri blir dette tydeligere skildret enn i scenene der ektemannen og datteren klager over at de har mistet moren.

Kunne man tenke seg en film der rollene var snudd på hodet? Der en forsmådd hustru klager og sutrer over at politikermannen eller sportsstjernen er for lite hjemme og ikke tar seg av matlaging, klesvask eller er til stede for barna? Nilsen Neiras prosjekt kobler ikke bare det personlige og det politiske sammen ved å ta opp nedleggelsene av fødeavdelingene her i landet, men også ved å se nærmere på hva et intenst engasjement gjør med en kvinne i en familie. Det handler om kvinneroller på flere nivåer i Bunadsgeriljaen.

Kanskje er filmen noe anonym og pregløs i uttrykket, men portrettet av en modig kvinne er nøkternt, nyansert og sympatisk. Mari Nilsen Neira bearbeider problemstillinger knyttet til moderne helsepolitikk og spørsmålet om hva som er verdt noe i det politiske maskineriet. Hvilke distriktspolitiske prioriteringer gjøres i dag, og hvordan organiseres det norske helsevesenet?

Bunadsgeriljaen stiller disse viktige spørsmålene på en forsiktig og stillferdig måte. Først etter man har sett filmen, begynner man å forstå de komplekse sammenhengene: Tematikken og hovedpersonen er så tett sammenvevd at de ikke kan skilles. At det personlige i høyeste grad er politisk, er helt sentralt i denne effektive og engasjerende historien.

En folkebevegelse blir til

Åpningen er lagt til Kristiansund i 2019. Helseforetaket i Møre og Romsdal har bestemt seg for å legge ned fødeavdelingen. Sykehusene i Molde og Kristiansund skal slås sammen til ett felles sykehus utenfor Molde, som skal stå ferdig i 2025. Vedtaket rammer særlig beboerne i de værharde kyststrøkene på ytre Nordmøre som Smøla, Aure og Halsa.

Dette opprører billedkunstneren Anja Cecilie Solvik. Hun må utrette noe, og gjør seg klar til kamp. Det som får henne til å føle seg krigersk er imidlertid bunaden og det tilhørende pannebåndet. Hun har bestemt seg for å beholde det symbolladede plagget på, frem til Helseforetakets vedtak er endret og fødeavdelingen i Kristiansund er reddet.

For å nå sitt mål etablerer Solvik organisasjonen Bunadsgeriljaen. Hun er generalen som leder sine medsoldater. Når de kupper et styremøte i helseforetaket sørger hun for at alle står på rett linje med høyre hånd hevet. «Jeg har en oppgave å gjøre», sier hun. Bunaden hjelper henne å fokusere. Den gir identitet og rotfeste i stedet der ting står på spill. Selv om hun et øyeblikk sier at den nye organisasjonen er en upolitisk folkebevegelse, blir det raskt tydelig at det handler om både helse-, distrikts- og kvinnepolitikk. «Dette er ikke et nytt opprør», sier Solvik når hun taler maktas menn imot. «Det er et gammelt sinne som nå trer fram». «Nok er nok», slår Bunadsgeriljaen fast.

Men aktivismen tar på. Stress og slit går ut over Solviks helse. Hun og mange andre kvinner føler avmakt når helseforetak legger ned fødeavdelinger og fødestuer. Prisen hun selv må betale for den aktive motstanden er stor. Hun spises opp av et arbeid som aldri tar slutt, ikke minst når Bunadsgeriljaen blir et nasjonalt fenomen. Solvik har sørget for at organisasjonen drives helprofesjonelt, med eget kontor og en tydelig visuell profil. Men stress gir hodepine og forsterker den dårlige helsen.

Arbeidet fører imidlertid i begynnelsen fram, og optimismen er økende. I første omgang vinner Bunadsgeriljaen. De vinner kampen på Helgeland. Det blir mulighet for omkamp på Nordmøre. Vedtaket om nedleggelse i Kristiansund utsettes og legges en stund på is. Solvik fortsetter, ofte med politikere fra forskjellige partier som motvillige sparringspartnere. En ny dreining blir imidlertid klar før valget i 2021. Skal Bunadsgeriljaen gå inn i en partipolitisk kamp og støtte Senterpartiet?

Det blir regjeringsskifte, men vil Helse Møre og Romsdal omgjøre sitt vedtak om nedleggelse permanent? Til tross for et stortingsvedtak stenges fødeavdelingen i Kristiansund. Trykket på Solvik blir stadig tyngre. Hun opplever et økende krysspress. Nå er det ikke bare et dilemma mellom arbeidet i Bunadsgeriljaen og familien, som synes det er på tide at hun tar av seg bunaden, men også alle de som mener at hun er en bråkmaker. Det er de som mener at hun ikke respekterer organisatoriske spilleregler.

Solvik er på plass når grunnsteinen til det nye fellessykehuset på Hjelseth utenfor Molde legges ned, men hun må tåle ukvemsord fra vanlige folk som er uenige med hennes standpunkt. De kritiserer også valget av bunad som våpen. De fleste vil at bunaden skal være et festantrekk. I april 2022 går hun av som daglig leder i geriljaen.

Kampen fortsetter. Det endelige nederlaget kommer i juni 2022. Da Senterpartiet og Arbeiderpartiet dannet regjering i oktober 2021 syntes striden å være over. I regjeringserklæringen slo regjeringspartnerne fast at fødeavdelingen på Kristiansund skulle bestå, men feiringen snus brått idet fødeavdelingen likevel stenger i Kristiansund. Solvik har allerede tatt av seg bunaden, og nå får historien om hennes kamp som kjerringa mot strømmen og makten en bitter avslutning. Makta rår, og mennene i helseforetaket vinner nok en gang. Fødeavdelingen i Kristiansund blir én av de 80 fødeavdelinger og fødestuer som har blitt lagt ned i Norge de siste 40 årene. Bare 43 gjenstår i dag.

Portrett av en ildsjel

Bunadsgeriljaen er først og fremst et portrett av ildsjelen Anja Cecilie Solvik, og på mange måter typisk for moderne norsk dokumentarfilm. Portrettet er nærgående og komplekst. Vi kommer tett inn på et enkeltmenneske, og større samfunnsmessige spørsmål, utfordringer og problemer illustreres. Solvik er en vanlig kvinne, og samtidig i en unntakstilstand drevet av et altoppslukende og brennende engasjement. Hun er en aktivist som ikke gir seg når hun ser at politiske prioriteringer er menneske- og kvinnefiendtlige. Filmen skildrer både aktivisten og mennesket midt i kampen på en engasjerende og imponerende måte.

Bunadsgeriljaen kan likevel ikke sies å være et portrett i helfigur. Selv om vi kommer tett inn i hverdagslivet til Solvik, både hjemme og i kampen for å bevare fødeavdelingen i Kristiansund, er det lite vi egentlig får vite om henne. Hvem er Anja Cecilie Solvik? At hun er billedkunstner kommer fram, for eksempel i de visuelle og symbolske grepene innad i organisasjonen. Men vi får ikke vite mye annet enn at hun er en sint kvinne som sier at nok er nok. Vi får heller ikke vite så mye om selve organisasjonens drift, annet enn det som kommer fram i en serie scener der Solvik og andre fanges midt i det politiske arbeidet, og i forbindelse med at Solvik slutter som daglig leder.

Filmen er imidlertid ikke en «Hjemme hos»-reportasje, selv om vi stadig vender tilbake til hvordan familien knaker i fortøyningene under presset fra en hardt arbeidende og ofte fraværende mor. Hovedpersonen er skildret tett på, selv i ganske intime hverdagslige scener, men med en respektfull distanse. Ingen intervjuer eller fortellerstemme leder oss gjennom skildringen av Solvik og Bunadsgeriljaen. Ingen supertekst forklarer og gir kontekst. Solvik blir et eksempel på en sterk kvinnelig aktivist. Et uvanlig menneske som har et helt vanlig liv. Noe av det mest interessante er når disse to perspektivene kolliderer, og hverdagslivet blir et hinder for kampen eller omvendt.

Solvik personifiserer en politisk kamp som kommer fra grasrota og fra utsiden. Nærmest ufrivillig blir hun politiker. Ikke ved å arbeide innenfor en politisk organisasjon eller et parti, men ved å danne det som best kan karakteriseres som en pressgruppe. For å bli hørt bryter hun mange av de reglene man har i organisasjonslivet og i politikken. Det er dette som gjør henne til en aktivist, og ikke en vanlig politiker.

De mange scenene som tar oss med bak kulissene i Solviks liv, er avgjørende ikke bare for tilskuernes engasjement, og filmens evne til å skape følelsesmessig og intellektuelt engasjement, men også for å hverdagsliggjøre politisk kamp og aktivisme. Solvik blir hverdagsmennesket som spises opp av engasjementet, som likevel står på og krever at et kvinne- og distriktspolitisk vedtak skal omgjøres.

Ved å fokusere på hverdagen og alle de små detaljene i livet til Solvik, kommer vi bak avisoverskriftene og fjernsynsreportasjene, og vi får innsikt i et liv drevet av ukuelig vilje og mot. Filmen er ikke alltid like stø og sikker når det gjelder kronologien, og spesielt på slutten blir det unødvendig vanskelig å henge med, men det er kanskje ikke så viktig. Det er møtet med Anja og gløttene «bak kulissene» som er avgjørende.

I likhet med noen av de beste portrettdokumentarene vi har hatt i Norge de siste årene, som for eksempel Ragnhild Nøst Bergems Vær her (2021) eller Nataša Urbans Formørkelsen (2022), blir det personlige inngangen til et større problemkompleks. Store sosiale spørsmål, samfunnsmessig utvikling og historiske kraftlinjer, ses gjennom hverdagslivet til et – nesten – helt vanlig menneske.

Foretaksmodellen

Kjernen i kritikken mot Helse Møre og Romsdal og norsk helsevesen i Bunadsgeriljaen er problemene med foretaksmodellen. Noe er råttent i Helse-Norge. Alt handler om tall og statistikk, og man har mistet gangsynet og oversikten. Enkeltmennesket har forsvunnet i helsebyråkratiets foretaksmodell. Sentraliseringen har gått for langt. De som styrer og steller er menn med skyhøye lønninger, som setter søkelys på budsjetter og effektivisering framfor menneskeverd. De styrer Helse-Norge som om det var en vanlig bedrift. Det er dette Solvik og de andre i Bunadsgeriljaen gjør opprør mot.

Hva som skjer når helsevesenet i økende grad ser til industrien eller aksjeselskapet for å løse sine samfunnsoppgaver, og bedriftsøkonomi blir viktigere enn menneskeverd, ble beskt skildret i Håvard Bustnes’ omdiskuterte dokumentar Helsefabrikken i 2011. Bustnes’ film var et sviende oppgjør med moderne reformer og en helsepolitikk som mest av alt fokuserte på tidsbruk og effektivisering. I Helsefabrikken kunne vi se tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen besøke en Toyota-fabrikk, og høre ham si at her er det mye å lære. Videre observerer vi hvordan en ansatt fra firmaet Ernst & Young kartlegger sykepleiernes arbeid ved Ullevål sykehus. Med stoppeklokka i hånden følger han sykepleierne for å se hvordan arbeidet kan effektiviseres.

Da Helsefabrikken skulle vises på NRK i mars 2011 ga TV-kanalen klar beskjed til Bustnes at noen endringer måtte gjøres. Blant annet måtte to nærbilder av konsulentens stoppeklokke klippes, mente NRK, som anså at dette var et altfor sterkt retorisk grep for å få seerne i sofakroken til å stille spørsmål om helsepolitikk og effektiviseringsiver. (Undertegnede kommenterte på denne saken med en kronikk i Dagbladet 30. mars 2011.) Helsefabrikken er kanskje det sterkeste angrepet på effektiviseringsiveren i norsk helsepolitikk. Filmen har samme hovedbudskap som Bunadsgeriljaen. Bustnes’ dokumentar er imidlertid mer retorisk oppdrevet og saksorientert. Sak blir viktigere enn person, og forklaringer viktigere enn enkeltmennesker.

Mari Nilsen Neiras film er ganske annerledes i disse aspektene. Den er ikke et eksempel på hardtslående og gravende journalistikk. Den fokuserer heller ikke på hvordan det moderne norske helsevesenet formes etter industrielle økonomiske modeller. Det er heller ikke en debattfilm der det samfunnsmessige problemet dominerer. Alt er filtrert gjennom portrettet av Anja Cecilie Solvik, og hennes Sisyfos-kamp mot den politiske overmakten.

Så dette prosjektet representerer en annen type politisk film. Avslørende journalistikk erstattes av en mer forsiktig og indirekte form. Like fullt er også Bunadsgeriljaen politisk. Solvik og Bunadsgeriljaen utgjør en slags aktivistisk mot-politikk. Her er bruken av tradisjonell og nasjonal ikonografi viktig, åpenbart gjennom bruken av bunader, men også i valget av musikk og bilder.

Det starter med oversiktsbilder av det lille kystsamfunnet, Kristiansund omgitt av den majestetiske naturen. Som så mange andre nyere norske dokumentarfilmer er naturen og det lille samfunnet den positive polen i en politisk kamp mot storsamfunnets politiske beslutninger og omdiskuterte prioriteringer og verdivalg. Musikken har ofte antydning til folketoner, samt åpenbare referanser til kvinnepolitiske sanger fra 1970-årene. Tradisjon, historie og natur mobiliseres i en forsiktig og diskret politisk uttrykksform.

Bunadsgeriljaen kan i så måte minne om Vigdis Nielsens dokumentar Kampen om fjordane fra 2016. Også dette er en historie om kvinner, bunader og kampen mot politiske vedtak som har stor betydning for lokalmiljøet og distrikts-Norge. I Nielsens film møter vi også en kvinne som har iført seg bunad i en politisk kamp og som får mange andre med seg. I arbeidet med å omgjøre vedtaket om de såkalte «monstermastene» i Hardanger, tar den unge studenten Synnøve Kvamme på seg bunad. Bildene av kvinner i bunad som bæres bort av uniformerte politimenn er enda sterkere enn de vi opplever i Bunadsgeriljaen. I Nilsen Neiras film kan politiet virke som milde forbundsfeller når de hjelper Solvik med å finne et godt sted å stå med sin store fane for å protestere mot Erna Solberg og grunnsteinsnedleggelsen til det nye fellessykehuset.

Kampen om fjordane, som ikke hadde regulær kinodistribusjon, men ble vist over hele landet i andre sammenhenger, har bruken av bunad og andre tradisjonsrike symboler for å drive mot-politikk til felles med Bunadsgeriljaen. Kanskje var det til og med fra Kvamme at Solvik fikk sin inspirasjon? I motsetning til Helsefabrikken har imidlertid begge disse filmene et mer personorientert fokus og nøktern tone. Dessuten fokuserer de mer på lokalsamfunn og spenningene mellom sentrum og periferi enn å granske den nyliberalistiske foretaksmodellen.

Med bunaden nede

Moderne dokumentarkultur har sin opprinnelse i løftet om å komme bak kulissene og tettest mulig inn på enkeltmennesket. Dette var idealet i direct cinema og cinema verité på begynnelsen av 1960-tallet. Dokumentarfilmens fokus endret seg i løpet av dette tiåret. Tidligere hadde saker og sosiale temaer vært mest sentrale i dokumentarfilmen. Nå ble mennesket i det politiske maskineriet, pop-sirkuset eller byråkratiske institusjoner det viktigste. Å fange inn en kjent person med buksene nede ble nærmest et mål. Maskefall og intimitet ble et ideal.

Mari Nilsen Neira viderefører et slikt dokumentarideal på en forsiktig måte. Gang på gang vender hun tilbake til bilder av Anja Cecilie Solvik med bunaden nede. Vi ser Solvik stå i truse når hun legger vask i maskinen, eller hun står og stryker klær ikledd med skjørt og BH. Hun tar også av seg bunaden for å ta et nakenbad i et tjern, og vi blir nesten med opp i sengen hennes. Dette får fram sårbarheten i skildringen av mennesket Solvik og hennes kamp. Det skaper en sterk nærhet og intimitet.

Disse scenene er ikke minst knyttet til et tema omkring kvinners rolle i hus og hjem. Det er typisk for den rastløse jakten etter øyeblikket i moderne observasjonelle dokumentarer, da vi kan se det lille mennesket i samfunnet. Aslaug Holm, som sammen med Helen Komini Knudsen er kreditert som co-regissør, tok i bruk dette grepet i Oljeberget (2006) – en film som har mye til felles med Bunadsgeriljaen i formuttrykk og stilideal. I den filmen fulgte vi imidlertid Jens Stoltenberg under valgkampen som ledet til valgseier for Arbeiderpartiet, og ikke en aktivist som er skeptisk til de etablerte partiene.

I Bunadsgeriljaen er vi utenfor partipolitikken. Filmen gir klart uttrykk for en sterk mistro mot de mange beslutninger og kompromisser politikere må ta. Mange sentrale partier får sine pass påskrevet, og det politiske etablissementet framstår som lite følsomme. Et effektivt og slående bilde viser Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkhol, som i skrivende stund er vår helse- og omsorgsminister, som gløtter utålmodig på klokka da hun møter Bunadsgeriljaen utenfor Stortinget. Hun hører egentlig ikke på hva Solvik og de andre sier.

Et annet tema som gjør filmen aktuell er hvordan Solvik spises opp på grunn av presset i medier og spesielt i de sosiale mediene. For å være effektiv må hun være på hele tiden. De mange SMSene hun får viser hvor utsatt hun er. Kritikk er én ting, ren hets er noe annet. Dette blir en annen metode for å vise sårbarheten til enkeltmennesket i den moderne politiske kampen.

Av og til blir regissøren litt for opptatt av de små øyeblikkene, slik at større sammenhenger blir noe diffuse og uklare. Men selv om Bunadsgeriljaen har sine skjønnhetsfeil, er Mari Nilsen Neiras film et vellykket tilskudd til en norsk tradisjon av forsiktige og nøkterne dokumentarer om uvanlige hverdagsmennesker. At filmen fungerer så godt, og framstår som så viktig, er mest fordi den på en forbilledlig måte synliggjør det Anja Solvik kaller «strukturene våre».

Bunadsgeriljaen viser fram de kjønnspolitiske strukturene i storsamfunnet og helsepolitikken, strukturer som reproduseres i familien og samlivet. Nilsen Neiras film handler om kvinnekamp og kvinnemakt, og viser et godt forbilde i Anja Cecilie Solvik. Samtidig viser den tydelig hvordan kvinner fremdeles anses som mindre viktige i samfunnet. Det er derfor så mange fødeavdelinger har blitt lagt ned de siste førti årene, fordi de koster for mye og er gode salderingsposter i trange budsjetter.

Det er liten tvil om at det personlige er politisk. Det forstår vi etter å ha sett denne filmen. Vi ser strukturene som nedvurderer kvinnehelse, og hersketeknikkene som benyttes for å kontrollere Solvik.

Til syvende og sist handler Bunadsgeriljaen om hva slags samfunn vi skal ha i framtiden. Et samfunn der helseforetak drives som fabrikker eller aksjeselskap, og der sentralisering og nedlegging er det enkleste når budsjettet ikke helt går opp, eller et som tar større hensyn? Ikke minst til kvinner og fødende.