I åpningen av Lengsel etter nåtid ser vi en gruppe mennesker i Nord-Norge bli tvangsevakuert av tyskerne og NS under krigen. En mann som trassig gjør litt motstand henrettes brutalt. Et piano som står på kaia, havner i sjøen. Hus og bygninger ødelegges som en del av den brente jords taktikk. Fra fiskebåten blir de som bodde på det lille stedet stumme vitner til at verdenen deres legges øde og blir til ruin.
På mange måter er dette regissør Knut Erik Jensens egen historie. Jensen ble født i 1940, og fire år gammel ble han og familien tvangsevakuert fra hjemmet i Honningsvåg, som ble brent av tyskerne høsten 1944. Bare den lokale kirken sto igjen. Alt annet gikk opp i flammer. Resten av krigen tilbrakte Jensen på forskjellige steder lenger sør, og etter krigen vokste han opp på Trondenes i nærheten av Harstad, i det som hadde vært en kaserne for tyske soldater og leir for Sovjet-russiske krigsfanger. Helt konkret vokste han opp i krigens ruiner. I en videointroduksjon som vises før Lengsel etter nåtid på kino, forteller Jensen om dette. Han gir også en kort beskrivelse av filmen. Det er i aller høyeste grad et personlig prosjekt, sier han, som bygger på hans egne minner, drømmer og traumer.
Lengsel etter nåtid forteller om krigen og den første etterkrigstiden. Disse årene behandles som et traume, et sår Jensen ikke kan unngå å pirke i, samtidig som han forsøker å bearbeide krigserfaringene. I likhet med Stella Polaris (1993) er den nye filmen en overtoning der bilder fra ulike tider smelter sammen i en drømmeaktig, modernistisk mosaikk. Erfaringene er for overveldende til å kunne bli én sammenhengende historie. Jensen nærmer seg fortiden indirekte, gjennom erindringsbilder, drømmer, fragmenter og brokker.
Dette gjør ikke Lengsel etter nåtid til en vanskelig film. Snarere tvert imot. Den sammensatte mosaikken beveger seg utvungent gjennom tid og rom, og blander dokumentar- og filmavisbilder fra virkeligheten med små mini-fortellinger. Samtidig er filmen enkel som en sang.
Lengsel etter nåtid passer ikke riktig inn i dagens kulturklima, med sin gammeldagse patos, sitt spesielle blikk på krigsårene og modernistiske stilvalg. Dette gjør filmen ekstra verdifull. Den utfordrer våre moderne bilder av krigen, og vår søken etter enkle fortellinger. Dermed har det også vært et vanskelig prosjekt å realisere for regissøren.
Det har tatt Knut Erik Jensen over ti år å få finansieringen på plass, og mye har endret seg underveis i prosessen. (Allerede i 2014 trykket Montages en artikkel der Jensen snakket om arbeidet med filmen.) Mens de økonomiske brikkene langsomt har falt på plass, omsider ved hjelp av folkefinansiering, har Jensen laget et knippe kortfilmer som nærmest har framstått som skisser til spillefilmen. Kortfilmene Morgen (2018), Skred-skogen (2019), Minnesmerket (2020) og Mørketid (2021) er selvstendige, men utgjør også en stor del av materialet i Jensens nye verk, selv om det er omarbeidet og har fått en mer sammensatt og organisk form.
Det krever mot å holde på i årevis for å realisere et arbeid som går mot strømmen både stilistisk og narrativt. For regissøren stod det om liv og død. Filmen er skåret ut av hans fortid, opplevelsene i barndommen og oppveksten. Den er også personlig i formen, rett og slett fordi den ikke ligner andre norske filmer.
Lengsel etter nåtid har en typisk Jensen-signatur, med temaene, bildene og motivene han har kretset om i dokumentarer og spillefilmer siden 1980-tallet. Filmen er preget av den trassige og modernistiske impulsen som kjennetegner Stella Polaris og Iskyss (2008). Fortiden krysser nåtiden. Nåtiden overveldes av avtrykk som er umulige å viske bort.
Et fortettet uttrykk
Ofte er det lettere å si hva en Jensen-film ikke er, enn å si hva den er. Det gjelder i aller høyeste grad for Lengsel etter nåtid. Den er fylt av små historier, uten at en stor fortelling samler de mindre i en presis helhet. Dette er ikke et vanlig drama, selv om det er mange følelsesladede scener. Filmen handler om de største og mest dramatiske hendelsene i et liv, og veksler utvungent mellom dramatiserte øyeblikk, poetiske drømmesekvenser der tid og rom løses opp og dokumentaropptak fra norske, engelske og Sovjet-russiske filmaviser. Alt smelter sammen til en filmatisk bevissthetsstrøm som skildrer krigens herjinger, men også kjærlighet, lidenskap og oppvekst.
Lengsel etter nåtid har en slags hovedperson, selv om gjennomgangsfigur kanskje er et bedre uttrykk, men også denne er diffus, flat og uklar. Allerede i åpningsscenen ser vi en ung kvinne som sitter ved et piano på en kai i Nord-Norge. Vi kan kalle henne Hun (Ellinor Lilja Haug Jensen, regissørens datter). Hun er til stede i fortiden, når innbyggerne i Honningsvåg tvangsevakueres da byen skal brennes. Hun dukker også opp på forskjellige tidspunkter i etterkrigstiden. I flere scener vandrer hun rundt i en bygningsruin, ofte med en ung mann på hennes egen alder, og det kan synes som at møtet med fortiden gjør at hun lever seg inn i en svunnen periode.
Hvem hun er forblir imidlertid en gåte. Hun forblir navnløs og glir inn og ut av tid og rom som et slags «jeg» i drømmen. Hun er til stede i filmens nåtid, når hun og den unge mannen går blant minnesmerker og ruiner fra krigen, og i flere historier som utspiller seg rett etter krigen. Hun er til stede i en scene der det ser ut som at foreldrene hennes krangler og går fra hverandre. Hun er til stede når de evakuerte finner ly i en kirke. Her spionerer hun og vennen på voksne som ligger sammen i et hjørne av kirken. Utvungent og suverent glir hun inn og ut av forskjellige fortellinger og tider. Nærværet bidrar til å binde filmen sammen til en samlet helhet. Hun er kledd som om hun kom fra fortiden. Identiteten hennes forblir et mysterium.
Som i Stella Polaris skaper Knut Erik Jensen en alternativ krigs- og etterkrigshistorie. Selv om noen scener åpenbart utspiller seg i nåtid, der Hun og Han oppsøker minnesmerker, er det krigen og den første etterkrigstiden som er den viktigste bakgrunnen, og det er omkring denne perioden en rekke beretninger skildres. Det kan synes som at et ektepar står i sentrum. Ektemannen, en skipper, blir kommandert av tyskerne under våpentrussel til å bistå da slagskipet Tirpitz senkes av norske sabotører og det brittiske flyvåpenet utenfor Tromsø i 1944.
Den unge kvinnen er også i Honningsvåg etter at innbyggerne har flyttet hjem og bygger opp tilværelsen på nytt. Her får vi små glimt av dramatisk hverdag: dans på lokalet skaper sjalusi og slåsskamp, en mann ber om tilgivelse for det han gjorde under krigen, NS-mannen som hjalp tyskerne under evakueringen har blitt tysklærer og elevene hetser ham.
Lengsel etter nåtid lar seg ikke summere opp i et enkelt handlingsreferat. Det er en mosaikk mer enn en fortelling, preget av et fortettet uttrykk. Den søker en sanselig åpenhet som krever publikums deltagelse. Derfor vil den trolig bli tolket svært forskjellig av ulike seere. Den Store Historien om evakueringen og etterkrigstiden i Finnmark bygges opp av skarpe følelsesglimt og dokumentarbilder. Det er som om Den Store Historien ikke kan fortelles på konvensjonelt vis uten å bli falsk og fortegnet. I stedet for en handlingsorientert struktur, må den skildres i brokker, fragmenter og glimt av lys og lyd.
Krigens traume
Krigen og den første etterkrigstiden sett fra Nord-Norge har vært et hovedtema i Knut Erik Jensens mangslungne virke. Hans første store gjennombrudd kom som NRK-dokumentarist med fjernsynsserien Finnmark mellom øst og vest (1985). Serien skildret andre verdenskrig og den første etterkrigstiden på en uvanlig måte. Ikke bare ved å fortelle fylkets egen historie, sett fra nord og ikke fra hovedstaden, men også ved å være folkets historie. Krigen og de første etterkrigsårene ble dessuten sett nedenfra, fra vanlige folks perspektiv. Som dokumentarserie er Finnmark mellom øst og vest fremdeles uovertruffen her i landet, og den vant Amandaprisen for beste dokumentar i 1986. (Den kan ses i NRK TV, der alle seks episodene kan strømmes.)
Knut Erik Jensen pendlet i mange år mellom arbeid i NRK og frilanspauser med produksjon av ulike kortfilmer. Mange tenker imidlertid først og fremst på Heftig og begeistret (2001) når navnet hans nevnes, og dokumentaren om Berlevåg Mannsangforening er uten tvil Jensens mest sette og anerkjente film. Selv om dette er hans fremste publikumssuksess, som kom overraskende på alle (ikke minst filmens produsenter), er hans kunstneriske hovedverk knyttet til krigen og etterkrigsårene.
Hvis Heftig og begeistret er Jensens fremste publikumssuksess, er Stella Polaris hans største kunstneriske suksess. Denne filmen har mye til felles med Lengsel etter nåtid, som vi kan si at markerer en foreløpig siste del av et fiksjonskompleks bestående av kortfilmer og langfilmer som alle har den samme tema- og motivkretsen.
Først og fremst spillefilmkvintetten Stella Polaris (1993), Brent av frost (1997), Når mørket er forbi (2000), Iskyss (2008) og altså nå Lengsel etter nåtid, men også kortfilmer som Rosornas väg (1999), Vi er her for å dø (2004) og Ruiner i paradis (2004), samt de fire kortfilmene nevnt tidligere, som har utgjort skissematerialet til denne nye filmen. Alle disse titlene har de samme grunntemaene og preges av den samme stilistiske strategien. De utgjør ikke bare noe av det mest originale som er laget av film her i landet, men også noe av det mest inderlige og kunstnerisk vellykkede.
I likhet med de øvrige titlene, er Lengsel etter nåtid også noe annet enn et okkupasjonsdrama. Filmene handler like mye om etterdønningene og ettergløden av krigen i årene etter at brannen var slukket. Den kalde krigens fortsettelse av verdenskrigen, og vanskene med å bearbeide traumene i tiden etter, er helt avgjørende i Jensens filmografi.
På mange måter framstår Knut Erik Jensens filmer om krigen som et alternativ eller korrektiv til andre norske okkupasjonsdramaer, da de belyser erfaringene og opplevelsene fra Nord-Norge, som samlet sett har vært underkommunisert. Den etter hvert relativt omfattende okkupasjonsdrama-genren i norsk filmhistorie har selvsagt vært en måte samfunnet vårt har bearbeidet krigen på, i historier som har pendlet mellom heroisme og svik, men kun i genrens aller første år ble krigen framstilt som noe virkelig traumatisk, uforståelig og ugripelig. Det er for eksempel slik krigen skildres i To liv (Titus Vibe-Müller, 1946). Det er også som traume og katastrofe Jensen skildrer krigen, og ikke som et springbrett for heroisk handling eller svik.
Hva er et traume? Det vi ikke kan, men likefullt må fortelle. Det vi ikke kan fatte eller begripe, som vi ønsker og må forstå. Det er et sår vi må la være i fred for at det skal gro, som vi ikke kan la være å pirke på. I Knut Erik Jensens filmer er krigen et slikt traumatisk øyeblikk. Det er noe som må angripes på en helt annen måte. Den type katastrofe- og tapserfaring en krig er, sprenger alle vanlige historiestrategier i småbiter.
Lengsel etter nåtid kan da også minne om en collage. Ulike bilder og lyder er montert sammen til en ny helhet. Bildene er hentet fra korte dokumentarfilmer og aviser, men også fiksjonshistorier om hva som kunne ha hendt. En fundamental usikkerhet knyttes til handlingsbrokkenes status. Jensen lar det være usikkert og uklart hvordan bitene passer inn i mosaikken. Hva som har hendt, og hva som hører innbilningen til, forblir åpent.
Den av Jensens tidligere filmer som minner mest om den nye er utvilsomt Stella Polaris. Der veves fortid og nåtid sammen i en poetisk vev. Vi følger en navnløs kvinne, først som barn under krigen og deretter som voksen i årene etter. Hun opplever kjærlighet og tap, og minnes krigsårene i dramatiske glimt. Hun gjennomgår imidlertid en endring og vokser opp.
Det interessante og særegne med Jensens nye film er at den unge kvinnen forblir den samme selv om tiden går. Hun er den samme i fortid og nåtid. Likevel er likhetene mellom Stella Polaris og Lengsel etter nåtid åpenbare. Begge er preget av en sammensatt, assosiativ og fortettet formstrategi. De framstår som svært uvanlige i norsk sammenheng med sin åpenbare tilknytning til den klassiske europeiske etterkrigsmodernismen.
En modernistisk mosaikk
At Lengsel etter nåtid åpner med en eksplosjon, er helt avgjørende. Det er krigen samlet i et emblematisk bilde. Samtidig signaliserer det at Knut Erik Jensen ikke ønsker å samle alle følelser, erindringsglimt og drømmer til én enkel historie. Han vil sprenge beretningen om krigen i stumper og la den forbli fragmentert. Den kan bare angripes indirekte.
Liksom i flere av sine tidligere spillefilmer, som Stella Polaris og Iskyss, knytter Jensen an til den europeiske modernismen. Lengsel etter nåtid sier nei til den klassiske filmfortellingens vektlegging av klarhet og tydelighet, både når det gjelder tid og rom i fortellingen, rollefigurenes motivasjoner og identitet. I stedet for et tydelig, klart og avsluttet uttrykk, har Knut Erik Jensen skapt en film som er tvetydig, åpen, uferdig og flertydig. Filmen forklarer lite. Dette skaper en helt annen tilskuerposisjon enn den som etableres av den klassiske fortellingen, og det skaper større rom for innlevelse og tolkning.
Lengsel etter nåtid er mindre opptatt av ytre handling enn av å skildre en indre subjektivitet. Kanskje er filmen en skildring av den unge kvinnens indre landskap, og hvordan hun lever seg inn i noe hun har hørt om? Kanskje er det faktum at hun ikke vokser opp og eldes et tegn på at det hun opplevde har gjort henne evig ung? Eller er det snakk om to personer som ser helt like ut, et tegn på at historien kan gjenta seg, at krigen ikke bare ligger bak, men også foran oss? Erindringsbilder nærmest fosser fram i filmen, og åpner for ulike tolkningsmuligheter som ikke utelukker hverandre.
Formspråket minner om regissører som Michelangelo Antonioni og Ingmar Bergman, men Jensens film er mer sanselig og stemningsfull. Med sin ordknapphet og kjølige dramatikk ligger Jensen nærmere Antonioni enn Bergman. Tankene går også til en regissør som Andrej Tarkovskij. I selvbiografiske Speil (1975) blander Tarkovskij ulike tider og rom. Han lar de samme skuespillerne spille ulike roller i ulike tider, og blander dokumentar og fiksjon til en særegen sanselig opplevelse. Jensen har både ruinfascinasjonen og katastrofebevisstheten til felles med Tarkovskij, og en naturlyrikk og usedvanlig sanselig skildring av landskap og natur.
Katastrofen og ruinen er en rød tråd gjennom flere av Jensens arbeider. Mest tydelig ser vi det i Ruiner i paradis, en musikkvideo der Arctimus-kvartetten framfører Dmitrij Sjostakovitsj’ Strykekvartett nr. 3 fra 1946 i ruinen av Trondenes fangeleir. Kameraet vandrer rastløst omkring i de overgrodde ruinene, opp trapper og rundt rester av vegger, i den frodige vegetasjonen. Av og til bryter arkivmateriale fra leirlivet inn. Påminnelsen om hvordan det var, framhever kontrasten mellom da og nå, og gjør det som ellers bare er stein til noe mer.
Ruinen blir et bilde på en katastrofe som har skjedd, og en påminnelse om det som kan skje igjen. Samme ruin er avgjørende i sentrale sekvenser i Lengsel etter nåtid også, når Hun og Han i nåtiden vandrer i de samme restene av fortiden. Også her skapes et fortettet bilde av kontrasten mellom da og nå.
Uansett hvordan man ønsker å tolke den, handler Lengsel etter nåtid om erindring. Om tid, tidsfornemmelse og tidsforskyvninger. Om andre verdenskrigs katastrofe. Noe av det som gjør at Knut Erik Jensens film ikke bare blir mørkt tilbakeskuende og rastløst opptatt av traumet, er hvordan sanseligheten skaper en livsbejaende motpol til det svarte hullet som fortiden og historien er.
Sanselig nærvær
Filmspråket legger ekstra vekt på å mane fram et sanselig nærvær. Ved hjelp av bilder, rytmer, lyd og musikk skaper Knut Erik Jensen et sanselig uttrykk som er lett å forstå, til tross for fortellingens uklarheter og hull. På nytt kan Tarkovskij trekkes inn som en mulig inspirasjonskilde for Jensen.
Et sted henimot slutten av filmen klipper Jensen brått til et bilde av en trekrone i vinden. De grønne bladene formelig bruser i vinden. Lignende innklipp finner vi flere av i Tarkovskijs Speil, som også handler om katastrofe, tid og erindring. Gang på gang ser vi bilder av vindens røffe kjærtegn mot gress og trær. De bidrar til å skape et helt spesielt nærvær, og det samme kan sies om Knut Erik Jensens filmer.
I Lengsel etter nåtid spiller også landskap, været, årstidene og naturen en viktig rolle. Kamera kjærtegner det blygrå fjellet og sjøens hvite skumtopper om vinteren. Spesielt fjellet over Honningsvåg får en avgjørende rolle. Gjerder og trær er satt opp eller plantet for å beskytte mot naturkatastrofe, men det er også noe majestetisk og vakkert over formene og fargene.
Det helt spesifikke ved Nord-Norge trekkes fram gang på gang. Tørrfisken er et gjennomgangstema, fra å være naturens snacks til et perlekjede av torskehoder som en leken-ironisk gest. Jensen maner fram en rekke stemninger som er nyansert og presist utpenslet, fra vinter til sommer, fra ruinen av internatet på Sarnes til fjellet som ruver over det lille samfunnet Honningsvåg. Noen av stemningene utløses av objekter, som en sovjet-russisk paradisfugl, en «uro» av tre som ligner en fugl med mange vinger, mens andre er resultat av assosiative og kontrasterende klipp: fra filmavisklipp til det urolige vinterhavet, eller fra paradisfuglen til tørrfisken.
Klangfull sorg
Lengsel etter nåtid er uvanlig i norsk sammenheng. En modig og djerv film som våger å si nei til alt det som trekkes fram som standarden i en filmfortelling i dag. Den våger å være åpen og hemmelighetsfull, og gir oss nye muligheter til opplevelse og tolkning. Noen vil la seg irritere, noen vil slumre i kinosalens mørke, mens andre vil våkne og se landskap og erindring på en ny og overraskende måte.
Som en film om andre verdenskrig og erindringen av den, slår Lengsel etter nåtid sprekker i den dominerende og harmoniserende nasjonalpatriotiske holdningen i Norge. Her er ingen helter. Riktignok finner vi de som svek. Spesielt viktig blir NS-mannen som hjelper til når Honningsvåg evakueres og brennes, men som senere dukker opp som en vanlig (om enn litt tafatt og hjelpeløs) tysklærer og deltager på lokale fester. Det er en annen krig enn den vi ellers er vant til å se på film her i landet.
Knut Erik Jensen gir oss et nytt blikk på det vante og kjente. Filmen fungerer som en form for renselse av vår hverdagspersepsjon. Det vi trodde vi kjente så altfor godt, slik at det nærmest er blitt usynlig for oss, blir som nytt. Her er de store spørsmålene i livet, krig og kjærlighet, erindring og glemsel. Vind, sjø, fjell og gresskledte bakker får et eget sanselig nærvær i denne utradisjonelle og viktige filmen. Ikke minst gjennom lyd. Her finnes en temmet villskap som lokker fram en helt spesiell blåtone, i Øistein Boassens musikk og i det vellykkede, rike lyddesignet.
Filmskapere som Knut Erik Jensen har vi ikke mange av. Vi trenger flere filmer som Lengsel etter nåtid, laget med samme brennende lidenskap og kompromissløse stahet. Nye bilder som kan hjelpe oss med å tolke fortiden og nåtiden.
