Skribenten baserer sin analyse på en DVD-utgave av filmen, og har ikke sett filmen i kinosal med endelig kinolydmiks.

Regissør Jon Haukeland lagde i 1999 Før bombene falt, en dokumentar som omhandlet møtet mellom et utvalg unge serbere og albanere, orkestrert av Nansen Dialog-nettverket. (Filmen er 30 minutter lang, og er tilgjengelig i sin helhet her). Med “hjelp til selvhjelp” som mantra, inviterte Dialog-representant Steinar Bryn medlemmer av de to motstridende etniske gruppene til seminar på et hotell i Montenegro, hvor de to partene skulle føre konstruktiv dialog; en fredelig form for konfliktløsing i en tid da spenningen i Kosovo-regionen var dirrende. Få dager etter at møtet var konkludert, skulle krigen i Kosovo bryte ut. Dialogmøtets skrekkscenario hadde blitt en realitet. I Reunion, Haukelands kinoaktuelle oppfølger, har åtte av menneskene fra dialogmøtet blitt oppsporet. De inviteres til et nytt møte med hverandre i Montenegro, og igjen skal Haukeland fange alt på tape.

Som en slags “hvor er de idag?” presenterer Reunion systematisk skjebnene til åtte mennesker som, etter det første møtet, så krigen utfolde seg fra vidt forskjellige perspektiver. Krigen henger fortsatt over dem, og flere har flyktet til utlandet eller ut på landsbygda. Den økonomiske velstanden er åpenbart varierende; de har mistet familiemedlemmer og venner – en har tatt sitt eget liv. Boban tar oss med tilbake til det tidligere hjemmet hans i Pristina, som han måtte forlate i frykt. Vi får se de kummerlige kårene Srdjan lever under, i en region som huser en stor konsentrasjon serbere. Kontrasten er slående når vi presenteres for hverdagen til Fisnik, en albaner som har opplevd langt større suksess etter krigen – en lysere tone som later til å være felles for alle de fire albanerne vi introduseres for.

Det blir stadig tydeligere hvordan rollene har blitt reversert. I kontrast til hvordan situasjonen var for ti år siden, er det nå serberne som er minoriteten og albanerne som fremstår som den rådende makten. Det er med disse motsetningene i tankene at dialogmøtet utfolder seg. De ankommer hotellet i Montenegro, og på hver sin langside av et stort bord stilles de to motstridende gruppene opp mot hverandre, ansikt til ansikt. Med prosjektet Nansen Dialog sin representant Steinar Bryn som et nøytralt, rådgivende organ, pleier serberne og albanerne sine traumer gjennom samtale.

To etnisiteter forteller om utfordringene de møtte under og etter krigen. Begge sider forsøker å kvantifisere lidelse med referanser til dødstall og andeler etnisk befolkning i de ulike geografiske regionene, og selv slike harde fakta virker det umulig å bli enige om. Som Bryn selv sier, later det til å eksistere to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Denne muntlige duellen pendler frem og tilbake. Systematisk stiller de hverandre spørsmål som krever svar. Ved møtets slutt virker bitterheten overfor krigens utfall like stor, men man aner at gruppene erkjenner hverandres situasjon, og at de individuelle relasjonene preges av kameratskap. Det høres kanskje klisjéfylt ut, men disse båndene fremstår som ærlige og ekte i den kortfattede avskjedsscenen. Normaliteten i de siste bildene av serberne og albanerne, når de er tilbake i hverdagen, virker like preget av undring som bildene vi fikk se i introduksjonen. Med andre ord tillater Haukeland Reunion en respektabelt åpen slutt.

Filmens visuelle dimensjon er preget av en nøktern fjernsynsestetikk. Den tunge retorikken overlates til dialogmøtets deltakere, og disse utvekslingene fremstår som en naturlig del av vårt innsyn i seminaret og er ikke et resultat av manipulativ klipping. Denne nøkternheten betyr derimot ikke at vi står overfor rent observerende dokumentarisme. Reunion blander scener fra møtelokalene med arkivmateriale fra nyhetskanaler og bilder av dagens Kosovo, samt rikelig med klipp fra forgjengeren – altså Før bombene falt. Den frilynte kombinasjonen av bildemateriale tjener til Haukelands refleksjon over tidsperspektivet. Filmen fremstår som en komparativ analyse av fortidens og nåtidens splittede Kosovo. Sammenstillingen av bilder før og etter krigen, og hyppig veksling mellom det opphetede dialogmøtet fra 1999 og den mer neddempede sammenkomsten fra 2009, gir uttrykk for krigens evne til å utarme land og utmatte mennesker.

Utdrag fra Før bombene falt introduserer oss for livlige ungdommer fulle av engasjement, energi og frykt for fremtiden; de kjefter, ler og gestikulerer. Ti år senere befinner de samme kroppene seg i samme setting, men alt annet virker annerledes. Det fremstår klart at det ikke bare er den naturlige aldringsprosessen som har gjort disse menneskene mer tilbakeholdne og lavmælte; de uttrykker seg stadig med innlevelse når de nøster opp argumentasjonsrekker i debatten, men krigen har utvilsomt satt sine spor. Dette kommer sterkest frem når Srdjan på det mest saklige vis beskriver hvordan broren hans ble henrettet på åpen gate av tilfeldige albanere. Det er dette kontrastspillet i klippearbeidet som gir Reunion resonans. Det dempede lydsporet og de tomme landsskapsbildene gir oss ro og tid til refleksjon.

Rammefortellingen som omringer møtet, fungerer derimot ikke like godt. Haukeland velger å gjøre seg selv til en del av begivenhetene både i form av noen unødvendige bilder, så vel som en litt for konstruert fortellerstemme. I et forsøk på å knytte sammen de to dialogmøtene, i tillegg til å skape en følelse av full tilgang, er fortellerstemmen utformet som et mimrende brev til det tidligere dialogmøtets oppsporede deltakere: «Hi, I’m Jon. You might not remember me after all this time, but I’m the one who made the film about the meeting between you Serbs and you Albanians from Kosovo, in the spring of 1999». Det hjelper heller ikke at Haukeland leverer det hele på gebrokken engelsk og med et krampeaktig melankolsk toneleie. I en dokumentar med et så klart fokus på det autentiske, føles filmskaperens refleksive postkortstemme noe upassende. Utsendingen Steinar Bryn utstråler derimot visdom og innsikt mens han geleider oss gjennom Kosovo-regionens problemstillinger. Han fungerer også som en god lenke inn i fortiden, og med Bryn til disposisjon er valget av voice-over pussig. Slike detaljer hadde vært bedre formidlet gjennom en av dokumentarens sosiale aktører.

Reunion har et spennende utgangspunkt; å gjenforene de samme menneskene som for ti år siden utforsket sine frykter og fordommer rundt tilværelsen i Kosovo, og følge opp livene deres i det krigsrammede landet i dag. Å overlate drøftingen til krigsofrene selv, i form av å observere åpen dialog dem imellom, gir følelsen av å ha tilgang til primærkilder, som styrker dokumentarens kredibilitet.

Å skildre mennesker på både mikro- og og makroplanet vil alltid være fengende i den forstand at tilskueren bringes nærmere sakens kjerne og det menneskelige aspektet som gjør dokumentarsjangeren emosjonelt gripende. Vårt forhold til individene i filmen føles derimot overraskende distansert, i tråd med Reunions kontemplative stil, og unngår kinodokumentarens tabloidiserte fokus på emosjonell utlevering og behovet for å presse virkelige hendelser inn i en klassisk narrativ struktur. Regissør Jon Haukeland har valgt å formidle et spennende og temperert materiale med streit fjernsynsdokumentarisme. Interessant og kjølig.