Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Tancred Ibsens Fant (1937) vises fra og med torsdag 4. mai – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Artikkelen nedenfor er en eksklusiv smakebit på åpningskapittelet i Gunnar Iversens forestående utgivelse «Filmens Ibsen», om regissør Tancred Ibsen og norsk filmhistorie. Vi presenterer her et utsnitt av forfatterens forord, før utgivelsens prolog.
*
Dette er ingen biografi om Tancred Ibsen, ei heller en skildring av hans liv. Det er en bok om hans filmliv. Det er hans filmer som står i sentrum, og hans privatliv trekkes bare inn når det har betydning for filmene, og for å lage en sammenhengende fortelling om Ibsens karriere og filmarbeid.
Tancred Ibsens navn er uløselig knyttet til det som gjerne kalles den norske filmens gullalder. På slutten av 1930-tallet regisserte Ibsen noen av de mest populære og folkekjære filmene som er laget her i landet. Fremdeles er Gjest Baardsen (1939) en film som har evne til å engasjere og gripe oss, og den har blitt en av våre aller fremste filmklassikere. Også andre av Ibsens filmer har fått en helt spesiell posisjon i norsk samfunns- og kulturliv. Ikke minst To mistenkelige personer (1950), den eneste norske spillefilmen som har blitt totalforbudt etter vurdering av Høyesterett. Den store barnedåpen er vår første talefilm.
Fant (1937) er også en klassiker som har fått et eget liv i norsk filmliv, selv om dens representasjon av de reisende i dag føles problematisk. Tancred Ibsens filmer er dermed ikke bare viktige for norsk filmhistorie og alle som er interesserte i norsk film, men hans filmer har satt merke etter seg i det norske samfunnet, og har fremdeles betydning, langt utenfor snevre filmkretser.
Prolog
Helt i slutten av 1922 reiste Tancred Ibsen til USA med sin hustru Lillebil. Hun var skuespiller, hadde vært i New York tidligere, og nå fått rollen som Anitra i The Theatre Guilds store oppsetning av Peer Gynt på Broadway. Selv hadde Tancred lagt karrieren i militæret og flere forskjellige mindre vellykkede forretningsforsøk i Norge bak seg. Han befant seg på bunnen av sitt liv, og de mange forsøkene på å komme ut av skyggen av sine berømte bestefedre [Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, red.anm.] og foreldre, var nå blitt supplert med ønsket om å komme ut av skyggen av sin berømte hustru.
I sin selvbiografi Tro det eller ei fra 1976, skriver Tancred Ibsen med betydelig innlevelse om denne tiden: «Jeg har aldri kunnet fordra å høre at jeg var ’barnebarn’, og var det noe annet jeg absolutt ikke ville bli kalt, så var det ’konemann’» (Ibsen 1976: 78). Tidlig på 1920-tallet var han imidlertid først og fremst barnebarn og «konemann». Han ville i begynnelsen ikke bli med til New York, fordi han nettopp ville følge med som «konemann», helt i skyggen av sin berømte hustru, men ga seg til slutt etter at en gråtende Lillebil hadde sagt at da ville heller ikke hun reise.
Da måtte han gi seg, og bestemte at han likevel skulle følge med på reisen. Tancred Ibsen så imidlertid etter hvert at mulighetene til å reise med over til den nye verden var en måte å komme seg bort på. Bort fra Norge og hans berømte slekt, og dermed en mulighet til å fri seg fra alle sine komplekser (Ibsen 1976: 78-79).
I første omgang kan dette ikke ha vært lett. Han hadde ingen retning i sitt liv, og famlet i blinde. Lillebil på sin side var kjent og omsvermet, med suksess både nasjonalt og internasjonalt med dans og skuespill, både på teaterscenen og i film. Tancred hadde lite å vise til av suksess i sitt liv, annet enn som våghals og flyver, og han hadde ikke vist noen form for kunstnerisk talent.
Lillebil hadde fått sitt store gjennombrudd i 1915, bare 16 år gammel. Hun var blitt engasjert av den store teaterregissøren Max Reinhardt som ballettdanserinne, og ble prima ballerina i Berlin. Hun hadde også gjesteopptredener i København, London og Paris. Samme år debuterte hun dessuten for alvor som skuespillerinne på Nationaltheatret.
I årene framover pendlet hun mellom turnéer utenlands og opptredener hjemme i Norge. Hun vekslet utvungent mellom dans og skuespill, og arbeidet med dans, teater og revy. Dessuten hadde hun begynt en karriere som internasjonal filmskuespillerinne. Den første rollen hadde hun i det tyske kriminaldramaet Europa postlagernd (E. A. Dupont, 1918). Året etter spilte hun også i Mauritz Stillers svenske storproduksjon Sången om den eldröda blomman, som ble en stor internasjonal suksess. Senere ble det mange filmroller, både i utlandet og etter hvert i Norge.
I New York vinteren og våren 1923 er Lillebil populær og omsvermet. Hun møter igjen sin gamle samarbeidspartner Max Reinhardt, introduseres til det russiske teatergeniet Konstantin Stanislavskij, og danser tango med Rudolph Valentino. Peer Gynt-oppsetningen blir en stor suksess, og det avholdes hele 120 forestillinger, fra januar til september 1923. The Theatre Guild er så stolte av forestillingen at de inviterer Stanislavskij til å vurdere den, men han er litt kritisk til spillet og mente oppsetningen var for overflatisk (Harris 1994: 23). Lillebil er likevel en teaterstjerne, som lyser sterkt og klart på Broadway, midtpunktet i verdensmetropolens teater- og underholdningsliv.
New York er på dette tidspunktet ikke bare verdens største by, men også midtpunktet i en ny og tøylesløs kultur som snart skulle få navn som «The Jazz Age» eller «The Roaring Twenties». Helt i begynnelsen av 1920-årene hadde man ingen anelse om at dette tiåret skulle ende i krakk og depresjon, og kulturlivet blomstret i New York. Det var et høydepunkt for amerikansk teater. Det var også den første virkelige mediealderen, med helt nye typer avisjournalistikk, radio og film (Douglas 1995).
Amerikansk film hadde nylig også erobret verdensmarkedet, og selv om det meste av selve filmproduksjonen foregikk på vestkysten, i det som hadde fått navnet Hollywood, var New York fremdeles viktig for filmen. Her fantes pengene, i form av de store bankene, som finansierte filmstudioene, men her fantes også forfatterne, dramatikerne, skuespillerne og alle som gjorde teater og film til kunstarter. Midt oppe i dette befant Lillebil seg med sin mann, Tancred.
Hans framtidsutsikter er ikke lysende. Han har permisjon fra forsvaret, men bare med offisersutdannelse, uten høyskole, vil han aldri nå høyere enn major, og uten annen eksamen enn artium er mange stillinger i det sivile liv uoppnåelige. Hans ulike forretningsforsøk har heller ikke vært heldige. Intet av det han har prøvd seg på tidligere har blitt varige suksesser. Mens Lillebil er opptatt med prøver på teateret, går Tancred på kino.
Dag etter dag tilbringer Tancred i kinosalen for å få tiden til å gå. Han er ikke imponert over kvaliteten på det han ser, og han synes filmene kunne forbedres, men det er i hvert fall én måte å fordrive tiden på. Så en dag opplever han en film som skal forandre hans liv. Han går for å se den ett år gamle Orphans of the Storm av David Wark Griffith. Kanskje fordi han gjennom Lillebil er blitt kjent med skuespillerne Lillian Gish og Joseph Schildkraut, som spiller i Griffiths film. Denne storslagne filmen, et bredt anlagt episk melodrama om to foreldreløse jenters opplevelser under den franske revolusjonen, blir en åpenbaring for Tancred Ibsen. Han forstår at også film kan være kunst, og han blir overbevist om at filmen er hans framtid (Ibsen 1976: 80).
Møtet med Griffiths storverk Orphans of the Storm blir for Tancred en av disse merkelige og omtumlende opplevelsene som kan forandre et helt liv. Det blir et vendepunkt. Det gir hans liv en ny retning. Det gir hans liv mening og et nytt mål. Fra det øyeblikket av vet han hva han skal gjøre med sitt liv.
Det er filmskaper han vil bli. Det tar sin tid før han blir filmskaper, men åtte år senere debuterer Tancred som filmregissør i Norge, med Den store barnedåpen (1931), og begynner dermed en lang karriere i filmens verden. En karriere som skal inneholde noen av de aller beste og mest folkekjære filmene som er laget her i landet.
Han setter sitt preg på og endrer norsk film. Han blir filmens Ibsen.
*
Artikkelen over er en eksklusiv smakebit på åpningskapittelet i Gunnar Iversens forestående utgivelse «Filmens Ibsen», om regissør Tancred Ibsen og norsk filmhistorie.