Kinodokumentaren Havfolket åpner med en serie filmklipp av havet og kysten i ulike former: storm og stillhet; vinter og midnattssol.
På lydsiden hører vi et opptak av skuespiller Eilif Armand som leser det første avsnittet i Alexander Kiellands roman Garman & Worse (1880), som innledes med ordene: «Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden…»
Deretter følger klipp med scener og tidsangivelse fra norske kystbyer: Hammerfest, Molde, Narvik og Tromsø (1930), Kristiansund (1917), Ålesund (1914), Bergen (1908), Harstad (1932) og Stavanger (1925). Sekvensen ledsages av kommentarer på lydsporet. Her møter vi ikke den klassiske dokumentarfilmens usynlige og autoritære fortellerstemme, men intervjuer – både nyproduserte og arkiverte – om hvordan kystfolket har opplevd livet som nærmeste nabo til Kiellands «godslige elefant».
Dermed har vi i løpet av filmens første fire minutter også blitt presentert for hovedstrukturen i Havfolket: en collage av filmbilder arrangert og kommentert ved hjelp av intervjuer. Samtalene er i hovedsak gjort av filmskaperne selv, supplert med arkivmateriale fra NRK. Åpningen byr på et spesielt effektfullt eksempel: I en kort sekvens som illustrerer risikoen ved kystlivet, ser vi et utdrag fra et NRK-innslag laget i 1971, der journalisten spør: «Men vintrene da, Aksel, det kan vel være tungt? Har du aldri vært plaget med nerver?» Aksel, en middelaldrende mann i rutet arbeidsskjorte, svarer kontant: «Ja. Det har æ vært. Ein gang. Men det gjekk over.»
Like etter begynner filmens fortekster, tonet inn rett før et bilde av noen som stuper fra en båt – et hopp som starter i svart-hvitt og lander i farger. Dette innleder en montasje som i ett sveip tar oss fra førkrigstiden til det norske oljeeventyret på 1960- og 70-tallet, og lander på filmens tittelplakat.
Kompilasjonsfilm som dokumentargenre
De tre regissørene Elin Sander, Elisabeth Kleppe og Henrik Hylland Uhlving har delt arbeidet med Havfolket, og de to førstnevnte er også filmens produsenter (i produksjonsselskapet Aldeles AS), mens sistnevnte er en av to klippere. Havfolket kan sies å utgjøre tredje del i en dokumentarfilmtrilogi om det 20. århundrets Norge, innledet med Trondheimsreisen (Magnus Skatvold, 2018) og Bergen – i all beskjedenhet (Frode Fimland, 2020). Alle er bygget over samme lest, med omfattende bruk av intervjuer og historisk filmmateriale. Dette er en dokumentarform betegnet som kompilasjonsfilm, der ulikt materiale bindes sammen av et kommentarspor som gir klippene ny mening.
Formen blir særlig brukt i historisk sammenheng, som for eksempel i de utallige filmene med utgangspunkt i arkivfilm fra andre verdenskrig som florerer på kabel-TV og strømmetjenester. Men det er også et verktøy for seriøse dokumentarfilmskapere som Ken Burns. Med sin film om den amerikanske borgerkrigen (The Civil War, 1990) fornyet han denne filmformen ved også å bruke stillbilder, og fulgte senere opp med omfattende bruk av arkivmateriale i filmer som The War (2007) og The Vietnam War (2017).
De to formene for levende bilder som inngår i denne typen filmer er arkivfilm og amatørfilm, i tillegg til eksisterende dokumentarfilmer. Filmskaperne har benyttet seg av flere arkiver, først og fremst Nasjonalbibliotekets filmsamling, men også NRKs rikholdige skattekiste, samt andre kilder.
I likhet med de to foregående filmene har de også i utstrakt grad gjort bruk av amatørfilm, på engelsk ofte omtalt som found footage. Amatørfilmen har i senere tid blitt viet stadig større oppmerksomhet som historisk kildemateriale. Dette er omtalt i Patricia Zimmermanns bok Reel Families: A Social History of Amateur Film (1995), der forfatteren omtaler de mange smalfilmrullene som ligger rundt om i hjem verden over som en ressurs som venter på å bli utnyttet – eller som hun med en gruvemetafor sier det med boktittelen Mining the Home Movie (2008).
Et problem som gjerne oppstår i filmer basert på denne graveprosessen, er manglende respekt for originalmaterialet – særlig når det gjelder format. Det aller meste av arkivmaterialet er i svart-hvitt normalformat med et høyde/breddeforhold på 1.33:1. Dagens bredformat (16:9) har til sammenligning et forholdstall på 1.78:1. Dette blir ofte løst ved å kutte i det opprinnelige bildet eller, i verste fall, å «strekke» bildet slik at proporsjonene endres. Resultatet blir enten at bildeinformasjon går tapt, eller at menneskene på skjermen fremstår unaturlig brede.
Filmskaperne bak disse norske produksjonene skal ha honnør for å respektere det opprinnelige filmformatet, og Havfolket har blitt et godt eksempel på denne respekten. Det nevnte klippet av mannen som stuper i havet – der bildet skifter fra svart-hvitt til farger i den innledende fortekstsekvensen – har nok vært til behandling hos filmens kolorist, Christoffer Møgster. Grepet er imidlertid gjort med nennsom hånd her og andre steder i filmen. I og med at mye av filmens råmateriale er hentet fra amatørfilm, som alt overveiende har vært i farger, er det faktisk vanskelig å si når koloristen har vært i aksjon. Dette må regnes som nok et plusspoeng.
Stemmene
Etter tittelsekvensen kommer vi i gang med selve filmen, der fortellerstemmene står helt sentralt. Som nevnt atskiller disse seg fra den klassiske kompilasjonsfilmens allvitende stemme gjennom å representere «grunnplanet» i befolkningen. Riktignok brukes det kjente navn i Trondheimsreisen (Liv Ullmann, Håkon Bleken) og Bergen – i all beskjedenhet (Helge Jordal, Stig Holmås), men i begge filmene er det de mange «ukjente» stemmene som bærer fortellingen. Det samme gjelder Havfolket, der de etablerte stemmene representeres av blant andre Tove Karoline Knutsen, Trude Drevland og – nærmest selvfølgelig – Knut Erik Jensen.
Regissøren bak Heftig og begeistret er også til stede i det visuelle materialet med et klipp fra en av sine tidlige filmer, Med «Saltdalen» på tørrfiskfrakting (1975), og trolig også gjennom arkivmateriale hentet fra NRK-serien Finnmark mellom øst og vest (1985–86).
Det starter med værmeldingen. Til bilder i svart-hvitt av folk som forsøker å holde seg på beina i bygatene, skummende hav og fiskere som jobber i stormkavet, hører vi kommentarer som understreker hvor viktig NRKs værmelding har vært for folk langs kysten:
«Og tenk når NRK skulle legge ned værmeldinga! Den tidligste morrameldinga som går klokka halv seks – som samtlige feskara langs kysten er avhengig av! Er det mulig?! Det sett de der knusktørre landkrabban og ikkje ane korfor dem har sendt værmelding i 100 år. Men da ringte æ, og dæven, så sint har æ aldri vært!»
Denne typen saftige og minneverdige replikker er filmen rik på, noe som skaper et fruktbart samspill mellom bildesekvenser og lydside.
Dette første innslaget glir naturlig over i den livsfaren som nærheten til havet førte med seg, der minnene på lydsiden dreier seg om de som ble på havet, og de som måtte leve videre med tapet. Slik settes det opp en serie tematiske sekvenser på tvers av tidslinjen: uvær, forlis, religion, ferie ved sjøen, Hurtigruta, sjøfolk i handelsflåten, tørrfiskhandel, hval- og selfangst, kvinnehistorie, krigsseilerne, evakueringen av Nord-Norge under krigen, bilferjer – fjorden som et hinder snarere enn en ferdselsvei – og til slutt oljealderen med sine rigger.
Modellen er den samme: et visuelt tema blir belyst, understreket – og utvidet – av kommentarene. Nok et eksempel: temaet rundt skipsforlis glir over i religionens betydning – kirke og bedehus – og videre til den nordnorske bannskapen. Til bildene av en fisker som sliter med å få ei kveite opp i båten, hører vi Knut Erik Jensens umiskjennelige stemme om bannskapens betydning i nordnorsk kystkultur:
«Med én gang du lever i forhold til naturen, så har du også et forhold til det åndelige – for sikkerhets skyld. Arthur Arntzen sier jo at det er et gudfryktig folk i nord – men samtidig så bannes de. Vi bruker å si at det var en helvetes god prest …. »
Og det suppleres, og utdypes, med en anonym stemme:
«Hvis du står ute på fiske og for eksempel mister ei kveite én meter fra båten – som du har stått og bala med i to og en halv time og den er åtti kilo tung, da kan du ikke rope søren klype! Da roper du fy faen i helvete, den jævla hestkuk-kveita her, den skal æ faen mæ slite hauet av neste gang eg ser den! Og æ trur, at om det finnes en eller annen gud der oppe, så trur æ han e ganske overbærende overfor nordlendinger og bannskap.»
Den valgte formen representerer en form for audiovisuell historieskriving basert på muntlige kilder, der de to tidligere filmene kan regnes som lokalhistorie, mens Havfolket kan sies å være nasjonalhistorie.
Musikken
En annen form for kommentar kommer til uttrykk gjennom musikkbruken. Komponist Martin Smoge sørger for at den grunnleggende filmmusikken fungerer slik filmmusikk skal – diskret akkompagnerende, uten å komme i veien for den narrative flyten. Ellers er det brukt mye musikk knyttet til havet og kysten av artister som Halfdan Sivertsen (Kjærlighetsvisa, selvfølgelig), Lynni Treekrem, Stavangerensemblet, Erik Bye, Johannes Kleppevik og mange andre.
Det er også lagt inn en kompakt og elegant minimusikkvideo, bygget over første verset av Kari Bremnes’ Hurtigrute:
Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ en gang skulle
Særlig om kvelden
Da hurtigruta ropte langt derute fra
Og sa ho va på nord
Og æ sprang ned te kaia for å se
Vi følger ulike klipp av hurtigruteskip som kommer til kai, losser og laster; turister med kamera på magen går i land, reisende kommer ned landgangen, andre kommer opp. Filmskaperne har også funnet fram til et klipp av «ei lita pie» som venter på dagens store begivenhet. Så kastes det loss, og Hurtigruta forsvinner ut av bildet på den siste akkorden. Det er et godt eksempel på gjennomført og diskret montasje av Henrik Hylland Uhlving og Selim Mutić. De to markerte seg med klippearbeidet på Bergen – i all beskjedenhet, og i Havfolket er førstnevnte også kreditert som regissør – resultatet bærer preg av det solide filmhåndverket de representerer.
Filmen fortsetter i samme gode stil med bilder og historier arrangert i en tidslinje som omhandler den dramatiske historien om evakueringen av Finnmark og Nord-Troms på slutten av krigen. Ikke minst skildres den innbitte kampen for å flytte tilbake og bygge opp igjen de nedbrente byene og bygdene, før filmen tar oss til slutt inn i oljealderen.
Sitte i fjæra
Ut fra eksemplene ovenfor kan det kanskje virke som om Nord-Norge har fått uforholdsmessig stor plass i filmen, men det stemmer ikke. Elin Sander, Elisabeth Kleppe og Henrik Hylland Uhlving har sørget for en god geografisk spredning av historier fra hele den norske kysten – selv om det er vanskelig å unngå at den saftige nordnorske muntligheten kommer spesielt til sin rett i denne sammenhengen.
Filmen avsluttes med kveldsbilder og motiv fra et hav i blikkstille midnattssol, der folk sitter i strandkanten og Knut Erik Jensen får det siste ordet:
«Sitt du i fjæra ett eller annet sted, så sitt du i den samme fjæra over hele verden. Det er forskjellige folk og land og forskjellige temperatura og alt mulig. Men gå ned til fjæra, så sitt du der, så sitt du sammen med alle de andre.»
Dette er en fin avslutning på et godt gjennomført filmprosjekt. Skulle noen spørre meg om jeg har noen innvendinger mot denne filmen, må svaret bli: Nei.
Og det er fint å kunne konstatere at norske dokumentarfilmer fortsatt kan trekke et stort publikum til kinosalene – i skrivende stund er Havfolket sett av 108.646 tilskuere, og dermed den fjerde mest sette norske kinodokumentaren de siste 20 årene.
