Det er ikke langt fra det komiske til det tragiske. Latteren ligger ikke langt fra gråten. I filmkomediens historie er det mange eksempler på filmer og komikere som har arbeidet på grenselinjen mellom disse følelsene.

Klassiske eksempler er Charlie Chaplin og Buster Keaton, eller Jerry Lewis og Jacques Tati. Alle har de til felles at de ikke riktig passer inn. De står utenfor og vil inn i det gode selskap, men de forblir outsidere. Det er figurenes tragedie, men også kilden til det komiske.

Mest tydelig er denne koblingen mellom latter og desperasjon i den svarte humoren. Her ler man mot alle odds, man flirer av tilværelsens uutholdelige tyngde, og fniser av det man egentlig ikke burde finne morsomt. Fortvilelsens aller mørkeste humor kommer til uttrykk i Gunnar Vikenes Her er Harold. Her blir latter inngangen til å håndtere en stadig mer overveldende, mørk, desperat og pinlig situasjon. Latteren er av og til befriende, men like ofte et uttrykk for fortvilt desperasjon.

Her er Harold er Gunnar Vikenes fjerde spillefilm, og peker tilbake på debuten Himmelfall (2002). Også dette var en film som pendlet mellom latter og gråt, mellom komedie og tragedie. Begge filmene er fulle av merkelige karakterer og pussige episoder. De har en kjerne av ømhet, og en overflate av absurd humor, der latteren er en måte å takle død, tap og sorg på.

Her er Harold har en sørgmodig tone, som brytes opp av absurde, klønete karakterer og en rekke pussige øyeblikk. Toneleiet er sammensatt og tvetydig, preget av motstridende følelser. Alle personene i denne tragikomedien er lukket inne i seg selv. De forsøker å nå ut til andre, men mislykkes.

I skyggen av IKEA

Her er Harold handler om den aldrende møbelhandleren Harold Lunde (Bjørn Sundquist). Allerede innledningsvis synes alt i Harolds tilværelse å legges øde eller vitre bort. Hans forretning i Åsane i Bergen har hatt en sentral rolle i nabolaget. Harold har møblert Åsane, som filmen uttrykker det, men et langt liv som møbelhandler får en brå slutt når IKEA åpner sitt store utsalg og utkonkurrerer hans lille bedrift.

Dette er bare begynnelsen på Harolds problemer. Hans hustru Marny er i ferd med å bli dement, og da Harold til slutt bestemmer seg for å plassere henne på et pleiehjem, faller hun om og dør foran øynene hans. Med sønnen Jan (Vidar Magnussen) står det heller ikke så bra til. Han har gjennomgått en skilsmisse og mistet jobben som journalist i VG – hvilket faren først oppdager når han skal besøke Jan og familien i Oslo. I stedet for å møte idyll, som en positiv motvekt til sitt eget liv, ser han at sønnen har blitt en like tragisk skikkelse som han selv.

I desperasjon bestemmer Harold seg for å dra til Sverige og kidnappe IKEA-gründeren Ingvar Kamprad. Men Harold er en tafatt hevner, og alt går i grøfta. På veien møter han imidlertid unge Ebba (Fanny Ketter). Hun blir katalysatoren som får Harold til å forlate sin bitre og lammede situasjon på veien til Älmhult, der Kamprad (Björn Granath) befinner seg, i nærheten av sitt aller første IKEA-utsalg. Ved en ren tilfeldighet får Harold kloa i Kamprad, og med Fannys hjelp holder han vedkommende fanget i en campingvogn.

Men hva skal han egentlig gjøre med IKEA-kongen? Harold ønsker hevn, men er ingen voldsmann. Kamprad synes dessuten ikke å være spesielt berørt av kidnappingen, og anser nærmest situasjonen for å være et underholdende avbrekk i en ellers travel hverdag – og en potensiell mulighet til å gjøre litt ekstra PR for firmaet. Hvem som kontrollerer hvem i denne duellen er ikke godt å si.

Etter mye om og men leveres Kamprad tilbake til IKEA-favnen. Harold forlater Fanny og det snøtunge svenske vinterlandskapet, og reiser tilbake til sønnen i Oslo. Den uflidde Jan åpner døren og ser overrasket ut, men sier de avsluttende og forsonende ordene: «Pappa, kom inn.»

Det moderne og det nye

Her er Harold skiller skarpt mellom det moderne og det nye, og filmen er full av nostalgi og angst. Nostalgi overfor den tapte tiden, og angst for framtiden. Harold er en moderne karakter, kastet ut på tilværelsens mest stormfulle og dype hav, uten redningsvest, men med et sterkt ønske om å gjenfinne den tapte tiden. «Han tok fra meg alt jeg hadde», sier han om konkurrenten. Harold vil skru klokka tilbake. Både det tragiske og det komiske ligger i at vi som tilskuere ser at denne drømmen ikke er mulig å realisere.

Harold representerer den gamle gode tiden. Han har yrkesstolthet, og selger møbler som er laget for å tåle tidens tann. Ingvar Kamprad er Harolds totale motsetning. For ham er det et poeng at møblene skal vare til kunden er lei og uansett ønsker å kjøpe noe nytt. Han representerer den moderne kapitalismens konsumhelvete. Møbelbransjen forteller om samfunnsutviklingen; den er en temperaturmåler på senkapitalismens ødeleggende og sjelløse tid. Varer har erstattet lykke, og Ingvar Kamprads arbeidsetikk, som han stadig skryter av, er brautende, egoistisk, dysfunksjonell og negativ. Ikke bare fnyser han av ferier og regulering av arbeidstid; han har skapt et forretningsimperium som skaper splid innad i hans egen familie. Sønnene som sloss om å overta bedriften er triste og fremmedgjorde.

Skildringen av Kamprad er noe av det mest fascinerende med Vikenes film. Hans strie strøm av moderne forretningssjargong gjør ham stadig mer ufyselig. Hver gang han åpner munnen er det for å skape seg en fordel, og hans nykapitalistiske sjargong er pepret med engelske uttrykk som gir inntrykket av en aldrende yuppie. Alt han gjør skal tjene egne interesser; selv ønsket om å servere personalet julegrøt er motivert av selviske motiv. Kamprad er gjennomgående falsk og uten sjel.

Satt opp mot Kamprad, fremtrer selv en såpass flat og unyansert karakter som Harold i et positivt lys. Hans gamle verden forsvinner da butikken går konkurs og hustruen dør. All tradisjon har nådd sin ende – det faste er blitt flyktig. Harolds tafatte forsøk på å løse modernitetens dilemmaer går skeis, fra et selvmordsforsøk i den tomme møbelbutikken til kidnappingsforsøket. Den utilpasse Harold kan minne om en brumlende versjon av Herr Hulot i Jacques Tatis skikkelse. Herr Hulot er ukomfortabel overfor alt nytt, og kjemper en umulig kamp mot utviklingen, teknikken og modernitetens vindmøller. Det er hovedsakelig det tafatte og klønete vi ler av i Her er Harold, men også mannens umulige prosjekt. Framtiden er kommet for å bli.

Her er Harold handler mest av alt om identitet, og iscenesetter Harolds desperate ferd gjennom det moderne samfunnet med like deler skadefryd og ømhet. Filmens morsomste scene illustrerer dette identitetsmotivet. I sitt første og mislykkede forsøk på å kidnappe Kamprad, må Harold forsere en sint schæferhund. For å unngå å bli bitt, går han til IKEA og kjøper seg en masse bobleplast. Ikledd et Michelin-gubbe-lignende panser er han parat til å møte den skumle bikkja, men kjøteren er ikke å se – fordi Harold har brutt seg inn i feil hus.

Det komiske ved Harold er nå visualisert: en uformelig skikkelse med begrenset bevegelighet, som avgir lyd ved hver minste forflytning (en blanding mellom poppende popcorn og fjerter). Dette er klassisk humor på høyt nivå. Harold ”tas ned”, samtidig som han umenneskeliggjøres i sin polstring. Han har måttet ikle seg IKEA-plast for å nærme seg Kamprad, og er dømt til å mislykkes.

Kommunikasjonssvikt

Tett knyttet til kontrasten mellom det gamle og det nye, mellom tradisjon og modernitet, er ønsket om å se og bli sett. Hos Kamprad har dette blitt destruktivt og sykelig. Han vil alltid være sentrum for all oppmerksomhet, og hans ustoppelige forretnings-svada vitner om manisk selvopptatthet.

Alle familier er i oppløsning i denne filmen. Harolds ekteskap ender brått, og sønnen Jan er skilt og arbeidsløs. Fannys mor er en kvinnelig versjon av Kamprad. Hennes liv er også et skrik om å bli sett, og en strøm av tilfeldige elskere er en bønn om oppmerksomhet – som fremmedgjør datteren. På mange måter er 16 år gamle Fanny fortellingens mest sympatiske og positive figur. Hun er en survivor; til tross for moren og deres dysfunksjonelle familieliv representerer hun framtiden.

Når Fanny kommer slepende med Harold, vil moren gjøre seg til for gjesten. Beruset prøver hun å gjenskape sin fordums storhet som sportsgymnasiast i snøen, men må reddes når hun går ned i spagaten og ikke kommer opp igjen. Fanny tar det hele med fatning; hun har tross alt opplevd dette før.

Hele universet i Her er Harold er preget av en lammende kommunikasjonssvikt. Alle snakker forbi hverandre, eller mest til seg selv. Dette er også et velkjent motiv i filmkomedien, fra Harold Lloyd til Jim Carrey. Selv om Bjørn Sundquist deler få fysiske likhetstrekk med Herr Hulot, kan jeg ikke unngå å tenke på Tatis skikkelse, og hvordan alle hans forsøk på å kommunisere går skeis (eksempelvis sluttscenen i Feriesabotøren (1953), der alt han kan gjøre er å sitte for seg selv og kaste sand på noen barn). Slik er det også med Harold. Kidnappingsidéen er en pervertert versjon av noe han sikkert har sett på fjernsyn. Han har mistet fotfestet.

I skildringen av et samfunn befolket av fremmedgjorte egoister som ikke kan se eller snakke med andre, tegner Vikene et tragikomisk bilde av samtiden. Fortellingen rommer en god porsjon nostalgi, men også et svartsyn: det eneste vi kan gjøre er å skoggerle av oss selv.

Maskulinitet og farskap

En av de beste og mest emblematiske scenene i filmen kommer etter at Harold og Kamprad har gått gjennom isen og hutrende forsøker å få tilbake varmen i en uoppvarmet campingvogn. Begge hutrer av kulde, der de sitter i bar overkropp, og ingen vet hva de skal gjøre for å få tilbake varmen. «Kroppskontakt», sier Fanny, og på keitete vis må Harold og Kamprad omfavne hverandre. Bildet av de to halvnakne gamle mennene, bitre fiender som nå er avhengig av hverandre for å overleve, er både komisk og gripende. Her ligger noe av den ømheten som gir klangbunn til den mørke latteren.

Til tross for sine originalitet, er Her er Harold på mange måter en katalog over norsk films hovedtemaer det siste drøye tiåret. Ikke minst gjelder dette oppgjøret med maskuliniteten og tematiseringen av farskap. Gang på gang problematiseres Harolds maskulinitet. Ikke bare fordi han er komikkens sentrum, men fordi hans maskulinitet blir utgangspunktet for en kritikk av mannsroller og mannsfantasier.

Kidnappingsidéen er en typisk maskulin fantasi, næret av kulturindustriens formelfortellinger om vold som løsning på individuelle problemer – med klare paralleller til filmer av brødrene Joel og Ethan Coen. Her er Harold er en slags variasjon over Fargo, uten vold; fullstappet med keitete og dustete figurer som gjør alt for å gjøre det vanskeligere for seg selv. At Harolds prosjekt mislykkes så radikalt springer ut av kritikken eller problematiseringen av maskuliniteten.

Farskap har også vært et sentralt motiv i norsk film de siste ti årene, og Gunnar Vikenes Harold stiller seg i rekken av dysfunksjonelle og negative fedre. Han er ikke tilstedeværende i sønnens liv. Kamprad er også en dårlig far, som først og fremst ser på sine griske sønner som konkurrenter. Selv om Fannys mor illustrerer at også mødre kan svikte sin barn i dette fiksjonsuniverset, er det først og fremst fedres forhold til sønnene og farsrollen som tematiseres og problematiseres i Vikenes film.

Men er det morsomt?

Her er Harold forteller oss mye om samtidens lengsel etter gamle dager og redsel både for samtiden og framtiden, og filmens sorgmuntre, tidvis svarte komikk formidler tematikken på en god måte. Der Himmelfall var en flettverksfortelling, med mange avstikkere og en løs struktur, er Her er Harold fastere i formen. Tidvis bærer den preg av en road movie-aktig, episodisk dramaturgi (som komedier flest).

Gunnar Vikene har blitt en regissør som behersker håndverket, og som ønsker å bruke sitt talent på små, egenartede prosjekter. Av og til med nesten selvmorderisk integritet. Hvorfor velge en så intetsigende og anonym – og lite salgbar – tittel på filmen? Den forteller ikke stort, og befinner seg langt unna delen av romanen Saganatt (Frode Grytten, 2011) filmen er basert på.

Personene er snodige og flate, fargepaletten blekgrå, og landskapet symbolsk med sin isende kjølige vinterkulde – hvilket understreker det nedsnødde indre hos både Harold og Kamprad. Fortellingen er sømløst satt sammen til en perlesnor av lavmælte og underfundige absurditeter. Tempoet er langsomt, men timingen er god. Skuespillerne er upåklagelige, og spesielt Granath stråler i rollen som IKEA-konge. Men er filmen egentlig morsom?

Det tok meg lang tid å flire og le i møtet med Her er Harold. Det øvrige publikummet på kinoen Nova i Trondheim var også reserverte, og ga ikke høylydt uttrykk for begeistring. Når det er sagt er Her er Harold en film som langsomt vinner tilskueren over på sin side. Latteren sitter langt inne, men lokkes sakte men sikkert fram.

Tragikomikk er en vanskelig balansegang, der latter og gråt stadig dulter borti hverandre. Det tar tid før man kan le, av andre så vel som seg selv, for vi bærer vel alle på en liten bit av Harold inni oss?