Med Den stygge stesøsteren bidrar debutant Emilie Blichfeldt til å fylle et gapende hull i norsk samtidsfilm. Norsk film har en skrikende mangel på eventyr for de som er for store til Sabeltann, men som likevel trenger å bli underholdt og skremt.
«Tre personer besvimte! Jeg aldri hørt om noe lignende før.» Sitatet er fra et intervju med en ung norsk skuespiller. Hun deler de voldsomme reaksjonene på den første visningen av den fysisk krevende produksjonen hun akkurat har deltatt i med Aftenposten. Fortellinger om fysisk ubehag, besvimelser eller oppkast blant publikummere er ikke uvanlig ved lanseringer av skrekkfilmer, eller andre varianter av genren som Den stygge stesøsteren tilhører.
Men sitatet ovenfor handler ikke om Den stygge stesøsteren, ei heller om Coralie Fargeats The Substance (2024), en annen nærliggende referanse. Det skuespiller Elli Rhiannon Müller Osborne forteller om, er den dramatiske premieren på NRKs rosablogger-serie Rekviem for Selina hvor hun gestalter hovedrollen, og publikummere besvimte under en puppe-implantasjons-scene.
Det er flere grunner til at jeg starter min analyse av Emilie Blichfeldts brutale og burleske eventyrsatire Den stygge stesøsteren, med å kontekstualisere den med en annen aktuell produksjon. Tilfeldigheter vil nemlig ha det til at Rekviem for Selina ble sluppet på NRK kort tid etter at Den stygge stesøsteren hadde premiere på norske kinoer. Begge tematiserer skjønnhetstyranniet gjennom overskridende, detaljerte fremstillinger av “kroppsforskjønnelser”, og begge har fått mye oppmerksomhet for tematikken.
Intervjuet med Müller Osborne i Aftenposten bød dessuten på andre sitater som skapte sterke reaksjoner, i alle fall i min feed på Facebook. Skuespilleren uttaler nemlig også at hun «tror de fleste kvinner har søkt opp prisen på puppeimplantater», før hun legger til at hun håper Rekviem for Selina kan få kvinner til å ombestemme seg. De mange godt voksne kvinnene i min feed fnøs av utsagnet, som de fant dramatisk overdrevent, med henvisninger til egne holdninger og private valg.
Müller Osborne tar kanskje feil eller for sterkt i, men de eldre kvinnene tar garantert feil når de nedtoner dramatikken i hvordan skjønnhetsindustrien og kosmetiske operasjoner preger norske jenter og kvinners liv i vår samtid. (Som rapportert i denne saken hos NRK.)
Det er derfor Den stygge stesøsteren hugger til så hardt og godt.
Eventyrfortellinger og rosablogger
Den stygge stesøsteren tar et morsomt og groteskt oppgjør med Askepotter og prinsesser som ideal. Allerede fra de første drømmeaktige bildene og de rosa fontene i introsekvensen er det åpenbart at regissør og manusforforfatter Blichfeldt har storkost seg med å hugge løs på stereotypier og drømmescenarioer.
Allerede i løpet av filmens første fem minutter blir forestillingen om idealistiske og romantiske ekteskap tilgriset med kakekrem og blod, når en eldre adelsmann på egen bryllupsfest med ny, yngre kone brått spytter rødt og stuper død rett ned i kakefatet, med ansiktet først. Det beste og gøyeste med denne filmen er da også hvordan det vakre og det groteske går hånd i hånd, som når vi allerede tittelsekvensen får boltre oss i ren visuell eksess – maleriske stilleben som kombinerer mat, blomster, larver og torturredskaper.
I denne versjonen av eventyret om Askepott er ekteskapet en ren varehandel, som i tillegg viser seg å være basert på feilaktig reklame og inngått på falske premisser. Begge partene har giftet seg for pengenes skyld, men rikdommen var fake news. Den døde brudgommen etterlater seg ingen penger, men et stort hus og en vakker datter, Agnes/Askepott (Thea Sofie Loch Næss). Dette betyr at den nygifte Rebekka (Ane Dahl Torp), som selv har to snart voksne døtre, og har nådd sin «best før»-dato på ekteskapsmarkedet, må prøve å odle fram en ny handelsvare i familien.
Og når den yngste datteren Alma (Flo Fagerli) ennå ikke er gifteklar, er det Elvira (Lea Myren) – filmens hovedperson – som må klargjøres for oppgaven. Men fordi hun er den stygge stesøsteren må hun gjennom en rekke transformasjoner i estetikk og etikette for å bli verdig konemateriale. Dette koster mye penger. Og det går ganske så brutalt for seg, i de vakre salongene for kosmetisk kirurgi, dans og dannelse i det fortidige eventyrlandet Swedlandia.
Emilie Blichfeldts feministiske prosjekt pakkes ikke pent og forsiktig inn. Hun tar virkelig sats og gir oss et nytt perspektiv på et av de mest kjente og gjenfortalte av alle eventyr, som ikke minst Disney både har allmenngjort og lisensiert. Askepott er en av tretten (!) prinsesser som det amerikanske selskapet har gjort til big business – i form av filmer, leker, kostymer og som del av opplevelsesprodukter i fornøyelsesparker.
Selv om Blichfeldt i Den stygge stesøsteren har plantet noen hint til Disneys animerte Askepott fra 1950, er det først og fremst brødrene Grimms versjon fra 1812 og filmatiseringen av dem bøhmiske varianten Tre nøtter til Askepott (1973) som er hennes viktigste referanser. Fra brødrene Grimm hentes blant annet brutaliteten i hva man kan gjøre dersom en sko ikke passer (kappe av tær, eller skjære av en hæl), og fra Tre nøtter til Askepott hentes blant annet poenget om hvor idiotiske prinser faktisk kan være.
Den tsjekkoslovakisk-østtyske julefavoritten fra 1970-tallet har blitt populær nettopp fordi Askepott ikke tvinges inn i én stereotypi – hun kan både ri, jakte og være pen og prinsesse-aktig. Og fordi såvel prinser, sosiale konvensjoner og klesmoter latterliggjøres med bred pensel.
Å kritisere gamle eventyr-stereotypier og Disneys skjønnshetsidealer oppleves derfor hverken som særlig orginalt eller nødvendig. Derimot har Den stygge stesøsteren etter mitt syn stor verdi som satire over dagens influenser-eventyr – slik de iscenesettes gjennom TikTok, Instagram eller Snapchat. Å være en stygg stesøster er ikke, slik det var hos Grimm, å være ond og falsk og stygg på innsiden. Her betyr å være stygg at man ikke passer perfekt til skjønnhetsidealene.
Elviras tenner må reguleres, nesen opereres, og kroppen slankes for å bli akseptert og aktuell for prinsen – som tradisjonen tro holder et ball for å finne en kone. Filmens kirurg, Dr. Esthétique (Adam Lundgren), vil helst også forstørre brystene til Elvira. I Rekviem for Selina reiser Selina til Tyrkia for å investere arven sin i framtida/pupper, og med det setter hun både publikums evne til å puste og eget liv i fare.
Både i Rekviem for Selina og Den stygge stesøsteren kuttes, snittes og sys det på kroppsdeler med så detaljerte bilder at vi tilskuere får utfordringer med å holde på både pust og matinntak. Fellesnevnerne mellom serien og filmen er i det hele tatt flere enn man skulle tro. Fra den rosa typografien i begge tittelsekvensene, til alle bildene av jenter som sjekker det lille speilet på veggen for å se om de er vakre (nok).
Men alle referanser til tidligere tiders eventyr til tross, i Den stygge stesøsteren finnes ingen gode feer, fugler eller nøtter som kan trille fram magi. Skjønnhet gjør vondt, både i virkeligheten og i denne gjenfortellingen, for hos Blichfeldt byttes nøttene til Askepott ut med bendelorm-egg.
Feministisk body-horror
Som mine beskrivelser av filmen så langt trolig allerede har synliggjort, er ikke kritikken mot skjønnhetsidealene i Den stygge stesøsteren veldig subtile. Historien som fortelles er heller ikke spesielt original, den følger i all hovedsak den velkjente plottlinjen om Askepott og stesøstrenes behov for å få seg menn. Det må imidlertid legges til at å få seg menn her har flere betydninger, for Askepott har evnen til å få seg menn (både prinser og stallgutter) både i oppdollet og dydig positur på ball, og avkledd på alle fire i stallen.
Det mest nyskapende her er blikket – at vi får se fortellingen fra stesøster-perspektivet, fra den som ikke får skoen til å passe. Stesøsteren blir dermed gitt en slags oppreisning, for Elvira er ikke slem (i alle fall ikke til å begynne med), men hun er samtidig for dum til å være heltinne (ingen kvinner med vett i behold vil ønske seg en slik prins) og sliter med sitt naive og dådyraktige blikk på verden med å få vår fulle sympati. Men også Askepott viser seg fra flere sider, bokstavelig talt. Mens vi fra eventyrene kjenner Askepott som en som kan snakke med duene og dyrene, får hun her også vist mer dyriske sider selv, blant annet i den overraskende og overskridende sexscenen med stallgutten. Dersom denne versjonen av eventyret har en helt, er det lillesøsteren Alma, som får gå under radaren og til en viss grad utvikle egne interesser og handlekraft.
Dermed knytter det seg ikke den helt store spenningen til hvordan det går i Den stygge stesøsteren, det vet vi jo fra eventyrene (Spoiler alert 1: Askepott får prinsen). Spenningen knytter seg i stedet til hvor langt regissøren er villig til å gå med sin visjon (Spoiler alert 2: Hun er villig til å gå langt!).
Mange kritikere har allerede poengtert hvordan body horror-genren – som kanskje har hatt sin fremste regissør i David Cronenberg (Videodrome, The Fly og Dead Ringers) – også passer særs godt for feministiske filmskapere. Kanskje ikke som hånd i hanske, mer som kropp i korsett eller fot i fotbinding. Opp gjennom historien har jo kvinnekroppen vært i sentrum for det vi kan kalle en eneste lang body horror.
I dag er det lett for oss å se og peke på det groteske i den mange hundre år lange tradisjonen med å snøre føttene til kinesiske jenter fra fireårsalderen, slik at “lotus-føttene” forble små, deformerte og ubrukelige. Det er lett å fnyse av tanken på at kvinner ikke trengte å kunne gå fordi de skulle være til pynt og behag. Eller å riste på hode av korsetter så stramme at kvinner slet med å puste. Men det er kanskje ikke like lett å se kroppsskrekken i botox, øyelokk- og neseoperasjoner eller bryst- og rumpeimplantater, som tydeligvis må til for å få friske unge kropper i 2025 til å leve opp til moderne skjønnhetsidealer.
Feministisk body horror har de siste årene tatt for seg kvinnekroppens forhold til skjønnhet, sex, fertilitet, ernæring, og aldring på en lang rekke måter som utfordrer hva publikum har øye og mage til å tåle. Listen over filmer som skriver seg inn i denne trenden begynner å bli lang, men Julia Ducournaus Raw (2016) og Titane (2021) og Coralie Fargeats allerede nevnte The Substance (2024) peker seg ut som særlig toneangivende.
Selv oppsøkte jeg The Substance sent og noe motvillig, og sliter med å forstå den store hypen rundt den, fordi for meg ble den både for klinisk, kalkulert og kald. Nå hadde selvsagt filmens rykte spolert enhver mulighet for å bli overrasket over tematikken eller regissørens vilje til å gå “all in» i groteske virkemidler og eksess, men jeg opplever også at samtalene om filmen forblir en lukket samtale om filmen (sammen med kanskje Demi Moore og regissøren). Den stygge stesøsteren oppleves i langt større grad som en film som åpner opp for nye og friske samtaler om hva det vil si å bli en bedre versjon av deg selv.
Emilie Blichfeldt går også “all in” både i feministiske temaer og skrekkelige virkemidler, og strekker grensene for hva man kan vise i norsk film. Både når det gjelder vold og sex. Man kan nesten mistenke henne for å ha pønsket ut flest mulig tabuer og overskridende visuelle motiver, slik at hun kan treffe fobier og skrekk hos flest mulige publikummere. Å spise spagetti mens man bader er eksempelvis overraskende ekkelt.
For min egen del var scenen der det sys inn øyenvipper med lange, ekle nåler den vanskeligste å se på, mens andre kanskje vemmes mer av råtnende mat, larver, lik eller avkapping av lemmer. Det var tilløp til både gisp og rop i salen da jeg så filmen på en tidlig førpremiere, men overraskende lite latter. For egentlig er ikke Den stygge stesøsteren så skrekkelig som beskrivelsene av kroppslige overskridelser kan tyde på, til det er den for faenivoldsk – og morsom!
Mer film til de store kidsa
Blichfeldt har blant sine nærmeste kunstneriske samarbeidspartnere hatt med seg mange gode krefter til å skape alle de visuelle overskridelsene på lerretet. Marcel Zyskind på foto, Manon Rasmussen på kostymedesign, Sabine Hviid og Klaudia Klimka-Bartczak på produksjonsdesign og Thomas Foldberg på proteser gir alle viktige bidrag med grundig filmatisk håndverk. Det ser både overbevisende, ekkelt og stilig ut hele veien, og man kan fryde seg både over storslagne locations (filmet i Polen) og finpussede små detaljer.
Selv fant jeg mye glede i sinnrike blomsteroppsatser, bordoppdekninger og matserveringer. Det er smart tenkt å koble moderne feministisk kritikk av kroppsidealer til malerkunstens stilleben. Europeisk malerkunst har rike tradisjoner i framstille menneskers forfengelighet og livets forgjengelighet gjennom overdådige bilder av mat og blomster. I kunsthistorien betegnes ofte symbolbruken vi finner i slike malerier som “memento mori” (husk du skal dø). Verdslig og kroppslig forfengelighet er med andre ord forgjeves i det lange løp.
Mye av det kroppslige ubehaget i Den stygge stesøsteren formidles også i lyddesignet, der mye av det skrekkeligste som skjer med Elvira (eller skal skje) framstilles gjennom rumlinger og hyl. Originalmusikken av John Erik Kaada og Vilde Tuv, supplert med spor av Strauss, Mozart og Grieg, svinger mellom ulike stemninger (i likhet med filmen som helhet) og har gjenklanger fra både tsjekkiske skoger og dansegulv. Og ikke bare nåtidige som sådan – en innlagt danseoppvisning på ballet er som en herlig blanding av Busby Berkeleys spektakulære koreografier fra Hollywood-musikalens glansdager og en skoleopptreden på barnetrinnet.
Ved siden av Emilie Blichfeldts skaperkraft, er det rolletolkningen til Lea Myren som er filmens fremste styrke. Det er en inderlig og intens prestasjon, som krever mye av den unge skuespillerens fysikk og mimikk, og som bør gi henne flere gode filmroller fremover.
Resten av ensemblet blir sittende litt mer fast i klisjeene de representerer, for Den stygge stesøsteren er ikke en perfekt film. Tidvis er den litt for treg og litt for opplagt, slik jeg ser det. Den er også både skitten og stygg, men det kler den selvsagt. Og faenivoldsk filmfeminisme har vi ikke for mye av, så jeg sier ja takk til mer.
Og enda viktigere: Norsk film trenger mer kinofilm for unge publikummere, særlig de som har vokst fra animerte eventyrfilmer, og de fortjener fortellinger som treffer dem – også der det gjør vondt. Vi får bare håpe at ingen får pusset og polert på Emilie Blichfeldt, vi trenger henne som hun er.
*
Red. anm: Redaktør Lars Ole Kristiansen har bidratt i forarbeidet til Den stygge stesøsteren og er kreditert som filmens musikkonsulent. Han har ikke vært redaksjonelt involvert i arbeidet med denne analysen.
