Analysen

Troll – Kongens hale (2018)

Mange norske filmskapere har vært drevet av et ønske om å erobre verdenspublikummet, og hva kunne vel for en askeladd være et bedre utgangspunkt for internasjonal filmsuksess enn et ekte, animert trolleventyr? Spillefilmdebutant Kristian Kamp har jobbet iherdig i flere år for å realisere sin drøm om en storslagen animasjonsfilm som ville ta utgangspunkt i helnorske troll og eventyr, men først etter at kanadiske penger og co-regissør Kevin Munroe (TMNT) kom med på laget ble det mulig for Kamp å realisere sin drøm.

Troll – Kongens hale er en film med en nærmest eventyrlig bakgrunnshistorie, og søker man på nettet finner man utallige avisoppslag om prosjektet – man kan følge utviklingen, fra filmen bare var en vag nærmest lokal idé, frem til den stod på bena som en internasjonal storproduksjon. Det ferdige resultatet er et norsk-kanadisk samarbeid, der norsk oppfinnsomhet er blandet med internasjonal bransjekunnskap. Resultatet er blitt en interessant kombinasjon av nasjonale motiver og internasjonal fortellekunst.

Med et budsjett på ca. 120 millioner (ifølge intervjuer med Kamp) har Sagatoons Troll – Kongens hale blitt en av de dyreste norske filmene som noensinne er laget. Men kombinasjonen av et norsk eventyr og nord-amerikansk animasjonskultur har kanskje resultert i en litt for disneyifisert trollsaga. Som filmeventyr balanserer Munroe og Kamps film litt usikkert og stivt mellom norsk tradisjon og internasjonal industri.

Trollprins Tryms eventyrlige reise

Vi kastes rett inn i handlingen i begynnelsen av Troll – Kongens hale. Det er duket for det årlige solbrentløpet i trollriket Ervod, der de mest fryktløse trollene kappes med hverandre. De utfordrer også sola som kan gjøre dem til stein. Vinneren blir konge over trolldalen, og hvert av de siste ti årene har kong Grom (Anders Baasmo Christiansen) vunnet løpet. Han er en beundret og elsket konge, men selv om han også denne gangen vinner løpet, og trollene fester med promp og prakt, er ikke alle like fornøyde med det som skjer.

Groms fetter Grimmer (Pål Kristian Eggen) er den evige toer. Den økende frustrasjonen og irritasjonen gjør ham desperat. Han vil også være konge, men han har hele livet stått i skyggen av eneren Grom. En annen som er misfornøyd er Groms sønn Trym (Oscar Fjeldstad-Bergheim). Han er selve trollprinsen, men til tross for alle sine ferdigheter er han for ung til å ta del i solbrentløpet. Faren tillater ham ikke å delta.

Trym er lei av å sitte ved barnebordet når man feirer farens årlige triumfer, og brenner av iver etter å prøve seg i voksenverdenens farlige hinderløp – noe som gjør ham til et lett offer for Grimmers onde kløkt. Grimmer lurer Trym bort fra trollenes landsby og inn i den forbudte skogen. Idet Trym er i ferd med å gå i Draugens felle, kommer Grom ham til unnsetning. Det er imidlertid grenser for kongens makt og krefter, så Grom havner i fellen i stedet for Trym, rammes av solens farlige stråler, og forvandles til stein.

Umiddelbart kroner Grimmer seg selv til konge, men mangelen på entusiasme fra befolkningen gjør ham raskt til en ond despot. Han er intenst mislikt av de andre trollene, og må derfor ty til den ene nye undertrykkende loven etter den andre, i et desperat forsøk på å vinne trollenes lydighet. Han vil bli som sin fetter, men mangler alle de egenskaper som har gjort Grom til en elsket og æret konge.

I mellomtiden befinner Trym seg fremdeles i den forbudte skogen, men der er han ikke alene. Trym møter den driftige og smarte Freia (Ronja Kulstad-Andersen), som går i lære hos den synske trollmannen Halvstein (Toralv Maurstad). Hun finner Trym med hjelp av en trollformel og hjelper ham. Med på reisen følger også fortellingens muntrasjonsråd og komiske avveksling: det tohodete trollet Jutul (Jan Martin Johnsen).

Freia maner fram oraklet Volva (Ida Lind), og de får vite at Draugen har halen til Tryms far som en suvenir rundt halsen. De får også vite at om de klarer å få tak i halen i løpet av tre dager, og setter den tilbake på Grom, vil forsteiningen opphøre og kongen komme til live igjen. For å oppnå dette legger Trym, Freia og Jutul ut på den farlige reisen til Draugen og kongens hale.

De tre vandrer gjennom farlige landskap og møter mange hindre og utfordringer på sin vei. De må krysse Dommedagsbrua, som voktes av et trehodet kvinnelig troll, og de må ta seg gjennom Tragediekløfta og over Håpløsmyra. Ved hjelp av Freias magiske krefter, og Jutuls komiske dumsnillhet, når de til slutt fram til Draugens mørke hjem. Trym klarer å vinne Draugens tillit og får med seg farens hale.

Siste hinder gjenstår imidlertid: Grimmer vil for enhver pris hindre dem i å komme hjem til trolldalen i tide for å redde kong Grom. Etter mange forviklinger kommer Trym likevel i posisjon til å sette halen på plass, men han når akkurat ikke helt fram før han selv blir forvandlet til stein. Grimmer mildnes når han ser det som skjer, og forsøker å vekke Grom og Trym til live, men også han mislykkes. De tre står til slutt på rekke som forsteinede figurer, til trollfolkets store fortvilelse.

Men slutten jo bli lykkelig. Helt i begynnelsen av filmen har vi hørt fabelen om småsteinfuglen, som med uendelig tålmodighet forsøker å fylle et hav med stein slik at ingen lenger skal drukne på dypet, og en fugl med en liten stein i nebbet dukker opp. Steinen faller og treffer Trym, slik at han bikker over akkurat tilstrekkelig for å sette halen til faren på plass. Dermed brytes fortryllelsen. Grom, Trym og Grimmer – og alle andre forsteinede troll – vekkes fra sin tilsynelatende evige hvile. En ny storfest kan begynne, akkurat som i filmens åpning. Og trollene er enige om at de må finne en tryggere måte å velge sin regent på. Filmens siste bilde viser kong Grom, dronning Guld og lille Trym i tett omfavnelse. Familien er endelig gjenforent.

Troll-allegori

Som de fleste norske og amerikanske barnefilmer har Troll – Kongens hale en klar moral, og innvevd i materialet finner vi en rekke berøringspunkter med vår egen samtid. Grunnideen og universets mytologi er forankret i en lang eventyrtradisjon, foredlet med klassisk amerikansk filmfortellerkunst, men til syvende og sist er Kristian Kamp og Kevin Munroes film en moralsk historie med tydelige allegoriske trekk.

Og moralen på visa er like enkel som den er god. Snillhet, tålmodighet og oppfinnsomhet rekker til det meste og løser alle problemer. Det er noe grunnleggende skandinavisk og sosialdemokratisk over denne fabelen, når Trym og vennene hans gang på gang overvinner hindre og temmer uhyrer med en klem eller et snilt ord. Både Draugen og Trianna, det trehodete trollet som vokter dommedagsbrua, beseires med vennlighet og godhet. Til syvende og sist er det ensomhet som har drevet uhyrene til ondskap i dette filmeventyret, så med vennskap og et smil kan man stanse ethvert uhyggelig vesen.

Mer interessant enn den åpenbare moralen i fortellingen, er hvordan regissørene Kamp og Munroe – og de ni (!) krediterte manusforfatterne – kommenterer mange av samtidens utfordringer og fenomener. Det starter med selve solbrentløpet. Filmen kritiserer på mildeste måte vår tids knefall for vinnere, spesielt innen sport. Dyrkingen av eneren, på alle andres bekostning, og den vinnerkulturen som har utviklet seg, er ikke udelt positiv. Grimmers ondskap utløses av denne overdrevne hyllesten av de som kommer først. Det er derfor selve sluttmoralen i filmen er så viktig – trollenes beslutning om å finne en annen måte enn solbrentløpet å velge sin monark på.

Fremhevingen av sportsenere knyttes dessuten eksplisitt i filmen til dyrking av kroppskultur i vår tid. Både Grom og Grimmer ser nærmest ut som kroppsbyggere, og elsker å vise fram sine muskler. Grom blir umiddelbart foreviget i både tegning og skulptur etter seieren, mens Grimmer umiddelbart går i gang med trening for å slå Grom og bli neste års konge. Hans eneste løsning på sin mislykkethet synes å være å skaffe seg enda større muskler. Filmen kritiserer denne kroppsfikseringen og styrkekultusen, og dette rammer også kong Grom – en figur filmskaperne har skildret som en litt jålete narsissist. Det er ikke tilfeldig at denne fortellingens virkelige helter er småtroll.

Underveis kommenterer filmen også andre sider ved samtiden, som tematiseringen av ungdommelig opprørstrang og bruken av musikalske battles og rap – motiver som knytter denne trollfabelen til vår tid. I den norske versjonen snakker til og med en av servitørene på den store trollfesten svensk, som et ekstra lite pek. Trollenes verden er altså langt på vei tegnet som et bilde på samtiden, reflektert i et eventyrlig narrespeil.

En mer alvorlig allegori finner vi i sikkerhetslovene som Grimmer innfører etter at han har tatt makten. Dette kan ses som en refleksjon over den autoritære utviklingen i mange samfunn og nasjoner i vår tid. Grimmer oppfører seg i denne delen av filmen ofte som en moderne politiker i medias søkelys, og scenen der han forsøker å innynde seg gjennom å prøve å kysse et spebarn (men i stedet spys ned av smårollingen) henvender seg på effektiv måte både til barn og voksne.

En stolt tradisjon innen norsk barnefilm er å komme med noen stikk til moderne media, og dette finner vi i Troll – Kongens hale også. Denne kritikken kommer til uttrykk både i måten Grimmers despoti etableres på, og i skalden Morts rolle i arbeidet med å selge Grimmer til trollfolket. Satiren får sitt tydeligste uttrykk i sekvensen der Grimmer skal skaffe seg en dronning. Han plages av ensomhet, og lengter etter Groms fagre dronning Guld. Å finne en dronning er imidlertid er ikke bare tenkt som en måte å overkomme lengselen og ensomheten på, men også noe Grimmer gjør for å prøve å vinne trollfolkets gunst.

Denne sekvensen er konstruert som en kombinasjon av en missekonkurranse og et reality-show. Tre stygge trollkjerringer vises frem på en scene, og både Hildur med stålånden, Vesla Rosenknopp og Trollgrulina representerer det totalt motsatte av dronning Gulds fagre ynde. I iveren etter å gjøre narr av Grimmer, og på en diskret måte kritisere vår tids skjønnhetsdyrking på, går filmen imidlertid langt i å ironisere over trollkvinner. Selvsagt er trollriket Evrod et vrengebilde av vår tid (og Dovre skrevet baklengs), men gjennom denne missekonkurransen og andre små slengere beveger filmen seg på temmelig slak line. Det primære barnepublikummet plukker sikkert ikke opp så mye av dette, men filmen balanserer litt usikkert i mange slike scener.

Troll – Kongens hale vil både være et frodig eventyr og et oppbyggelig lærestykke, men det er vanskelig å finne balansen når man skal kombinere to genrer. Dette skaper noen motsetninger i filmen. Hovedpersonen Trym blir for eksempel både «den utvalgte», men også en helt vanlig rakkerunge. Freias trollkunstner tar tidvis for stor plass, men blir kledelig redusert mot slutten. Når alt kommer til alt er det trollgutten Trym sin reise det egentlig handler om, og filmen lykkes til slutt med å både spise opp og beholde kaken.

*

Nasjonal og internasjonal: norsk films pendelbevegelse

Helt siden den spede begynnelsen har norske filmer blitt til i en pendelbevegelse mellom internasjonale genrer og fortellergrep på den ene siden, og våre egne nasjonale ideer og motiver på den andre siden. Den tidligste norske filmen omfavnet en inter- eller transnasjonal impuls, men det hele snudde med det såkalte nasjonale gjennombruddet i 1920-årene. Nye pendelbevegelser fulgte i tiårene før og etter krigen, og siden midten av 1980-tallet har norsk film vært preget av denne vekslingen. I noen perioder har filmskapere forsøkt å være så internasjonale som mulig – og dermed langt på vei tapt det nasjonale særpreget av syne – og i andre faser har man forsøkt å finne temaer eller fortellergrep som oppleves mer «norske» og særpreget nasjonale.

Vi ser fortsatt at kontemporære norske filmer er preget av dette dilemmaet: Hvordan finne en balanse mellom det nasjonale og det internasjonale? I en co-produksjon som Troll – Kongens hale er dette ekstra viktig. Blant de siste årenes hjemlige barnefilmer finner vi flere eksempler der filmskaperne forsøker å gripe tilbake til eldre nasjonale røtter eller motiver, men likevel utnytter transnasjonale fortellerelementer: i alt fra Blåfjell– til Flåklypa-filmene. Også blant et knippe actioneventyr, med mer direkte røtter i norsk tradisjon og historie, finner vi dette: i Gåten Ragnarock (Mikkel Brænne Sandemose, 2013), Birkebeinerne (Nils Gaup, 2016) og Askeladden – i Dovregubbens hall (Brænne Sandemose, 2017). Andre eksempler er Trolljegeren (Andre Øvredal, 2010), Thale (Aleksander Nordaas, 2012) og Flukt (Roar Uthaug, 2012).

Noen ganger har legeringen mellom det nasjonale og det internasjonale blitt sterk, med glitrende resultat, andre ganger har kombinasjonen resultert i noe som verken er fugl eller fisk. Selv om det er mye å bli imponert av i Troll – Kongens hale, er og blir filmen en litt usikker blanding – med det lokale og nasjonale på den ene siden, og det internasjonale på den andre. Noe skurrer, annet passer godt sammen. Filmens dramaturgi er forbilledlig, og bruken av en sentral deadline skaper effektiv spenning i eventyret. Her følger Kamp og Munroes film de etablerte standarder for å fortelle på film. Trym og Freia får tre dager på seg til å redde Tryms far, og ettersom dagene går stiger spenningen. De mange hindrene på veien til den lykkelige avslutningen er også effektive måter å organisere fortellingen på.

Andre visuelle og auditive elementer er kanskje mindre vellykket. Landskapet Trym og hans følgesvenner beveger seg i er et eksempel på dette. Spesielt furuskogen i Troll – Kongens hale ligner lite på det vi er vant med fra illustrerte eventyr, eller slik vi kjenner norsk skog og naturlandskapene fra livet utenfor kinosalen. Filmen er riktignok et eventyr – altså en fantasi – og selvsagt kan man velge å skape hvilke landskap som helst, men hvorfor designe et landskap som ligner mer på en nord-amerikansk enn en norsk skog om man vil spille på nasjonale særpreg? Er det de mange kanadiske animatørene og designerne som her har dominert, eller er det gjort for å viske ut det norske særpreget, nok til at man kan nå ut til et stort publikum?

Trollenes design og fargeskala er heldigvis ganske langt fra Trolls-filmen til Dreamworks fra 2016, bygget over de danske lykketrollene, men Trym og Grom og alle de andre trollene blir etter mitt syn likevel litt for glatte og unorske i sitt utseende. At de ikke må være for avvikende, eller for skumle, er en selvfølge når man lager en barnefilm, men her har man tatt mange skritt bort fra nasjonale billedtradisjoner som med hell kunne vært utnyttet bedre. Dette er mest tydelig i framstillingen av Draugen. Her er vi så langt fra Kittelsen og andre norske tegnere og malere som mulig, og Draugen ser isteden ut som en blanding av en stor blekksprut og Jabba the Hutt fra Star Wars-universet. Denne Draugen er merkelig malplassert i et norsk eventyr.

Også i originalmusikken, komponert av kanadiske Daniel Scott, forsøker man i Troll – Kongens hale å forene norske toner med en symfonisk musikkulisse av typisk anglo-amerikansk «filmmusikk». Partituret ender dermed opp midt i mellom det nasjonale og det internasjonale. Bukkehornet blander seg med de innsmigrende strykerne og de strunke blåserne, og Grieg siteres (kledelig) med jevne mellomrom. Spørsmålet er om dette er nok, og om det er vellykket? Ofte framstår filmen som mer internasjonal – eller rettere sagt nord-amerikansk – enn norsk.

Troll – Kongens hale forsøker å være to ting på samme tid, men lykkes ikke helt. De to impulsene nuller hverandre langt på vei ut, så i et ønske om å erobre det store internasjonale markedet har man endt opp med et glattere og mer anonymt uttrykk. Filmen ligger rett og slett litt for nærme alle andre animasjonsfilmer med store budsjett, og mister særpreget fra et norsk trolleventyr til en internasjonal blanding av hummer og kanari. Selv ikke den fantasifulle bruken av dialekt i den norskdubbede versjonen kan redde filmen fra å bli for glatt og forflatet.

Promp og prakt

Det er likevel en hel del å flire av og beundre i Troll – Kongens hale. Rollefigurer og handlingselementer imponerer, og animasjonen skaper en veritabel symfoni av velkoreograferte bevegelser. Kanskje er designet litt i glatteste laget, og figurenes mimikk og plastikk har et begrenset uttrykksregister, men Kamp og Munroes film er både morsom, engasjerende og tankevekkende.

På den ene siden henvender Troll – Kongens hale seg til de aller yngste. Og gir dem en spennende handling, med små-skumle øyeblikk og en stor porsjon befriende karnevalsaktig raping og promping. I trolldalen er verden snudd opp-ned, og både meitemark og rompetroll er en del av matkulturen. De mange burleske innslagene er befriende. Man kan ikke leve av moseloff alene. På den andre siden kommenterer dette trolleventyret mange av de typiske trekkene ved vår egen samtid. Vinnerfiksering og kroppskultur kritiseres med et lunt smil, og roten til ondskap og despoti ligger i ensomhet og manglende oppmerksomhet.

Om alle bare ble sett, og fant seg venner, ville vi ikke hatt alle disse problemene. Kanskje er det en enkel moral i Troll – Kongens hale, men i vår ellers hjerteløse verden er ikke det den verste havnen å ankre opp i.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>