Dag Johan Haugeruds trilogi, et godlynt opprør mot fastlåste kategorier og identiteter, avsluttes med en lun fortelling om mennesker hvis instinkt er å gjøre godt for andre, med to hovedpersoner blant de mest troverdig sympatiske skikkelser i norsk film.

Dag Johan Haugeruds trebindsverk skrider fram, med en sublimt fengslende, men også dypt analytisk skildring av den første, pinefulle forelskelsen, pluss et scenografisk mirakel med intens fetisjering av strikking, garn, plagg og pledd.

Denne uken feirer Cinematekene 40-årsjubileet for Tony Scotts spillefilmdebut The Hunger, og vi byr her på et gjensyn med Dag Sødtholts hyllest av hele regissørens filmografi. [2]

Henrik Martin Dahlsbakkens film veksler mellom drama og lyrikk, er både enkel og kompleks, og gir stort tolkningsrom via en antydende, informasjonsknapp tilnærming, assosiativ klipping og intrikat fortellerstruktur.

Lana Wachowski's solo Matrix effort is very uneven, but especially the first act is hugely impressive, marked by precision-point filmmaking and mirror poetry.

Laila Mikkelsens minimalistiske, betagende film er preget av slående bruk av spartanske nordnorske landskap, fortalt fra et lite barns synspunkt, datter av en selvopptatt «tyskertøs», i en historie som utspiller seg de siste månedene før frigjøringen i 1945.

«Det essensielle er ikke dybden i den tematiske analysen, men virtuositeten i det pussige skråblikket på verden og menneskelige egenskaper, og Hjelperytteren inneholder en over førti minutter lang strekning som er ren perfeksjon.»

Lars Klevberg's debut feature does not succeed fully as a horror film, but is highly impressive in its mise-en-scène and sophisticated, subdued and moody aesthetics.

A final look at M. Night Shyamalan's Split, this time its formal approach with a special emphasis on his inventive use of point-of-view shots, stealthy camera movements, overhead and underhead shots, and many other subtleties.

A guide to the many powerful suicide scenes, including the brilliant, icily electrifying opening where normality turns into nightmare. Plus motifs, visual ideas and references to earlier Shyamalan works.

The hero of this brilliant, darkly poetic musical is fantastically arrogant, loutish, self-centred, self-pitying and pathetic, played by Steve Martin as totally captive of his dreams and desires.

This Disney film is remarkably dark and sophisticated for this company, made during a brief period of a more adult approach to their live action family films. 11-year-old Fairuza Balk is absolutely enchanting as the resourceful heroine.

Say what you want about M. Night Shyamalan's foray into disaster movie terrain, but its last 25 minutes are excellent, carefully walked through in this screenshot-based analysis.

An initial response to the narratively complex and structurally beautiful Glass, which concludes the diverse trilogy of the meditative mood piece Unbreakable and the character-oriented suspense film Split.

Med lett hånd har Stian Kristiansen laget en emosjonelt vakker film om mennesker som forløser kunsten og kunsten som forløser livet, via en uimotståelig Eili Harboe som framfører tenåringens kvaler med sårhet og sjarm.

The Lure-stjernen Michalina Olszanska briljerer på nytt i en asketisk, men intens beretning om en rystende kriminalsak fra 1970-tallets virkelige Tsjekkoslovakia – samt utenforskap og utforskning av lesbisk kjønnsidentitet.  [2]

Denis Villeneuves Blade Runner 2049 er en mektig kunstopplevelse, men også en tankefull meditasjon over menneskelighet, autentisitet og refleksjoner. [4]

Vi går gjennom undersøkelsessekvensen bilde for bilde, filmens mest imponerende del, en kontrollert kakofoni av bilder og lyd, framført med kontemplativ intensitet.

Vi fortsetter dypdykket ned i Thelma, ved å se på Joachim Triers mange elegante visuelle løsninger, ekko og speilinger, og vi gjenopptar tråden fra vår Analysen-artikkel når det gjelder motiver og helhet.

Vi tar et billedmessig streiftog gjennom Joachim Triers langfilmer, og finner koblinger til kinoaktuelle Thelma.

The cat-and-mouse sessions between psychiatrist and patient form a thrilling acting laboratory, where M. Night Shyamalan's fundamentally static set-ups are done with rigour and discreet invention. Bonus: film references.

«During the climax of The Last Airbender, Shyamalan succeeds in finding a cinematic equivalent to the effortless unfolding of superhuman powers, in a formal framework also suggesting the hero's ritualised path to that state.»

I en omfattende utvidelse av sin artikkel på norsk, fortsetter Dag Sødtholt prosjektet om M. Night Shyamalans filmer: «In The Last Airbender the sketchily drawn characters become pieces in a formal game of harmony.»

We look at three outstanding scenes in this better-than-you-think M. Night Shyamalan film, along with its pervasive motif of figures in a landscape, visual rhymes and many occasions of elegant staging.

With the artistic, commercial and critical success of his two latest films, it is about time to soberly unearth the very real qualities of M. Night Shyamalan's disproportionally maligned middle period.

Med den kunstneriske, kommersielle og kritiske suksessen til hans to nyeste filmer friskt i minne er det på tide med en nøktern gjennomgang av M. Night Shyamalans filmer i den tunge perioden 2008-2013. [8]

Skrekkfilmpionéren Tobe Hoopers siste kreative kraftanstrengelse var en forrykt maltraktering av en Stephen King-novelle til et fargesprakende, delirisk og marerittaktig melodrama. [2]

Man sitter som fjetret av Oscar-vinnende Joanne Woodwards hjerteskjærende fyrverkeri av en rolleprestasjon. Eve lider av personlighetsspaltning, et nytt og sensasjonelt tema i 1957, som også ga oss Lizzie, med samme tema.

Denne uglesette Brian De Palma-filmen er et herlig sammensurium av absurd teater og filmatisk drømmelabyrint, en kavalkade av brå narrative kast og stemningsskifter, dobbeltgjengere og forvekslede identiteter. [7]

The new leaner, meaner version of M. Night Shyamalan has made a bizarre but thoroughly gripping film, providing an emotionally deep understanding of why psychological survival mechanisms arise in abuse victims.

Michael Ironside-fans og horrorelskere bør kjenne sin besøkelsestid: Den kanadiske slasherfilmen Visiting Hours er deilig «trashy», marerittaktig underholdende og mye bedre enn sitt rykte.

Intens tilstedeværelse av et stjernelag med skuespillere og ekstrem fortellerglede hever den lurvete og smått spekulative B-filmen The Squeeze til å bli en elektrisk gangster-thriller.

«Hun er desperat etter å gjøre ham til lags, patetisk og helt uten psykologisk forsvarsverk. Han er en mesterlig manipulator som kjører i sirkler rundt henne. Hun er ekstremt sulten på kjærlighet og han er psykopat.»

Twisted Nerve er en forheksende spennende film, som tross en ganske urimelig intrige oppnår stor troverdighet.  [1]

Den britiske thrilleren Night Must Fall (Karel Reisz, 1964) er et oppvisningsnummer på flerfoldige nivåer.  [3]

The Ninth Configuration er et gripende – og typisk for regissør William Peter Blatty meget katolsk! – drama om skyld, forløsning, Guds eksistens, det ondes natur, og om muligheten for det gode i menneskene. [2]

«Forvirrende, men planmessig. Labyrintisk, men symmetrisk. Uforutsigbar, men metodisk. Tvetydig, men konkret. Slik kan man oppsummere Henrik Martin Dahlsbakkens elegante spillefilm Sensommer.» [8]

Denne milepelen i moderne norsk film spiller uvanlig dypt på dobbeltgjengermotivet, og danner et tett nettverk av speilinger mellom rollefigurene. I denne artikkelen tar vi Erik Skjoldbjærgs Insomnia i nærmere øyesyn.

Vi kaster et blikk på Anja Breiens praktverk, Arven, som i flere tiår – inntil Louder Than Bombs – hadde en nærmest mytisk status som Norges forrige film i hovedkonkurransen i Cannes.

Whispered echoes, nightmare logic, high melodrama, relentlessly ingenious staging – this visual analysis of M. Night Shyamalan's pastoral masterpiece preserves the film's own gestures, often rearranged in surprising combinations.

After a general evaluation of this M. Night Shyamalan tour de force, the large cast of characters and their relationships are examined, with a special emphasis on subtext and how that is expressed through mise-en-scène.

Before The Visit came M. Night Shyamalan's early masterpiece The Village. Mismarketed and misunderstood as a horror movie, it has gained a following as a mood piece of pastoral beauty, intense emotion and stylised lyricism.

Joachim Triers tre kortfilmer fra tiden ved National Film & Television School i London viser en sikker formbevissthet, et skarpt øye for iscenesettelse og en særdeles godt utviklet personlig stemme. [2]

David Robert Mitchell forener kunstfilm og sjangerfilm i It Follows. Vi setter filmens iscenesettelse og estetikk under lupen i den siste av tre analytiske artikler om filmen.

David Robert Mitchell byr på en intelligent og gjennomarbeidet bruk av motiver. Vi avslører hvordan søvn, vann og rødfarge skaper et «usynlig», parallelt forløp til overflatehistorien i It Follows. [1]

David Robert Mitchells It Follows vekker ærefrykt langt utenfor skrekkfilmentusiastenes rekker. Denne første av i alt tre artikler skal se på 10 mulige innganger til filmen, og forsøke å sette ord og bilder på hva som gjør den så spesiell. [30]

«De nærmeste spiller i hovedsak på det usagte. Dialogene preges av pauser og tause spenninger mellom rollefigurene. De fleste filmer øker farten mot klimaks, men hos Sewitsky blir pausene bare lengre og mer pregnante.» [3]

In Signs scenes do not only exist to drive the plot forward. Their formally distinctive staging creates additional layers, encouraging meanings and symbols, often enigmatic. [1]

Signs offers rich allegorical subtexts of dreams, magic and the aliens as metaphors for the characters' inner demons. We also chart references to The Birds, and analyse the masterful cellar sequence and the film's ending.

M. Night Shyamalan is particularly adept at creating a set of hidden motifs that govern the film. We look at circles, water, doors, houses, the sky and how they operate in two brilliant horror set pieces.

Regissør Céline Sciamma ønsker å si noe om en sosial virkelighet. Men hun er like opptatt av filmmediets lyriske dimensjon, og spiller på et nett av fornemmelser og valører, der selv den minste detalj kan snakke med helheten.

«Den første timen av Frøken Julie er god, til tider briljant, men dessverre blir nyansene og vår medskaperevne borte i siste halvpart, der filmen insisterer på resonans med overdrevent teatrale virkemidler.»

M. Night Shyamalan's visual style consists of a series of recurring formal devices. Watching Unbreakable feels like participating in a ritual where these devices are applied and reapplied, in new variations and combinations.

M. Night Shyamalan's enigmatic superhero thriller is a film where everything seems to be connected to everything else. We look at various motifs and colour codings that move in intricate and sometimes very strange patterns.

Our in-depth look at M. Night Shyamalan's early films continues with Unbreakable: perhaps the only mainstream Hollywood formalist film, a mass-market movie approached with an unrelenting European art film sensibility.

I forbindelse med en artikkel om Harald Kolstads kritikergjerning i neste Vagant, henter vi frem en kronikk av Kolstad fra 1969 – der han taler den norske filmoffentligheten imot og sabler ned Arne Skouens feirede historiske drama. [29]

«De første tjue minuttene av De umoralske er irriterende kaotiske og «trashy», men så roer filmen seg ned og leverer noe vi kan kalle for søppel-lyrikk. Det er sjanglende og skjevt, men også uutgrunnelig og betagende.» [3]

GIFF 2014: Programmet under årets utgave av Gøteborg internasjonale filmfestival var ikke spesielt imponerende, og visningsforholdene ofte under enhver kritikk. Likevel er det en glede å videreformidle høydepunktene.

We conclude our in-depth analysis of M. Night Shyamalan's masterpiece with a close look at motifs and structural aspects, concluding with a shot-by-shot commentary on the post-funeral sequence.

A visual analysis of key scenes of M. Night Shyamalan's masterpiece and his virtuoso use of motifs, staging and interconnectedness to achieve coherence and closure. [1]

A stunning piece of high-precision filmmaking, formally inventive, thematically intelligent, emotionally gripping, a momentous commercial success, an almost perfect film. [1]

Tyrkiske Yeşim Ustaoğlus film Araf vises på Cinemateket i Bergen denne helgen. Vi ser nærmere på en filmskaper kjent for sin menneskelige varme, inntrengende ro og et blikk for poesien i autentiske miljøbeskrivelser. [1]

It was one of the most hated films of the 2000s, but with the trauma now at a distance, it is time to appreciate M. Night Shyamalan's Lady in the Water for its very real qualities. [1]

Kenneth Lonergans Margaret er et mesterverk, men den strabasiøse produksjonsperioden har gitt oss to utgaver. Den lange versjonen er forbausende omarbeidet i forhold til kinoversjonen. Hva er de største forskjellene? [3]

I klørne på den sovjetiske sensuren rakk nylig avdøde German å lage kun en håndfull filmer i løpet av en 45-årig karriere. Montages gir deg visuelt innsyn i filmene til en russisk mester som fortsatt er et obskurt navn i Vesten. [4]

Den store filmfestivalen i Gøteborg er inne i en problematisk overgangsfase, både i kvaliteten på filmene, men aller mest på det visningstekniske og den vidunderlige nye digitale verden.

Vi forlater den engelskspråklige verden og inviterer deg inn i 10 fascinerende verker fra verdensfilmen som kunne avnytes under den nylig avsluttede filmfestivalen i Gøteborg. [6]

Grace Kelly var berømt for sin eleganse; vi belyser Hitchcocks avbildninger i Vinduet mot bakgården. [4]

Stanley Kubricks legendariske science fiction-film er en usedvanlig suggererende opplevelse.  [8]

Som du ser meg er vidtfavnende og rik, både i karaktertegninger, spekteret av personligheter, problematikk rundt identitet og verdighet, gruppedynamikk og forholdet mellom bevisste og ubevisste motivasjoner. [39]

Audrey Hepburn bedårer oss med letthet også i en musikal, som driver gjøn med motebransjen og intet mindre enn eksistensialismen.

En 4-åring forsvinner fra en barnehage, noe som leder til en lang dags absurd ferd mot natt, fra hverdagens lys til underbevissthetens bekmørke. Et fremragende eksempel på kvalitetene hos auteur-giganten Otto Preminger.

Cinematekene feirer Top Guns 30-årsjubileum, og i denne artikkelen kaster vi et blikk på Tony Scotts karriere. Scott ble ofte anklaget for å dyrke overflate-estetikk og prangende stilgrep, men etterlot en rik og variert filmografi. [5]

Med fabelaktige skuespillerprestasjoner og absolutt autentisitet er dette relativt ukjente verket en av de mest hjerteskjærende og innsiktsfulle seriemorderfilmene noensinne.  [11]

Norsk films svar på I fjor i Marienbad? Nylig Amanda-nominerte Babycall blir iallfall mer og mer fiffig, kompleks og overskridende for hvert gjensyn. Vi retter et nytt analytisk blikk mot Pål Sletaunes film. [14]

Vi følger opp Prometheus-debatten med å pløye oss gjennom ti hyppige innvendinger mot filmen. [68]

Vi studerer Wes Andersons orkestrale metode ved å ta et analytisk dypdykk i det kinoaktuelle mesterverket Moonrise Kingdom. [5]

«Et interessant aspekt ved Kompani Orheim er forholdet mellom ærlighet og løgn. I en paradoksal kollisjon mellom to egenskaper filmen fremstiller som henholdsvis positiv og negativ, blir Terje ærlig når han drikker.» [3]

Europas sterkeste filmnasjon var bredt representert under Gøteborgs internasjonale filmfestival. Vår utsendte gir deg en fyldig rapport.

Vi har besøkt Gøteborg internasjonale filmfestival 2012 – Nordens største av sitt slag – og plukket med oss ti fremragende filmoppdagelser som tar pulsen på verdensfilmen akkurat nå. [1]

I tillegg til å være en gripende beretning om avhengighet, er Steve McQueens tilsynelatende enkle Shame et overraskende rikt og flertydig verk, med stor dybde og mange spennende tolkningsmuligheter. [32]

Nicolas Winding Refns Drive er ikke bare en forførerisk oppvisning i atmosfære og stil, men også gjennomtenkt i struktur og rik på undertekst.  [8]

Joachim Triers nye film er mer realistisk og mindre lekende enn debutfilmen Reprise. Denne undersøkelsen av filmens form avslører likevel mange minneverdige vendinger. [4]

Vi går på oppdagelsesreise i Terrence Malicks The Tree of Life, et skattkammer av vidunderlig kompleksitet.  [26]

«Få meg på, for faen er sjelden vare i norsk film, med tydelig vilje til eksperimentering og stilisering.» [4]

Form- og fortellermessig et mesterverk, og kanskje den mest troverdige science fiction-filmen noensinne. [3]

«Ofte er det et stort kompliment til en film at den reiser flere spørsmål enn den stiller, men hvis det dreier seg om et streit kriminaldrama i en realistisk setting blir det verre.» [7]

Gøteborg internasjonale filmfestival 2011 er nylig avsluttet, og i denne artikkelen rapporterer gjesteskribent Dag Sødtholt om ytterpunkter og utfordringer ved Nordens viktigste filmfestival. [1]