Dag Johan Haugeruds trilogi, et godlynt opprør mot fastlåste kategorier og identiteter, avsluttes med en lun fortelling om mennesker hvis instinkt er å gjøre godt for andre, med to hovedpersoner blant de mest troverdig sympatiske skikkelser i norsk film.

Dag Johan Haugeruds trebindsverk skrider fram, med en sublimt fengslende, men også dypt analytisk skildring av den første, pinefulle forelskelsen, pluss et scenografisk mirakel med intens fetisjering av strikking, garn, plagg og pledd.

Denne uken feirer Cinematekene 40-årsjubileet for Tony Scotts spillefilmdebut The Hunger, og vi byr her på et gjensyn med Dag Sødtholts hyllest av hele regissørens filmografi. [2]

Henrik Martin Dahlsbakkens film veksler mellom drama og lyrikk, er både enkel og kompleks, og gir stort tolkningsrom via en antydende, informasjonsknapp tilnærming, assosiativ klipping og intrikat fortellerstruktur.

Lana Wachowski's solo Matrix effort is very uneven, but especially the first act is hugely impressive, marked by precision-point filmmaking and mirror poetry.

Laila Mikkelsens minimalistiske, betagende film er preget av slående bruk av spartanske nordnorske landskap, fortalt fra et lite barns synspunkt, datter av en selvopptatt «tyskertøs», i en historie som utspiller seg de siste månedene før frigjøringen i 1945.

«Det essensielle er ikke dybden i den tematiske analysen, men virtuositeten i det pussige skråblikket på verden og menneskelige egenskaper, og Hjelperytteren inneholder en over førti minutter lang strekning som er ren perfeksjon.»

Lars Klevberg's debut feature does not succeed fully as a horror film, but is highly impressive in its mise-en-scène and sophisticated, subdued and moody aesthetics.

A final look at M. Night Shyamalan's Split, this time its formal approach with a special emphasis on his inventive use of point-of-view shots, stealthy camera movements, overhead and underhead shots, and many other subtleties.

A guide to the many powerful suicide scenes, including the brilliant, icily electrifying opening where normality turns into nightmare. Plus motifs, visual ideas and references to earlier Shyamalan works.

The hero of this brilliant, darkly poetic musical is fantastically arrogant, loutish, self-centred, self-pitying and pathetic, played by Steve Martin as totally captive of his dreams and desires.

This Disney film is remarkably dark and sophisticated for this company, made during a brief period of a more adult approach to their live action family films. 11-year-old Fairuza Balk is absolutely enchanting as the resourceful heroine.

Say what you want about M. Night Shyamalan's foray into disaster movie terrain, but its last 25 minutes are excellent, carefully walked through in this screenshot-based analysis.

An initial response to the narratively complex and structurally beautiful Glass, which concludes the diverse trilogy of the meditative mood piece Unbreakable and the character-oriented suspense film Split.

Med lett hånd har Stian Kristiansen laget en emosjonelt vakker film om mennesker som forløser kunsten og kunsten som forløser livet, via en uimotståelig Eili Harboe som framfører tenåringens kvaler med sårhet og sjarm.

The Lure-stjernen Michalina Olszanska briljerer på nytt i en asketisk, men intens beretning om en rystende kriminalsak fra 1970-tallets virkelige Tsjekkoslovakia – samt utenforskap og utforskning av lesbisk kjønnsidentitet.  [2]

Denis Villeneuves Blade Runner 2049 er en mektig kunstopplevelse, men også en tankefull meditasjon over menneskelighet, autentisitet og refleksjoner. [4]

Vi går gjennom undersøkelsessekvensen bilde for bilde, filmens mest imponerende del, en kontrollert kakofoni av bilder og lyd, framført med kontemplativ intensitet.

Vi fortsetter dypdykket ned i Thelma, ved å se på Joachim Triers mange elegante visuelle løsninger, ekko og speilinger, og vi gjenopptar tråden fra vår Analysen-artikkel når det gjelder motiver og helhet.

Vi tar et billedmessig streiftog gjennom Joachim Triers langfilmer, og finner koblinger til kinoaktuelle Thelma.

The cat-and-mouse sessions between psychiatrist and patient form a thrilling acting laboratory, where M. Night Shyamalan's fundamentally static set-ups are done with rigour and discreet invention. Bonus: film references.

«During the climax of The Last Airbender, Shyamalan succeeds in finding a cinematic equivalent to the effortless unfolding of superhuman powers, in a formal framework also suggesting the hero's ritualised path to that state.»

I en omfattende utvidelse av sin artikkel på norsk, fortsetter Dag Sødtholt prosjektet om M. Night Shyamalans filmer: «In The Last Airbender the sketchily drawn characters become pieces in a formal game of harmony.»

We look at three outstanding scenes in this better-than-you-think M. Night Shyamalan film, along with its pervasive motif of figures in a landscape, visual rhymes and many occasions of elegant staging.

With the artistic, commercial and critical success of his two latest films, it is about time to soberly unearth the very real qualities of M. Night Shyamalan's disproportionally maligned middle period.

Med den kunstneriske, kommersielle og kritiske suksessen til hans to nyeste filmer friskt i minne er det på tide med en nøktern gjennomgang av M. Night Shyamalans filmer i den tunge perioden 2008-2013. [8]

Skrekkfilmpionéren Tobe Hoopers siste kreative kraftanstrengelse var en forrykt maltraktering av en Stephen King-novelle til et fargesprakende, delirisk og marerittaktig melodrama. [2]

Man sitter som fjetret av Oscar-vinnende Joanne Woodwards hjerteskjærende fyrverkeri av en rolleprestasjon. Eve lider av personlighetsspaltning, et nytt og sensasjonelt tema i 1957, som også ga oss Lizzie, med samme tema.

Denne uglesette Brian De Palma-filmen er et herlig sammensurium av absurd teater og filmatisk drømmelabyrint, en kavalkade av brå narrative kast og stemningsskifter, dobbeltgjengere og forvekslede identiteter. [7]

The new leaner, meaner version of M. Night Shyamalan has made a bizarre but thoroughly gripping film, providing an emotionally deep understanding of why psychological survival mechanisms arise in abuse victims.

Michael Ironside-fans og horrorelskere bør kjenne sin besøkelsestid: Den kanadiske slasherfilmen Visiting Hours er deilig «trashy», marerittaktig underholdende og mye bedre enn sitt rykte.

Intens tilstedeværelse av et stjernelag med skuespillere og ekstrem fortellerglede hever den lurvete og smått spekulative B-filmen The Squeeze til å bli en elektrisk gangster-thriller.

«Hun er desperat etter å gjøre ham til lags, patetisk og helt uten psykologisk forsvarsverk. Han er en mesterlig manipulator som kjører i sirkler rundt henne. Hun er ekstremt sulten på kjærlighet og han er psykopat.»

Twisted Nerve er en forheksende spennende film, som tross en ganske urimelig intrige oppnår stor troverdighet.  [1]

Den britiske thrilleren Night Must Fall (Karel Reisz, 1964) er et oppvisningsnummer på flerfoldige nivåer.  [3]

The Ninth Configuration er et gripende – og typisk for regissør William Peter Blatty meget katolsk! – drama om skyld, forløsning, Guds eksistens, det ondes natur, og om muligheten for det gode i menneskene. [2]

«Forvirrende, men planmessig. Labyrintisk, men symmetrisk. Uforutsigbar, men metodisk. Tvetydig, men konkret. Slik kan man oppsummere Henrik Martin Dahlsbakkens elegante spillefilm Sensommer.» [8]

Denne milepelen i moderne norsk film spiller uvanlig dypt på dobbeltgjengermotivet, og danner et tett nettverk av speilinger mellom rollefigurene. I denne artikkelen tar vi Erik Skjoldbjærgs Insomnia i nærmere øyesyn.

Vi kaster et blikk på Anja Breiens praktverk, Arven, som i flere tiår – inntil Louder Than Bombs – hadde en nærmest mytisk status som Norges forrige film i hovedkonkurransen i Cannes.

Whispered echoes, nightmare logic, high melodrama, relentlessly ingenious staging – this visual analysis of M. Night Shyamalan's pastoral masterpiece preserves the film's own gestures, often rearranged in surprising combinations.

After a general evaluation of this M. Night Shyamalan tour de force, the large cast of characters and their relationships are examined, with a special emphasis on subtext and how that is expressed through mise-en-scène.

Before The Visit came M. Night Shyamalan's early masterpiece The Village. Mismarketed and misunderstood as a horror movie, it has gained a following as a mood piece of pastoral beauty, intense emotion and stylised lyricism.

Joachim Triers tre kortfilmer fra tiden ved National Film & Television School i London viser en sikker formbevissthet, et skarpt øye for iscenesettelse og en særdeles godt utviklet personlig stemme. [2]

David Robert Mitchell forener kunstfilm og sjangerfilm i It Follows. Vi setter filmens iscenesettelse og estetikk under lupen i den siste av tre analytiske artikler om filmen.

David Robert Mitchell byr på en intelligent og gjennomarbeidet bruk av motiver. Vi avslører hvordan søvn, vann og rødfarge skaper et «usynlig», parallelt forløp til overflatehistorien i It Follows. [1]

David Robert Mitchells It Follows vekker ærefrykt langt utenfor skrekkfilmentusiastenes rekker. Denne første av i alt tre artikler skal se på 10 mulige innganger til filmen, og forsøke å sette ord og bilder på hva som gjør den så spesiell. [30]

«De nærmeste spiller i hovedsak på det usagte. Dialogene preges av pauser og tause spenninger mellom rollefigurene. De fleste filmer øker farten mot klimaks, men hos Sewitsky blir pausene bare lengre og mer pregnante.» [3]

In Signs scenes do not only exist to drive the plot forward. Their formally distinctive staging creates additional layers, encouraging meanings and symbols, often enigmatic. [1]

Signs offers rich allegorical subtexts of dreams, magic and the aliens as metaphors for the characters' inner demons. We also chart references to The Birds, and analyse the masterful cellar sequence and the film's ending.

It was one of the most hated films of the 2000s, but with the trauma now at a distance, it is time to appreciate M. Night Shyamalan's Lady in the Water for its very real qualities. [1]

«Ofte er det et stort kompliment til en film at den reiser flere spørsmål enn den stiller, men hvis det dreier seg om et streit kriminaldrama i en realistisk setting blir det verre.» [7]