Frysbildene fra It Follows som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens norske distributør. Artikkelen avslører hele handlingen.

*

Dette er den andre av i alt tre analytiske artikler om It Follows av David Robert Mitchell. Den første artikkelen er en mer generell diskusjon om filmen og strukturert rundt ti forskjellige innfallsvinkler til dette mangefasetterte verket. Den tredje artikkelen dreier seg om filmens iscenesettelse og estetikk.

Artikkelen under handler om filmens spennende og gjennomtenkte anvendelse av motiver. Den lener seg tungt på frysbilder fra filmen og forutsetter at leseren allerede er kjent med handlingen.

Alt er iscenesatt

Metoden er såre enkel: Objekter, handlinger, farger, ord i dialogen osv. som opptrer «mer enn vanlig» – spesielt i situasjoner uten akutt historiefortellende funksjon – er per definisjon interessante. Det er ingen vits i å sitte og lure på om slike overrepresenterte elementer kan bety noe: Filmer oppstår ikke av seg selv. Alt i billedrammen kan være gjenstand for manipulering, og eksisterende store formasjoner, som bygninger og landskap, kan man regne med er skutt slik at det tjener verket best.

Det er derfor grunn til å tro at overrepresenterte elementer har spesiell betydning for verket og er plantet der i en hensikt. Kanskje de kun skal skape en følelse av helhet, men det tolkningsmessig mest tilfredsstillende er å finne en spesifikk betydning. Ofte vil et motiv inngå i en eller flere situasjoner der det er gjenstand for en spesiell fremheving – såkalt «enabling», en slags oppmuntring til å lete etter motivet også i mindre markerte forekomster – men det kan ikke sies å være noe krav.

Artikkelen skal nå kommentere filmens nest siste scene – dens nennsomme vemod gjør den til en av filmens beste – og berøre diverse aspekter. Gjennomgangen fungerer også som en grei innledning til motivene, siden alle viktige ingredienser er på plass. Her leser Yara (Olivia Luccardi) opp et ytterst deprimerende Dostojevskij-sitat. Det handler om en person som venter på giljotinen, men lar seg lett tolke som en metafor på den unngåelige døden som venter oss alle. På dette tidspunktet har Paul (Keir Gilchrist) overtatt forbannelsen gjennom å ligge med hovedpersonen Jay (Maika Monroe). Følgeren ble tilsynelatende tilintetgjort i klimakset i svømmehallen, men ingen kan føle seg sikre på at dette var endelig. Scenene etterpå har da heller ikke «lettet på trykket» – filmens atmosfære er stadig dyster.

Over et etableringsbilde der kameraet lister seg inn på Yara, Jay og Paul, samt et enkeltbilde av Yara, leser hun opp: When there is torture, there is pain and wounds, physical agony, and all this distracts the mind from mental suffering, so that one is tormented by the wounds until the moment of death. And the most terrible agony may not be in the wounds themselves…

[klipp til Jay] …but in knowing for certain that within an hour, and then within ten minutes…

I denne scenen er filmens viktige motiv rødt aller sterkest knyttet til Jay i hele filmen. Hun fingrer uavladelig med gipsen («pain and wounds») der de røde fingerneglene spiller med til en viss grad. Hun holder kneet som for å beskytte seg mot verden, som i den tidligere scenen på soverommet der Paul forsøkte å overtale henne til å ligge med ham.

[klipp til Paul, mens kameraet nærmer seg nesten umerkelig] …then within half a minute, now, in this very instant – your soul will leave your body…

Søvn er også viktig i filmen. Paul har overtatt forbannelsen – på et vis er han like dødsdømt som mannen som venter på giljotinen – men er paradoksalt nok lykkelig uvitende om de dystre utsiktene som Yara og Dostojevskij lekser opp for oss. Er søvnen her en slags forsmak på at «your soul will leave your body»?

[klipp til Jay, mens kameraet nå nærmer seg også henne] …and you’ll no longer be a person, and that this is certain.

Kamerabevegelsen antyder at Jay tar inn over seg det spesielle forholdet hun nå har til Paul, og at hun innser at sitatet i overført betydning handler om alle menneskers uavvendelige død, en tanke de færreste 19-åringer beskjeftiger seg med.

[klipp til Yara] The worst thing is that it is certain. Som et slags punktum for seansen tar Yara nå en solid jafs av sandwichen, men enda viktigere – for vår motivjakt – er det som avslutter scenen:

Yara drikker også fra juicen. Filmen er dynket i vann og væsker, i slik en grad at om man blir oppmerksom på det, oppstår det nærmest en slags motiv-humor når det opptrer så «demonstrativt» som her – hvilket også tjener som et verdig punktum, siden det opptrer i filmen for aller siste gang. Det at filmen koster på seg å dvele ved noe som er helt uten narrativ nytteverdi, understreker viktigheten av drikkingen. (Mat er ikke like allestedsnærværende, men er til gjengjeld sterkt fetisjert via filmens to nærbilder av tallerkener med mat, f.eks. her.)

Opplesningen har akkompagnert enkeltbilder av alle tre, noe som understreker deres skjebnefellesskap i kampen mot Følgeren. Men der kameraet har vært stasjonært på Yara, har kamerabevegelsen bundet sammen Paul og Jay, siden de har et spesielt forhold: De har ligget sammen og er blant de som er/har vært rammet av forbannelsen. Likevel får vi følelsen av at Jay er ensom med vissheten om dødens rolle i menneskelivet. Paul sover og Yara leser opp med monoton og forretningsmessig røst, som om hun ikke forstår rekkevidden av sitatet. Mekanisk tar hun så til seg næring uten samtidig å ta til seg ironien i å opprettholde livet på denne måten, på bakgrunn av det hun nettopp har lest.

Det er også interessant å dvele ved timingen av visse nøkkelord. Yara tar sin aller første bit av sandwichen etter hun har sagt «moment of death». «Certain» forekommer tre ganger: (1) Etter å ha sittet med nedslått blikk, ser Jay opp rett etter dette ordet og forblir deretter oppmerksom; (2) det klippes tilbake til Yara rett etter ordet og det avslutter dermed vårt blikk på Jay i scenen; og (3) ordet avslutter hele sitatet.

It Follows opererer med motiver som vann og søvn – sentrale elementer i å opprettholde menneskelivet, og her passer også rødt inn som den mest iøynefallende av primærfargene – i meningsfullt samspill i en film som er pepret med basiske anliggender i livet, som sex, død, angst og familie. Motivene skaper mønstre som supplerer, utdyper eller binder sammen verket. Siden filmmediet gir unike muligheter for ubemerket å snike inn symbolikk via objekter som er naturlig tilstede i bilder hvis (tilsynelatende) primære funksjon er å fortelle en historie, blir motivbruken sjelden overtydelig i hendene på nennsomme regissører.

Søvn

Kan de hyppige forekomstene av søvn i It Follows bety noe mer enn å bygge opp under den lett døsige stemningen i filmen? I den første artikkelen (punkt 6 og 7) snakker vi om overgangsriter mellom barn og voksen, uskyld og forfall, voksengenerasjonen som trussel. Ungdomstiden er et stadie mellom barndom og voksenliv, lik søvnen er en posisjon mellom liv (våken tilstand hvor vi har herredømme over oss selv) og en slags død (søvnen der vi er prisgitt underbevisstheten og drømmelivet, som lever sitt eget liv uavhengig av sosialisering og kultur). Man snakker også om «de uskyldiges søvn». I Macbeth dreper hovedpersonen en person mens denne sover, noe som fører til at han ikke lenger er i stand til å føle seg trygg i sin egen søvn, og blir rammet av livsødeleggende insomnia.

Paradokset i It Follows er at søvn alltid framstilles som en frisone, mens det er virkeligheten som er trusselen, som et mareritt ved høylys dag. (Angstrammede og/eller deprimerte personer flykter ofte inn i søvnen fordi virkeligheten er så anstrengende å forholde seg til.) I søvnen er man et hjelpeløst offer for drømmene, omtrent som rollefigurene er overfor Følgeren i våken tilstand.

Det er noe drømmeaktig over hele It Follows, og man får av og til følelsen av at Følgerne er noe som foregår kun i hodet på de forfulgte, spesielt siden Følgeren bare kan ses av den som er rammet av forbannelsen. Et annet verk med en litt uvirkelig, drømmeaktig stemning er Signs (M. Night Shyamalan, 2002) som også den har en overrepresentasjon av søvn. (Beskrevet i del 3 av min analyse av filmen.) Der markeres det imidlertid hver gang at personen våkner fra søvnen, gjerne med et skakende rykk, hvilket gir en helt annen, plaget atmosfære enn søvnens fredfullhet i It Follows.

I denne sammenheng er det interessant at Mitchell skal ha blitt inspirert til filmen av en gjentagende drøm hvor Følger-aktige vesener opererte. Selv om det er vanskelig å se for seg to filmer mer forskjellige i uttrykk og virkemidler, har han også nevnt A Nightmare on Elm Street (Wes Craven, 1984) som en av de største inspirasjonskildene. Der kjemper ungdommene mot søvnen, fordi Freddy Krueger terroriserer dem i drømmene (blir de drept der, våkner de aldri mer). Situasjonen i It Follows er altså helt snudd på hodet i forhold til A Nightmare on Elm Street. (Det er også andre referanser: en uforstående foreldregenerasjon som medfører at ungdommene alene må hanskes med Freddy, og den alkoholiserte moren gis et mer subtilt ekko i It Follows.)

Her er en lysbildeserie av de sovende i It Follows (inkludert to relaterte situasjoner: Jay våkner opp fra bedøvelsen kjæresten har påført henne, og når hun våkner opp fra bevisstløsheten etter bilkrasjet):

Et pussig poeng er at en av de ytterst få voksne hvis ansikt vi ser på nært hold i Mitchells debutfilm The Myth of the American Sleepover (2010) – en lignende strategi finner vi i It Follows – er avbildet sovende (inspektøren i salen der tvillingene overnatter).

Vann

Et av filmens få eksplisitt grusomme bilder viser piken fra prologen, radbrukket mot en bakgrunn av en sjø (med et ekko i miniatyr i form av en liten dam av væske under kroppen). Hennes død får en bittersøt poetisk undertone der vannmassene kanskje skal skape et slags evighetsperspektiv? At sjøen er viktig antydes i nattbildet mens jenta venter på Følgeren, der en lyseffekt markerer at det faktisk er en vannmasse i bakgrunnen:

Under følger en liten lysbildeserie som markerer andre situasjoner der større vannmasser er viktige: Jay og kjæresten har stevnemøte langs en elv. Sjøen er visuelt framtredende i scenene på landstedet til Greg (Daniel Zovatto), Jays nabo og klassekamerat. En av Følger-skikkelsene som dukker opp der filmes med sjøen som visuelt element i alle tre bildene, noe som blir spesielt foruroligende siden «hun» ligner på piken fra prologen. Til slutt svømmer Jay ut til tre gutter i en båt for å ligge med dem.

Vannets betydning i It Follows når sitt høydepunkt i filmens klimaks, som foregår i en svømmehall (se den tredje artikkelen). Vann synes også å ha avgjørende betydning for at ungdommene klarer å nedkjempe Følgeren – kun midlertidig? –  siden det virker som om den ikke tåler å bli skutt samtidig som den er ute i bassenget. (Også her har It Follows et fellestrekk med Signs, siden vann var de utenomjordiskes svakhet, og også Signs anvendte forekomster av vann som forvarsel om dette.)

Det provisoriske svømmebassenget i Jays bakgård er et kapittel for seg, rent bortsett fra at det en forløper til svømmehallen i klimakset. I den første artikkelen (punkt 7) så vi at det spilte med i en generell skildring av forfall i It Follows, men det har flere funksjoner enn som så. Bassenget forekommer i fire scener, og synes å antyde en økende tarveliggjøring av Jays uskyld:

• I Jays introduksjonsscene, der det symboliserer trygghet og et tillitsfullt forhold til omverdenen. Den samme troskyldigheten utviser hun etter det første samleiet med kjæresten, som forøvrig framstilles som en uforbeholden nytelse. Men plutselig blir hun eksponert for en verden som derimot er grusom – sex er nå skambelagt og livsfarlig, representert ved Følgeren som gjerne kan symbolisere en voksenverden som insisterer på at sex ikke er noen uskyldig aktivitet, noe som understrekes av Følgerens obscøne nakenhet. Bundet fast til rullestolen er Jay tvunget til å bli en del av dette tarvelige verdensbildet, og voksenverdenen vil tvinge henne ut i prostitusjon.
• I et kort glimt blant de stemningsskapende utendørsbildene som leder opp til scenen der Jays venner overnatter hos henne for å beskytte henne mot Følgeren. Like etter møter hun Følgeren på kjøkkenet i form av en forslått, halvnaken kvinne, muligens prostituert – igjen et perverst bilde av sex.
• Etter at hun har ligget med Greg på sykehuset, siden han har tilbudt seg å overta forbannelsen. Hun klarer imidlertid ikke å riste av seg sin paranoia, flykter inn i huset og isolerer seg på soveværelset. Gjennom samleiet har hun på et vis prostituert seg for å bli kvitt forbannelsen, noe som blir enda mer dubiøst siden det er høyst usikkert om Greg faktisk tror på forbannelsen, eller bare er en rundbrenner som vil ligge med henne. (Mens hun ligger i bassenget ruller en reportasje på TV om en brann – det motsatte av vann – som truer med å spre seg, lik trusselen fra Følgeren.)
• Etter at hun har ligget med en eller flere av guttene ombord i båten, er bassenget tømt for vann og tilgriset av bøss. Akkurat som etter forrige bassengscene, stenger hun seg inne på soveværelset (denne gangen sammen med venninnene). Igjen opptrer bassenget i etterdønningen av sex, enda sterkere enn sist, siden hun svømte i sjøen for å nå fram til guttene. Prostitusjonen er nå enda verre, mer eklatant og hensynsløs, spesielt siden hun har dømt en av guttene til den sikre død via forbannelsen.

Når Jay til slutt også ligger med Paul, slipper hun heller ikke der unna tvetydigheten som Greg representerte. Verken hun eller vi er overbeviste om i hvor stor grad Paul oppriktig ønsker å hjelpe henne eller bare fullfører et seksuelt erobringstokt han har traktet etter siden barndommen. Stemningen etter samleiet er alt annet enn lykkelig, mens regnet hamrer ned som en påminnelse om Følgeren. Vi har også en følelse av at samleiet er en belønning for at det var hans plan som førte til seier over Følgeren. I avslutningsscenen synes den potensielle Følgeren å «springe ut av» parets sammenknyttede hender, som et tegn på at deres fellesskap er bygget på kompromiss, prostitusjon og nødvendighet, ikke ren og uskyldig kjærlighet. (Det passer derfor glimrende at Paul vurdererer å gi forbannelsen videre til noen prostituerte.)

Reisen fra uskyld til tarvelighet gjenspeiles for øvrig i en miniatyrversjon av dette forløpet. Som barn fant Jay og Paul en bunke pornoblader, men når de bestyrtede voksne oppdaget dette, fikk de begge «sex education» av foreldrene, i en overgang fra barnets uskyld til en mer voksen (og skambelagt) verden. Senere finner Paul en ny bunke slike blader inne i huset der ungdommene leter etter den virkelige identiteten til Jays kjæreste. En nesten uhørlig, myk musikk spiller opp på lydsporet, som for å illudere søte minner fra barndommen. Men uskylden rundt bladene fra barnetilværelsen er nå definitivt forvandlet til noe skittent og simpelt, via både kjennskapet til forbannelsen og omgivelsene i det «degenererte», forfalne huset.

Det er enda flere større vannmasser i It Follows. Alle de tre maleriene vi ser i hjemmet til Jay, i stuen og i korridoren ut mot kjøkkenet, har motiver med sjøer og elver…

…men det er enda flere rektangulære objekter som spiller med, for science fiction-filmen på TV foregår ved en stor vannmasse, antagelig på en fremmed planet. På det midterste av TV-bildene ovenfor ser vi, som en ekstra understrekning, sjøsprøyten slå opp rundt en kvinneskikkelse. Vi har tidligere hørt i TV-dialogen: «Almost sounds like a girl »; «A girl?»; «Perhaps – or a monster,» noe som passer bra på Følgeren som Jay snart skal møte på kjøkkenet…

…i form av en mishandlet kvinne, som også hun er forbundet med fuktighet, siden hun tisser på seg. Det nakne brystet knytter an til Følgeren som tar livet av Greg i form av hans egen mor. Kvinnebrystet antyder (mors)melk…

…og til og med drapsprosessen er knyttet til fuktighet, som renner fra armen til både Følgeren og Greg. Det er vanskelig å se på dette bildet, men også hele underlivspartiet til Følgeren er drivende vått.

Et pussig poeng er at det er nettopp vannlating som blir medvirkende til Gregs endelikt. Greg tror egentlig ikke på Jays histore om Følgeren; han var opptatt med å tisse idet Følgeren angrep på stranden, og gikk dermed glipp av hendelsen som overbeviste alle de andre ungdommene om Følgerens eksistens.

Væsker som drikkes

De store vannflatene og svømmebassengene i It Follows videreføres på et mindre plan, i vann og væsker som inntas av rollefigurene. Et av de vakreste eksemplene serveres i bildet ovenfor, der vanndrikking fetisjeres gjennom en uvanlig komposisjon (og en uvanlig måte å drikke på). Det er naturligvis vanskelig å si hvor mye av hensikten er å skape en generell underliggjøring – som filmen er dynket i – og hvor mye som skal understreke vann som symbol og motiv. Men siden vi aldri kan bli kjent med filmskaperens intensjon fullt ut – en del kan være resultatet av ubevisste prosesser hos regissøren – kan vi ikke gjøre annet enn å forholde oss til hva som faktisk finnes i filmen.

Scenen under er sentral, da den introduserer Jay i filmen. I alle de åtte skuddene hun er avbildet forfra er det alltid en boks med brus i nærheten av hodet hennes. (Boksen er også del av rødt-motivet.)

Øverste rad: (1-2) Hun ser opp på ekornet; (3-5) og konverserer med Kelly. Nederste rad: (1-3) Hun forholder seg til nabogutten som spionerer på henne sammen med en kamerat; (4) umiddelbart etter hun har kommet inn, tar hun et krus med drikke fra kjøkkenbenken; (5) og plasserer seg tett opp til moren og hennes vinglass.

Det drikkes hyppig brus og øl i filmen, men ingen blir fulle, det arter seg nærmest som et ritual. Her ser vi en montasje av en rekke scener hvor diverse bokser (og en lommelerke) er i aksjon:

Nederst til venstre skjærer Kelly en grimase etter at hun har fått smake fra Pauls boks, der han har tilsatt «nogo attåt» fra en lommelerke, som vi senere ser ham drikke direkte fra. Paul må tåle mye tyn fra Kelly og Yara, og han virker ikke spesielt populær hos dem. Kan årsaken til at han likevel innlemmes i gjengen være at han, som litt eldre enn i hvert fall Kelly, kan furnere dem med alkohol?

Man kan naturligvis mistenke at boksene simpelthen er produktplassering. Om så var, er det sømløst integrert i både rollefigurenes univers og det større vannmotivet i filmen. Men «Coolidge Cola» som de lesker seg med i det største bildet synes ikke å eksistere i virkeligheten, så man tviler. Det er også påfallende hvordan den første scenen i filmen fra Gregs synspunkt, starter med å dvele ved at han fisker en ølboks fra kjøleskapet (nederste rekke til høyre, ovenfor), for så å følge ham transportere den inn i stuen.

Mer drikke: Under den lange scenen der søstrene spaserer sammen, drikker begge av store begre. Når Greg opptrer første gang i filmen, tar Kelly en slurk akkurat når hun titter bort på ham, mens Greg via bilvaskingen «svarer» med sin egen væske. Jays kjæreste har med seg ølbokser under stevnemøtet ved elven, og like før han kloroformerer henne, plasserer han en boks like ved siden av henne, noe som virker ganske overflødig fra et fortellermessig synspunkt.

Kinobesøket er et inferno av drikking og vannreferanser. Her leker Jay og kjæresten en lek om hvem av de andre på kinoen de ville ønske å bytte plass med her i livet. Han overrasker Jay med å ha valgt et barn istedenfor hennes kandidat, en mann som står sammen med en vakker kvinne:

Samtlige tre bilder av kandidatene knytter dem til filmens drikke- og vannmotiv.

Når han peker på en kvinne som viser seg å være Følgeren (Jay kan ikke se henne), er til og med et drikkebeger med i pekingen. Denne gesten får et dramatisk ekko senere i filmen, der Jay er nedsenket i vann i svømmehallen. Kinosalen er for øvrig innsvøpt i rødt, et annet viktig motiv.

Drikking er ytterligere knyttet til Følgeren: Ved to anledninger har rollefigurene hengt opp sammenpressede brusbokser i vinduene, som alarmsignal hvis en Følger skulle trenge seg inn. Jays hysteriske, ganske umotiverte utrop «I need water!» når hun er redd for at en Følger er i ferd med å trenge inn i soverommet, passer også inn i mønsteret, samt at glass med appelinjuice er en del av de to stiliserte bildene av asjetter med mat (her). Like etter den første forekomsten glir kameraet mystisk langs kjøkkenbenken før det ender opp med mødrene til Jay og Greg som drikker vin sammen. Antagelig er poenget med bevegelsen at vannkranen skal være med i bildet. Moren til Jay er forøvrig nesten alltid avbildet med vinglass og flasker i nærheten.

Rødt

Montasjen nedenfor er fra «I need water!»-scenen, der Jay har søkt tilflukt på soverommet etter å ha møtt Følgeren i form av kvinnen på kjøkkenet. På veggen henger et rødt klede (et håndkle eller et klesplagg) – for øvrig samme farge som Følgerens skjørt – og situasjonen er iscenesatt slik at Jay stadig vender tilbake til en posisjon der kledet er tett på henne.

Øverste rad: (1) Hun stormer bort til veggen, for så å synke ned på gulvet under kledet; (2) hun reiser seg når de andre vil inn; (3) etter å ha sluppet inn Paul og Kelly, vender hun tilbake til kledet der hun blir stående og rope til dem. Nederste rad: (1) Hun synker ned på gulvet igjen i fortvilelse; (2 og 3) når det på ny banker på, reiser hun seg igjen til sin faste posisjon, slik at kledet er synlig hele tiden når det klippes fram og tilbake mellom henne og de andre, som nå står borte ved døren.

Området ved døren er konstant badet i et rødlig lys.

Følgeren slipper inn sammen med Yara, og kledet som hittil har symbolisert ulmende angst eksploderer i akutt skrekk.

Som den mest iøynefallende fargen er rødt også den mest anvendelige når det gjelder kulørt koding. Med fargesøkende blikk skal en ikke se mye av Halloween (1978) eller Den sjette sansen (1999), to arbeider som ble trukket fram i den første artikkelen (punkt 4 og 5), for å se at rødt spiller en viktig rolle. (Dette er slett ikke noe lettvint virkemiddel tydd til av «kommersielle» filmskapere. For eksempel skal den japanske mester Yasujiro Ozu ha vært besatt av rødt; fargen er til stede i små doser i så ofte han kunne i Equinox Flowers [1958]).

Filmfotografer unngår gjerne sterke farger fordi det kan virke distraherende for historiefortellingen, og dette er en av grunnene til at mange Hollywood-filmer har et nærmest monokromt, nesten svart-hvitt-aktig uttrykk. Kunsten er en nennsom og presis bruk av de fargene man ønsker å tillegge spesielle betydninger, og på ekstramaterialet for Blu-ray-utgivelsen av Den sjette sansen forteller M. Night Shyamalan hvordan han bannlyste all annen bruk av rødt bortsett fra de objektene som skulle mane fram mening.

Letingen etter de røde objektene i It Follows blir litt som rollefigurenes paranoia over muligheten for å oppdage Følgeren i enhver situasjon. Rødt står blant annet for fare, hvilket kan høres banalt ut, men det er ikke noe forslitt over hvordan fargen er vevd inn i filmen.

I scenen der Jay og kjæresten er på restaurant, er hun omringet av rødt (dette er før hun vet om Følgeren i det hele tatt, så rødfargen fungerer som en varselklokke):

Først er Jay flankert av to personer iført akkurat den samme røde sjatteringen, og når kameraet nærmer seg og fokuset forskyves, ser vi at også gardinet og en gjenstand utenfor er i rødt. Gaten er også badet i rødt lys og til overmål kommer det en mulig Følger til syne, kledd i rødt. (Legg merke til at fokusforskyvningen kombineres med drikkemotivet, i og med at det skjer samtidig med at hun lener seg fram for å drikke.)

Under ser vi starten og slutten på filmens mest forseggjorte og kunstfilmaktige scene – ungdommene oppsøker en skole for å finne ut den virkelige identiteten til Jays kjæreste – en 91 sekunders tagning der kameraet dreier seg om sin egen akse to ganger, for så å nærme seg et opptrinn innrammet av en døråpning:

Skuddet starter med en person i rødt sentrert i bildet, og ender med den kvinnelige funksjonæren, der hennes overdel blir fetisjert, på nærmest overveldende vis.

Under ser vi filmens herligste «bø-effekt» der hele salen hopper i taket ved den plutselige lyden av en ball som smeller mot baderomsvinduet (dette er langt fra primitiv, billig manipulasjon; det er essensielt at tilskueren får oppleve akkurat det samme sjokket som Jay, hvis nerver er på høykant i denne delen av filmen):

Kameraet zoomer etterpå langsomt og usedvanlig megetsigende inn på ballen (der også filmingen gjennom en vindusrute gjør at ballen «bølger» på pirrende vis). Denne situasjonen leder direkte til det eiendommelige bildet der Jay drikker rett fra kranen – man kan gjerne si at motivene rødt og vann kolliderer.

Ballen ble kastet av den mystiske nabogutten – som kanskje står i ledtog med Følgeren? – og som er kledd i rødt alle tre gangene han opptrer.

Senere, mens filmen bygger opp spenningen før scenen der Følgeren bryter seg inn i nabohuset og dreper Greg, ser vi enda en ball (hvit denne gang), kastet av en pike i rød overdel.

Den følgende scenen – situasjonen der Jay gjennom klasseromsvinduet oppdager Følgeren komme mot henne i en gammel kvinnes skikkelse – opptrer rett etter ballen mot vinduet, som om ballen er et inntrengende signal om å se etter flere røde objekter:

Dette er start- og sluttpunktet for scenen. Først ser vi klasserommet fra fra Jays synsvinkel. Så oppdager Jay den gamle kvinnen og flykter ut av klasserommet. Scenen avsluttes med at Greg ser forundret etter henne. Men vi ser også en pike i rød lue – underlig nok har hun den på innendørs – og scenen startet med den samme luen sentrert i bildet.

Jenta er plassert nær Greg, så hun opptrer også i dette bildet, der Greg skotter mot Jay, som stirrer som hypnotisert på den gamle kvinnen. Mitchell får også sneket inn en annen person i rødt i kanten av bildet.

Stilstudie av negler og Jays stigende panikk etter hvert som Følgeren kommer nærmere.

Her flykter Jay fra skolen. Kan det virkelig være tilfeldig at det står en enslig rød bil blant alle de andre i parkeringshuset – til og med i et bilde som viser et bakspeil, der en Følger kanskje kan dukke opp?

Når Jay så kommer ut av en tunnel, eksploderer bildet i rødt.

Dette er fra prologen, der jentas bil bader omgivelsene i rødt – og frontlyktene ser ut som øynene til en demon.

Det er fascinerende hvordan røde objekter lurer i bakgrunnen i så mange bilder i It Follows. Skuddet til høyre av Jay og søsteren Kelly har en rød bil verkende i kanten av bildet, og filmens aller siste bilde viser en rød bil i den andre kanten. Tidligere har vi sett, her, at den foruroligende nabogutten sykler forbi to røde biler når han observerer ungdommene før avreisen til svømmehallen.

Hele spaseringsscenen åpner med en rød bil i det fjerne, plassert omsorgsfullt mellom personene. Piken i prologen har røde sko, faren hennes har rød overdel – foreldregenerasjonens fravær og svik utgjør en viktig understrøm i filmen – og det samme har fyren med riven i avslutningsscenen. Den potensielle Følgeren i bakgrunnen har en liten dæsj rødt i klesdrakten.

Faktisk har samtlige seks bilder i avslutningsscenen (se den første artikkelen, punkt 10) små elementer av rødt: (1) mannen med riven; (2) brannhydranten like over skulderen til Paul; (3) mannen igjen; (4) Jays negl i nærbildet av parets hender; (5) den potensielle Følgeren, før også mannen tilføres bildet; (6) bilen i kanten av bildet.

Mer rødt: «Gammel jomfru»-kortet er plassert sentralt blant de syv kortene – er det farget rødt spesielt for filmen? (Kellys sorte neglelakk danner en kontrast til Jays røde negler.) Moren til Jays kjæreste, en av de ytterst få voksne vi ser ansiktet på, har rødt hår.

Bildet til venstre ovenfor, av Jay i en T-skjorte med et bilde av en kvinne med en rød ballong, er det naturlig å sette i sammenheng med den røde ballen som smalt mot ruten – det klareste uttrykket for Jays paranoia om en katastrofe som når som helst kan kaste seg over henne. Da passer det bra Jay har på seg denne T-skjorten under filmens mest monstrøse innslag: Greg som blir seksuelt myrdet av Følgeren i morens skikkelse. Jenta på T-skjorten er blond som Jay, og selv om hun egentlig ler, kan grinet rundt munnen også leses som et skrekkslagent skrik.

Fra åpningsscenen: Selv om de synes å være av samme type, er det kun busken til høyre som har fått høstfarger. Er dette et bevisst virkemiddel for å forsterke følelsen av ubalanse og abnormitet som preger scenen? Flere andre busker og hekker som kameraet viser i løpet av sin sirkelbevegelse ser også unormalt røde ut.

Rødt-motivet bidrar også til å kommentere tarveliggjøringen av Jays seksuelle uskyld, som vi diskuterte i forbindelse med svømmebassenget. Når hun ligger med kjæresten i bilen ser vi henne i rødt/rosa undertøy, som også blir sterkt fremtredende i den allerede ikoniske scenen der hun fastbundet i rullestolen møter sin første Følger. Når hun senere i filmen våkner opp på et bilpanser, begir hun seg gjennom skogen og ned til sjøen, der hun kler av seg, for så å svømme ut mot en båt med gutter, øyensynlig for å gi forbannelsen videre ved å ligge med dem.

Vi aner ingenting om hva som får henne til å begi seg avsted (hun hører noe, musikkstøy fra båten, men lyden er mikset så lavt at den nesten er uhørlig for publikum). Men T-skjorten er trukket ned, slik at det røde undertøyet som var så ettertrykkelig forbundet med sex i den tidligere scenen, fungerer som et underbevisst signal til oss om hva skal skje.

En av de tristeste scenene i It Follows kommer når Paul, som funderer på å gi forbannelsen videre, runder et hjørne med to slitne prostituerte under en blygrå himmel i en postindustriell ødemark. Scenen slutter med en av de prostituerte bakfra, og vinkelen og den røde buksen synes å danne en direkte linje til neste scene, der kameraet nærmer seg Jay, som er kledd i sin sterkeste markering av rødt i filmen. (Paul er også tilstede i scenen.) Et nytt ledd i uskyldstapet og prostitusjonen som henger ved Jay:

Et pussig poeng er at Jays kjæreste (aller ytterst til venstre) har rød underbukse, noe som avsløres når også han står med ryggen til. Lik Jay «prostituerer» han seg for å gi forbannelsen videre. Han opptrer i tre sekvenser i filmen, og begge gangene han representerer en trussel overfor Jay, under stevnemøtene, er han ikledd rød overdel.

Under finner vi en av de mest diskrete forekomstene av rødt, hvor fargebruken naturligvis er helt umulig å oppdage bevisst, iallfall første gang vi ser filmen og er oppslukt av det dramatiske i situasjonen. Her flykter Jay fra Følgeren ute på Gregs landsted, før hun kjører av veien og skader seg:

Inne på en sidevei er en person i rødt, og når Jay kommer nærmere øker «faresignalet» i styrke (og det blir «tydeligere» at vedkommende sitter på en traktor)…

…så kommer en bil kjørende ut (her blir det dog litt for lettvint å si at baklyset spiller med i rødt-motivet, siden det finnes på alle biler – det blir omtrent som å innlemme rollefigurenes pupiller i en film der sirkler er et motiv)…

…men dette er mer interessant: Når hun kjører av veien er det en rød gjenstand på postkassen, som løsner og slynges mot frontruten.

Lilla er en farge som er beslektet med rødt. Fargeskjemaet under klimakset i svømmehallen har et lilla skjær, men dette grepet forekommer også tidligere i filmen:

Bildet av ungdommene i bilen er et av de vakreste i hele filmen, men både kjøretøyet, landskapet og himmelen er badet i lilla, som for å gjøre den urbane ødemarken enda tristere. Rustflekkene på panseret ser ut som psykedeliske skyer.

Et bilkarosseri stenket i lilla vender tilbake når ungdommene er i ferd med å dra til svømmehallen, som om det var et forvarsel til denne scenens lilla skjær. Her observeres de av den mystiske nabogutten, som også spiller med i fargeskjemaet siden buksene og sykkelen hans er mørkelilla (enda tydeligere her):

I It Follows føler man hele tiden at det er en foruroligende knytning mellom Jay og nabogutten som synes å holde henne under oppsikt. I denne scenen er Jay for første gang iført et dyprødt plagg. Dette inngår i et kuriøst sammentreff, for nabogutten er alltid i rødt, og den sykkelen han plutselig dukker opp på nå, later til å være den samme som Jay brukte for å unnslippe en Følger tidligere i filmen. Det er uklart hvem som egentlig eier sykkelen, men objekt, handling og farger danner en underlig knute av forbindelser:

Røde negler

Vi skal avslutte artikkelen med å følge et av filmens mest minneverdige mønstre, Jays røde neglelakk. I scenen der hun ser den gamle kvinnen på skolen, spiller neglene diskret med hele tiden, siden hun ustanselig fingrer med en blyant. Neglene fungerer nærmest som et stigma, noe hun drar med seg – Følgerens infeksjon/forbannelse som har bitt seg fast. Jay har røde negler helt fra starten av filmen, men det er først når hun har blitt «infisert» via sex med kjæresten at de opptrer i iscenesettelsen på en markant måte. Den følgende gjennomgangen skal konsentrere seg om visse markerte stasjoner for negl-mønsteret som danner en klar linje gjennom filmen.

For å få fullt utbytte av analysen, bør vi først se på trær og grønt – elementer som også er sterkt knyttet til Jay, blant annet i dette markante ekkoet:

Jays introduksjonsscene, der alt ennå er såre vel, og hun ser opp i trærne (omgitt av vannmotivet).

Etter at hun har flyktet fra Følgeren etter drapet på Greg, våkner hun opp som fra et mareritt: Hun ser opp i noe som nå danner en ironisk kontrast til uskylden og tryggheten hun følte i starten av filmen. Her redder hun imidlertid ikke mauren i svømmebassenget, men gir seg straks i kast med å «drepe» en av guttene i båten ved å ligge med ham.

I introduksjonsscenens aller første bilde ser vi Jay omkranset av et tre, og når hun klatrer opp i svømmebassenget er det som om hun smelter sammen med treet.

Jay er definitivt knyttet til gress, busker og trær. I tre andre situasjoner ser vi blikket hennes nærmest instinktivt – som om hun leter etter den tidligere tryggheten – søke opp i trærne: Mens hun venter på en mulig Følger på lekeplassen, mens hun holder øye med gaten før Greg blir drept, og før hun går til ro for natten på toppen av bilpanseret. Rødt for fare, grønt for harmoni – tankene går til Mitchells inspirasjonskilde Nightmare on Elm Street, der den opprinnelige fargeplanen for Freddy Kruegers genser var rød og gul (ifølge IMDb). Dette ble imidlertid endret da regissør Craven fikk vite at det var rødt og grønt som dannet den sterkeste kontrasten for den menneskelige netthinnen.

Da er vi rustet til å se på en av de mest minneverdige scenene i It Follows, og videre mønsteret som springer ut fra denne:

I den langvarige innstillingen hvor kameraet nærmer seg bilen der Jay og kjæresten elsker, starter kameraet her og får med seg plantene i forgrunnen. Helt på slutten av tagningen, når samleiet akkurat er over, vises neglene markant for første gang i filmen idet Jay kjærtegner hodet hans.

Etterpå, mens kjæresten angivelig henter øl i bagasjerommet, ser vi igjen plantene i forgrunnen, av samme type som i neste innstilling:

Her blir neglene formelig ikonisert: Mens kameraet senker seg grasiøst ned, og Jay filosoferer rørende om livet, spiller de sammen med planten på bakken (som har hvite blomster, fargen de fleste av Følgerens skikkelser er iført).

Det er imidlertid ikke øl, men et bedøvelsesmiddel kjæresten har hentet. I basketaket spenner Jay hendene og neglene fra mot bilkarosseriet, med plantene igjen i forgrunnen…

…og når Jay mister bevisstheten faller hånden slapt ned, mens kamera foretar en reversering – det hever seg opp, noe som skaper en vemodig symmetri i situasjonene. Hånden berører også planten når den faller.

Under politimannens avhør ser vi igjen ned på neglene, som nå får et tragisk skjær. Jay har også en «X» tatovert på en finger, noe som her kommer tydelig fram. Tatoveringen vises markant for første gang når Jay sitter bundet fast til rullestolen – er hun «merket» av forbannelsen?

Neste gang neglene spiller en markant rolle, er på ny i en scene med kjæresten, når ungdommene har funnet hans virkelige tilholdsted og diskuterer situasjonen med ham…

…igjen spiller vegetasjon en fremtredende rolle…

…stemmene til de andre synes å leve sitt eget liv, mens Jay er totalt oppslukt i sin aktivitet…

…kameraet er enda nærmere kneeet – der hun altså holdt hendene under avhøret – og gresstråene kan kanskje symbolisere rekken av ofrene for Følgeren (samtidig som det er fem strå, en for hver finger på hånden)…

…og som i overfallsscenen, starter og slutter dette lille intermessoet symmetrisk, med enda et nærbilde av henne (før hun ser opp og slutter seg til samtalen igjen).

Dette er fra forberedelsene til klimakset i svømmehallen, der Jays hånd nede i vannet synes å mane fram overtoningen av eksteriørbildet av bygningen.

Mens de venter på Følgeren, skaper speilingen i vannflaten flerfoldige hender og negler, i skiftende mønstre.

Følgeren er nå skutt i hodet, men siden ingen av de andre kan se den, må hun selv titte fram over kanten for å sjekke situasjonen. Hendene arbeider seg gradvis fram mens kameraet følger dem i en av denne sekvensens mange stiliserte manøvre…

…trolsk lyssatt ser hun ut som en dødning…

…mens kameraet senker seg, i en manøver som minner om overfallsscenen, eksploderer bildet i rødt.

*

Vannet transformeres til blod, idet filmens to viktigste motiver smelter sammen, mens neglene hele tiden har spilt sin underliggende rolle. Motivene danner sitt egen abstrakte «fortelling», parallellt med overflatefortellingens konkrete forløp.