«…det er som å stikke hånda inn i vepsebolet. Til slutt så står man bare sånn…», sier Magne Furuholmen i åpningen av a-ha: The Movie, og knytter neven som illustrasjon, «…og har bare lyst til å kline hverandre ned, liksom.»

Anslaget lover ikke godt, med tanke på hvilken film regissør Thomas Robsahm opprinnelig hadde ambisjoner om å lage – en dokumentar om innspillingen av et nytt a-ha-album. Som flue på veggen kunne han ha fanget dynamikken i gruppa, skildret konfliktene etter hvert som de kom til uttrykk, spenningen som har vært med på å forme a-ha, på godt og vondt. Men forventingene punkteres allerede før vi har kommet oss til åpningsvignetten. Magne Furuholmen, Morten Harket og Paul Waaktaar Savoy vil ikke gå i studio og spille inn ny musikk sammen. a-ha: The Movie blir ikke slik Robsahm hadde sett for seg. Men en film ble det, likevel.

Filmens overflate er en collage av «gullkorn» fra arkivet og gamle opptak fra et innspillingsstudio, filmet av blant annet Magne Furuholmen (disse opptakene tar større plass i NRK-serien, som er en utvidet versjon av kinodokumentaren). Bandmedlemmenes oppvekst skildres i animerte sekvenser, inspirert av den ikoniske musikkvideoen til «Take On Me». Robsahm og hans medregissør og fotograf Aslaug Holm møter a-ha i «nåtid», og kombinerer fortellinger om bandets tilblivelse med opptak fra datidens opphold i London.

Vi ser hvordan trioen naivt aksepterer medias fremstillinger, inkludert et særlig kostelig intervju der en ung Ingvild Bryn intervjuer Morten Harket om det kompliserte ved å regnes som et sexsymbol. Ironisk nok er Harket ikledd oppkneppa vest og sitter lent mot et tre, liksom i ett med naturen. Hun spør om han hadde tatt av seg til baris hvis hun hadde bedt om det, hvorpå han svarer: «hvis du hadde gjort det samme».

a-ha: The Movie handler om bandets vei til suksess og skildrer opp- og nedturer underveis i karrieren, tilbakeskuende og etterpåklok. Men det er det indre drivet hos medlemmene, konfliktene dem imellom og regissørenes evne til å formidle og diskutere musikkens kraft – hva det vil si å skape musikk, hvordan den blir magisk – som er filmens egentlige kjerne.

Ved å lokke ut de svært forskjellige personlighetene skildrer Robsahm og Holm hva det vil si å være i et band og hvilke omkostninger det fører med seg, og skyr ikke ubehagelige problemstillinger omkring eierskap og opphavsrett.

Trehodet troll

Vi blir kjent med a-ha som et trehodet troll der alle representerer ulike ideer og tilnærminger. Dynamikken kan fremstå destruktiv, men fungerer også som en kreativ kraft som er like avgjørende for filmen som for bandet selv. I denne friksjonen oppstår en energi, godt hjulpet av medlemmenes brutale ærlighet. Det er imponerende hvor godt a-ha: The Movie lykkes med å fange inn følelsen av å stå i kryssilden mellom Magne, Morten og Paul, selv uten muligheten til å dokumentere at de samarbeider om ny musikk.

At man som tilskuer inntar et observerende, reflekterende blikk skyldes blant annet fraværet av noe som er (nesten krampaktig) vanlig i musikkdokumentaren™: ekspertuttalelser. a-ha: The Movie trenger ikke helgardere seg med talking heads som skal validere eller genierklære bandet og musikken – for filmen handler om noe annet. Det er personlighetene vi skal bore i, og slik forstå konstellasjonen som helhet. Derfor har man i stedet intervjuet menneskene som står dem nærmest, som har opplevd disse voksne guttene på sitt svakeste og mest ydmyke, nemlig deres ektefeller. De får slippe til med sine skråblikk – som når Magnes ektefelle, Heidi, forklarer hva dynamikken mellom Magne og Paul egentlig handler om.

At bandmedlemmene snakker forbi hverandre og slik skaper unødvendige misforståelser, avtegnes gjennom deres egne gjenfortellinger. Morten mimrer over den gangen han dro på interrail med kompisen Arild i stedet for å bli med Magne og Paul til London for å følge drømmen. At han ikke ville bryte avtalen med Arild – at han ikke slapp alt han hadde i hendene og kastet seg på første fly – ble tolket som at vokalisten egentlig ikke var så interessert i a-ha.

At vi får iaktta medlemmene in action skyldes først og fremst Aslaug Holm (Heftig og begeistret, Brødre) sin sjeldne evne til å få øye på og registrere små og store situasjoner som alene står seg som gode enkeltscener, uten at de trenger å ha noen tydelig narrativ funksjon. Som hun selv har uttalt i flere sammenhenger: «Du kan sammenligne litt med jazz: Det er i pausene melodien ligger». Og det er i pausene Holm har konsentrert blikket. I de uplanlagte scenene, i mellomrommene, som for eksempel på en kjøretur, der Harket sitter alene i baksetet, i stillhet.

Et annet uforglemmelig eksempel er fra 2016, under en øving før et MTV Unplugged-opptak. Bandet spiller «Manhattan Skyline», og plutselig låser det seg for Morten: «Jeg kan’ke gjøre det her. Det blir jeg ikke med på. Ikke én fucking break. Og det er min stemme på samme nivået hele tiden. Ikke si at det er fint.»

Der sitter de, på Giske, med en gjeng musikere, for å øve til en livesession, og vokalisten finner ut akkurat nå at er han lei av å høre seg selv gnåle i akkurat det «I don’t wanna cry again»-strekket i en låt som har vært nøyaktig den samme i tretti år. Morten er lei av «me, me, hele tida», sier han. «Det er en bæljelåt. Ingen breaks.» Han har sagt det før og nå sier han det igjen: Han vil ikke ha den.

Det blir en lengre diskusjon der Morten går i vranglås. Kamerablikket fanger flere av de andre som sitter og stirrer ut i lufta eller fikler med instrumentene sine, mens Morten og produsent Lars Horntvedt diskuterer fram og tilbake. Man kan le av det hele, og samtidig forstå argumentasjonen, kjenne igjen stemningen fra lignende situasjoner man selv har vært i, hvor følelsene kommer fra, selv når Harket ikke evner å være løsningsorientert og påstår at han har vært skeptisk til «Manhattan Skyline» i lang tid.

Her skjer det noe fint. I møte med en ytre «motstander», tar de hverandre i forsvar. Magne kommer med et konstruktivt forslag: Paul og kvinnene på strykere kan synge «I don’t wanna cry again» i stedet for Morten. Pipa får en annen lyd og de ruller videre, problemet er løst. Horntvedt klør seg i håret, med et kostelig uttrykk i ansiktet.

Forever Not Yours

Debatter om eierskap og låtskriver-rettigheter, som hovedsaklig er sentrert rundt Paul og Magne, er et viktig motiv. Her er det som om filmskaperne stikker gjennom noe følsomt med en nål: det gjelder liv eller død. Det er på ramme alvor og samtidig lattervekkende å observere. Den hårfine balansen opprettholdes fordi Robsahm og Holm ser ut til å se og kjenne a-ha bedre enn de kjenner seg selv.

Filmen er på sitt mest interessante når de indre konfliktene får bryne seg mot ytre bevegelser, og særlig i partiene der a-has musikk forsterker eller kontrasterer bildene og dialogene – for eksempel en sekvens der Paul og Magne skuler mot hverandre i kamerautsnitt som liksom gestalter blikkenes holdninger, mens «Forever Not Yours» ljomer i bakgrunnen. Det er både komisk, sårt og vakkert på samme tid, dette dysfunksjonelle vennskapet som ikke egentlig er et vennskap, men som jo er det likevel. Jeg rister på huet og drar på smilebåndet av alle egoene, av de sterke følelsene som virker så overdrevne, men blir også rørt av å se hvordan de har formet hverandres liv og personligheter. Trioen er opptatt av å demonstrere hvor forskjellige de er, men søskenlikheten er likevel ikke til å ta feil av.

Magne, Morten og Paul er dypt avhengige av hverandre, og utviser omsorg når det trengs – for så å ta opp den pågående krangelen igjen. Spørsmålet henger i lufta: Hva ville de ha vært hver for seg, uten hverandre, uten fellesskapet? Filmens balanse mellom det følelsesladde og det komiske, det medfølende og det latterliggjørende, får oss dessuten til å reflektere over noe som ellers kunne fremstått som tørre diskusjoner for spesielt interesserte: Hva er egentlig et bra band? Og finnes det overhodet bra band uten indre konflikt? Hvordan ville a-ha ha hørtes ut uten den bitre rivaliseringa?

Motstand som kreativ kraft

Debatter om kreditering og opphavsrett blir stadig mer aktuell. Rekordmange kulturuttrykk produseres, covres, kopieres, interpoleres og siteres. Desto viktigere er det å snakke om originalitet og opphavsrett, og hvorvidt dette vernet ikke bare burde beskytte tekstlinjer og låtstrukturer, men også sound og estetisk signatur.

a-ha: The Movie returnerer stadig til problemstillinger knyttet til hvilke faktorer som er avgjørende for å skape en låt – hva som gjør enkelte spor unike og storartede – og hvem som egentlig bør krediteres, uten å lande i noen entydig konklusjon. Pål anvender bordet som et bilde på hva en låt er for noe. Han mener at han selv har bidratt med de viktigste bestanddelene, «bordbeina», mens Magne bare har bidratt med «bordpynt».

«Paul har en måte å få viljen sin på», forteller Morten. Og Paul Waaktaar-Savoys insistering på å snakke engelsk i en norsk dokumentar forsterker inntrykket av en tidvis usympatisk skikkelse (selv om Robsahm og Holm virker interesserte i å forstå hvordan han tenker, klarer de ikke se forbi arrogansen). Han kan gå gjennom ild og vann for at en låt skal bli perfekt, og her ligger kanskje noe av genialiteten hans som låtskaper. Magne blir på sin side syk av den måten å skape musikk på. For ham er det snarere prosessen som er verdifull, ikke bare resultatet. Midt oppi det hele har du en vokalist som mener at han aldri har fått et eneste godt råd, og visstnok ikke tar til seg tilbakemeldinger fra noen.

De tre ulike metodene og modusene er det som utgjør a-ha. Noe oppbyggelig og kreativt med en ødeleggende skyggeside, som hele tiden truer med å velte alt over ende. Men om alle bare var opptatt av å møtes på halvveien, hadde ikke denne i norsk musikkhistorie enestående låtkatalogen blitt skapt. (Men hvor bra har a-ha egentlig vært de siste tyve, tredve årene? Det er noe dokumentaren unngår å problematisere, trolig av frykt for å fornærme hovedpersonene.) De motstridende følelsene og visjonene og selve skapingen er to sider av samme mynt.

Kanskje er noe så tilsynelatende ubetydelig som ett enkelt riff det som gjør at en låt fanger meg? Et bord kan jo være er et generisk IKEA-møbel om det ikke er dekorert på en måte som gjør det unikt. Musikk er håndverk, men først og fremst kunst vi opplever med sansene, subjektivt og vilkårlig. Som Paul sier det: «Musikk er det man ikke får sagt med ord» (min oversettelse). Robsahm og Holm har studert dynamikker og spenninger innad i bandet nettopp for å fange opp det usagte. Og selv om de var for tidlig ute til å dokumentere innspillingen av bandets kommende plate, True North (som lanseres 21. oktober), fremstår a-ha: The Movie som definitiv (jamfør tittelen).

Hva er et godt band? a-ha: The Movie viser at motstand og konflikt må til for å skape interessante uttrykk. Det handler om å være grundig og ta ting på alvor, om kjærlighet. Men kjærlighet kan ikke alltid bekreftes av ord, og i a-has tilfelle gestaltes den i selve musikken. Vi ser tre kranglefanter, men hører hører noe annet.

*