Det er noe rart med Norge og julefilm. Vi har nemlig en annen julefilm-tradisjon enn andre land. Mens mange forbinder begrepet med kjærlighets- eller ferieforviklinger som utspiller seg i snøkledde landskap og julepynta hus, er Norge annerledeslandet når det gjelder julefilmproduksjon. I Norge ønsker vi oss nemlig krigsfortellinger på kino til jul.
Til tradisjon å være, er dette mønsteret riktignok av nyere dato. Da Espen Sandberg og Joachim Rønnings Max Manus startet epoken for den nye norske krigsfilmen, med kinopremiere 19. desember 2009, la den også med sitt formidable billettsalg egenhendig grunnlaget for julen som lanseringsvindu for denne typen norsk krigsfilm. Siden har 1. juledag blitt den store krigsfilmdagen: Harald Zwarts Den 12. mann fikk premiere denne datoen i 2017, og Eirik Svenssons Den største forbrytelsen det samme i 2020. Dette var også den opprinnelige premieredagen til Erik Skjoldbjærgs Kampen om Narvik. Da den ble korona-utsatt prøvde distributøren seg med samme dato i 2021, men etter nye utsettelser kom Kampen om Narvik på kino 25. desember 2022.
Og tro mot denne tradisjonen fikk vi en ny stor påkostet film om andre verdenskrig, 25. desember 2023: Henrik Martin Dahlsbakkens Konvoi. (Jeg gjetter på at produsentene bak de to kommende filmene om senkningen av Blücher, som nylig fikk midler over NFIs markedsvurdering, også har 25. desember krysset av i lanseringskalenderen sin).
Det er (også) noe annet rart med Norge og krigsfilm. Det mest påfallende er ikke at det produseres så mange krigsfilmer, men at norsk krigsfilm er synonymt med filmer om andre verdenskrig. At krig skulle være et tema som i seg selv har gått ut på dato, er dessverre en ganske datert oppfatning – noe de siste to årene med all tydelighet har vist oss. Men de nye norske filmene om krig handler altså ikke om nye kriger.
Kampscener og kammerspill
Et annet særtrekk ved de norske filmene om «Krigen» er at de nesten alltid er «basert på virkelige hendelser». Så også med Konvoi, hvor fokuset er de virkelige Murmansk-konvoiene som mellom 1941-45 brakte mengder av nødvendig krigsutstyr fra Storbritannia, USA og Canada til Sovjetunionen. Her deltok også norske skip og sjøfolk. Dette var en farefull og viktig virksomhet i krevende farvann, som tyskerne, med sine fly, ubåter og krigsskip naturligvis var ute etter å stoppe. At de allierte tapte kampen om Narvik – som det norske kinopublikummet kunne se på film forrige jul – betød at tyskerne lenge kontrollerte den norske kystlinjen, og var en konstant trussel for de sivile skipene i disse konvoiene. Handlingen i Konvoi er lagt til en slik virkelig konvoi (PQ 17) sommeren 1942, hvor de alliertes strategi med å trekke tilbake eskorteskipene og spre konvoien slo fatalt feil. Av 34 skip som la ut fra Island i denne konvoien, ble hele 23 senket.
Konvoi innledes med ordene «inspirert av virkelige hendelser». Valget av «inspirert» gir filmskaperne større frihet enn «basert på virkelige hendelser» eller «en sann historie». Friheten er en fordel for filmen, for det er ikke som historieformidling den har sin styrke; men som kammerspill om makt, dilemmaer og vanskelige valg.
Den dramatiske motoren i fortellingen er to menns kamp om kontrollen på broen til et norsk lasteskip på vei fra Island til Murmansk, en kamp som primært er psykologisk og verbal. Anders Baasmo spiller kapteinen Skar, en hardbarka mann som er skeptisk til så vel den norske regjeringens manglende krigsinnsats som til den nyansatte førstestyrmannen Mørk, spilt av Tobias Santelman. Mens Skar står på at krigsoppdraget skal gjennomføres også uten eskorte, koste hva det koste vil, er Mørk med sin traumatiske bagasje mer bekymret for situasjonen og mindre villig til å stå for omkostningene av en slik kommandolinje. Når kapteinen blir skutt og alvorlig såret i et angrep fra et tysk fly, tar Mørk imidlertid flere kostbare moralske valg. Mest dramatisk er beslutningen om å holde kapteinen neddopet med morfin, for selv å kunne overta kommandoen.
Mens distributørens trailer skaper inntrykk av en film fylt med action og rekker av angrep fra tyskerne, er filmens dramaturgi egentlig komponert rundt noen få, effektive kampscener; det er kammerspillet som får mest plass. Slik sett gir filmen assosiasjoner til en av mine krigsfilmfavoritter, nemlig Peter Weirs Master and Commander: The Far Side of the World (2003), hvor to sjøslag under Napoleonskrigen danner rammen for en film hvor relasjonen mellom kaptein Aubrey (Russell Crowe) og legen Mauturin (Paul Bettany) fremstår vel så viktig som de ytre kampene.
Tre ting kan løftes fram som fellestrekk mellom Konvoi og briljante Master and Commander: Hvordan filmene dramaturgisk pendler mellom kammerspill og kampscener (disse er naturligvis enda mer spektakulære i Weirs seilskutefilm), fokuset på motsetningen mellom to menns perspektiv på oppgaven de har foran seg (og på livet!), og viktigheten av scener som utspiller seg i lukkede rom. Andre får kanskje assosiasjoner til en annen film som bruker en lignende klaustrofobisk ramme rundt kampen om kontrollen på et krigsfartøy, nemlig Tony Scotts ubåtfilm Rødt hav (1995).
Den fortettede spenningen er noe av det man vinner med å la hele handlingen i en film utspille seg over noen dager om bord på et skip. Å være ute på det store, åpne havet betyr jo samtidig at man er fanget inne i et fartøy, med begrensende muligheter og valg – selv uten at det er krig. I Konvoi står valget mellom å stevne fram mot målet med fare for livene til et helt mannskap, eller å frasi seg oppgaven og vende tilbake med uforrettet sak.
Dette dramaet er altså en av de klare styrkene ved Dahlsbakkens film. En annen er skildringen av skipets indre liv. Mens de mest voldsomme konfliktene utspiller seg på dekk i direkte kamp mot skudd, ild, vann og is, er kampene mellom Skar og Mørk på broen, i kapteinens lugar, i messa og maskinrommet nesten like intense. Det er ikke uten grunn at en av filmens første replikker er «du har broen»; det handler om hvem som skal ha kommandoen på et skip og til hvilken pris. Kommandoer som «bruk de yngste gutta», når miner manuelt må dyttes bort fra skipets baug, får det til å gå kaldt nedover ryggen.
Det er heller ikke uten grunn at Anders Baasmo og Tobias Santelmann er blant våre mest brukte skuespillere; spillet mellom de to gjengangerne løfter manuset og gir liv til de noe typete rollefigurene. Det er heller ikke første gang de deler lerretet og livet til havs: begge var ombord på balsaflåten Kon-Tiki, da Thor Heyerdahls ekspedisjon ble gjengitt i spillefilmformat i Rønning og Sandbergs Kon-Tiki (2012).
I Konvoi blir de to også supplert av en rekke av gode biroller, og særlig vil jeg fremheve Adam Lundgren, Preben Hodneland og Olav Waastad. Selv om jeg som ivrig Makta-seer måtte omstille meg noen minutter for å akseptere at Odvar Nordli sto på broen og Ronald Bye regjerte i maskinrommet. Dette går imidlertid rimelig raskt over.
Mørk og Skar er interessante motpoler, som fungerer godt dramaturgisk i kampen om veivalgene som utspiller seg ombord, og det er en styrke både ved skuespill og manus at man både forstår og irriterer seg over begge de to hovedpersonenes verdier og valg. Det er ikke til å unngå at Konvoi vil bli sett opp mot Krigsseileren (en film jeg også skrev om her på Montages). Sammenlignet med Gunnar Vikenes film fra 2022 borer ikke manuset til Konvoi like dypt i rollefigurenes menneskesinn og traumer. Begge filmene belyser riktignok hvordan de fleste sivile sjøfolkene under andre verdenskrig ikke hadde privilegiet til selv å kunne ta noen valg, men der Krigsseileren synliggjorde og åpnet opp gamle sår, anvender Konvoi det historiske bakteppet først og fremst til å skape spennende kinounderholdning.
Kald koloritt
Mens manusforfatterne må ha sett Master and Commander, ser det ut som fotograf Oskar Dahlsbakken har sett Christopher Nolans Dunkirk (2017) og studert Hoyte van Hoytemas arbeid. Konvois koloritt, i nyanser av grått, hvitt og blått skaper på samme tid både en frisk og en tung ramme om dramaet. Og visualiteten er en av denne filmens fremste kvaliteter. Den ser bra ut, men den ser også riktig ut. Til tross for et tilbakevendende blikk på sild og poteter fremstår livet ombord som hakket mer rent, ryddig, varmt og komfortabelt enn det livet om bord under krig egentlig må arte seg. På et tidspunkt søler andretelegrafisten sild på viktige papirer, men utover det får man i liten grad følelsen av hvor stinkende og skittent sjølivet kan være. Men Konvoi ser i stor grad altså ut slik vi forventer at krigsfilm skal se ut, og den er tettpakket og troverdig som spenningsfilm.
I det hele tatt er Konvoi en film som er teknisk godt gjennomført, med høy kvalitet i alle ledd, fra Pål Petersen-Bergvik og Heimir Sverrissons produksjonsdesign til Johannes Ringens musikk. Etter min mening er dette også Henrik Martin Dahlsbakkens beste film. Foruten å være Norges mest-produserende regissør, har Dahlsbakken utforsket et spenn av ulike sjangre de ti årene han har vært aktiv. Jeg må innrømme at jeg flere ganger har ønsket meg at filmene hans var enda litt bedre enn de har blitt, og at den aktive regissøren hadde hatt større budsjett til rådighet og tatt seg mer tid til å løfte filmene noen hakk. Mengdetreningen og storfilm-produsent Fantefilms ressurser synes endelig å ha lagt et grunnlag for Dahlsbakken til å smi en film som virker helt fullverdig på sine egne premisser.
Mye har de siste årene blitt sagt, både av historikere, kritikere og filmbransjefolk om hvilke bilder norske krigsfilmer gir oss av andre verdenskrig. Mange av diskusjonene har handlet om hvorvidt filmene kan betraktes som sannferdige, og i hvilken grad fortellingene gir en korrekt historieformidling. Det er derfor også litt interessant å merke seg at det kun er en håndfull norske manusforfattere som står bak nesten alle krigsfilmene på kino de siste årene: Jan Trygve Røyneland, Christopher Grøndahl, Petter Skavlan, Gunnar Vikene, Lars Gudmestad og Harald Rosenløw-Eeg.
De to sistnevnte (i samarbeid med klipper Christian Siebenherz) har ført Konvoi-manuset i pennen – så dette er den fjerde krigsfilmen Rosenløw-Eeg har skrevet manus til i løpet av åtte år. Sammen med Røyneland skrev han Kongens nei (2016) og Spionen (2019), og sammen med Gudmestad Den største forbrytelsen (2020), i tillegg til Konvoi. Dersom vi tenker oss at film i dagens mediebilde i stor grad forvalter historien om andre verdenskrig, så ligger ansvaret for denne historieformidlingen på få hender.
Konvensjoner
På konvensjonelt vis åpnes og avsluttes Konvoi med tekstplakater med faktainformasjon om Murmansk-konvoiene. Slike for- og ettertekster oppleves litt som en insistering på at krigsfilmen nettopp skal betraktes som audiovisuell historieformidling og fortelle en sann historie om norske sjøfolk under andre verdenskrig. Men krigsfilmer er jo ikke nødvendigvis (eller først og fremst) historieformidling.
Som The New York Times-kritiker Manohla Dargis skrev i 2006, i forbindelse med Clint Eastwoods film Flags of Our Fathers (en film som ofte er hyllet for å ligge tett på den virkelige historien om krigen i Stillehavet): «What do we want from war films? Entertainment, mostly, a few hours’ escape to other lands and times, as well as something excitingly different, something reassuringly familiar.»
Ved å trekke på konvensjoner og inspirasjon fra en rekke internasjonale krigsfilmer gir Konvoi publikum akkurat dette. Dahlsbakkens film har blitt et tettpakket og spennende drama, om to menn som ønsker å styre skuta, og en film som også gir noen enkle, men likefullt fine lærdommer, om verdien av å vente, høre på andre og å ta viktige valg i samarbeid.
Til tross for sin insistering på den historiske konteksten er Konvoi dypest sett krigsfilm som underholdning, og den er tradisjonell slik julefeiringer også gjerne er. Først og fremst gir «julefilmen» fra 2023 en intens opplevelse til et stort publikum de to timene den varer. Konvoi er egentlig ikke viktigere enn dét, men det er også helt greit.